Nå er jeg så sliten…
Så jævlig sliten…
Det føles som hele denne høsten bare har vært en forbanna tornado, og jeg står i midten og kommer ikke ut og blir støtt og stadig truffet av vrakrester som skader meg og slår meg overende, noen litt, noen mye og i dag helt ut…
Folk rundt har sine egne liv og egne utfordringer… Helt lov og helt forståelig. Men jeg er så sliten av å skulle hjelpe og ta hennsyn og være en god venn. Alltid være der for andre, gi av meg selv, legge til rette, høre på problemer og trøste og støtte… låne bort tid, penger og energi…
Jeg liker å være den som hjelper til vanlig, jeg er glad for at folk vil ha meg i livene sine, til vanlig!
Og de fleste av dere som leser dette har ingenting å ha dårlig samvittighet for!
Men denne høsten har vært helt jævlig og jeg er så sliten, så sliten nå at i dag smalt det…
Jeg deler noe i bloggen, dere får se litt. Både det gode og det dårlige. Men jeg holder MYE tilbake.
Jeg deler noe med venner, noen spør og de får svar, men jeg holder MYE tilbake…
Da er det din egen feil da! Tenker kanskje noen… Når du ikke åpner opp og ikke deler, så kan jo folk heller ikke vite.
Og det vet jeg! Er VELDIG klar over akkurat det…
Men så er det ikke alt man orker å dele, noen negative greier man bare MÅ legge lokk på for det er ingen som forstår…
For man orker ikke være negative nelly når man har karet seg til å være sosial. Det er ingen som vil date sure suzi…
Det er ingen som orker å se inn bak gardina her, de ville snudd og ALDRI kommet tilbake.
Jeg står her helt fuckings alene. Bare jeg, alene med alle avgjørelser. Og noen sjekker inn og vil hjelpe, men jeg orker ikke at noen som ikke forstår skal ha en mening heller…
Jeg orker ikke…
Orker ikke mer…
I dag rant det over.
Har ikke sovet på 4 dager…
Bekymringene har løpt maraton i skallen og kroppen. Om helse, sykdom, operasjoner, avlastning og bolig. Dette er tanker jeg forsøker å sortere og gjøre en mening utav. Men som kværner…og det er ingen å grine til… ingen å skrike til, være sint med, få en klem av, ligge ved siden av…
Jeg føler meg som en verdiløs liten dritt.
Det er virkelig ingen som noen sinne vil komme inn i livet mitt og dele med meg. Jeg har ikke nok verdi til at noen blir glade i meg og ser styrken. De ser problemene, svakhetene, og at jeg ikke er god nok…
Jeg vil for alltid stå i dette alene…
For jeg blir aldri pen nok, tynn nok, morsom nok, sexy nok til at jeg kan overskyge alt det andre…
Jeg vet at det går opp og ned. Men denne høsten har vært sinnsyk og ingen har visst det. Noen har visst litt, ingen alt.
Og man mistet noen man trodde man hadde, det var/er utrolig vondt.
Folk har skuffet på ulike måter, hvor man står igjen og føler seg mer alene enn noen sinne før. De man slapp litt inn, de dro…
Høsten byr på mer… mer oppfølging og stress, en operasjon jeg gruer meg til…
Og ingen til å sitte der å holde rundt meg når jeg er redd, liten og bekymret…
Og i dag måtte jeg gjøre noe jeg hadde håpet jeg kunne utsette i 6 år…
Noe som har ligget som en enorm tung, stor bør, en sky et uendelig dypt vann du vet du må hoppe i… Det kommer, du vet det, men det var der fremme, trodde jeg, håpet jeg…
Men atter en gang så går planer i vasken, mine forsøk på å skape system og trygghet rundt oss feiler og vi rykker tilbake til start…
I dag har jeg en sorg i hjertet, i kroppen, i hodet… en sorg ingen kan forstå…
For jeg har feilet som mor, jeg har feilet som aleneforsørger som er rollen jeg er blitt satt i! Ikke valgt! SATT I!
