Det å være helt alene går som oftest bra…
Det gjør det!
Jeg er vandt til stormene, krigene, ulykkene, sykdommene og alt annet rundt av småting folk ikke tenker over at må planlegges…
Jeg er vandt til å hele tiden forberede og tenke, planlegge og legge til rette.
Der folk er 2 er jeg EN.
Så treninger, foreldremøter, bursdager, 17 Forbanna Mai! Hvor man må dele seg i 2 for at ungene skal få være “normale” å gå i barnetoget for eksempel…
Her må det planlegges og koordineres, Odin må gå bakerst i toget med sin klasse, Oscar foran i sin, så jeg kan gå med Oscar og holde øye med Odin…
Plutselig kan noe skje og Odin kan finne på å løpe ut av toget og forsvinne på 17 mai…Den ikke så morsomme siden av ADHD og impulskontroll utfordringer…
Ikke den enkleste jobben å finne han da si…
Og joa, det kan også gå bra.
Kan gå knirkefritt med store smil og ingen drama, men jeg må ha planen klar i fall det går til helsvingen…
Sånn er livet mitt.
Hver dag…
Hver ting…
Hver aktivitet…
Så har man assistenter da som skal hjelpe til, men der er det sykdom og div som gjør det systemet ekstremt sårbart og ustabilt.
Lister må lages, må endres, igjen og igjen og igjen…folk kan ikke, vil ikke jobbe da og da…
Jeg kan aldri bare slappe av, lene meg tilbake og tenke at; dette ordner seg…
Nå skal jeg få litt tid til meg selv,nei!
For det skjer faker’n meg noe hele tiden…
I dag;
Foreldremøte for klassen til Oscar.
Assistent syk, må få på plass ny Assistent.
Det gikk bra men ja…
Jeg gruer meg til 17 mai!
Har en assistent satt opp på jobb, men kommer vedkommende, kommer vedkommende ikke… jeg må derfor ha 4 back up planer klare ifall ting ikke går etter original planen…
Jeg er så jævlig sliten…
Du må ta vare på deg selv sier; legen, psykologen, kommunen, venner, familie…
Når da???
Når skal jeg “ta vare på meg selv”…
Jeg føler av og til at jeg ikke får puste, at det strammer seg i brystkassa og luften vil ikke ned…men jeg kommer meg igjennom det…hver gang…alene…
Men det er vondt, skikkelig vondt…
Så kommer vi til de situasjonene der det er JEG som trenger hjelp. Når jeg ble operert for eksempel så stilte en nydelig veninne opp og hjalp meg, og jeg brukte masse ekstra BPA timer i etterkant for hjelp her hjemme… Men de timebe må jo hentes inn nå. Nå må jeg stramme inn og stille opp selv for at timene ikke skal gå i minus…
Det er ikke bare å spørre om hjelp skal jeg si dere…
Det står ikke noen på sidelinja og bare;
Jo, her Line, her har du 50 timer til. Gå å “ta vare på deg selv” du nå…
Det er bare meg…
Ingen å grine til, ingen å søke trygghet hos, ingen å sparre med, ingen å dele ansvaret med og ikke noe mykt sted å falle…
Dette gikk sånn opp for meg i fjor etter ulykken til Oscar, da var jeg helt alene…
Med alt, sykehus, medisiner, nettene med smerter, og ingen som kunne støtte MEG i det jeg gikk igjennom. Ungen min hadde amputert, livet snudd på hodet, redselen, panikken, sorgen, jeg satt med det alene…
Så var Odin involvert i en bilulykke nå i påsken(vil ikke skrive om den pga respekt for de involverte) og igjen så sto jeg her, helt alene med etterdønningene…
Jeg vet ikke hvem jeg skal ringe…
Jeg ble kalt inn til legen på lørdag som kommer… hæ? Tenkte jeg og ringte til dem. Jo da skulle jeg ta en undersøkelse som krever litt mer forberedelser og etterkant hjelp enn bare; hei og hallo gitt…
Ledsager må bli med og ditt og datt…
Hvem er min ledsager da???
Jeg har jo ingen…
Kan ikke forvente at noen tar seg fri fra jobb for å være med å holde meg i hånda og hjelpe meg i etterkant…
Men jeg MÅ ha med noen sier de…
Men jeg har jo INGEN!!!
Fikk flyttet timen 1 mnd fram i tid…
Så må jeg bare jobbe igjen da…
Så i dag da…
I dag er/har så langt vært en utfordrende dag, med mange realiteter jeg ikke får gjort noe med slengt i trynet på meg, som jeg som oftest tar en base ball kølle og bare dryler til siden…
Men i dag fikk jeg ballen rett i fleisen og det svir… skikkelig…
Det går bra, gjør alltid det, må det, ikke noe valg si…
Det går bra, men…