mammantilenautist Min blogg handler om hvordan det er å være mamma til en liten gutt som blir utredet for autisme. Og utfordringene hverdagen bringer for oss alle ved å leve med et barn med denne diagnosen. Oppturer og nedturer og rett fra hjertet.

I dag har min mamma og pappa(aka mommo og best) hentet begge gutta og tatt de med seg på overnatting. Fredrik er sendt på butikken for å handle inn råvarer til en bedre middag og jeg skal straks til å senke kroppen ned i et boblebad.

Ungene har vært oppe siden 05.15 så det blir nok en tidlig kveld. Men forhåpentligvis får vi sove litt lengre imorgen tidlig. Jeg er sliten og trøtt. Har egentlig 10.000 ting jeg burde ha gjort nå mens ungene er borte men jeg har bestemt meg for å legge det på is til imorgen. I dag har jeg PAUSE…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mange tanker om dagen. Tanker i forhold til huset her. Skal vi pusse opp her eller skal vi flytte til noe større? Skal vi flytte på Oscar? Vi trives enormt godt akkurat her vi er. MEN sliter litt med plassmangel…

Mye tanker i forhold til jobb…Hvor mye skal jeg jobbe etter ferien? Hvor mye orker jeg å jobbe, hvor mye kan jeg jobbe? Hva med Oscar osv…

Og der kom jeg inn på den siste og mest altoppslukende tanken OSCAR…I går tok jeg mot til med å sendte inn søknaden om avlastning og i dag har jeg meldt oss inn i autismeforeningen. Fremtiden er usikker og gråten sitter løst. Det er vanskelig å finne ut av hva som er rett for Oscar om dagen. Vi er inne i en svært utfordrende fase. Det er godt med litt tid for seg selv til å tenke og reflektere. Men også gi seg selv mulighet til å sørge. Kroppen og hodet mitt trengte en pause for imorgen er vi tilbake i det samme og barna krever meg, HELE meg med kropp og sinn…

Men hvis man ikke slipper følelsene ut innimellom så sprenger de seg vei har jeg merket. Med pustebesvær og kraftige migrener som har styrt hverdagen i det siste.

Så i dag tar Line en PAUSE!

I dag var vi på Tronsletten og Oscar ble observert av 2 eksperter. Det gikk både bra og dårlig. Oscar var seg selv og ergo fikk han diagnosen i dag…Jeg var veldig forberedt og klar over at dette kom til å skje men det er allikevel et slag i ansiktet. Pusten har gått ut og man er kvalm og har vondt i hodet…

Det har ligget et håp å lurt under overflaten hele veien, en liten stemme har hvisket; det er ennå en sjanse, det er ikke over enda, det står ikke på papiret, det kan gå over, det er enda tid….

Nå er stemmen borte, den er revet vekk og igjen er et tomt, svart hull…Et hull i hjertet…

Som sagt så er det ikke et sjokk, men allikevel er det nå en sorg. Sånn er det, sånn blir det og sånn står det skrevet. Dette må vi leve med for resten av livet. Han kommer ikke til å vokse det av seg, det vil ikke gå over uansett hva jeg gjør. Uansett hvor mye vi tilrettelegger og jobber. Oscar er Autist…

Vi starter nå på en lang og slitsom vei. På en vei fylt av ulike søknader, mennesker og ulike instanser. På et hjelpeapparat og på et sammensurium av forvirring i NAV systemet. Jeg får ikke puste…Det er for mye akkurat nå! Det gjør så ulidelig vondt å tenke på at min sønn mest sannsynlig aldri vil få det som jeg ønsker så sterkt for han…Den framtiden jeg så for meg er ikke der lengre. Nå venter bare total uvisshet.

Mange tenker kanskje at en uansett ikke vet hva fremtiden vil bringe for barna sine, men jeg håper dere kan forstå at dette er annerledes. Dette er på et annet nivå. Jeg må omstille tankene fullstendig….Får han seg familie? Kjæreste? Barn? Egen leilighet? VENNER???Tenk hvis vi dør…Hvordan skal han klare seg…

Tusen millioner tanker kverner rundt og jeg trodde jeg var forberedt men jeg var ikke det.

