En trillebår historie…

Ja dere leste rett!

En trillebår!

I går var dagen med stor D!!!
Som mange så var det min operasjonsdag, JM spydde hele natta og Oscar våknet halt og ville ikke gå… Så slik gikk det;

Jeg kjører Oscar på skolen(gråter under levering) og Odin i barnehagen.
Får tak i min kjære veninne Marte som kaster seg rundt for å stille opp for meg på sykehuset…
Får ring legekontoret og skaffet en rekvisisjon til røngten av foten til Oscar.
Sjekker med skolen og han har det bra…

Ned på sykehuset og blir slått ut av noe sterke medisiner mens de styrer og ordner nedi magan på meg(jeg husker ingenting)…ting ser bra ut og ørtogførti nye prøver blir tatt(kjennes ut som noen har gått bananas med en strikkepinne i magen på meg)så håper vi resultatene er gode…
Det blir konstantert betennelse i magesekken(som jeg har hatt i mange år…) og fortsettelse på medisiner…Svulster/polypper vil komme å gå for resten av livet. Jeg må inn til sjekk hvert 5 år…Hvis jeg ikke blir dårlig selfølgeli da tar de det med en gang…
Sånn er livet…kunne vært værre…

Så mens jeg står der halvrusa og skal betale kommer det en hyggelig sykepleierer og gir meg et glass vann(for jeg har syk hodepine) som hun insisterer på at jeg skal drikke og foreslår at jeg drar hjem og hviler meg resten av dagen!!!!

JADDA!!!!

Jommen sa jeg smør…
Marte kjører meg hjem mens jeg driver lobbyvirksomhet i bilen…Jeg får tak i en BPA til Oscar og vi henter han i bil(hun må kjøre for jeg kan ikke kjøre på 24 timer…) og ned på sykehuset for å ta røngten av foten og på skaden osv…Dette tar vel en 3-4 timer til sammen…
Konklusjonen er usikkert brudd(det samme sa de sist da tåa var KNUST) men ny time på onsdag for ny røngten og undersøkelse…
Oscar klarer knapt å gå med sko på så han må støttres/halveis bæres fra bilen og inn…smertestillende og sovemedisin og ungen får en rolig og fin natt…Det får ikke mora som må opp å sjekke og følge med…

Samma det!!!

Så imorres får jeg Oscar ned trappa og tenker tilbake på den lille men dog så utfordrende turen fra bilen og hjem…og nå er jeg alene OG har med lillebror…

Da kommer a’mor på en “god” ide…

Jeg går på fellesrommet i blokka å henter en trillebår som jeg “pynter” med liggeunderlag og pledd og løfter Oscar oppi med sine 44 kg…og triller han til skolen(med en råsur og sjalu lillebror i helene selfølgeli)…

Triller så den lille greven i barnehagen…triller innom butikken(Ja!jeg tok med trillebåra på butikken…🤪)
Og triller hjem…

Får ringt NorService og bestilt en rullestol…

Så nå skal jeg med sykt vondt i magen og ryggen og hodepine fra helvete kjøre å hente rullestol(det har jo nesten gått 24 timer…)

Og så kommer helga…som egentlig skulle være pappahelg men som pluteselig ikke kunne være det allikevell…

Så; Gud, Allah, Budda, Shiva, Jehova og alle dere andre; GI MEG STYRKE!!! vær så snill…

NÅ! Ble det mye her…!

Fy shit pommes frites…

Jeg skal faan meg testes kjenner jeg!!!

I dag skal jeg inn på sykehuset å operere/fjærne svulsten i magen. Under narkose selfølgeli…!

I går kveld var JM kvalm…Han skulle bli med på sykehuset i dag å støtte meg og kjøre meg hjem når jeg våknet til…Han har spydd i hele natt….!

Så går jeg opp for å hente Oscar og tror dere ikke han HALTER!!! Er skikkelig håven og blå på storetåa og viser at han har smerter!!!

Nå har jeg puls på 100ogørtogførti og er kvalm og alt…

Oscar må ha røngten da han kan ha brekt noe uten å få til å si det…men halting er jo en indikasjon for å si det mildt og dette blir 2 gang dette skjer…så jeg må fikse så han kan få ta røngten i dag.

