Folk sier ofte;
Du er så sterk, hva er du laget av?
Helt alene i kampen på det åpne hav?
Hva gjør du Line når du føler du er sliten, hvem vender du deg til når du føler deg alene og bedriten?
Det er jo så mye, det er ikke til å fatte eller vite…
Og ekstremt få vet hvor mye du egentlig må slite.
Hva gjør du Line, hvor henter du styrken og energien. Hvordan klarer du å fortsette å gå videre på stien?
Hvordan har du det egentlig dypt inni deg? Er du trist, er du redd, er du sint er du lei?
Jo kjære venn nå skal du få høre; Hvordan det føles å stå i min røre.
For her jeg står nå er det helt, helt, helt stille. Men rundt meg så surrer tornadoer ville.
Og jeg har blitt fanget i den største, verste, sorte. Der alle er vekke, alle er borte.
Jeg står her midt i tornadoens øye,
og rundt meg så svirrer svarte vinder så høye.
Det er kaos, det er maham, det er vrakrester og jeg kan ikke se.
Alt jeg kan gjøre er å vente og å be…
For selv om jeg er fanget og har ingen vei ut, så vet jeg at stormen den vil stilne til slutt.
Jeg har ingen kontroll alt som surrer må styre, det er torden og lyn og kanskje til og med et uhyre…
Jeg har akseptert at jeg er fanget, jeg har ingen makt her inne. Mot stormen har jeg ingen krefter, jeg kan ikke vinne…
Men jeg vet at den til slutt vil stilne, den vil ta et siste drag og etter den er over vil det komme en ny og frisk dag.
Utenfor tornadoen står det ventende venner, de når ikke inn akkurat nå men de bunkrer ned og vil hjelpe og inn de sender;
Gode tanker inn til meg og jeg vet at de er der, og når stomen stopper vil de få sjangs til å hjelpe til å være nær.
For selv når stormen er over er det mye som må ryddes…
Store bygg er revet ned, sten for sten må atter bygges.
Og jeg vet at de vil være der, jeg hører de roper; vi skal hjelpe deg!
Og jeg vet jeg har flere rundt som er veldig glad i meg…
Men akkurat nå står jeg i stillhet i tornadoens øye. Og alt jeg kan gjøre er å lukke øynene og mitt hode bøye…
Sende ut et ønske, en bønn, en tanke…
Håpe og be om at jeg ikke blir slått ut av en planke…
For rundt meg raser vinden full av rester med vrak, det er sort, lyn og torden, dunder og brak…
Det finnes ingen vei ut, hverken opp,ned, foran eller bak…
Så jeg tenker tålmodig; hva er egentlig så nøye???
Mens jeg sår fast i stillhet i tornadoen øye…
