I helgen så var jeg å kjæresten på en mini tur der vi måtte kjøre en ferge.
Da kom vi inn på et tema jeg som oftest ikke snakker så høyt om om meg selv…
Jeg fortalte ikke før vi sto på fergeleiet at jeg egentlig er litt engstelig for å ta ferge…
Jeg vil helst vite hvor redningsvestene er, vil sitte oppe å speide rundt meg, for å se i hvilken retning jeg skal svømme om livbåtene ikke kommmer på vannet. Få på ungene vester, binde dem fast i meg og holde oss sammen. Alle skal reddes og alle skal reddes av MEG!
Dette er jo kanskje ikke såååå fryktelig uvanlig tenker noen, at man har en beredskapsplan i fall noe skulle gå galt?
Kan jo være fint å ha tenkt igjennom sånt på forhånd for å unngå panikk?
Joa…
Det har jeg også tenkt.
I alle år.
I absolutt ALLE situasjoner…
Da du er i konstant beredskap blir det kanskje ikke lengre en styrke men en byrde…
Alltid i beredskap!
Ringer tlf, jeg er klar!
Jeg kaster meg rundt og stiller opp.
Jeg har en plan for alt, er klar for alt, er stressa for alt…
Inni meg.
Tlf ringer 08.30 en søndags morgen, det er boligen til Oscar. Jeg er allerede påkledd og på vei ned til sykehuset i hodet mitt, tenkt over at jeg har med medisinene mine i veska i tilfelle man blir der i dagesvis, som har skjedd før. Klar for å snakke med legene, klar med fødselsnr, sykdomshistorikk og klar for å evt ta en kamp om en viss lege dukker opp som jeg nekter å la komme i nærheten av Oscar…
Alt dette på 15 sekunder.
De trengte bare litt ekstra penger til en inngangsbillett.
Jeg; Lys våken og puls på 200…
Jeg får tlf fra skolen.
Jeg er klar, klar for å høre dårlige nyheter, klar for å røske på meg sko og spurte bortover om Odin har angstanfall…
Full fokus, puls på hundre og ørtoførti.
HVER gang skolen ringer.
Jeg går inn på et kjøpesenter.
Jeg vet hvor doen er i fall jeg får vondt i magen, jeg vet hvor nærmeste utgang er i fall brann. Jeg tviholder på veska i fall noen blir utagerende…
Stressa for folk, redd de skal se, blikket langt frem og planen klar om å komme meg fort inn og jækla fort ut!
Tanker konstant i spinn om alle ting som kan skje mens jeg er inne, vann i veska i fall heisen stopper,smertestillende i fall migreene. Klar for HLR om noen andre skulle falle om…
Jeg har ringt 113 såpass mange ganger nå at jeg kan det på rams, har kjørt ambulansen for mange ganger til å kun fylle 40 år i år…
Jeg kan sikkerhetsregla på flyet bedre enn flyvertinnene…
Men akkurat når jeg flyr klarer jeg å slappe av, for da har jeg lagt livet mitt 100% i noen andre sine hender og tenker som så at; styrter vi så dør vi…
En ekstrem situasjon der andre ofte er redde, der jeg bare har kapitulert…
Men fy farao så sliten hjernen min er.
Alt som kan skje med ungene, jeg har planer for det meste…
Oscar kan ikke snakke, jeg har blitt allergolog, gastro ekspert, ØNH lege og ernæringsfysiolog, tannlege og allmennlege, all rapped into one!
Har stålpeiling, stålkontroll…
Jeg er sliten…
Alltid i beredskap!
Alene om ansvaret, alene om planene, alene om tankene, redd for hva folk skal tenke om meg om jeg deler…
Redd for å virke, gal, koko, insane…
Redd for å ikke være perfekt.
Redd for å dele.
Redd dere skal le av meg.
Redd dere skal be meg ta meg sammen.
Redd dere ser ned på meg.
Redd for å bli glemt.
Redd for å ikke være god nok venn.
Redd for å ikke være god nok kjæreste.
Redd for å ikke være bra nok til å bli elsket, sett og inkludert.
Alltid i beredskap…
Følelsene godt pakket inn, støtte for alle andre,Line kjenner alle, men ingen kjenner Line.
Hvis man ikke føler, blir man ikke skuffa…
Men man blir jo skuffa.
Man har et hjerte og et behov for felleskap,vennskap og nærhet i en relasjon.
Jeg er bare et menneske.
Alltid i beredskap!
Men…
Jeg er sliten nå.