Ola het mannen og gråt sikkert da han ble født. Han var en av fire brødre, nr to i rekka og ble født på 1920 tallet. Han ble født i en liten bygd langt oppe mot Nord og der vokste han også opp, i en stor familie som drev med gårdsdrift. 

Ola var ikke helt som de andre brødrene sine. Selv om han gikk på skolen og var venn med sine brødre var det ikke så mange andre som ble Ola’s venner. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ola sleit med mer enn å få venner på skolen, det var ikke så lett å hverken lese eller skrive. Men han gjorde sitt beste. Han var flink til å jobbe på gården når han fikk hjelp og ble vist hvordan han skulle gjøre ting og han trivdes best da han og storebror jobbet sammen og han fikk være hjemme. 

Da brødrene ble ungdommer og begynte å se litt på jentene, holdt Ola seg for seg selv. Han likte seg best hjemme hos mor og far og ville ikke bli med brødrene sine ut på fester og dansetreff og lignende. Han trivdes best hjemme ved radioen.

Brødrene til Ola fant seg koner og flyttet hver til sine hjem rundt om i bygda, Ola’s eldste bror ville ikke ta over gården da faren døde og det ville heller ikke Ola, så gården gikk til bror nr tre i rekka. Han fikk flytte inn i hovedhuset med sin familie og Ola flyttet inn med moren i en liten kårbolig nederst på gårdstomten.

Ola slet med å finne seg arbeid. Han prøvde mye forskjellig, men det var vanskelig å forstå hva folk ville han skulle gjøre og det var vanskelig å snakke med de ulike menneskene og han forsto ikke dem og de forsto ikke han.

Ola trivdes på en jobb, da storebror tok han med seg som ekstra hjelp på arbeidsplassen sin. Og når Ola fikk jobbe side ved side med storebror gikk det fint, for storebror var så flink til å forklare og hjelpe til og veilede han. Men med en gang Ola måtte jobbe med noen andre gikk det skeis og slik kan man ikke fungere i arbeidslivet. Så det endte opp med at Ola ikke jobbet og bodde hjemme hos mor.

Ola bodde hos moren i mange år. Han forlot huset så lite han kunne. Han måtte av og til handle for mora da hun ble dårlig til bens og det likte han ikke noe særlig. Han var rask ut av butikken og snakket minst mulig med både kunder og de ansatte. 

Alle visste hvem Ola var og han visste hvem de var, det var en liten bygd. Så alle kjente alle, og alle visste om “Han Ola”… Men de kjente han ikke. Det var egentlig ingen foruten moren hans som egentlig kjente Ola. Brødrene hadde jo flyttet hvert til sitt og hilste på både moren og Ola i ny og ne. Men de var opptatt med dine familier og Ola likte seg best hjemme. 

Så en dag døde moren til guttene. Og brødrene bestemte seg for å la Ola få fortsette å bo i huset hennes, istedenfor å selge det å dele gevinsten. 

Og Ola ble i huset alene, og Ola døde i huset alene…I det samme huset, med den samme radioen og de samme møblene, på de samme stedene, og den samme maten og de samme klærne…Alene…

Alke visste hvem han var men ingen kjente egentlig “Han Ola”… 

Det var en gang en liten gutt som het Tore. Han hadde en mamma og pappa og en lillesøster som var baby. Tore var en snill og sjenert og stille gutt. Han gjorde sjelden mye utav seg og snakket med en stille og forsiktig stemme. 

Tore gikk i en fin barnehage, der gikk det mange forskjellige barn. De andre barna likte Tore godt, for det var lett å leke med han og han kranglet aldri.

Bestekompisen til Tore het Susanne. Hun var Tores rake motsetning. Hun var vilter og energisk og hoppet rundt og sang hele dagen. Hun kunne telle og kunne også noen bokstaver. Hun var flink til å dra med seg Tore på rampestreker. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I barnehagen gikk også Ida, hun var ofte veldig sint og ville ikke leke med de andre barna, hun snakket ikke like godt som dem og det ble fort misforståelser og det kunne bli klyping og koring. Det kunne gå utover hvem som helst som sto i nærheten, og ofte var det Tore. Tore sa sjelden i fra da han var redd for at Ida skulle bli enda mere sint, så han prøvde som regel å komme seg ut av slike situasjoner på egenhånd. 

