Jeg våkner av babling over kameramonitoren og døra oppe hos Oscar går opp…
Klokka er 06.20 og jeg tenker at; joa den er over 06.00 så jeg skal ikke klage…

Raskt opp av senga for å møte Oscar på stua.
Han har funnet hodelykta jeg brukte i går for å reparere under vasken og koser seg med å sulle rundt i mørket på stua mens jeg somler fram brillene mine som jeg bare bruker på morgenen og tar meg et glass pepsi max…(jeg må våkne)

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter en stund setter jeg på tv’en og på lyset og katta vil ha frokost. Og men jeg ordner frokost til katta og passer på at Oscar ikke spiser på halen hans og begynner å tenke på frokost til Oscar for han er så urolig og da er han ofte sulten, og da kommer tankene…

På torsdag var vi ute på lekeplassen utenfor huset vårt på ettermiddagen/kvelden da det lysnet opp litt i regnet…
Jeg, Oscar, Odin og ei jente fra klasse til Odin som lekte med han.

Det var en jentegjeng fra klassen til Oscar der også, og de koste seg i flokk og dissa og sprang og hylte og klatret og lekte seg, sammen…

En gutteflokk også fra klassen syklet forbi oss…De var helt alene uten tilsyn, ikke en mor og far var å se…ingen som løp etter dem eller hadde styring på noe av det de foretok seg…

Mens jeg satt der da og dumpet opp og ned og opp og ned med Oscar på dumpidissa…gikk etter og dyttet på stordissa, hjalp han rundt på spinnerhjulet, 2 skritt bak ALLTID!

Odin lekte med Y og kl 19.00 ringer klokka henns og hun må hjem. Hun går alene hjem…

Vi går forbi noen naboer som sitter å tar seg en kaffe sammen på verandaen, hvor barna var vites ikke.
Men de bare ringte etter dem og så kom de hjem…
Barna var ute på tur, ute på livet, ute med venner, alene, sammen, fri…

Og jeg gikk der på veien og holdt Oscar i hånda og vinket til naboene i det vi passerte…

Jeg har verdens fineste gutter! Jeg har det!
Men hva skulle jeg ikke gitt for å kunne sitte der med de andre naboene å drikke kaffe…
Kunne holde på hjemme og bare ringe ungene når de skal hjem…
Plastre knær og høre om eventyr og ekspedisjoner med vennene når de spiser kveldsmat…
Det blir aldri mitt liv…

Det som er helt normalt for andre er ikke det for meg…

Det å kunne ligge litt lengre i senga i helgene mens gutta står opp og ordner seg selv…Det vil aldri skje…
Det å kunne la noen gå på do uten at man må slippe alt man har for å passe på at ikke dorullen blir spist og doen tettet…

Det å kunne ta et glass vin i solnedgang på verandaen med gode venner…fordi man ikke må være i kjørbar stand om det skulle skje noe som gjør at man akutt må på sykehuset, som har skjedd så uendelig mange ganger…

Det å kunne vaske klær når jeg vil, handle når det trengs, gå på do alene…
Det går ikke her hjemme hos oss…

Og i dag, etter en tøff natt med lite søvn,med litt kvalme og hodepine i kroppen…
Akkurat i dag når jeg sitter ved kjøkkenbordet og presser i meg en brødskive og følger med på Oscar som hopper rundt på ballen sin i stua, på denne dag skulle jeg gitt veldig mye for en “normal” dag…

Jeg skulle ønske Oscar kunne snakke jeg mamma…
Sier plutselig Odin straks 7 helt utav det blå…
Jeg står på badet og ordner meg litt, Oscar styrer i stua med ballen sin og Odin ser på tv. Eller jeg trodde han så på tv…

Jeg snur meg og ser på han.
Ja, det skulle jo jeg også Odin. Oscar hadde nok hatt mye å prate om om han også kunne snakke.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men mest for at da kunne vi leke sammen, og at da hadde du ikke sendt oss bort i helgene heller…

Jeg setter meg på knærne og gir han en klem. Trangen til å forklare, forsvare og fortelle veller opp i meg. Alle “gode” grunner til at de begge er borte fra meg annenhver helg på avlastning… Men jeg biter meg i leppa!
Han må få føle det han føler og alle mine tanker og meninger har ingen betydning i en sånn stund. Men det revner inni meg…det river og stikker over at han har det sånn og jeg skulle gitt alt i verden for å kunne endre situasjonen, si noe som gjorde alt bedre…
Men det går ikke…

Istedenfor gir jeg han en lang varm klem og sier at jeg forstår at det er vanskelig for han å ha en bror som ikke kan snakke og at jeg elsker han over alt i verden…
Elsker deg å, sier han i det han tusler ut i sofaen og setter seg og kikker film igjen…

Og jeg står alene igjen på badet og kjemper mot alle følelsene mine…Alt jeg vil si som jeg ikke kan si…Alt som er urettferdig og vondt og dritt…Det må svelges ned, låses i en boks og begraves langt inne i kroppen…

For jeg kan ikke forklare han at egentlig skulle han jo ha vært hos sin far annenhver helg, som et forsvar til hvorfor de er på avlastningshelger. Han vet godt hvorfor faren ikke er i livet deres men jeg vil ikke trekke inn det mer enn jeg må…

Jeg kunne sagt at enkelte i familien tar avstand pga utfordringer rundt Oscar og uenigheter og krangling og tidligere historikk pg konflikter og at derfor har vi ikke dem heller og det er enda en grunn til at mamma trenger litt fri…

Jeg kan ikke bruke møter og legetimer og tidligere hendelser som sitter i kroppen til mor som forklaring på hvorfor jeg må ha litt tid for meg selv annenhver helg…

For det hjelper ikke…
Alle “forklaringer” i verden hjelper ikke…
Hva skal jeg gjøre da???

Vi har det som vi har det…

Det er bare oss 3…

Og vi har det jo veldig fint egentlig!
Starter hver dag med musikk og dans på kjøkkenet, spiser sammen, leker sammen, herjet sammen, og sover sammen…Vi har det bra vi 3!
Og det vet jeg at vi har.
Vi har noe ingen andre har!
Vi har et unikt hjem og jeg dedikerer all min tid til å være verdens beste mamma!
Eller nesten all min tid da…
For jeg må også ha litt pusterom.

Nå er jeg blitt single igjen og det går helt fint det altså, virkelig…
Vi klarer oss som vi alltid har gjort emosjonelt. Jeg har blitt vandt til å stå alene, selv med en partner…
Jeg er sterk, tøff og trenger ingen til å redde meg/oss på noe vis…
Men hvis jeg har glemt å kjøpe skinkeost en kveld blir det verre…jeg kan ikke forlate huset her for å handle. Så praktisk sett hadde det vært kjekt med en å dele livet med🤣🤪

Det er ingen som kommer å gir meg en klem og trøster meg etter en tøff dag…
Det hadde ikke vært å forrakte det heller forøvrig men…

Men sånn er det bare!

Man får ligge i den senga man har redd opp…

Og satse på at vinden vil snu og sende en flott fyr vår vei, som tåler kaos ala casa Albertsen…

Aldri si aldri…

Så hva gjør jeg?

Jo jeg setter på;
Life is a Highway!
Synger av full hals mens jeg hopper rundt og danser med ungene. De skal se en glad mamma, en positiv mamma,en energisk mamma!

For det kunne vært verre!
Jeg kunne vært dau!
(Men det kan jeg selfølgeli ikke si til Odin)
😅🙈