Ettersom det skjer mye rart med både hunder og katter i Trondheimby og omeng om dagen…💔
Vil jeg gjerne appelere til dem som fokuserer på det negstive med dyrehold og de individene som kan være tilbøyelige til grusomheter…💔
Jeg håper de leser dette og kan koble seg på sin indre samvittighet og empati❤
Det er mindre misshandling av dyr og klaging på dyrehold i bygdenorge enn i bynorge…
Jeg tror den enkle forklaringen på dette er at på bygda kjenner de fleste til hverandre og de er knyttet sammen i ulike relasjoner. De bryr seg om hverandre og har derfor mer toleranse ovenfor hverandre…
I byen kan vi bo i klynge men vi kjenner ikke hverandre…Vi har ikke relasjoner til hverandre og ofte bryr vi oss lite om hverandre…
Her er vår historie;
TERAPIKATT???
Ja liksom!?!
Tenker nok veldig mange av folk der ute i det langstrakte land når de ser denne overskriften.
Det går jo ikke ann, terapihud det har folk flest hørt om, men terapikatt må jo bare være tull?
Katter er jo selvstendige, egosentriske og lite sosiale dyr…De bryr seg om mat og seg selv…
Jeg har hørt dette utallige ganger når jeg har fortalt folk om Oscar sin terapikatt…
Det går jo ikke, hund ja, katt nei.
Men jeg vil fortelle historien om vår katt Bagheera som i aller høyeste grad er hele familien sin terapikatt…
Oscar har barneautisme og uspesifisert psykisk utviklingshemming. Da han ble født hadde vi to katter som elsket han og han elsket dem…
De fulgte han overalt og det var ble en stor sorg mens jeg gikk gravid med Odin for naboene vi hadde på den tiden slo seg sammen og klagde på kattene og krevde de vekk. Jeg var på det tidspunktet så gravid og hormonell og hadde lille Oscar å tenke på at jeg klarte ikke ta opp kampen. Enda jeg hadde søkt om å få ha kattene og fått det godkjent.
Heldigvis gikk de to pusebarna mine til fantastiske folk som ikke hadde barn selv og behandler dem helt fantastisk og vi har kontakt den dag i dag❤ Men jeg savner dem fortsatt…
Oscar fikk diagnosen sin og mistet alt av språk og jeg som mor googlet natt og dag. Vi jobbet hvert våkne minutt med språket og programmer og læring og ja…jeg søkte og søkte….
Så kom det opp flere forskningsrapporter om at dyr hadde en positiv påvirkning på nonverbale barn sine kommunikasjonsevner. For dyr krever andre former for kommunikasjon. Autister kan ofte føle ubehag ved øyekontakt blant annet og dyr har en egen måte å “snakke” på. Flere rapporter om at barna ble tryggere og mer kontaktsøkende og ute av “boblen” sin med dyr…
Jeg kjente på kroppen at hund ville bli for mye jobb for meg da Odin på dette tidspunktet også begynte å vise tegn til litt avvikende atferd.
Katt elsket jeg og tenkte på det. Men var skeptisk til å begynne med jeg også…
Kan katter være terapidyr?
Jeg googlet som en gal og flere videoer på YouTube dukket opp med barn og katter og flere historier om hvordan katten hjalp barna…
Så jeg bestemte meg for å søke styret på nytt om en terapikatt til min sønn i 2016. Og satte meg opp på venteliste for å få tak i en ny Sibirkatt da jeg er allergisk mot både hund og katt. Og jeg tenkte også på de som kunne være allergiske rundt oss. Søknaden ble godtkjent.
Men det tok 2 år før vi fikk vår første terspikatt Pusur. Han var en artig skrue og jeg ble veldig glad i han men han ble ikke så glad i barna desverre. Så vi fikk tak i Bagheera istedenfor og Pusur ble omplasdert til en nydelig familie i Sandnes(som vi også har kontakt med enda💙)…Savner han også, men vet han har det bedre der han bor nå!
Bagheera er vår terapikatt nå. Han er kullsort med gul/grønne øyne. Han får fort tovete pels og hater og bli gredd. Han ELSKER agurk!
Og det eneste han spiste de første 2/3 mnd han bodde her var agurk og kokt kylling…
Han nektet å spise kattemat😂
Men sakte men sikkert lærte vi han det også.
Men agurk er fremdeles å foretrekke❤
Bagheera er med oss overalt! Han vil gjerne følge gutta til skolen(til min store skrekk!)…
Han bader ofte med Oscar(ikke med Odin for han er litt for ernergisk😂).
