I dag gjorde jeg noe som jeg aldri har gjort før…
Da jeg satt her imorres alene og den svarte boksen inni meg åpnet seg på gløtt og tankene, følelsene ble for mye, så filmet jeg en snutt av det jeg følte der og da og la ut på Facebook…
Ikke for sympati eller noe sånt.
Men for ta et steg i riktig retning i forhold til å ikke være flau over følelsene mine.

Imorgen har Oscar bursdag. Og jeg satt der imorres ved bordet med en handleliste og skulle ordne i stand til familieselskap imorgen…
Det tikket inn en mld om hva Oscar ønsker seg i bursdagsgave…
DA slo det meg, som en hard knyttneve i magen…Hvor annerledes han er, vi er, alt er…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For jeg aner faktisk ikke hva han ønsker seg…
Han har ingen ønsker rundt dagen sin. Han har ikke gått i ukesvis, kanskje til og med månedsvis å gledet seg. Han har ikke bestemt legotema eller ridderbursdag eller kakeønske. Han har ikke sagt hvem han ønsker skal komme. Han får ikke engang fortalt meg om han vil feire i det hele tatt…

Og de tunge tankene renner over;
Forstår han hva bursdag er?
Vet han at 9 tallet betyr at det er HAN som har blitt 9 år???
Forstår han at jeg elsker han så uendelig høyt og bare vil hans beste resten av livet…?

Sånne dager, når man sitter der med handlelista og man vet nøyaktig 2 ting;
Han liker ballonger og sjokolademuffins.
Sånne dager er ekstra tøffe…
Da kjenner man hvor vondt det er, tungt det er, annerledes det er. Da kjenner man hvor alene man er oppi alt sammen…

Ingen far til gutta å støtte seg til. Han er borte, gudene vet hvor, ikke interessert, ikke tilstede…
Ingen kjæreste å gråte i armene på, ingen famile som er tett på og som man vil ringe til, for å belemre dem med mine tunge tanker…
For ingen forstår dette…
Man er helt alene…

Alene i huset.
Alene med tankene.
Alene med tårene.
Alene med ansvaret…

For man har det ansvaret, og man tar det på alvor!
Hver dag snur jeg opp ned på verden for gutta mine. Jeg er der for evig og alltid!
Hver dag, hvert minutt, hvert sekund…
Og jobben som mamma er jeg stolt av og gjør med så emormt mye glede!

Og gledene deles med de nærmeste, med familien og med venner. Gleden deles.
Men ikke sorgen…

Sorgen bæres i en svart boks, en svart stålboks med lås og bare jeg vet koden til låsen. Jeg har gjemt den godt så ingen kan se den!
I hverdagene er det ingen som ser den,når jeg er mamma er det ingen som ser den, på møter er det ingen som ser den, når jeg er med venner er det ingen som ser den!
Svært få vet at den er der.
Og ingen får se nedi…

Og på dager som denne så åpner den stygge boksen seg, når jeg ikke er forberedt, når jeg ikke har satt på rustningen. Når jeg er alene hjemme og ingen er rundt og det er stille…
Når det er stille…da lirker den seg opp…
Når jeg skal hvile…da sniker den opp med lokket…
Når jeg skal ta vare på meg selv…da åpner den jævla boksen seg…

Jeg elsker ungene mine!
De er unike, nydelige, smarte, morsomme, empatiske og fantastiske gutter❤
Det er jeg som har skapt dem, formet dem og oppdratt dem. Og jeg blir så rørt og stolt når jeg får så mye skryt av dem fra de rundt oss. Lærere, helsesøster, leger, venner! Jeg er en flink mamma kan det se ut som…

Og de fleste tror jeg er tøffere enn toget,sterkere enn supermann og modigere enn de fleste…De fleste ser henne…

Men i dag så tok jeg et steg, jeg åpnet opp for at folk skulle få se litt av hun andre…
Hun jeg gjemmer laaaaaangt inne i meg, hun som sitter å tviholder på den jævla boksen.
Hun fikk litt tid i rampelyset i dag…

Responsen har vært enorm!
Folk har kommentert og delt videoen i sosiale medier…
Folk har sendt messenger, sms og mld på instagram…
ALLE meldingene har vært støttende og positive og folk har takket for at jeg deler…

De har kalt meg modig og et forbilde.
De har grått med meg og sendt gode ord og klemmer min vei…

Så det betyr vel at man ikke trenger å være sterk hele tiden?
At jeg ikke alltid må være positiv og se det beste og svelge ned det vonde…
For hvis jeg er modig når jeg legger ut en video av at jeg sitter å gråter og skammer meg over følelsene mine. Hvis det er modig for dem at jeg åpner meg, deler litt innhold fra den svarte boksen.
Hvis jeg er modig og et forbilde da…

Da er vel det å tørre å vise svakhet den aller største styrken! ❤

Takk for støtten alle sammen!
Dere vet hvem dere er❤

I dag er jeg såret!
Såret og skuffet…
Både på veiene av meg selv men også alle folk egentlig, for jeg tror ikke at et eneste menneske har sluppet unna det jeg sliter med i dag.
Nemlig dom!
Det å bli dømt uten at noen egentlig vet en dritt om hva de snakker om…

Kommentarfelt i aviser og sosiale medier renner over av folk som har meninger.
Alt har de meninger om, og alt “vet” de.
Men det er nettopp der det blir så hinsides feil for hvem “vet” egentlig noe som helst???

