Jeg våkner av babling over kameramonitoren og døra oppe hos Oscar går opp…
Klokka er 06.20 og jeg tenker at; joa den er over 06.00 så jeg skal ikke klage…
Raskt opp av senga for å møte Oscar på stua.
Han har funnet hodelykta jeg brukte i går for å reparere under vasken og koser seg med å sulle rundt i mørket på stua mens jeg somler fram brillene mine som jeg bare bruker på morgenen og tar meg et glass pepsi max…(jeg må våkne)
Etter en stund setter jeg på tv’en og på lyset og katta vil ha frokost. Og men jeg ordner frokost til katta og passer på at Oscar ikke spiser på halen hans og begynner å tenke på frokost til Oscar for han er så urolig og da er han ofte sulten, og da kommer tankene…
På torsdag var vi ute på lekeplassen utenfor huset vårt på ettermiddagen/kvelden da det lysnet opp litt i regnet…
Jeg, Oscar, Odin og ei jente fra klasse til Odin som lekte med han.
Det var en jentegjeng fra klassen til Oscar der også, og de koste seg i flokk og dissa og sprang og hylte og klatret og lekte seg, sammen…
En gutteflokk også fra klassen syklet forbi oss…De var helt alene uten tilsyn, ikke en mor og far var å se…ingen som løp etter dem eller hadde styring på noe av det de foretok seg…
Mens jeg satt der da og dumpet opp og ned og opp og ned med Oscar på dumpidissa…gikk etter og dyttet på stordissa, hjalp han rundt på spinnerhjulet, 2 skritt bak ALLTID!
Odin lekte med Y og kl 19.00 ringer klokka henns og hun må hjem. Hun går alene hjem…
Vi går forbi noen naboer som sitter å tar seg en kaffe sammen på verandaen, hvor barna var vites ikke.
Men de bare ringte etter dem og så kom de hjem…
Barna var ute på tur, ute på livet, ute med venner, alene, sammen, fri…
Og jeg gikk der på veien og holdt Oscar i hånda og vinket til naboene i det vi passerte…
Jeg har verdens fineste gutter! Jeg har det!
Men hva skulle jeg ikke gitt for å kunne sitte der med de andre naboene å drikke kaffe…
Kunne holde på hjemme og bare ringe ungene når de skal hjem…
Plastre knær og høre om eventyr og ekspedisjoner med vennene når de spiser kveldsmat…
Det blir aldri mitt liv…
Det som er helt normalt for andre er ikke det for meg…
Det å kunne ligge litt lengre i senga i helgene mens gutta står opp og ordner seg selv…Det vil aldri skje…
Det å kunne la noen gå på do uten at man må slippe alt man har for å passe på at ikke dorullen blir spist og doen tettet…
Det å kunne ta et glass vin i solnedgang på verandaen med gode venner…fordi man ikke må være i kjørbar stand om det skulle skje noe som gjør at man akutt må på sykehuset, som har skjedd så uendelig mange ganger…
Det å kunne vaske klær når jeg vil, handle når det trengs, gå på do alene…
Det går ikke her hjemme hos oss…
Og i dag, etter en tøff natt med lite søvn,med litt kvalme og hodepine i kroppen…
Akkurat i dag når jeg sitter ved kjøkkenbordet og presser i meg en brødskive og følger med på Oscar som hopper rundt på ballen sin i stua, på denne dag skulle jeg gitt veldig mye for en “normal” dag…