I dag sa jeg til Odin;
At når du blir stor,
må du huske å være varsom med dine ord.
For alt det du sier det setter spor,
Og hvordan de tolkes og hvordan de snor.
Husk å vær varsom og vennlig og grei.
Det er IKKE for at alle skal like deg.
Men det du sier blir lagret og husket.
Og du vet aldri om det deles med glede eller blir vridd og lusket.
Du har et ansvar for det du skal si,
Du bestemmer selv om det skal varme eller om det skal svi…
Og lov meg min kjære, min elskede venn.
Bruk aldri ord du hører mot andre igjen!
Har noen delt noe kjært eller sårt med deg, så kan du velge å være ond eller grei.
I mitt hvelv bor det mange hemmeligheter og tanker. Det er fortalt av folk i fortrolighet som så meg som sitt anker.
ALDRI vil jeg drømme om å slippe ut dem, som en vits eller forsvar, for å være faan eller være slem.
Uansett hva du velger å gjøre med mine.
Så sitter jeg trygt på ordene dine.
Selfølgeli er det vondt å se seg tilbake, på de som var før som man har måttet forlate.
Men fordet om man vokser i fra, fordet om man velger å dra, trenger man ikke å hate.
Og det er vondt å høre at det lurer å lusker, at dine innerste tanker blir hvisket i busker…
At historier som er mørke,intime og dine, blir brukt som sladder og underholdning for dem ovenfor sine.
Har du engang vært en bekjent eller venn. Kan du ikke være elskverdig nok til å holde på dem…?
Og vite at dine ord om meg de får liv når du snakker. De andre de sladrer og de sprer det og skakker…
Er jeg perfekt?
NEI lang derifra…
Men er det at jeg valgte å forlate å dra, nok til at du skal sette min verden i fyr og flamme?
Nok til å ønske å gjøre meg til skamme?
Husk at dine ord de kan gå begge veier…
Du kan velge å sverte, men også velge en seier…
Og i min verden er seieren den, du vil ikke høre et ord fra meg om dine hemligheter min gamle venn!
Er det så vanskelig å legge det vekk og tenke på det som var bra?
Tenke på stundene som gjorde deg glad…
Det er rart å lese mld fra gamle bekjente, som lovpriste deg opp og ned i mente…
Men som nå har valgt å stikke kniver i din rygg, kalle deg fæl,og ego og stygg?
Og er jeg bare snill og perfekt og vakker???
Nei langt der i fra det er mye som skakker…
Men jeg gjør det jeg kan for å være god og snill mot alle, trenger du meg står jeg klar for at du skal falle.
Husk at dine ord, de bestemmer hvordan du skal føle og tenke.
Du bestemmer om du lar dragen fly eller får båten til å senke…
Og hvis du vil snakke stygt og tenke fæle ting om meg?
Så skal du få lov til det min gamle venn.
Da finnes det ikke noe jeg kan gjøre for å få deg til å se og snu om på tanken igjen…
Men jeg håper de som står meg nære nå vil kunne si, at jeg er mild og omtenksom og jeg vil alle vel, og jeg håper du en dag vil klare dette selv;
For en gang i tiden så betydde du noe for meg.
Er det da så vanskelig å kunne si at;
Line jeg er/var glad for deg❤️