I barnehagen gikk også Eric og Chris, de var også bestekompiser og likte å leke med bilbane og spille fotball. De holdt seg mye for seg selv og kunne også finne på mye rampestreker, som å fylle papir i vaken på badet eller putte blyanten i do. Tore synes dette var ganske gøy egentlig og han lo ofte av Eric og Chris men han turte ikke å være med på strekene deres. 

I barnehagen gikk også Oscar. Han var en ganske spesiell gutt som holdt seg mye for seg selv,, han hadde en voksen som fulgte bare med han. Han kunne ikke snakke i det hele tatt og måtte peke og vise for å fortelle hva han ville. Tore pleide av og til å være sammen med Oscar for han var så rolig og snill og gjorde ikke slemme ting eller tok i fra han leker. Men det var ikke bestandig så lett å leke med Oscar for han kunne jo ikke svare han og Tore var usikker på om Oscar forsto hva han sa. Men de lekte med togbanen sammen og pleide å dompedisse og huske sammen. 

Det gikk en gutt til i barnehagen som het Kent. Han var minst og tisset ofte på seg og likte å putte ting i munnen så de voksne måtte følge med han nesten hele tiden. 

Og så var det to jenter som het Lilja og Julie. De var også sammen hver dag og lekte mest alene. De kunne krangle forferdelig mye, så de voksne som jobbet i barnehagen måte ofte sette seg ned med de to og ha “alvorsprater”. Da de hadde kranglet og små sloss litt….De måtte også følges med når de lekte for de gikk ofte fra å være bestevenner til full krangel på to minutter…

Tore kom i barnehagen på morgenen. Han ble møtt i gangen av Christer som smilte og sa god morgen. Christer jobbet i barnehagen. Tore hang på plass sine egne klær og la matboksen i kassa. Da han snudde seg for å prate litt med Christer, hadde han gått for å skifte bukse på Kent, som hadde rukket å tide på seg allerede. 

Tore gikk inn for å finne Susanne, men hun hadde ikke kommet enda så Tore satte seg i en krok med en bok. 

Så skulle de spise frokost. Christer satt ved siden av Ida for å hjelpe henne. Elise som også jobbet i barnehagen satt med Kent for å hjelpe han og Kristian gikk rund for å hjelpe alle de andre. Oscar hadde bestandig assistenten sin og hun måtte passe på Oscar hele tiden, for han tømte ofte melken på gulvet og spyttet ut maten sin. Tore hadde med seg yoghurt denne dagen men synes det var vanskelig å få opp lokket. Han skulle spørre Kristian om hjelp men han sto å meglet mellom Lilja og Julie som var igang med å krangle om hvem som hadde den fineste matboksen…

Tore spiste litt frukt og brødskiven sin, så fikk yoghurten vente til fruktmåltidet på slutten av dagen. 

Tore ryddet opp etter seg selv og vasket hendene selv. Susanne var tydeligvis syk denne dagen så da det var tid for å gå ut ble Tore alene. Tore kledde på seg selv og gikk ut. Oscar skulle trene med spesialpedagogen nå så han kom ikke ut enda, så Tore gikk litt rundt i barnehagen og fant seg et tre han klatret opp i. Der satt han til de skulle inn igjen. 

Tore kledde av seg selv. Det var litt vanskelig å få av seg skoene for den ene hadde lissen litt en trollknute. Men Christer var opptatt med Kent og Kristian var ute å lette etter Eric og Chris og Elise var alene og skulle hjelpe alle de andre barna og alle maste og slet de i Elise. Ikke Tore, han ventet tolmodig til Elise hadde tid til han og var den siste som gikk inn til lunsj. 