JM må få ligge i karantene i kjelleren så han ikke smitter oss resren og jeg må på sykehuset…

Hvis alt går bra denne dagen da!?!

Få faan ass!!! Fy faan!!!

(SORRY)…

Tårer i øynene og rak i ryggen…

Da var man arbeidsledig…

Jeg var innom jobb for siste gang i dag for å levere inn nøkler og si takk for meg…

Det ble en tøff affære!
Jeg ønsket å gjøre dette selv. For selv om det var mange nye der og mange som har glemt meg var det viktig for meg at de som er der vet hvorfor jeg måtte slutte…

Hvorfor bryr jeg meg om hva andre synes tenker kanskje noen?
Vel svaret er at jeg gjør det!
Til en viss grad…

Jeg har vært på denne arbeidsplassen siden 2012 og siden da har jeg hatt noen av de tøffeste årene i mitt liv på privaten…
Jeg ville at de skulle høre det fra meg og at jeg fikk takke for meg selv…Selv om det var beintøft…

Har ikke sovet i natt og har grudd meg til dette i over en uke. Jeg har hatt oppturer og nedturer på jobb. Fine sammarbeid og vonde konflikter. Slik er livet. Men jeg har stått i det til nå…

Jeg har virkelig forsøkt å komme meg tilbake i arbeidslivet…Det å få være en del av et felleskap og ha kolleger er tungt å slippe taket i, tyngre enn mange kan forestille seg… Det å kunne forholde seg til noe annet enn bare meg og mine. Og lysten og viljen og ønsket om å jobbe er der men kroppen vil ikke…

Så i dag sto jeg foran alle sammen og takket for meg. Jeg fortalte ærlig om grunnen til at jeg ikke kunne fortsette…Kroppen vil ikke, jeg er syk og jeg har gutta jeg må ta vare på…

Tårene trillet og jeg skalv i hele kroppen. Men jeg hadde en god hånd å holde i og jeg sto rak i ryggen…

Nå må jeg legge dette bak meg å gå videre selv om det er vondt og tøft og vanskelig. Det er mange som vil bli savnet og hverdagen vil aldri bli den samme.

Men jeg må bare gå videre for meg selv og for gutta mine…Arbeidsledig…snart ufør og med et savn en sorg noe som mangler…

Men det kunne vært værre og jeg tar med meg alle klemmer og gode ord på veien videre selv om tårene nok vil komme igjen…

Så skal tårene få komme men jeg skal stå raak i ryggen…se frammover og ta med meg alle gode minner!

Takk for meg Trondheim kommune!
Håper vi kan møtes igjen en gang i fremtiden❤

Ingen verdi…

Hva er verdi? Hva vil det si å ha verdi? Hvem er verdifull???

Helt siden jeg var liten har jeg slitt med det å ha verdi og føle meg verdifull…
Jeg følte fra tidlig alder at dette ikke er noe man er født med. Man må fortjene å ha verdi man må jobbe for å ha verdi man må tjene for å ha verdi…

Jeg ble en “pepole pleaser” som det heter på engelsk eller en “rævslikker” som noen har valgt å kalle meg i de senere år…

Det var veldig viktig å gå overens med ALLE! Det var viktig å ha de riktige meningene i forhold til hvem man var sammen med. Det var viktig å ha riktige klær og riktig utseende og riktig holdning.

Jeg har aldri vært pen, aldri tynn og aldri rik nok til å ha de riktige tingene. Aldri smart nok, aldri flink nok…ALDRI nr 1…ikke i noe…

Men jeg forsøkte! Litt for hardt vil nok de fleste påstå. Jeg bøyde meg i bru for å imøtekomme alle sine krav…Jeg fortalte mang en skrøne for å virke viktig og ha verdi i andres øyne for JEG selv var aldri nok. Jeg hadde meninger som kunne virke sterke og utad virket jeg nok trygg og morsom…Ble ofte en klovn som lagde show for de andre…For å være verdifull…
Måtte være alle sin BESTE venn og stilte opp natt og dag og i tykt og tynt for absolutt alle. For de måtte jo like meg om jeg gjorde alt dette og om de likte meg ville de se at jeg er snill og at jeg kanskje er verdifull for dem…

Men jeg hadde ingen verdi, jeg var enkel å sette til siden, dra fra, glemme…
Mang en gang har jeg falt og mang en gang har jeg grått og gang etter gang har folk gått sin vei, “vokst fra meg” eller glidd vekk, ikke hatt tid. Ikke brydd seg lengre…

Dette helt fra jeg var barn…Nærmeste familie…venner osv…De har bare gitt blanke, gitt opp, gidder ikke. Hvorfor???
Fordi jeg har ingen verdi…!

