I tornadoens øye…

Folk sier ofte;
Du er så sterk, hva er du laget av?
Helt alene i kampen på det åpne hav?
Hva gjør du Line når du føler du er sliten, hvem vender du deg til når du føler deg alene og bedriten?

Det er jo så mye, det er ikke til å fatte eller vite…
Og ekstremt få vet hvor mye du egentlig må slite.
Hva gjør du Line, hvor henter du styrken og energien. Hvordan klarer du å fortsette å gå videre på stien?

Hvordan har du det egentlig dypt inni deg? Er du trist, er du redd, er du sint er du lei?

Jo kjære venn nå skal du få høre; Hvordan det føles å stå i min røre.

For her jeg står nå er det helt, helt, helt stille. Men rundt meg så surrer tornadoer ville.
Og jeg har blitt fanget i den største, verste, sorte. Der alle er vekke, alle er borte.

Jeg står her midt i tornadoens øye,
og rundt meg så svirrer svarte vinder så høye.
Det er kaos, det er maham, det er vrakrester og jeg kan ikke se.
Alt jeg kan gjøre er å vente og å be…

For selv om jeg er fanget og har ingen vei ut, så vet jeg at stormen den vil stilne til slutt.
Jeg har ingen kontroll alt som surrer må styre, det er torden og lyn og kanskje til og med et uhyre…

Jeg har akseptert at jeg er fanget, jeg har ingen makt her inne. Mot stormen har jeg ingen krefter, jeg kan ikke vinne…
Men jeg vet at den til slutt vil stilne, den vil ta et siste drag og etter den er over vil det komme en ny og frisk dag.

Utenfor tornadoen står det ventende venner, de når ikke inn akkurat nå men de bunkrer ned og vil hjelpe og inn de sender;
Gode tanker inn til meg og jeg vet at de er der, og når stomen stopper vil de få sjangs til å hjelpe til å være nær.

For selv når stormen er over er det mye som må ryddes…
Store bygg er revet ned, sten for sten må atter bygges.
Og jeg vet at de vil være der, jeg hører de roper; vi skal hjelpe deg!
Og jeg vet jeg har flere rundt som er veldig glad i meg…

Men akkurat nå står jeg i stillhet i tornadoens øye. Og alt jeg kan gjøre er å lukke øynene og mitt hode bøye…

Sende ut et ønske, en bønn, en tanke…
Håpe og be om at jeg ikke blir slått ut av en planke…
For rundt meg raser vinden full av rester med vrak, det er sort, lyn og torden, dunder og brak…
Det finnes ingen vei ut, hverken opp,ned, foran eller bak…

Så jeg tenker tålmodig; hva er egentlig så nøye???
Mens jeg sår fast i stillhet i tornadoen øye…

Men du må holde den i bånd…

Da jeg var et barn hørte jeg stemmer, noen sang og noen skrek.
Du skjønner fort at valgene er trange.
Jeg lærte at stemmen døde og svek…

Da jeg var et barn brukte jeg timer, på å stirre på flammene i ovnen sort.
Noen i dem hadde en kraft og var levende.
Jeg kunne ikke se bort…

Alt du har er din flamme.
Og kraften av din ånd.
Du må aldri temme demonen,
men husk å holde den i bånd…

Da jeg var 16 ble jeg lurt av sansene, de var ikke pene.
Jeg trodde jeg var dekket i bensin.
Jeg skjønte at noe alltid ville styre meg, og synden var min alene…

Alt du har er din flamme.
Og kraften i din ånd.
Du må aldri temme demonen,
men husk å holde den i bånd…

Da jeg ble en ung kvinne trodde jeg det var slutten, da jeg følte kjærligheten svi.
Men mine biter passet alltid,
Med all asken på min sti…

Alt du har er din flamme.
Og kraften i din ånd.
Du må aldri temme demonen,
men husk å holde den i bånd…

Til minstemann…

Jeg ser du sliter veldig nå og inni er det mørke…
Jeg ser ditt vesen slites tynt av flammer og av tørke…

Alt er farlig, tungt og vondt og inni er det storm.
Du sier selv det smerter så, i halsen er en orm.

Og ormen sier; IKKE SPIS!
og ikke sov og ikke le.
Jeg tar deg da jeg kveler deg så du ikke får puste og ikke kan se…

Men gutten min jeg håper så du kan slutte å lytte ormen…
At du kan drepe hans stemme og få igjen styrken som kan lede deg ut av den stormen!

Mamma vil så gjerne gi deg lys og ta vekk all angst og sorg.
Mamma vil synge deg søtt i seng i tryggeheten i hennes borg❤️

For det er så fryktelig vondt å se.
All dritten du nå må slite med.
Alle tankene, redslene, frykten og angsten som styrer i hele kroppen…
At ormen styrer, regjerer er sjef der oppe i toppen.

Å se du bli hvit og ikke får til å svelge.
At angsten stadig vinner at du lar ormen få velge…
Du svinner hen, er så liten.
Du er tynn, blek og sliten…
Å mamma står her desperat uten viten!

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg?
Jeg gjør hva som helst, du skal få hele meg!!!
Si meg kjære ungen min, si noe vær så snill…
Jeg skal ofre alt i verden, du skal få alt som du vill!

Jeg sitter her i mørket nå og kjemper meg sorgen og gråten.
Jeg leser, går på møter, går på kurs for å løse denne gåten…

Det kom så brått, en dag var alt ok, den neste raste alt…
Og nedover kinnene mine(når du ikke ser) renner det tårer av salt…

For du ser på meg og du ber meg om at dette skal JEG og ta vekk.
At mamma hun kan fikse ALT og hun kan ta vekk all din skrekk…
Mamma hun må sende lys og hun kan drepe ormen. Mamma hun kan synge høyt, så høyt at hun stilner stormen…

Og det er ingenting i verden jeg skulle ønske mer enn det!
Men alt som jeg kan gjøre nå er å stå ved din side, holde deg i hånden å be…