Etter mat kunne Tore legge litt puslespill med Oscar. Men Oscar ble veldig sliten og måtte gå på rommet og slappe av litt. Tore ble igjen overlatt til seg selv. 

Han fant seg en togbane og lekte litt for seg selv igjen. Eric og Chris kom bort og ble med i to minutter men så fant de plastelinaen som Kristian hadde glemt å rydde på øverste hylle, så de bestemmte seg for å dekorere veggen i gangen….

Det var tid for frukt og Tore tok igjen fram Yoghurten sin som han hadde gledet seg til. Denne gangen satt han ved siden av Oscar så assistenten til Oscar hjalp han å få opp lokket. Men Oscar tømte melken i gulvet igjen så Tore rakk ikke å be om en skje som ikke lå på bordet. Men Tore visste hvor skjeen lå heldigvis så han gikk å hentet seg sin egen skje. 

Så skulle de ut. Tore og Oscar husket litt sammen men Oscar ville helst bare løpe rundt den dagen så Tore ble sittende på husken alene helt til faren kom å hentet han den dagen. 

Tore løp mot faren og var så glad for å se han. Faren og Christer hadde en rask prat om hvordan dagen til Tore hadde gått. Jo Tore hade hatt en fin dag han, han hadde ikke grått eller kranglet eller mast om noe…

Tore kom dagen etter og da var Susanne der og de lekte sammen. Men Tore var snill og stille og gjorde ikke mye utav seg. Han kunne ikke telle og synes bokstaver var vanskelig. Men det var det ingen som visste for Tore var nesten litt usynlig…

Dette vil kommunen her i Trondheim gjøre;

De vil ta 20 millioner fra spes.ped tilbudet til Trondheim kommune sine barnehager. Det vil føre til at allerede overarbeidede barnehageansatte vil få ENDA mer ansvar. Det vil igjen mest sannsynlig føre til at barn som Tore blir enda mer usynlig og ikke får den hjelpen å støtten de behøver. Ikke la dette skje! Rop ut! 

DET ER IKKE FOR SEINT Å SNU!!! 

I dag hadde jeg avtalt et viktig møte med politiker Sissel Trøndal. Hun responderte på et leserbrev jeg skrev til ordføreren i Trondheim kommune som ble publisert i Adresseavisen. Hun ville komme på besøk på veiene av Rita Ottervik og høre på mine argumenter for hvorfor jeg skrev det jeg skrev i brevet…

Etter en relativt tøff natt med en liten Oscar som var mye våken, våknet jeg imorres sliten og stressa. Jeg hadde fått tenkt mye i løpet av natten da det ble lite søvn. Jeg hadde argumenter klare og var relativt sikker på hva jeg ville si. 

Nesten hele gårsdagen ble tilbrakt med telefonen i hånda. Etter at leserbrevet ble delt og delt igjen, haglet det inn med meldinger til meg på Facebook. Og det overraskende var at ALLE var positive. Jeg fikk meldinger fra vildt fremmede mennesker over hele landet, i tillegg til nærmeste venner og familie som proklamerte sin støtte til meg og oppfordret meg og skrøt. Det var rett og slett overveldende! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Likevel var nervene der… Jeg følte presset enda sterkere. Disse menneskene satte nå sin lit til lille meg! De ville at jeg skulle “nå fram” til politikerne og få dem til å forstå hvilken ENORM feil de er i ferd med å begå. Tenk hvis jeg feilet. Tenk hvis jeg ikke fikk fram poenget, tenk hvis jeg ble sint eller hisset meg opp(hvilket jeg sjelden gjør blant fremmede, dersom jeg ikke provosere til bristepunktet, men dette er en hjertesak så pulsen var høy)… Disse menneskene over hele landet stolte nå på meg. 