Hvem gidder å stille opp og kjempe for meg da…Hva er jeg da? Hva kan jeg da? Og hva kan jeg gjøre for deg da?

Denne uka har jeg virkelig fått kjenne på hvor lite verdifull jeg er…

Jeg har måttet si opp jobben…Ingen kamp der. Hvem er jeg nå? Hvilken verdi har jeg om jeg ikke er noen for noen på jobb? Det er nok svært få som har savnet meg(noen er det) men jeg er lett å erstatte…

Jeg er lett å erstatte for andre nære…Ikke noe savn der, de bare finner på andre ting å gjøre. Drar på lange fine ferieturer og styrer med sine viktige liv. Ingen kamp, ingen glød, ingen savn…For jeg er verdiløs…

Hva skal jeg nå si når jeg møter noen og de spør; hvem er du, hvor bor du, hva jobber du med? Det er jo dette som definerer verdien en har i sammfunnet i dag…

Jeg vet ikke hvem jeg er…jeg er syk og jeg har ikke jobb…Jeg har ingen verdi for de nære, ingen verdi for samfunnet… Jeg klarer ikke å stille opp for alle andre. Jeg orker ikke ha verv og melde meg frivillig til alt…

Jeg er en dame på 35 år. Som bor i Trondheim og som har 2 barn som jeg gjør alt i verden for…Jeg er syk…For syk til å ha en “normal” jobb akkurat nå. Jeg jobber som mamma, som arbeidsleder for min endste sønn og er nattevakt for han…DET må andre gjøre sier NAV. Send han på avlastning sier andre…Men han er MIN sønn!!! Han er mitt ansvar! Det er min JOBB! For han har verdi!!!

Og jeg vil kjempe, og skrike og klore og banne for han og hans lillebror! For de er verdt ALT I VERDEN! De puster! De lever! De ER! Det er nok det! De trenger ikke gjøre en eneste ting, ikke si et eneste ord, ikke en eneste handling for at de skal ha verdi! For meg er de verdt alt i verden og min jobb er å ta vare på dem. Kjempe for dem…Elske dem betingelsesløst!!!

Uansett om de faller, sier noe feil, driter seg ut, eller hva som helst. Det er ikke det de gjør som gjør dem verdifulle! Det er at de er!Det finnes ingenting i verden de kan si eller gjøre som gjør at de mister sin verdi!
Men det er dem og jeg er meg…

For meg er de ALT…
For andre er jeg INGENTING…

Solstråla mi ❤

Dette er et bilde av meg og Oscar på kvelden. Når han har tatt et bad og vi “jobber” på tlf. Oscar er inne i en svært god steam nå om dagen. Han “snakker” mer og er veldig observant og våken. Det er alltid et smil på munnen og han virker til å være lykkelig om dagen ❤

Han trives enormt godt på skolen og spiser mye mindre. Selvskadingen er det minimalt med.

Men han sliter enda med at han “detter” ut…
Han tar en pause fra verden og faller bort og skjeler på begge øynene.

Heldigvis har vi verdens beste leger som stiller opp for han og han skal ta en 24 timers EEG på sankt Olav neste uke.

Men han virker som en lykkelig og blid gutt som sjarmerer alle rundt seg!

Har også begynt å forstå at han kan ha en egen vilje og bestemme ting selv så noen små raserianfall har forekommet…hi hi hi.

Det høres kanskje rart ut for mange at jeg ler av dette men for meg betyr det at gutten som bor inne i gutten min er på vei ut! Han har en egen vilje og vil vise hvem han er og hva han vil! Det er for meg FANTASTISK!!!

Så vi er inne i en god boble(selv om det er lite søvn om dagen…😅)

Må virkelig berømme skolen for alt de gjør og spesielt de fantastiske assistentene til Oscar og spesialpedagogen som virkelig SER han og jobber knallhard for at Oscar skal bli den beste Oscar han kan bli!

Men han vil uansett alltid være solstråla mi❤