Og jeg er sterk og modig.
Jeg har bedt om tid.
Jeg vil gråte, være blodig.
Orker ikke stå i strid.
Jeg må stå alene nå.
JEG må redde MEG.
Og blir du skuffet, må du gå.
For det handler ikke om deg…
Jeg vil være i min trygge boble.
Være deres havn.
Jeg vil skjelve, rope, gråte.
Jeg vil føle savn.
Jeg har feilet føles det som.
Jeg står her nå på et tomt rom.
Han er borte men så nær.
Det skulle ikke bli sånn her.
Og jeg har lov å være lei.
Jeg har lov å være meg.
Jeg har lov til å prioritere.
Jeg har lov til å føle og leve.
Og utenpå ligger et smilende skall.
Inni et stup og et langt, langt fall.
Utenpå er det klemmer og latter.
Men inni meg er det ingen som skratter.
Nå kommer delen som jeg faktisk må få.
Jeg må stå her aleine de andre må gå.
Og jeg vil være alene nå.
For at jeg skal klare å nye frø så.
Jeg er isolert, alene, borte i sorgen.
Jeg har muret det inne i den store, sorte borgen.
Men nå skal veggene sprenges ned.
Det skal lyne og tordne og gå store skred.
Jeg skal gråte og slippe ut alt som har vært.
Og det kan ta TID for i 8 år har jeg bært.
På en ryggsekk som er stor og mørk og tung.
For du fikk diagnosen og da var du så ung.
Men jeg vil dessverre ikke gjøre denne jobben med dere andre.
Det er noe jeg har jobbet med inni meg, noe jeg har klart å forandre!
Og har du ikke tid til å sitte der å vente.
Du synes jeg er egoist en dårlig venn og jente.
Da må jeg bare skuffe deg for sånn jeg har det nå;
så har jeg ikke tid til deg, da må du bare gå…
For jeg er sterk og tøff og flik og smart og snill og grei.
Og gi meg tid så skal jeg klare det, det kan jeg lover deg…
For nå mine nære,mine venner og mine kjære,nå handler det ikke om dere,
det handler faktisk om
Meg!
Jeg sto bare der helt i frys og så opp.
Hjertet verket, magen vrengt,
hele kroppen skrek STOPP!
Ikke gå, ikke gå, ikke gå, bare snu,
Men jeg måtte gå, for fokus var du.
Du er så uskyldig så skjønn og så liten.
Og du forstår jo ikke hvorfor mamma er så sliten…
Du er bare snill og rar, søt og unik.
Og med deg i livet er jeg virkelig rik!
Men du har det du har og du krever og krever. Og jeg kjenner at jeg snart ikke lengre lever…
For jeg er helt aleine, dere har bare meg.
Jeg er sliten,trøtt, utmattet, utbrent, nedbrent og lei.
Lei av å føle jeg ikke strekker til.
For det er virkelig ikke noe annet jeg heller vil!
Enn å klare å være verdens beste mamma, og selv om det blir tøft nå håper jeg du kan forstå å føle det samma.
At dette blir greit for alle sammen.
For at vi ikke alle skulle drukne i den dammen.
Jeg elsker deg så mye at jeg har ikke ord, men kjære lille Oscar du har begynt å bli så stor…
Du skulle bodd hos meg til du var 18 år, det var planen når du ble født, men jeg ser at selv om jeg ønsker, at det faktisk ikke går.
Jeg har kjempet og kjempet og prøvd og stått på.
Men det er ikke mere krefter i meg nå.
Så for at mamma skal kunne fortsette å bære, er det bare sånn at det nå er der du må være.
Men ikke hele tiden kjære, bare, bare litt…
Og vit at mamma er knust hun synes dette er noe dritt!
Du er livet, du er gleden, du er hele hjertet mitt…
Men nå må vi dele deg med enda litt fler, men vi tar det skritt for skritt…
Men vit at mamma gråter og hjertet mitt er helt på bånn…
For vær så snill og tro meg kjære skatt!
Det skulle ikke være sånn…
Det er januar og det har startet.
Det jeg har gruet meg til siden jeg sendte søknaden i november og fikk svar.
Oscar skal begynne i å bo litt i avlastningsbolig…
Vi har som kjent hatt BPA her hjemme i mange år, både som støtte her i huset til oss alle, men også de som har hatt Oscar på overnatting hos seg.
Det har vært fint å føle på at jeg har hatt kontroll og at jeg har kunnet bestemme hvem han var hos og når han var der. Det har føltes trygt å vite at jeg når som helst kunne ringe eller be om bilder av hva som foregikk så fikk jeg det.
Det har vært godt, men også vondt, og stressende og fullstendig utmattende til tider.