Jeg var selfølgelig nervøs og spendt. Hadde lest meg godt opp på forhånd og følte meg klar. Men må si at det var enormt godt å få besøk i timene før det store møtet av ei fantastisk god veninne og støttespiller. Hun har også en sønn med utfordringer, ikke de samme som Oscar. Men hun vet hvordan det er å stå i mine sko. Vi pratet og løst og fast og jeg fikk muligheten til å lufte noen poeng og argumenter til henne før møtet. Det hjalp enormt og jeg pustet dypt inn da det på nytt ringte på døra… 

Det var en svært trivelig journalist og også en trivelig fotograf, vi fikk snakket i to minutter om hvordan jeg ønsket å legge opp møtet før der ringte på igjen…

Utenfor døren sto Sissel Trøndal og smilte. Jeg ønsket velkommen og vi satte oss ned(jeg hadde ordnet med litt kaffe og servering, for det er jo ikke hver dag man har besøk)… Vi snakket litt om løst og fast før vi siklet oss inn på tema. 

Journalisten fikk starte med å spørre om hvorfor Sissel kom. Hvorpå hun svarte at politikerne synes det er viktig å høre på folk sine meninger i forhold til det meste. Og at min invitasjon var såpass direkte og inviterte til et unikt innblikk. Det ble ikke noe besøk i barnehagen i dag, foruten at Sissel og de to journalistene ble med og fikk tatt noen bilder av Oscar og assistenten. Hun fikk iallefall treffe han kort så hun fikk se med egne øyne hvilke utfordringer vi har. Om det blir et besøk i barnehagen på et seinere tidspunkt gjenstår å se… 

Hun hørte på historien min og argumentene mine og det som overrasker meg litt er at hun var enig i det meste. MEN de har jo et visst antall kroner de MÅ spare uansett. Så jeg er spendt på om det jeg sa faktisk hadde en betydning… 

MEN folkens nå har jeg rettelig forsøkt. Jeg la fram flere argumenter og poeng som handler om ALLE barna som går i barnehagen. Ikke bare min Oscar. For dette vil til syvende og sist gå utover dem ALLE SAMMEN! 

Møtet både startet og endte med at jeg inviterte meg selv ned til Kommunen og bystyret for å fortelle min historie og mine argumenter på nytt for dem alle sammen. Det var som jeg sa til Sissel; det er ikke det at jeg ikke stoler på at du kan formidle dette, men du har ikke gitt meg noen grunn til å stole på deg enda heller 😉 he he he. Jeg vet at om 100 stykker sitter å hører på det samme foredraget, vil de sitte igjen med 100 ulike inntrykk i etterkant og ta med seg de ulike poengene stykkevis og delt. Ingen husker alt men alle kan huske litt. Det synes jeg er SVÆRT viktig når denne debatten skal settes i gang for fult. Og jeg håper inderlig jeg får en slik invitasjon. Og at både TV og avisene kan få bli med. Men det vil tiden vise… 

I mellomtiden klapper jeg meg selv på skulderen og mener selv at dette var vell blåst. Noen tårer ble det, litt latter ble det og en laaaaang monolog fra meg der argumenter sto som perler på en snor. Og om ikke Oscar rodde det hele i land på slutten av det hele, ja da er det hjerter av stein som er ute og vandrer(hvilket jeg forøvrig ikke tror de har altså, bare så det er sagt ;)) 

Håper også dere vil lese avisen på torsdag eller fredag. Jeg sa til fotograf at jeg gjerne kunne grine på bildene, bare jeg så slank ut!!! HA HA HA

Vi har en gutt vi, med øyne blå. Med tykt, kraftig hår og med ører som hører så som så. Og midt i fjeset har han en egen nese, som han bruker når han må. 

Så bløtt som fløyel er guttens kinn. Og han er lang han og sterk og fin. Med kraftige hender og mange tenner i munnen sin. 

Og han kan bite i mine tær og elsker å hoppe og base helt uten klær. Og han kan spise, men kan ikke vise hvor stor han er. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og gutten leker med mammas hår, han smiler og ser litt på dem som går. Han elsker å bake og er flink til å smake på alt han får. 