Hjertet verker og jeg sliter med å trekke pusten. Jeg hører han puster over baby callen og det krever enorm viljestyrke akkurat nå å ikke springe opp og holde rundt han å ligge der å gråte å se på han natten igjennom.

Han er bra nok som han er og jeg elsker han og han er min Oscar uansett hva…

Men ordet ringer i hodet mitt;

Oscar er AUTIST…

I dag tok vi spontant turen til Verdal til en oppdretter av katter. Siden vi har hatt rasekatt før og vi var veldig fornøyd med den rasen ville vi teste om guttene reagerte allergisk på samme sorten. Vi har også tidligere hatt kontakt med denne oppdretteren og synes hun er helt fantastisk!

Jeg var litt nervøs og engstelig på forhånd da jeg vet at begge gutta kan være litt energiske. Men spesielt Oscar som er helt besatt av katter gjorde meg litt nervøs…

Da vi kom til huset var det første som møtte oss en katt så allerede her var Oscar i ekstase. Men da vi kom inn og det bare vrimlet av katter fra alle kanter kjente jeg pulsen steg betraktelig. Oscar hylte av fryd og hoppet mye. Når han er glad og lykkelig hopper og hyler han. Jeg begynte å skulle roe han ned og unnskylde han osv. Men oppdretteren var helt rolig og var så utrolig fantastisk mot både Oscar og Odin da. Jeg slappet helt av og etter en kort stund roet også Oscar seg(så mye det lot seg gjøre situasjonen tatt i betraktning! Ha ha ha).

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Begge gutta koste seg glugg ihjel og de var så forsiktige og gode. Det var både store og små katter der og de behandlet dem veldig pent. Jeg ville bare fly av lettelse og skal ikke legge skjul på at jeg virkelig kjente på kattesavnet mitt. Jeg koste alt jeg kunne med alle jeg fikk tak i…;)

Etterhvert så avtok også guttenes interesse for de små kattene og det var også greit å se. At de fikk sove i fred osv. Det betyr mye i forhold til tankene om muligens å anskaffe en ny katt.

Jeg er selvfølgelig frelst og vil gjerne ha katt imorgen. Både for min egen del og guttenes. F derimot er ikke helt ombord på skuta enda. Han tenker mye på ferier og kattepass, kattestell og dokasser, veterinær og jobben generelt med å ha katt i hus.

På en måte er det bra at han tenker på alt det “negative” altså alle utfordringene på en annen måte skulle jeg så gjerne hatt han ombord. Han lurer på om guttene enda er litt små…

Jeg vet ikke riktig jeg…pengene tenker vi ikke på, det er om vi har tid og energi til å ta vare på dem akkurat nå. Jeg mener ja, F er mer usikker. Naboene klaget jo sist. Men ny søknad skal uansett sendes. Sist søkte vi om å ha innekatt, nå skal vi søke om terapikatt. Vi vet jo at en av naboene ikke liker at vi har katt og at hun sikkert kommer til å klage. Da hun ofte klager på både to og firbente i hele borettslaget men skal dette virkelig stoppe oss…? Det er jo så mange andre som har katt. Skal denne ene dama få ødelegge for oss atter en gang???

Nei vi får sette oss dypt ned i tankeboksen denne gangen…Men gleden over dagen i dag og gleden som sto skrevet i ansiktet på Oscar kan ingen ta i fra meg.

Fra vi satte oss i bilen tok han tak i pusebamsen sin og har ikke sluppet den siden da. Nå ligger han ved min side i sengen og bamsen holder han fast i hånda si…

Da vi kjørte hjem sa jeg; har du fått leke med pusekatter i dag du da Oscar? Da så han på meg og smilte, holdt opp bamsen og sa PUS!

😻💖😺💖

I går fikk jeg et uventet kompliment fra en uventet person.

Jeg fikk vite at denne personen leser bloggen min og ville bare fortelle meg at han/hun liker det jeg skriver og at det har en betydning i hverdagen for denne personen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette betydde/betyr UTROLIG mye for meg. Jeg ble helt rørt og glad! Det har vært en del kritikk rettet i min retning i det siste. Går ikke inn på hvem men det har handlet litt om bloggen. Hvorfor jeg skriver, om jeg ikke er litt forut for min tid. Oscar har jo ikke fått diagnosen på papiret enda.(vi har jo fått relativt klare indikasjoner både fra legene på sankt olavs og overlegen på Tronsletten om at dette er innenfor hva de forventer seg. Men dette vet jo de som faktisk leser HELE bloggen min ;)) Kritikken har nok også handlet litt om eksponering.