Folk TOLKER og TROR dermed tror de at de vet.
De får korte innblikk, eller ser noe, leser noe og gjør seg opp en mening. Men det er faktisk sånn at ingen kan vite noe som helst helt sikkert. For ingen vet alt om alle, ingen vet absolutt alt om en sak. Det er ikke mulig det faktisk…

Og så uttaler folk seg i bastante terminologier. Sånn ER det! Istedenfor å spørre, være søkende, tvilende og tenke at hvis jeg spør, er nysjerrig og åpen for ny input kanskje kan jeg lære noe mer, noe nytt, få et nytt syn på en sak…

Jeg har tatt en avgjørelse om å blogge og å stå fram i media og om å fronte og tørre å snakke om ting, emner og følelser som er vanskelige. Jeg har sånn sett stilt meg selv ved en vegg og må ta imot det folk velger å kaste på meg…
Noen ganger er det blomster, andre ganger er det dritt…
Jeg vet at de ikke vet og jeg vet at mye av det som er tøft og vanskelig og kan virke dømmende på meg og mine kommer av uvitenhet…
Som regel inspirerer det meg bare til å fortsette å dele, fortsette å snakke, fortsette å vise fram livets berg og dalbane. For sånn er det for absolutt alle!

Mitt liv er muligens litt mer unikt og fylt opp av litt større utfordringer enn naboene minr har i sine liv. Men de har også sine utfordringer og tøffe tak.
Forskjellen er at jeg snakker åpent og i offentligheten om våre ting…

Jeg har blitt bedt om å holde et innlegg/apell og lese fra boka mi 2.april på Verdens autismedag. Det er ungdommer/unge voksne med autisme som har tatt kontakt med meg. For de liker mine budskap og de vil at jeg skal snakke på veiene av dem.
De har oppfattet at selv om jeg skriver om tøffe ting i livet vårt, så skinner det igjennom at jeg er sterk og stolt og har et brennende ønske om å gjøre verden til et bedre sted for de som er litt annerledes!

De vil feire verdens autismedag! De vil skinne og få fokus på at de er stolte av den de er og at autisme er en del av det som gjør de til unike individer som beriker samfunnet vårt med sine perspektiv. Og de er like forskjellige og unike innad i sin “gruppe” som jeg og nabofruen min er ulike…

Ulike oppvekster og hendelser i livet skaper oss og gjør oss til de vi er uansett hva vi måtte bære i baggasjen vår av ulike utfordringer. Ingen er like og alle er unike…

Men de er også redde. Redde for å bli dømt, missforstått og feiltolket. Redd for at fokuset skal bli feil og folk skal se ned på dem… Det er så trist…
Folk kommer til å dømme og vi må tåle å stå i det…Sånn er livet…

Men fy faan så urettferdig det er noen ganger!

Jeg har opplevd noen ting som gjør skikkelig vondt i det siste.
Folk som har dømt uten å vite, uten å spørre og blitt avvist med en frekk og nedlatende tone.

Jeg vil snakke om dette nå. Ikke for å henge ut noen, nei virkelig ikke, men for at folk kanskje kan tenke seg om to ganger før de svarer noen eller kommenterer noe…

Odin ønsker seg veldig en katt til, å få lov å ha kattunger i huset slik jeg hadde som barn og sånn vi har hatt her i huset før barna ble født…
Odin er en nydelig, empatisk, snill og god gutt. Oscar elsker dyr, han er rolig, forsiktig og kontaktsøkende.
Jeg er flink, pliktoppfyllende og ansvarlig. Katten vår Bagheera har et godt liv, og det er ingenting som tilsier at vi ikke skulle klart å hatt en pusemamma og kattunger her i huset…

Ei dame annonserte at hun var på leting etter et forhjem for en sibirkatt(jeg er allergisk mot vanlig katt så vi har sibir).
Jeg tok kontakt for å høre om vi kunne være aktuelle? Dette hadde vært midt i blinken nå med noe sånt fint og positivt etter div vi har vært igjennom i de siste årene.
Men nei…
Vi var på ingen måte aktuelle med ALT jeg hadde i livet og ALT jeg sto i, da måtte jeg forstå at det ikke blir noe av…
Jeg hadde vistnok mer enn nok å holde på med…

Jeg svarte høflig tilbake at ok…
Men det gjorde altså så utrolig vondt i hjertet mitt…

Er liksom ikke min familie god nok eller kapabel nok til å kunne gjøre denne “jobben” på tross av “alt” vi har i livet?
Og hva vet denne damen om hva “alt” er og hvordan vi sammen takler hverdagen???

