Onsdag for to uker siden var jeg hos legen. Jeg har vært dårlig i snart et år, men den siste tiden har både hodet og kroppen forverret seg…
Naturlig, tenker kanskje flere av dere. I og med alt jeg har gått igjennom i det siste. Det tenkte jeg også. Og gikk egentlig til legen for jeg kjente at jeg psykisk trengte en pause…Men med noen rare symptomer jeg tenkte kom av ren utmattelse.
Jeg har siden jul i fjor slitt med magen min. Mye løs mage og mye smerter og kvalme. Gått ned 11 kg i vekt. Hvilket mange har poengtert at ser bra ut, jo da er enig i det men skulle ønske det var for at jeg ville det og jobbet for det…
Jeg forklarte legen om alt som har skjedd i det siste på hjemmebane, om Oscar og Odin. Om søvnproblemene, nattesvetten og ikke minst konsentrasjonsvansker. Og tenkte en liten time out hadde vært på sin plass.
Min lege er en fantastisk mann og ville undersøke litt mer. Blodprøver ble tatt, blodtrykk med mer. Og to dager etterpå var jeg tilbake. Da ville legen henvise meg til kreftavdelingen på sykehuset…
KREFT….
Det er et betent, tungt og vanskelig ord. Og selv om det kun var for å utelukke det som han sa har det vært to tøffe uker…
MR, CT og flere blodprøver. Min kjære samboer og min beste veninne i tillegg til min søster og nære venner har vært gode støttespillere. Men angsten har jeg prøvd å ikke vise noen, jeg har prøvd å holde humøret oppe og ikke vist hvor redd jeg egentlig har vært. Noen tårer har alikevell falt og barnehagen ble informert i tilfelle barna fikk noen reaksjon. Men de vet bare at mamma er syk og er på sykehuset.
Så i dag var oppsummeringstimen. Jeg har ikke kreft! Lettelsen var stor, MEN jeg er jo så dårlig så det må jo være noe…er det bare psykisk???
Nei…det er det ikke desverre. Blodprøvene viser ting som ikke er bra, jeg er henvist både hit og dit. Jeg har for lite hvite blodlegemer. Jeg er underærnert og har virus i kroppen. Jeg har fått diagnosen IBS og mest sannsynlig microskopisk kolitt…Som legen sa i dag er jeg ALVORLIG syk. Og nå må vi bruke tid på å finne ut hva det er. Er jeg heldig finner vi det ut relativt fort, innen 6 mnd. Men det kan ta to år…
Men jeg har ikke kreft og jeg skal ikke dø…det er lyspunktet. Så får jeg ta meg i nakken, ta meg sammen og gjøre det jeg kan for å være den beste mammaen jeg kan i tiden fremover…
Jeg er virkelig heldig med de menneskene jeg har tett på meg nå og jeg får mye støtte. Og jeg smiler, trass i smerter, kvalme, svimmelhet og uro. Jeg smiler og er positiv. For det kunne ha vært verre…Det kunne ha vært kreft…