Jeg har ikke skrevet så mye i det siste. Gått noen runder med meg selv osv. Men jeg vet jo hvorfor jeg skriver. Jeg skriver først og fremst for meg selv. For å bearbeide og for å dele. For å skape forståelse og ikke minst for kanskje å få muligheten til å hjelpe andre i samme situasjon.

Komplimentet i går bekreftet nettopp dette for meg 🙂 Jeg tolker det som et kompliment og jeg setter enormt pris på alle dere som leser og deler. Dere holder meg oppe og hjelper også andre som kanskje trodde de var alene med slike tanker en vekker på at de faktisk ikke er alene 🙂

Så TUSEN TAKK! Fra meg til dere alle 💖

Vi har siden Oscar var rundt 2 år(sikkert litt før men) forsøkt å få Oscar til å sitte på både potte og på do. Oscar likte potta en stund da den sto foran tv’en. Han gikk å hentet den på badet og satte den på stuegulvet og satte seg. Men fult påkledd. Da vi prøvde et par ganger uten klær fikk han potteskrekk.

Så gikk vi over på å prøve toalettet. Vi har en sånn ring for barn men der skulle han iallefall ikke sitte. Det var alt fra høylytte protester til gråt, til panikk tendenser til tider så vi la det fra oss. 

Legen anbefalte at i og med at han er som han er så burde vi bare vente litt, la han modne og bli mer klar. Velge “kampene” våre som han sa.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men Oscar har vært interessert i doen. Synes det har vært svært så spennende til tider å se på når jeg er på do(vi som er mammaer vet jo hvilken ENORM utfordring det er å få gått på do i ensomhet, så den kampen gav jeg opp for LENGE siden) få putte papir nedi og trekke opp. Løfting på dolokket for å kikke nedi og ikke minst fiske opp sånne toalettrensere. Selv den sorten som man klistrer fast vil han pelle løs. Så vi måtte bare slutte med det. 

Vi har fra tid til annen bare satt han på do om så i bare ti sekunder for å få bort skrekken. Og det har fungert. Han er ikke lenger redd for å sitte på doen. Men UTEN barnering må vite.

Så i går skjedde det! Hver dag etter at Oscar og Odin har badet er det et sjansespill. I og med at de begge har atopisk eksem er det godt å få lufttørke før vi må smøre dem inn. Da er det er relativt STOR sjanse for tiss på gulvet både fra den ene og den andre. Men i går var vi litt føre var og vi så det før Oscar skulle til å tisse så faren sprang med han inn på do og dæven døtte meg ta, HAN TISSET!!!!

Og det var vill jubel i stua og vi klappet og danset og roset han opp i skyene. Så mye så at han tok seg en tur til på do for samme showet. Han tisset ikke da men fikk selvfølgelig stormende jubel allikevel.

Det virket som han ble stolt og glad så nå skal vi ta en dotur hver dag og øve oss. De begynte i dag i barnehagen også:) Kanskje vi får en forståelse fra han etterhvert på hvorfor vi går på do osv…Vi kan bare håpe!

Men 1 skritt i riktig retning iallefall og det tar jeg og løfter det herfra til månen! 

Jeg føler jeg ikke har det helt greit om dagen…

Onsdag for 14 dager siden traff jeg bunnen. Jeg klarte å glemme annsvarsgruppemøtet i barnehagen til Oscar. Der alle var til stede. Lege, helsesøster, BFT, barnehagen og det dom skulle ha vært meg og F.

