Jeg får ikke sove, det river i hodet. Tankene kværner og røsker…
Jeg er så lei meg, så sint, så nedbrutt og så ferdig…
Jeg skjønner at mange ikke forstår.
Men noen ganger er det faktisk bare bedre at man holder kjeft…
Det er januar og det har startet.
Det jeg har gruet meg til siden jeg sendte søknaden i november og fikk svar.
Oscar skal begynne i å bo litt i avlastningsbolig…
Vi har som kjent hatt BPA her hjemme i mange år, både som støtte her i huset til oss alle, men også de som har hatt Oscar på overnatting hos seg.
Det har vært fint å føle på at jeg har hatt kontroll og at jeg har kunnet bestemme hvem han var hos og når han var der. Det har føltes trygt å vite at jeg når som helst kunne ringe eller be om bilder av hva som foregikk så fikk jeg det.
Det har vært godt, men også vondt, og stressende og fullstendig utmattende til tider.
For det har vært mitt ansvar, min jobb å lage timelister, intervjue, koordinere, finne vikarer når noen var syke og stille opp selv når man ikke fant vikar…Hvilket desverre var oftere enn det faktisk var noen å spore opp…
Jeg har sittet timesvis med timelister, og regnet på timer, flyttet på avtaler og bøyd meg i bro for at alle skulle være fornøyde. Disse menneskene jobber i mitt hjem og med det kjæreste jeg har så derfor har det føltes svært nødvendig å blidgjøre alle sammen.
Men fy faan for et slit, så mye rot, så mye jobb og så mye ansvar jeg må ta når de ikke kommer…
Jeg har ikke kunnet avtale en dritt, ikke bestille en kinobillett på forhånd engang for jeg ante ikke om noen kom eller ikke…
Det finnes mange alenemødre som står med ansvar alene der ute, tenker kanskje noen av dere…
Og ja det vet jeg det gjør!
Virkelig mange tøffe mødre og fedre forøvrig også som står i ting alene.
Men jeg har 2 gutter og begge har utfordringer…
Og! Som ei klok veninne av meg poengterte så fint, så må man være TO stk for å lage en unge og derfor er det ikke meningen at man skal stå med et slikt ansvar alene… Sett fra et rent biologisk stanpunkt i følge henne…
Vi som mennesker har et litt større annsvar for våre avkom enn en del av dyrene fra dyreriket har…🤷♀️
Og der har de ofte en flokk de kan støtte seg på i tillegg…
Og det var IKKE dette jeg planla når jeg satte de to nydelige guttene mine til verden…
Jeg hadde aldri i min villeste fantasi klart å se for meg akkurat dette faktisk.
For det er så mye, sååååå mye jeg ikke vil dele og si. Som handler om den andre parten som ikke er tilstede. Men jeg velger å la være, de nærmeste vet, skolen vet, instansene vet og gutta vet…
Resten av verden trenger ikke vite akkurat hvorfor. Annet enn at jeg står i dette 100% ALENE!
Og det har den andre parten valgt frivillig…
Skrevet fra seg alt ansvar og alle rettigheter frivillig, med offisielle vitner tilstede. Så kan jeg avkrefte alle ideer om at jeg skulle ha gjort noe ulovlig allerede der. Jeg har alt dokumentert og skriftlig og det har vært flere instanser involvert…
Men jeg er nå alene og har vært alene lenge…
Og det er her det blir vanskelig å forklare for folk. For jeg har familie og jeg har enormt gode venner rundt meg. Men alikevell er jeg alene…
Avgjørelser taes alene, valgene gjøres alene og følelsene bærer jeg alene!
Jeg ER alene og sånn er det…
Og nå har jeg gått inn i bobla mi…
Der ønsker jeg å være i fred!
Det betyr ikke at jeg ikke er tilgjengelig for andre men jeg orker Virkelig, VIRKELIG ikke å høre andre sine meninger om mitt liv akkurat nå!
Jeg orker ikke høre om hvor sterk jeg er, hvor tøff jeg er, hvor flink jeg er…Orker ikke at andre skal rettferdiggjøre mine egne valg ovenfor meg…
Og det er det fryktelig vanskelig å si til folk direkte skal jeg si dere. For jeg vet de mener det godt, jeg vet de prøver å støtte…
Men akkurat nå vil jeg bare at alle skal holde kjeften sin!
For de VET ikke hvordan jeg har det og de VET ikke hvor vondt det gjør og de FORSTÅR ikke hvorfor og hvordan dette påvirker meg og mitt og mine…
For de er ikke meg, de ser utenfra og tror de vet… men de vet ikke…
Og det føles så frekt og ufint og ikke minst utakknemlig å be folk tie stille…For de skjønner ikke hvorfor det heller…De vil jo bare støtte…
De skjønner ikke at de VRIR kniven i hjertet mitt hver gang de sier at jeg har tatt rett avgjørelse, at de slår meg i trynet hver gang de sukker og ber meg “sette meg selv først”, “ta vare på meg selv”…
Akkurat nå orker jeg ikke å høre det!
Akkurat nå vil jeg ha det stille…jeg vil leve med sorgen over det som ikke ble, det jeg ikke får til og valgene som nå er tatt…
Jeg vil gråte i fred…
For jeg er alene og har tatt valet alene og jeg vet da vel selv hva jeg har gjort og hvorfor jeg har gjort det…
Bare hold kjeft!
Ikke snakk…
Eller snakk…,
men om ALT annet!
Snakk om været og om nye gardiner, om strømprisene, dårlig brøyting, Tinder, singellivet, samboerlivet, den nye ansatte på butikken… hva som helst!
Men om meg og mitt akkurat nå…
Bare hold kjeft…
Men kom gjerne, gi meg en klem. En støttende skylder, la meg grine, hyle, le, eller bare være stille…
Se meg, og vær der gjerne…
Men snille alle sammen…
Bare hold kjeft…
Hvorfor sletter du kommentarene til oss som kommenterer? Jeg trodde greia med å ha et kommentarfelt var at vi kunne kommentere på ting du legger ut?
Ssletta du hele diktet du la ut? Du er så fin, også klarer du å vri det til at du ikke har hodet over vannet. Ser du ikke hvor vakker du er?
Hei. Jeg har ikke slettet diktet og tusen takk for en hyggelig kommentar ❤️
Hei. Jeg sletter ikke kommentarer til dere som legger ut kjære deg❤️
Ingen av dine kommentarer er slettet 😊