Hun vet det hun ser på Facebook og leser i blogg og så dømmer hun, gjør seg opp en mening i negativ forstand. Og snakker med andre i negativ terminologi…
Istedenfor kunne hun sett det i et positivt lys, alt Line og familien står i. Så sterke de er, så flinke de er! Så kjærlige og fine mennesker. Line har en fleksibel jobb, er mye hjemme, har mye hjelp rundt seg til gutta, fint, rent, ryddig hus alltid!!!Økonomien på stell og alt på plass!

Men nei…Sånn ble det ikke…Og det gjør faktisk mer vondt enn jeg liker å innrømme at det gjør…
Jeg vet at hun ikke kjenner oss, for de som virkelig kjenner oss de ville aldri sett det fra et slikt ståsted. De ville tenkt at Line og gjengen klarer alt! Og tenkt at er det noen som fortjener en slik glede som dyr er så er det dem…
(Kan også nevne at jeg har vært forvert før for mange år siden så jeg vet godt hva det innebærer…)

Hva er kriteriene for å være en “god” familie egentlig?
Er ikke andre folk på jobb, har hobbyer og fritidsaktiviteter? Drar ikke andre folk på ferier, hytta og slike ting. Er det noen som aldri krangler eller har tøffe tak. Er det sånn at andre familier aldri blir syke eller utsatt for ulykker, dødsfall, alvorlig sykdom, uheldige hendelser???
Er det bare vi som blir det?
Eller handler det om noe annet?
Hva blir jeg dømt ut i fra?
Hva betyr “alt” jeg har i livet???
For hun vet ingenting!
De aller fleste der ute vet svært lite om hva som foregår bak disse dørene…
Så hva med å SPØRRE istedenfor å tro at de “vet”…?

Jeg har tatt en operasjon nylig også. Forrige uke fikk jeg endelig koordinert hjelpen rundt oss, så jeg fikk muligheten til å ta en bukplastikk operasjon på Røros. Dette er en drøm jeg har gått med i årevis.
Ja! Årevis faktisk…

Hva er det første folk tenker når du sier at du har tatt en bukplastikk tror dere?
At det handler om utseende…
Er du så “grunn” at du skal utsette deg for narkose og potensielle bivirkninger for noe så smålig som å fikse litt på magen liksom???

I mitt tilfelle handlet det om at jeg hadde en ekstremt dyp navle(jeg har hatt det hele livet)som til stadighet ble betent og jeg ikke klarte å holde tørr og ren. Ikke for at jeg ikke er renslig eller har gjort iherdige forsøk men pga veldig stor vektnedgang den siste tiden ble det også litt ekstra hud på magen som gjorde problemet enda verre…
Og derfor fikk jeg innvilget en operasjon hos sankt Olavs hospital. De lagde ny navle på meg og fjærnet også litt hud.
Jeg er ikke flau over dette, men jeg vet samtidig at folk snakker og dømmer….
Og i går fikk jeg det bekreftet atter en gang…

Folk har kommet med noen “morsomme” kommentarer rundt operasjonen. At jeg har fått tidlig “overgangsalder panikk” og fokus på å se bra ut nå som jeg er single og skal finne meg ny mann…
Jeg ler med, men blir samtidig lei meg…

I går var det en som dro den litt lengre og kalte meg for en Hollywood hore og Kardashian wannabe…
Altså med å insiuere at fordi jeg er blogger og “kjent” så trodde jeg at jeg var bedre enn andre og utseende var viktig for meg… en stram mage var viktig for mitt image ut i samfunnet…

Han var en tosk og jeg vet at han egentlig ikke vet en dritt om meg og mitt liv tydeligvis. Og kan umulig ha lest et eneste blogginnlegg på bloggen min for å komme med et sånt utspill…

Men poenget mitt folkens er nettopp det!
Folk uttaler seg og har meninger og ytringer som de bare MÅÅÅÅ få ut…
Uten at de egentlig vet en dritt om hva de snakker om eller har en formening om!
Og det sårer!
Det gjør vondt faktisk!
Det er folk det er snakk om!
Det er komplekse situasjoner og liv…
Ingen vet alt…
Dine kommentarer og meninger kan skade noen, såre noen, potensielt ødelegge noen…
Så slutt å “tolke” og begyn å SPØRRE!
Spør! Grav! Vær interessert i å belyse ting du ikke kan og vet! Vær åpen for at du kan lære noe nytt, at du faktisk kan ta FEIL!

Og kjære, kjære folkens, værs så snill, på veiene av meg selv og alle andre folk og fe i verden;

DET DU IKKE VET KAN DU HOLDE KJEFT OM!