De ringte da jeg var på jobb og jeg brøt fullstendig sammen. Jeg har heldigvis noen gode kolleger nære meg som prøvde etter beste evne å støtte og hjelpe meg og det gjorde de men det hjelper lite på følelsen av å være en fullstendig mislykket mor…JEG GLEMTE DET!!!! Det er jo helt sinnsykt.  Dette er noe av det viktigste som foregår om dagen og jeg var så påvirket av stress og andre faktorer at hjernen min bare koblet ut…Dette var tøft å takle.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Helga etter var tøff. Oscar vil ikke sove på natten mer og kommer stadig over i min seng og holder leven. Etter onsdag ble det plutselig vanskelig å puste. Jeg måtte trekke pusten veldig for å få nok luft og mye stress i helga førte til en del indre ticks som forverret situasjonen enda mer og det ble enda verre å puste. Så på mandag så jeg ingen annen råd enn å dra til legen. Hun sendte meg ned på sykehuset…de tok en del prøver og fant ut at det ikke er noe alvorlig(de mistenkte blodpropp i lungen) men bare stress og en tøff livssituasjon…

Nå ligger jeg å kjenner på at jeg har dårlig samvittighet for det meste. Det at jeg glemmer, det at jeg stresser fordi jeg ikke har kontroll over situasjonen. Det at jeg er lei meg for at ting er som de er og at jeg ikke klarer å være positiv akkurat nå.

Jeg vet at jeg har utrolig mye å være takknemlig for i livet mitt. Jeg er frisk, F er frisk og Odin er frisk. Vi har en flott familie som støtter oss. Vi har det greit økonomisk osv….

Men dagen jeg har gruet meg til nærmer seg…Jeg prøver å tenke rasjonelt. At et svar, en diagnose er positivt. Noe å forholde seg til, noe som utløser midler, støtteordninger osv…Jeg har en liten stemmer inni meg som sier at det enda ikke er over, det kan enda skje ting. Vi kan bli overrasket…Han kan endre seg…Det kan gå over, det kan bli bra….

Men dagen nærmer seg og håpet falmer og morhjertet gjør så vondt og det er tungt å puste og jeg har på meg maska mi og later som om jeg er rasjonell….

Men inni meg knuses det litt etter litt og det er tungt å bære klumpen i magen om dagen…Dagen nærmer seg hvor det ikke er noen vei tilbake. Jeg gruer meg og vil bare at Oscar skal klare seg så godt han bare kan…Men vet at dette blir tøft og vanskelig og ikke minst EKTE…

Det er sånn vi har det hver dag, det er dette vi lever med, jobber med og må hanskes med. Det er Oscar på godt og ondt. Vi ser mange fremskritt, men jeg vet i hjertet mitt at det aldri vil bli nok….Han er ikke som alle andre og det går det ikke ann (uansett hvor mye jeg jobber for han) å forandre… 

I dag da jeg hentet gutta i barnehagene fikk Oscar et skikkelig anfall….Han hylte og gråt og var helt vill…Vi skjønte ingenting. Det var helt utav det blå. Men jeg hadde tatt fram trehjulssykkelen hans og en ny(brukt/arvet) sparkesykkel. Det var det eneste som var annerledes. Oscar var helt vill…Han fulgte meg flere ganger til garasjedøra. Dette betyr som regel at han vil kjøre bil. Vi prøvde å få han ut av det i nesten 30 minutter før jeg til slutt gav opp og tok han med ned i bilen.

Jeg måtte uansett på apoteket og siden det var så utrolig fint vær i dag besluttet vi å kjøpe ferdig middag i dag. Men ja, han fikk viljen sin :/

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han sluttet å gråte i det vi begynte å kjøre, men 200m nedi veien begynner han å hyle igjen så jeg velger å kjøre til et apotek som er nærmere enn det jeg opprinnelig hadde tenkt å dra på. Jeg måtte bare! Oscar hylte!!! Gråt hysterisk og jeg bar han inn på apoteket. Jeg slapp heldigvis å stå i kø og setter meg ned å får bestilt det jeg skal ha mens Oscar er helt vill i armene mine. Men jeg beholder roen. Så kommer en dame bort og spør om jeg trenger hjelp. Hun setter seg på gulvet og prøver å få kontakt med Oscar, spør hva som er galt og han har slått seg osv. Han vrenger seg bort. Hun ser spørrende på meg. HAN ER AUTIST…jeg sa det…For første gang sa jeg det…Jeg ble kvalm!