Og han ligger alltid på kleskorgen ved siden av badekaret når gutta dusjer eller bader.
Han følger Oscar ute og er med på lekeplassen og passer på. Han ligger ved hans side når han fisker i komlokk og ligger på plattingene der vi er. Han ligger på gulvet eller i fanget eller mellom beina mine i senga hele natta.
Og sitter oppi hylla på kjøkkenet når jeg jobber eller lager mat.
Han er med Odin på rommet sitt og leker med lego og selv om han liker å sove hos mamma mest så springer han opp og legger seg hos Odin hvis han er urolig og gråter på natten.
Han er en del av vår familie og jeg og guttene elsker han. Han tar mye plass og vi merker når han har vært ute litt for lenge(etter mor sin standard)…
De fleste naboene rundt oss liker han!
De fleste…men ikke alle…
Den 14 mai kom Bagheera inn etter en luftetur. Det var fint vær og alt virket normalt til jeg ser han ikke har det greit. Han kommer og legger seg rett foran meg på gulvet(jeg satt på gulvet og sorterte klær) og jeg ser at han sliter med å puste. Jeg trodde det var hjertet for det slo enormt fort. Så besvimte han og jeg kvakk til og kakket i han. Han våknet til igjen og vi styrtet til dyrlegen. Han hadde høy puls, pustebesvær og ujevn hjerterytme da. De kunne ikke gjøre noe der og vi ble sendt på dyresykehuset på Tiller. Der lå Bagheera i respirator og fikk veske og kortisonbehandling i 2 dager…
Mens jeg satt på sykehuset med Oscar som hadde vært i en alvorlig ulykke og ba til øvre makter om at når Oscar våknet fra operasjonen og hadde amputert deler av to fingre på høyre hånd så måtte vi få slippe å komme hjem til et tomt hus i tillegg…💔
Jeg viste sykepleierene bilder av de to sammen og alle spurte hvordan det gikk med katten, til og med kirurgen som kom på visitt ville vite om katten hadde overlevd🙈❤…
Vilt fremmede brydde seg om katten til gutten min for de kunne se hvor mye de betydde for hverandre…
Nå har det seg sånn at det er ikke alle som bryr seg like mye om hva Bagheera betyr for oss i familien. De er mest opptatt av irritasjonen han påståelig utgjør ovenfor dem…
Mitt største ønske og hjertesukk går egentlig til alle der ute i landet. Denne koronapandemien har tatt knekken på en del av våre medmenneskelige evner…
Les i kommentarfeltene i ulike medier…
Folk er så sinte…
Og de HATER!
Og de er seg selv så inderlig nære…
Vi har vært så lenge inne med oss selv at vi har glemt at det også kan være viktig å sette andre først…
Kan det være at den psykiske helsen til gutta borte i veien er viktigere enn min irritasjon over en katt som ikke er min som befinner seg på min eiendom…Kan det være at jeg kan heve meg over min egen irritasjon og egoisme og prøve å leve med denne katta, evt jage han, kaste litt vann etter han når han kommer eller kjøpe en “Cat Away” spray(som.forøvrig ikke er giftig eller farlig for katter eller hunder), så guttene borte i veien slipper å miste kompisen sin?
Går det virkelig så hardt utover min egen livskvalitet at jeg ser meg nødt til å ta fra noen andre sin livskvalitet???
Dette er spørsmål vi alle bør stille oss selv i alle sammenhenger der vi kjenner vi hisser oss opp eller vil kommentere i et kommentarfelt…
Hvorfor gjør jeg dette?
Hvem går dette utover?
Og sist men ikke minst;
Er jeg, meg og mitt viktigere enn dem?
Dette er historien om hvordan Oscar bruker en katt for å komme mer ut av bobla si. Hvordan Odin bruker kompispusen når han er engstelig redd og har angst/OCD…Det er mindre skummelt å gå på do når pus er med. Det er lettere for Odin å være alene i noen minutter mens mamma henter klær på vaskerommet når pus ligger under bordet.
Og det er bedre for mor å ligge med en varm pelsklump på korsryggen når gutta er borte på avlastning og hun fryser i senga si. Å våkne ikke helt alene…
Bagheera er en terapikatt og et familiemedlem…
Tenk på det nestegang du irriterer deg over naboen din sin hund eller katt…
For deg er de kanskje i veien på ferden…
Men for andre er de hele verden!💙