I dag var det med skjelvende stemme og svimmel i hodet, kvalm i magen og blodsmak i munnen jeg måtte ringe kommunen og søke Oscar inn på avlastningsbolig…
Og jeg skjønner at dere ikke skjønner…
For dere tenker at han skal jo dit til slutt uansett… men han er TI år! BARE 10 år…
Og det gjør så vondt at jeg ikke klarer og jeg skulle gitt så mye for at det ikke var sånn…
Og jeg gråter…hikster…hyler…
Men ingen hører…
Så akkurat i dag og om så er bare for i dag hadde jeg ofret høyre nyre for et fang å grine i…
Armer som holdt meg…
En som så meg, og var her og trøstet og lyttet… uten å dømme…uten å synse og uten å mene…
Bare en liten stund…
Som var her, bare for meg…
Uten å tenke, bare kom…
Som synes jeg var verdt det…
For jeg har ikke mer å gå på nå💔
Hei jeg skjønner,jeg forstår, skulle så gjerne kunnet sagt: det vil gå bra❤️ men jeg har vært der du er, det er 15 år siden men jeg har vært der❤️ skulle tro det var idag, for her sitter jeg, med en Haug papirer som en advokat nå skal sjekke, for nå har jeg litt mer energi til å ta kamper jeg så gjerne hadde villet sluppet å ha, kjenner igjen følelsen av håpløshet, litt andre kamper idag enn for 15 år siden, men kjenner att disse kampene er like dritt som de var. Avlastning ja….. sønnen min flyttet i bolig da han var 15 år, hadde avlastning i fleng føre det, kjenner følelsene dine langt inni hjerterota🥲 skulle så gjerne sagt det blir bra….. men vet at det alltid vil være kamper, alltid bekymringer, for beklageligvis er ikke verden klar for disse gullene våre🥲❤️ det er lov å være sliten, det er lov å være lei, skulle bare ønske jeg kunne gjort noe for deg❤️
Stor klem til deg og takk for at du deler❤️
Har lest innlegget ditt, og vil bare at du skal vite at jeg hører deg, og prøver å forstå det du formidler. Er selv mamma til en liten gutt på 4 med autisme. Avlastning sitter langt inne. Vi har nettopp søkt selv, ikke i bolig, men i privat hjem. Jeg fikk høre av noen andre foreldre (som også har barn med autisme) at avlastning i starten er en belasting, men at det med tiden vil oppleves som avlastning. Mager trøst til deg nå som du står midt oppi alle de følelsene du skriver, men likevel ville jeg bare dele det med deg.
Du er ikke alene. Og du er ikke usynlig. Du skriver jo blogg, bra for deg 🙂 Og godt for mange andre foreldrene som har tilgang på å lese bloggen din, og som kanskje sitter med mange av de samme utfordringene og sterke følelsene som du selv beskriver.
Og til slutt. Du har ikke feilet som mamma! Å søke avlastning kan være en bra ting, både for deg og for barnet ditt. Og husk, funker det ikke, så kan du alltids avbryte avlastningen. Men kanskje det funker kjempefint! Kanskje barnet liker å være der til og med. Positive tanker er kjempevanskelig når man ikke har sovet på fire døgn (som du skriver). Men igjen, så vil jeg bare dele det med deg også.
Tusen takk for at du vil dele dine tanker med meg/oss! Og takk for fine ord om bloggen også❤️
Hvis det er noen trøst, så har jeg måttet flytte fra mine to autistiske tvillinger og pappaen deres. Det ble for tøft. Nå skal begge guttene 100% på bolig om litt. Jeg treffer dem 1-2 ganger i uka, og det fungerer veldig fint. Men selvfølgelig kjenner jeg godt på sorg og at jeg har feilet som mamma♥️ Sender masse klemmer din vei!
