Smilet det er alltid på plass.
Og utad så stråler man, følelsene er låst bakom glass.

Jeg har min rustning på for å vise hvor tøff jeg er.
Og i min rustning er jeg uovervinnelig og svær.

For jeg er supermann, jeg hjelper alle som jeg kan.
De andre kommer først,jeg stiller opp for alle mann.

Og jeg tar alltid telefonen når den ringer.
Alt hva folk kan måtte trenge, jeg kjører og jeg bringer.

Jeg har min rustning på da er jeg sterk som få.
Og inni rustningen er det ingen som kan nå.

For jeg er supermann, jeg hjelper alle og en hver.
Ja jeg er supermann, jeg er sterk og tøff og svær.

Mine venner snakker om sine følelser og liv.
Og jeg vil lytte, støtte, jeg vil aldri skape tvil.

Jeg har min rustning på da kan jeg tåle alt.
Alle sorger, alle klager, løfte opp alle som falt.

For jeg er supermann, jeg har superdrakten på.
Når jeg er supermann, er det null problem å stå.

Men bak min maske er det ingen som for se.
Når noen spør; går det bra?
Kan jeg snu meg bort å le.

Jeg har min rustning på for da kan ingen såre meg.
Da vet de andre at, at jeg vil alltid redde deg.

For jeg er supermann, jeg trenger ikke batteri.
Ja jeg er supermann, jeg er full av energi.

Min rustning skinner, den er nydelig og ren.
Men under panseret er sår og brekte ben.

Jeg har min rustning på,i annsiktet et smil.
Men under overflaten, lurer tårene og tvil.

For jeg er supermann og det er ingen som får vite.
Ja jeg er supermann jeg kan iķke vise at jeg sliter.

Du kan se meg smile, synge, være glad.
For det er henne alle ønsker og vil ha.

Og i min rustning er jeg super, jeg er trygg.
Men inni føler jeg meg, tykk og fæl og stygg.

Men jeg er supermann og inni det får ingen se.
For jeg er supermann, jeg får alle til å le.
Ja jeg er supermann, du kan stole trygt på meg.
For jeg er supermann, jeg stiller alltid opp for deg.

Men i mitt mørke er jeg liten, jeg er svak.
De tunge tankene er kun min egen sak.

Du ser min rustning og det finnes ingen tvil.
At jeg er sterk og modig, full av pågangsmot og stil.

For jeg er supermann, det finnes bare en.
Jeg dukker alltid opp, er aldri for sen.

Du ser en supermann og du er mektig imponert.
Du ringer henne når, når ditt liv har implodert.

Jeg er ustoppelig, nei ingenting kan stoppe meg.
Jeg er ustanselig, for jeg er sterk og snill og grei.

Og bak min rustning er det ingen som kommer inn.
Ingen inn i hjertet, inn i tanker eller sinn.

For jeg er supermann, at jeg er sterk det er ikke tvil.
Ja jeg er supermann, det er min stil, det er mitt liv…

Denne førjulstiden er annerledes og litt mer spesiell enn den har vært før…
Ikke i når det gjelder pynten, kalendergavene og kosen.
Det er på plass!

Men når det gjelder tankene rundt julen.
Hva den betyr, hva den “skal” inneholde.
Familie, ribbe, gaver, styr og stell.
Sånn blir det ikke i år…

Jeg er alene med gutta boys og har alt ansvar alene…
Vi har assistenter og jeg har flere gode venner som besøker meg ofte så jeg ikke skal være så mye alene heldigvis.
Jeg kommer meg jo ikke ut av huset på ettermiddagen/kvelden lengre, så jeg kan ikke dra på besøk til andre…
Og jeg enormt takknemlig for de som kommer for å holde meg med selskap i min single tilværelse😇

Jeg hadde i slutten av november den fineste bursdagen jeg har hatt på 15 år!
Jeg har hatt ex’er som ikke har likt bursdager og det har ikke vært god stemning rundt min på mange år…
Men i år tok jeg dagen tilbake!
Jeg inviterte jentene mine på middag og stas og hele dagen dukket det opp overraskelser, morgenleveringer og blomster blant annet, så jeg var virkelig rørt og ydmyk og takknemlig hele dagen!

Vi har så mange fine folk rundt oss!

Men i den innerste sirkelen er det bare meg og gutta… En, To, Tre stk…
Oss tre mot verden❤
Alle møter alene, alle legeavtaler alene,all oppfølging alene,all organisering rundt de ansatte alene, helgene jeg har avlastning alene…

Tingen er det nå at jeg er så sliten at jeg ikke orker å gå på date…Jeg har fått en drøss med tilbud så det står ikke på det🙈😅 Og det er superhyggelig og gir en selvtilitts boost men jeg orker ikke…
Kaffe, middag, kino, tur…tilbudene renner inn…og jeg takker pent nei…
Jeg mangler motivasjon…

Jeg har møtt noen altså, men det føles feil, jeg er ikke klar, jeg kjenner på frykten tror jeg. Frykten over å igjen slippe noen inn som skuffer, som ikke var som man trodde. Som vi knytter oss til og som forsvinner…
Orker jeg det? Orker VI det…
Har det jo greit aleine…

Men det er ensomt også!

Jeg har hendelsene fra i fjor sterkt i minne, for sterkt i minne. Saken med Barnevernet som gikk for fult i fjor.
Som nå er over og jeg er frifunnet og alt er bare “fryd og gammen”…
Men ingen beklagelser fra dem over feilbehandling, over overgrepene de begikk og ingen garanti for at det ikke kan skje igjen…💔

Det har satt seg, det slipper ikke taket, det hemmer meg i hverdagen. Det har gitt en frykt, angst og redsel som har festet seg i ryggmargen. Som gjør at pulsen stiger, kroppen stivner og munnen tørker ut i enkelte settinger. At kvalmen kommer, etterfulgt av tårene når kroppen oppdager at “faren” er over…

Jeg forstår ikke og er ikke venn med egen kropp om dagen. Jeg er ikke trygg i eget hode…

Men jula den kommer den og den skal gjennomføres.
Bare oss 3, meg og gutta boys.
Og det SKAL bli fint!
Vi må lage nye tradisjoner, nye hyggestunder og nye muligheter bare vi tre ❤
Det skal vi få til…

Så håper vi det nye året bringer med seg nytt håp, nytt mot, ny styrke og kanskje et nytt tilskudd til familien Røllheim-Albertsen 😘

For det kunne vært værre…
Man kunne måtte føde i en stall…🙃