Å jeg forstår sa hun. Stakkars deg. Men du er kjempe flink sa hun. Venninna mi har en sønn som er autist og han er 18 år og du får trøste deg med at det blir lettere etterhvert….Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for deg. Lykke til, du er flink.

Det var både godt og vondt å høre. Det er jo ikke synd på meg egentlig. Men jeg kan ikke noe for det heller jeg synes litt synd på meg selv i sånne situasjoner. Når folk ser på meg og dømmer og jeg ikke kan forklare hvorfor. Hvorfor måtte jeg få en sånn unge…Det er ikke rettferdig. Jeg har hatt nok prøvelser i livet:( Men det er jo ikke synd på meg, det finnes jo folk som har det verre…men jeg kommer ikke helt over det uansett…Og det gjør selvfølgelig at jeg hater meg selv for at jeg tenker dette og har dritt dårlig samvittighet:(

Det som gjorde meg glad var de støttende ordene. Hun sa jeg var flink, enda ungen sitter å hyler i fanget mitt. Hun sa det ville bli lettere.

Herregud jeg håper hun har rett…

Sånn ser vesken min ut om dagen 🙂

Jeg fikk den av F til jul. Jeg synes den er kjempe fin. Den var ikke super dyr, for jeg vil ikke ha dyre ting her hjemme. Den kostet 499 kr på Kappahl.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En mandag morgen jeg var litt stressa(som er omtrent hver eneste mandag) sto jeg å skrev litt i kommunikasjonsboka til Oscar, som vi sender mellom hjemme og barnehagen hver uke. Jeg hadde laget matpakker til alle og veska min sto på kjøkkenbenken for jeg pakket i den også. Så snudde jeg meg for å putte boka i sekken til Oscar og legge begge gutta sine sekker i vogna deres. Det tok 2 min kanskje…

Da jeg kom inn igjen ser jeg at Oscar står å tegner på veska min. Jeg hadde lagt fra meg pennen innen rekkevidde. Oscar tok ta pennen og dekorerte vesken min.

Tårene trillet hos meg. Jeg gikk bort til Oscar, kysset han, smilte og sa; men Oscar da…tegner du på veska til mamma…Det er jo ikke lov.

Han snudde seg med et stort smil, gav meg pennen og sprang ut i gangen.

Han hadde fulgt med han. Han var ikke i sin egen verden. Han så hva jeg gjorde, han så jeg la fra meg pennen, han så jeg gå ut. Han gikk og tok pennen og tegnet på det som sto nærmest! Jeg trodde han ikke fikk med seg sånt. Men han er HER, han FØLGER MED. Han tenker og resonnerer og alt!

Det er magisk! 

Så jeg skrev på navnet hans jeg og alder. Det morsomme er at flere vilt fremme har kommentert det. Både på jobb og på bussen og på butikken. De smiler og kommenterer; “næmmen, så søtt”. Ei svensk; “va gulligt”…

Utrolig koselig. For jeg er stolt av veska min! Både fordi jeg har fått den av mannen min og fordi den har blitt dekorert av min kjære, elskede sønn!

Meeeen det skal sies at jeg prøver å ikke legge fra meg penner innen rekkevidde lenger…;)

På fredag fikk mommo og bestebest låne Odin og ha han på overnatting. Det førte til at jeg og Oscar fikk en “alenedag” på lørdag formiddag. F jobber hver lørdag fra 06-14(gjerne med overtid) så da var det bare oss to.

Hva skulle vi finne på? Oscar sov ganske lenge og vi hadde en lang kosestund i senga sammen før vi sto opp. Jeg stekte vaffler til frokost og så bestemte vi oss for å kjøre buss.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg pakket en banan og vannflaske til Oscar og tok kun med lommebok og tlf selv. Jeg tenkte vi kunne ta bussen ned til sentrum og hoppe av, kjøpe oss en is og ta ny buss hjem igjen.

Vi gikk til busstoppen og ventetiden ble for lang, Oscar oppfattet nok ikke hva vi skulle for han ville bare ut i veien og gråt og ville bæres. Men til slutt kom bussen(6 min seinere) og han ble veldig glad da vi gikk ombord. Vi satte oss litt høyt så han fikk se. Jeg fikk ikke lov å lette på jakken eller ta av pannebåndet. Da ble han veldig sint men roet seg fort. Han er litt inni sin egen verden og svarer ikke og trekker ingen miner og vil ikke at jeg skal snakke til han. Da reagerer han med “misfornøyd lyd”.

