Det å bli møtt med sin egen dødelighet så mange ganger på så kort tid er en påkjenning. Å få høre ord som kreft, svulst, alvorlig sykdom, noe man ikke blir frisk fra. Dette er for resten av livet, finnes ingen kur eller medisiner… Lærer seg og leve med…
Ikke bare EN ting men FLERE…!
Det får jeg høre at tar gnisten fra de fleste.
Jeg har også kjent på følelsen av tap, depresjon, mørket, sorgen og at det er ingen vei tilbake. At jeg må akseptere at jeg ikke lenger har kontroll over min egen kropp. Eller at jeg ikke kjenner igjen den jeg er i dag…
At livet har ført til at den sier stopp og ikke vil mer. At jeg har stått ovenfor diagnoser og senarioer i den siste tiden som jeg ikke unner min værste fiende og at jeg vet at enda er det ikke over! Veien er enda lang…
Men jeg gir faan ikke opp!
Det at jeg har en sønn med to alvorlige diagnoser, som ikke har språk som til stadighet er syk og trenger at jeg tolker hver minste lyd og hver minste bevegelse. Som krever at jeg er oppe på natta og følger med og organiserer om dagen og skriver søknader og stiller på møter og blir med på operasjoner og drar med han til legen igjen og igjen og igjen…
Så gir jeg faan ikke opp…
Selv om jeg har en sønn til som har det vanskelig. Som sliter med å sove og ikke vil spise og har enormt mange følelser som kan skifte på et sekund…Som har hatt helseutfordringer og sosiale utfordringer og som sliter. Som utfordrer meg dag ut og dag inn. Som trenger meg like mye om ikke mer enn storebror om dagen…
Jeg gir faan ikke opp…
Du er så sterk sier de rundt meg. Du er her for alle. Ta vare på deg selv…
Men; Hvordan? Når? Hva?
Jeg står opp hver dag! Jeg er mor hver dag, jeg er kjæreste hver dag, jeg er meg hver dag…
Og selv om det er tungt og kroppen har smerter, armene er tunge, hodet er vondt og øynene til tider er fulle av tårer og halsen er tørr og pulsen dirrer og hele meg skjelver. Jeg er kvalm og har vondt i magen og har ingen kontroll…Og jeg er redd for å dø, redd for å feile, redd for å ikke være nok…
Ditt rom er mørk og din seng er kald.
Og så spør du meg om det snart blir jul…
Og om sauene fryser når bonden klipper dem når de ikke lengre har på ull…
Du er det beste jeg har.
For du gir mye mer enn du tar.
Du er mitt rop og mitt svar.
Ja du er den beste jeg har!
Og du prater og forteller og hvordan livet er.
Om troll og skoger og eveventyrlige trær.
Så blir du stille og jeg ser på deg.
Du er hele verdens lys for meg…
I dag har jeg bakt noen kaker med litt ekstra mening bak.
Jeg har som kjent Cøliaki, veldig alvorlig.
Så jeg har bakt glutenfrie kaker til Sommerfugelen Café på Heimdal her i Trondheim.
Dette er en bedrift som er skapt for å lage arbeidsplasser til ungdom som er litt annerledes. Det er ungdom med ulike psykiske og fysiske utviklingshemming som jobber her. De får støtte fra foreldre og assistenter for å stå i arbeidslivet. Jobben gir dem et sted å gå til der de føler mestring og en mening i hverdagen.
Et fantastisk tilbud og jeg er så stolt av å kunne komme med mitt lille bidrag til dem.
Jeg håper ALLE som bor i nærheten eller er ute på reise stopper innom og hilser på dem.
