Hvorfor er det så lett for folk å såre meg,hvorfor er det så lett for andre å gi faan og hvorfor er det så lett for dem å bare dra?
Det startet da jeg var 3,5 år…
Og opplevelsen ble forsterket da jeg var sårbar for første gang i 18 års alderen…
Jeg vet nå hvorfor jeg ikke klarer å slippe folk inn…
Jeg er sterk nok nå til å dele!
Og hvis dere vil kan dere lese historien;
Jeg har reflektert mye i det siste…
Jeg har jobbet intensivt med en psykolog det siste året.
Det begynte på grunn av min ptsd etter møtet med barnevernet.
Når man som helt uskyldig blir misstrodd, dømt og overgrepet, uten sjangs til å gjøre noe… Det satte dype spor!
Men jeg har lært så utrolig mye mer om meg selv i denne prosessen… Vi har gått DYPT ned i røttene, barndom, ungdomsår, familieliv osv osv…
Hvorfor er jeg den jeg er?
Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør?
Jeg har hatt et anstrengt forhold til meg selv hele livet. Jeg har hatt et veldig dårlig selvbilde, følt meg stygg og feit. Satt i skyggen…
Løsningen ble å rope, klovne, danse og kløne… Stenge alle de vonde følelsene inne og late som jeg var tøff som faan!
På utsiden var jeg utadvendt, rakk opp hånda, ropte ut! Spot light på meg, brydde meg ikke om hva andre synes tilsynelatende.
Men ikke på innsiden…
Jeg ble en mester på å fake det, manipulere. En kameleon som skiftet ham hver gang hun var i en ny setting. Skiftet meninger etter de hun var med og løy…
På utsiden uredd og selvsikker.
Inni livredd, livredd de skulle se igjennom maska, ta meg i løgn. Stengte alt og alle ute, selv om alle trodde jeg var en åpen bok…
På videregående ble jeg forelsket i T.T.
Han og jeg surra rundt lenge, av og på, på og av igjen. Så bestemte vi at vi skulle gi det et forsøk. Da jeg kom på festen full av forventninger den skjebnesvangre kvelden, så han stå der og kline med ei som satt på scenen døde noe i meg. Jeg husker det som det var i går. Jeg tenkte at av alle du kunne velge så gikk du for ei som var både styggere og feitere enn meg… hvordan var det mulig? Var jeg virkelig så jævlig?
Jeg husker veninnen min Lise dro meg inn på kjøkkenet så meg rett i øya og sa;
Ikke grin! Ikke gi han noe! Ikke en mine, ikke en tåre, ingen reaksjon!
Og jeg gikk ut å latet som ingenting.
Isdronningen ble skapt den kvelden og hun har levd siden da.
Ingen har fått innpass!
Ingen har fått se bak muren…
Studietiden gikk med til følelsesløse korte og mange relasjoner…iskaldt, null emosjoner, kun oppmerksomhet og validering man var ute etter.
Det samme har nok gjeldt andre forhold.
Jeg har vært glad i folk men aldri elsket enn mann…aldri…
Jeg var ødelagt!
Jeg vet hva det vil si å elske! For jeg elsker ungene høyere enn alt i verden og dør hvis de dør!
Men refleksjoner rundt hvorfor ikke venner blir, hvorfor noen til stadighet vil ha noe av meg…hvorfor jeg tiltrekker meg de menneskene som krever noe av meg som venn…
Jeg er derfor lett å forlate…
Det er jeg som har avsluttet alle mine relasjoner med menn…og det har vært enkelt for de slapp ikke inn…
Men venner har jeg blitt glad i og de har skuffet… Så mange ganger. Lett å like, lett å droppe…
Jeg har blitt skuffa over folk så mange ganger. Der jeg gir, stiller opp og bidrar. Når de er “ferdige” med å få det de vil ha drar de videre…
Men dette er også min feil.
Jeg har jo ikke vært ekte…
Jeg har gjort ALT for at folk skal like meg…
Jeg gir for mye, er redd for å være meg selv, redd for å dele, være ekte…
Men jeg er redd, stoler ikke på noen. Og har som sagt fått det rett i fleisen flere ganger når man har turt å åpne seg for noen. At de har missbrukt tilitten og brukt dine egne svakheter mot deg…
Sånn er livet tenker kanskje mange men…
Det er alikevell vondt!
Vondt når noen du har åpnet deg opp for for første gang i livet, åpnet opp om nesten alt, som man hadde en nær relasjon til plutselig bare er vekke…
Borte vekke og bryr seg ikke mere…
Mld hver dag blir til ingenting.
Og man er ensom, trist og alene og føler man ikke er verdt en dritt…
Er det virkelig ingen som kan elske meg?
Er jeg så lett å forlate…
Når man endelig er seg selv, så dro de likevell…
Er det sååååå vanskelig å innrømme at man har trådd feil og si unnskyld hvis man har det og gå videre sammen igjen?
Jeg trenger den valideringen for å kunne gå videre, jeg klarer ikke tilgi baksnakking og svik uten videre…
Er jeg ikke verdt en unnskyldning?
Er det greit at noe jeg bærer skam over skal bli brukt mot meg som en vits i en festlig forsamling? Er det ok å kødde med noe som for meg er sårt og vondt???
Nei!
Det er ikke det!
Og da har jeg lov til å si i fra. Jeg har lagt lilleLine fra barndommen bak meg, den lille jenta som bare ville bli sett, akseptert og elsket og ROPTE om det…
Hun er død!
Og opp fra asken har Line 2.0 reist seg!
Hun bærer lilleLine inne i hjertet sitt og forteller henne at hun har verdi.
At kiloene ikke betyr noe.
At hun ikke trenger å rope lengre for hun blir sett nå.
Hun blir akseptert nå, hun er elsket nå!
Line elsker Line!
Og Line jobber for at alle rundt henne inkludert seg selv skal ha det bra.
Og de som ønsker å være en del av hennes liv er hjertelig velkommen.
Men Line er ferdig med å skifte ham, skifte meninger og være dørmatte.
Hvis du sårer Line nå så si unnskyld!
Så er tilgivelsen alltid i hennes hjerte, for ingen er feilfri, men hun fortjener å bli sett, validert og elsket!
Line skinner!
Verdens beste mamma, som gjør alt for barna sine, som elsker dem og er en soldat i krig for de som trenger henne.
Line er sterkere enn noen sinne.
For det er sterkt å være svak, og det er sterkt å fortelle sannheten og det er sterkt å elske seg selv…
Og kanskje en dag finner hun noen som kan elske henne, hele henne, det sterke og det svake… og som hun kan elske tilbake…
Men fortid er fortid, det som har vært har vært, de som har såret har såret og kan alltid tilgis om de ber om det…
Men fremtiden er fremmover ❤️