I dag fikk jeg oppfylt en av mine store drømmer…
Jeg fikk være lagleder og basketmamma for Odin min!
Jeg fikk stå i en gymmsal og heie på et lag, og muntre opp og støtte, og trøste og servere frukt og smoothies.
Jeg fikk tørke opp søl og dele ut high fives og klemmer…
Jeg var i himmelen!
Dere andre foreldre som har “normale” barn forstår nok ikke helt hvorfor dette er så stort for meg,hvorfor jeg synes det er såååå stas med en sånn rolle, som de fleste andre helst vil unngå i en ellers meget så hektisk hverdag men det bunner ut i ganske mye faktisk…
Dette har lenge vært en drøm, helt fra da jeg var yngre og aktiv i idretten selv. Da mine foreldre ikke var så engasjert i min idrett svømming, selv ikke det at man var med i junior NM, og heller ikke når man konkurrerte i egen by… Ingen på sidelinjen, ingen som heiet, ingen som engasjerte seg og ingen som brydde seg spesielt mye…
Allerede da! Våknet drømmen om at jeg en vakker dag skulle få muligheten til å selv være den foreldren, som sto der og heiet og engasjerte seg og stolt lyste opp av å se ungen min utføre noe…Hva som helst egentlig…Var ikke nøye; fotball, håndball, curling, hockey, sjakk, eller svømming(som jeg selfølgeli håpet på innerst inne da). Det skulle ikke ha noen betydning! Jeg skulle bli verdens beste mamma i det ungen måtte enasjere seg i, koste hva det koste måtte!
Og så kom min kjære, nydelige, unike Oscar til verden og realiteten kom raskt på banen om at her kom jeg nok ikke til å bli noe idrettsmamma iallefall. Men om han en dag kan bli god i noe annet vites ikke og da lover jeg å være like “på” ❤
Så kom lille, stae, tverre og MEGET bestemte Odin på banen. Og han skulle absolutt ingenting han! Ikke noe som helst skulle han tenk! 😂🙈
Men plutselig så snudde det!
Plutselig sier han helt utav det blå;
MAMMA! JEG VIL SPILLE BASKET!
Og dere må tro mora var rask til å smi mens det jernet var varmt og fikk meldt han på og 3 dager seinere var vi på trening ❤
Det har gått over all forventning!
Han koser seg på sin måte og han mestrer og er del av et fellesskap og et miljø.
Han er aller, aller yngst, men får så mye skryt av pågangsmotet og evnen til ikke å gi opp!
Jeg er jo med på alle treninger selfølgeli pga han er den litt unike skruen han er 😉
Og så ble jeg spurt om å være lagleder da de manglet en for å kunne fortsette å trene med hans gruppe, og da tenker kanskje mange av dere at;
Herregud Line, du har da evig nok!
Og det har jeg jo egentlig…MEN det gir meg også noe…
Det å få stå i en sånn hall og rope og støtte og organisere og være mamma og lagleder. Det å få lov å være “normal”!
Det er så sinnsykt deilig!
Der er vi som alle andre, og jeg får gjøre det alle andre foreldre får og kan og er…
For meg er det et pause fra vår virkelighet, en pause fra alt det andre…
En pause fra BFT, PPT, ergoterapeuter, skolemøter, Spesialhelsetjenesten og ansvarsgruppemøter, en pause fra fokuset og alt jeg må tenke på dag ut og dag inn…
Og ja! Det kostet krefter i dag og jeg er sliten nå…
Men å stå å se seg i speilet på do i drakten til Odin(den minste de hadde var st 10 år og han ville ikke ha den på så jeg tok den på selv😂), det fylte meg med sånn stolthet og glede…
Jeg sto der inne i hallen etterpå, og akkurat der og akkurat da var jeg som alle andre. Jeg var basketmamma og lagleder!
Jeg var normal ❤