I dag gjorde jeg noe som jeg aldri har gjort før…
Da jeg satt her imorres alene og den svarte boksen inni meg åpnet seg på gløtt og tankene, følelsene ble for mye, så filmet jeg en snutt av det jeg følte der og da og la ut på Facebook…
Ikke for sympati eller noe sånt.
Men for ta et steg i riktig retning i forhold til å ikke være flau over følelsene mine.
Imorgen har Oscar bursdag. Og jeg satt der imorres ved bordet med en handleliste og skulle ordne i stand til familieselskap imorgen…
Det tikket inn en mld om hva Oscar ønsker seg i bursdagsgave…
DA slo det meg, som en hard knyttneve i magen…Hvor annerledes han er, vi er, alt er…
For jeg aner faktisk ikke hva han ønsker seg…
Han har ingen ønsker rundt dagen sin. Han har ikke gått i ukesvis, kanskje til og med månedsvis å gledet seg. Han har ikke bestemt legotema eller ridderbursdag eller kakeønske. Han har ikke sagt hvem han ønsker skal komme. Han får ikke engang fortalt meg om han vil feire i det hele tatt…
Og de tunge tankene renner over;
Forstår han hva bursdag er?
Vet han at 9 tallet betyr at det er HAN som har blitt 9 år???
Forstår han at jeg elsker han så uendelig høyt og bare vil hans beste resten av livet…?
Sånne dager, når man sitter der med handlelista og man vet nøyaktig 2 ting;
Han liker ballonger og sjokolademuffins.
Sånne dager er ekstra tøffe…
Da kjenner man hvor vondt det er, tungt det er, annerledes det er. Da kjenner man hvor alene man er oppi alt sammen…
Ingen far til gutta å støtte seg til. Han er borte, gudene vet hvor, ikke interessert, ikke tilstede…
Ingen kjæreste å gråte i armene på, ingen famile som er tett på og som man vil ringe til, for å belemre dem med mine tunge tanker…
For ingen forstår dette…
Man er helt alene…
Alene i huset.
Alene med tankene.
Alene med tårene.
Alene med ansvaret…
For man har det ansvaret, og man tar det på alvor!
Hver dag snur jeg opp ned på verden for gutta mine. Jeg er der for evig og alltid!
Hver dag, hvert minutt, hvert sekund…
Og jobben som mamma er jeg stolt av og gjør med så emormt mye glede!
Og gledene deles med de nærmeste, med familien og med venner. Gleden deles.
Men ikke sorgen…
Sorgen bæres i en svart boks, en svart stålboks med lås og bare jeg vet koden til låsen. Jeg har gjemt den godt så ingen kan se den!
I hverdagene er det ingen som ser den,når jeg er mamma er det ingen som ser den, på møter er det ingen som ser den, når jeg er med venner er det ingen som ser den!
Svært få vet at den er der.
Og ingen får se nedi…
Og på dager som denne så åpner den stygge boksen seg, når jeg ikke er forberedt, når jeg ikke har satt på rustningen. Når jeg er alene hjemme og ingen er rundt og det er stille…
Når det er stille…da lirker den seg opp…
Når jeg skal hvile…da sniker den opp med lokket…
Når jeg skal ta vare på meg selv…da åpner den jævla boksen seg…
Jeg elsker ungene mine!
De er unike, nydelige, smarte, morsomme, empatiske og fantastiske gutter❤
Det er jeg som har skapt dem, formet dem og oppdratt dem. Og jeg blir så rørt og stolt når jeg får så mye skryt av dem fra de rundt oss. Lærere, helsesøster, leger, venner! Jeg er en flink mamma kan det se ut som…
Og de fleste tror jeg er tøffere enn toget,sterkere enn supermann og modigere enn de fleste…De fleste ser henne…
Men i dag så tok jeg et steg, jeg åpnet opp for at folk skulle få se litt av hun andre…
Hun jeg gjemmer laaaaaangt inne i meg, hun som sitter å tviholder på den jævla boksen.
Hun fikk litt tid i rampelyset i dag…
Responsen har vært enorm!
Folk har kommentert og delt videoen i sosiale medier…
Folk har sendt messenger, sms og mld på instagram…
ALLE meldingene har vært støttende og positive og folk har takket for at jeg deler…
De har kalt meg modig og et forbilde.
De har grått med meg og sendt gode ord og klemmer min vei…
Så det betyr vel at man ikke trenger å være sterk hele tiden?
At jeg ikke alltid må være positiv og se det beste og svelge ned det vonde…
For hvis jeg er modig når jeg legger ut en video av at jeg sitter å gråter og skammer meg over følelsene mine. Hvis det er modig for dem at jeg åpner meg, deler litt innhold fra den svarte boksen.
Hvis jeg er modig og et forbilde da…
Da er vel det å tørre å vise svakhet den aller største styrken! ❤
Takk for støtten alle sammen!
Dere vet hvem dere er❤
Jeg har nylit fått vite at sønnen min har autisme, han er 3 år.
Jeg har lest litt i bloggen din i noen dager nå. Har du skrevet noe om når dere fant ut at Oscar har utviklingshemming? Når og hvordan fant dere ut? Ser at han hadde litt språk når han var 3 år, forsvant alt?
Takk for at du skriver så åpen om alt dette. Du er tøff.
Hei.
Ja det står nesten alt i bloggen helt fra starten til i dag. Så det meste fra utredningsprosessen står… så hvis du leser helt fra starten får du hele historien. Han har nå bare 3 ord han bruker aktivt, ja, nei og mamma.
Det er bare å spørre hvis du ikke finner noe ❤