For det har vært mitt ansvar, min jobb å lage timelister, intervjue, koordinere, finne vikarer når noen var syke og stille opp selv når man ikke fant vikar…Hvilket desverre var oftere enn det faktisk var noen å spore opp…
Jeg har sittet timesvis med timelister, og regnet på timer, flyttet på avtaler og bøyd meg i bro for at alle skulle være fornøyde. Disse menneskene jobber i mitt hjem og med det kjæreste jeg har så derfor har det føltes svært nødvendig å blidgjøre alle sammen.
Men fy faan for et slit, så mye rot, så mye jobb og så mye ansvar jeg må ta når de ikke kommer…
Jeg har ikke kunnet avtale en dritt, ikke bestille en kinobillett på forhånd engang for jeg ante ikke om noen kom eller ikke…
Det finnes mange alenemødre som står med ansvar alene der ute, tenker kanskje noen av dere…
Og ja det vet jeg det gjør!
Virkelig mange tøffe mødre og fedre forøvrig også som står i ting alene.
Men jeg har 2 gutter og begge har utfordringer…
Og! Som ei klok veninne av meg poengterte så fint, så må man være TO stk for å lage en unge og derfor er det ikke meningen at man skal stå med et slikt ansvar alene… Sett fra et rent biologisk stanpunkt i følge henne…
Vi som mennesker har et litt større annsvar for våre avkom enn en del av dyrene fra dyreriket har…🤷♀️
Og der har de ofte en flokk de kan støtte seg på i tillegg…
Og det var IKKE dette jeg planla når jeg satte de to nydelige guttene mine til verden…
Jeg hadde aldri i min villeste fantasi klart å se for meg akkurat dette faktisk.
For det er så mye, sååååå mye jeg ikke vil dele og si. Som handler om den andre parten som ikke er tilstede. Men jeg velger å la være, de nærmeste vet, skolen vet, instansene vet og gutta vet…
Resten av verden trenger ikke vite akkurat hvorfor. Annet enn at jeg står i dette 100% ALENE!
Og det har den andre parten valgt frivillig…
Skrevet fra seg alt ansvar og alle rettigheter frivillig, med offisielle vitner tilstede. Så kan jeg avkrefte alle ideer om at jeg skulle ha gjort noe ulovlig allerede der. Jeg har alt dokumentert og skriftlig og det har vært flere instanser involvert…
Men jeg er nå alene og har vært alene lenge…
Og det er her det blir vanskelig å forklare for folk. For jeg har familie og jeg har enormt gode venner rundt meg. Men alikevell er jeg alene…
Og nå har jeg gått inn i bobla mi…
Der ønsker jeg å være i fred!
Det betyr ikke at jeg ikke er tilgjengelig for andre men jeg orker Virkelig, VIRKELIG ikke å høre andre sine meninger om mitt liv akkurat nå!
Jeg orker ikke høre om hvor sterk jeg er, hvor tøff jeg er, hvor flink jeg er…Orker ikke at andre skal rettferdiggjøre mine egne valg ovenfor meg…
Og det er det fryktelig vanskelig å si til folk direkte skal jeg si dere. For jeg vet de mener det godt, jeg vet de prøver å støtte…
Men akkurat nå vil jeg bare at alle skal holde kjeften sin!
For de VET ikke hvordan jeg har det og de VET ikke hvor vondt det gjør og de FORSTÅR ikke hvorfor og hvordan dette påvirker meg og mitt og mine…
For de er ikke meg, de ser utenfra og tror de vet… men de vet ikke…
Og det føles så frekt og ufint og ikke minst utakknemlig å be folk tie stille…For de skjønner ikke hvorfor det heller…De vil jo bare støtte…
De skjønner ikke at de VRIR kniven i hjertet mitt hver gang de sier at jeg har tatt rett avgjørelse, at de slår meg i trynet hver gang de sukker og ber meg “sette meg selv først”, “ta vare på meg selv”…
Akkurat nå orker jeg ikke å høre det!
Akkurat nå vil jeg ha det stille…jeg vil leve med sorgen over det som ikke ble, det jeg ikke får til og valgene som nå er tatt…
Jeg vil gråte i fred…
For jeg er alene og har tatt valet alene og jeg vet da vel selv hva jeg har gjort og hvorfor jeg har gjort det…
Bare hold kjeft!
Ikke snakk…
Eller snakk…,
men om ALT annet!
Snakk om været og om nye gardiner, om strømprisene, dårlig brøyting, Tinder, singellivet, samboerlivet, den nye ansatte på butikken… hva som helst!
Men om meg og mitt akkurat nå…
Bare hold kjeft…
Men kom gjerne, gi meg en klem. En støttende skylder, la meg grine, hyle, le, eller bare være stille…
Se meg, og vær der gjerne…