Takk for at du deler❤️
Du er ikke en dårlig mamma❤️ alle har ei grense❤️ du trenger hjelp og ba om det❤️ jeg vet som mamma det er vondt, men jeg har jobbet både på avlastning og i barnebolig og barna har det bra❤️ ikke det samme som mamma, men en trygg plass å være, så får du rom til hvile og hente deg inn igjen❤️
Styrkeklem fra Ålesund💙
Tusen takk for oppmuntrende ord❤️
Nei, du har ikke feilet som mor. Heller stikk motsatt. Du ser at dere trenger hjelp og du ber om det. Var selv alenemor i mange år. Her startet vi først med avlastning hos gudmoren til gutten, hun flyttet og da ble det avlastning i bolig. Han var vel 7 år når vi begynte med avlastning i bolig. I begynnelsen var det tøft. Vi bodde på en liten plass der ingen andre barn var på avlastning I bolig. Kommunen ønsket at mitt barn skulle bane veien for flere barn på avlastning i bolig. Jeg fikk meg kjæreste og vil flyttet til Ålesund. Barnet fikk tilbud om avlastning I bolig. En fantastisk bolig med gode folk. De har en tre ukers turnus på sine ansatte og brukere. Så det skal alltid være ansatte som ditt barn kjenner når det er der. Min gutt er nå 14 år. Han drar gladelig på avlastning i julen og ellers. Fordi der slipper han å dele oppmerksomheten med småsøsken og personellet er der for han. Jeg har hele tiden fortalt mitt barn at det er på Avlastning fordi at jeg skal få hvile og være en bedre mamma når han er hjemme. Ja, det er tøft og man har dårlig samvittighet. Men la ordene “Jeg skal hvile/leve og samle gode opplevelser når barnet er på avlastning for å skape enda flere gode dager og opplevelser sammen når barnet er hjemme” bli ett mantra. En ting er ihvertfall sikkert, verken du eller Oscar vil tjene på at du sliter deg helt ut. I tillegg er avlastning gull verdt for søsken. Da får de dager der mamma/pappa kan konsentrere seg om bare de. Jeg forstår at du har det tøft og at det er mange vonde følelser akkurat nå, men gi det en sjanse. Jeg heier på deg.
Tusen takk for at du deler av dine erfaringer og for støttende ord❤️
Jeg er selv aleneforsørger og har vært det siden gutten ble født (han er 12 nå). Jeg kjenner meg så godt igjen i alt det du skriver – om å strekke seg for å hjelpe alle andre-at man ikke har noen som hjelper tilbake – og får man hjelp og den fungerer, blir den kun kort og midlertidig. Det at man står alene med «ALT» hele tiden… Alle bekymringer og beslutninger… Man er for sliten til å bruke energi på å treffe noen ny kjæreste og klarer ikke se sin egen verdi – kun «bagasjen» sin. Du ER en god nok mamma ❤️ Det skal gudene vite. Men lett er det ikke når belastningen blir for tung å bære over så lang tid. Du er sterk som tok dette valget for deg og barnet ditt. Kan hende dette blir en fin løsning når dere blir vant til det. Husk at for å ta best mulig vare på barnet, må man ta godt vare på foreldrene deres – og det er tøft å være både mamma og pappa til barn som har utfordringer som våre. (Ta på egen oksygen-maske før du hjelper andre). Jeg skulle ønske jeg kunne holdt rundt deg og gitt deg litt trøst – for det fortjener du virkelig. Masse lykke til videre og takk for en god og oppriktig blogg med refleksjoner, tanker og tøffe ord på godt og vondt.
Tusen hjertelig takk for støtende og forståelsesfulle ord❤️
Hei, du er ikke en dårlige mor. Jobber selv med autister barn på skolen hver dag. Jeg vet hvor tøft du har det men du er verdens best Mama til gutten din. Gutten din kommer til å få godt avlastning og når han kommer hjem så er han en andre Mama for da har du slappet av du kommer til å ha en andre hver dag når du får litt avlastning bare å ha en helg i måneden og kanskje begynne med en gang uka bare å prøve deg fram. Det er bra både bra for deg og gutten din❤️
Skulle ønsket kunne gi deg en klem det for tjener du. Du er verdens Beste MAMA for gutten din de er heldig som har en Mama som deg. Masse klem fra meg❤️
Tusen takk for nydelige ord ❤️
Det å be om hjelp krever styrke, og du er ikke en dårlig mor fordi du søker om avlastning. Du gjør det som er rett for deg og din familie. Ved å be om hjelp setter du ditt barns behov først, og det er så langt fra å være en dårlig mor som det går an å komme.