Jeg begynte å forberede han på at vi skulle av da vi nærmet oss sentrum, han ristet bare på hodet. Da vi kommer til sentrum og vi SKAL av begynte han å gråte og protestere. Jeg tenkte med meg selv at vi har da god tid og det er vel egentlig klinkende likegyldig hvor vi hopper av å skifter buss. Så jeg bestemte at det var ok at vi satt på bussen et stykke til. Vi var jo tross alt på tur for nettopp å kjøre buss og is har vi jo hjemme. 

Da jeg sa; ok, Oscar vi sitter litt til. Var det en dame som snudde seg i det hun gikk av bussen. “Du kan itj la ungen få bestem alt da”…så gikk hun av.

Nei jeg kan jo ikke det. Men dette fikk han faktisk bestemme. Hadde vi hatt et viktig ærend hadde jeg da dratt han ut av bussen, men ikke i dag.

Vi kjørte helt til endestasjonen og da jeg i beste tro trodde at bussen skulle snu og ta oss med tilbake ble vi “kastet ut” for sjåføren skulle ha pause i 30 min…fa..! Tenkte jeg…

Men englene var på min side for det kom en annen buss og vi sprang over veien og kastet oss inn på den.

Bananen og vannet kom godt med og det som toppet det hele var at da vi begynte å nærme oss hjemme igjen(etter ca 2 timer) var Oscar ferdig å kjøre buss og hoppet lykkelig av på busstoppen og ble med på butikken for å handle. Vi kjøpte glutenfri pizza og spiste sammen til lunsj. Så dusjet vi sammen og koste oss i sofakroken med barnetv. Oscar ville leke med biler på verandaen ute i sola, mens mammaen gjorde seg klar til å gå modell på moteshow og varme opp stemmen til kveldens sang opptreden 🙂

Pappan kom hjem og mamman dro 🙂

Det ble en lang dag med oppturer for både meg og Oscar ♡

Buss skal vi kjøre mere!

OSCAR;

Jeg vet det ikke er så lett for deg å forstå fordi du er så liten.

Jeg dytter deg ofte bort, går min vei, vil være i fred fordi du har så mye energi og det gjør meg så sliten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Du vil alltid gjøre det jeg gjør og tar fra meg alle mine leker.

Noen ganger får du dem, noen ganger krangler vi. Det er ikke bestandig så lett å takle alle dine rampestreker.

Men du skal vite kjære lillebror at jeg er glad i deg. Det er ikke så lett å vise det for en som er sånn som meg. 

Jeg har ikke ord sånn som Odin, men jeg prøver å smile og le og være god med deg, ja være store broren din.

Vi krangler ofte om mammas oppmerksomhet. Den vil vi gjerne begge ha, det tror jeg at du vet.

Du prøver ofte å snakke med meg.Da blir det vanskelig for jeg er ikke sånn som deg.

Jeg håper når vi blir større at vi kan prate sammen. At vi kan sykle, spille ball og leke med båter i vanndammen

Når vi bader sammen da vet du jeg er glad. Da ler, hyler, baser vi. Sammen har vi det så bra.

Men så hender det igjen, du kommer alt for nære. Det er ikke det jeg vil at du skal være.

Jeg trenger litt plass, litt rom, litt tid for meg selv. Jeg trenger at du gir meg en pause fra alle dine sprell.

Men jeg vil du skal vite lillebror at jeg er glad i deg! Selv om det er vanskelig å vise for en som meg.

Men når vi sitter sammen og deler mammas fang. Og vi ser på tv og hører hennes sang.

Da strekker jeg ut min hånd og stryker deg på kinnet. Det må du ikke glemme, håper du kan ha det i minnet.

Jeg lener meg over og holder deg i øret. Det kan være du aldri mine ord får høre, så da er det viktig at du vet at når jeg er glad i noen er det dette jeg pleier å gjøre.

Men da skal du vite kjære lillebror at jeg ER glad i deg. Jeg viser det på min måte for ingen er så glad i deg som jeg…♡