I badekaret plasker han kan du tro. Det er sjelden vi hører han skriker no. Og jammen skulle du se Oscar vår tulle. Han er så god 💖

Denne lille fyren er virkelig fantastisk! Jeg har virkelig ikke ord. Han har vært igjennom så utrolig mye i løpet av sitt korte liv på bare fire år. Og mye av det har vært smertefullt og utfordrende. Men også mange fine og gode opplevelser, man skal ikke glemme dem. Men det er noe i det utsagnet føler jeg;

DET ER I MOTBAKKE MAN GÅR OPPOVER… 

Og det må jeg virkelig si at denne lille fyren har hatt nok av i sitt liv. Med en utrolig tøff start på livet og en diagnose og operasjoner og fandens Oldemor så holder han koken og humøret er på topp. 

Hver dag og hvert smil er en seier og en glede med deg Oscar min 💖 

Du gir meg så utrolig mye å tenke på og bekymringe meg over, når du ikke vil snakke og drar på besøk til englene. Men så er du plutselig tilbake og du smiler og du tar meg hardt i hånda og drar meg bort til kjøleskapet og forlanger brunost(hvilket du selfølgelig må få) eller du drar meg med opp på soverommet for å kose og base i senga. Du er der inne og du har en vilje av stål… Du bare sliter med å få ut hele ditt potensiale… 

Og du har virkelig vært igjennom mye de siste to ukene med ferie og nye steder og en HAUG med nye mennesker og ALT har vært nytt og uforutsigbart. Men du har taklet det som en helt! 

STILLE VANN HAR DYPEST GRUNN…. 

Det er det også noe som heter og du et så dyp så dyp og jeg er så bekymret og så spendt på hva som gjemmer seg der nede i dypet. For jeg er ikke i tvil om at du under din stille og rolige overflate har masser med hemmeligheter du vil dele med oss en vakker dag. 

For det er ikke lenge siden du ikke ville sette din fot inn i fremmede sine hus og samlinger med folk gjorde deg nærvøs og du dro på besøk til englene. Men når jeg så deg i dag komme inn døra i fødselsdagen til en i barnehagen og du kom rett inn og satte deg ned og spiste kake og du fant deg til rette på rommet med leker og var der HELT ALENE så både mamma og pappa kunne drikke kaffe og snakke med de andre voksne for første gang. Men vi så inn til deg mer enn du var klar over. Da var jeg så stolt at jeg nesten sprakk! 

For du er min lille helt Oscar 💖 I alt kaos i og rundt deg er du rolig og snill og god og du takler det hele som en supermann. 

Og hvis Oscar ikke vil gå til fjellet skal mamma bære fjellet til deg, Stein for stein om det må til og sammen skal vi klatre til topps. For det er ikke tvil i mitt hjerte om at du en gang vil komme til toppen av fjellet, på din egen måte og på din egen tid. Og på ditt eget fjell… 

For det ER i motbakke det går oppover og selv om veien er lang og stien blir til mens du går er du min lille elskede SUPERHELT!!! 

Jeg hører mange som spøker med at en trenger ferie etter at man har vært på ferie med barn og jeg må innrømme at jeg forstår hva de mener. 

Missforstå meg rett her nå altså, vi har hatt en flott ferie med mye action og moro og vi har kost oss, men det har også vært slitsomt. 

Vi tar det fra starten. Vi startet et par dager i Barcelona med litt hotellhopping før vi dro til Salou og besøkte en temspark med Berg og dalbaner med mere. Så hoppet vi på et cruise en uke som seilte rundt i Middelhavet og vi kan nå si at vi har vært i både Italia, Spania og Frankrike i dommer. Det har vært en begivenhetsrik tur og vi har sett og opplevd mye morsomt. Vi har fått tilrettelagt for Oscar sine behov flere steder og de fleste har vært hensynsfulle og imøtekommende. Og vi har reist sammen med besteforeldre som både har betalt for og som har hjulpet oss på turen. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

MEN! Det er slitsomt å være på ferie med barn. Og ekstra slitsomt er det å være på ferie med en autist. Som ikke kan snakke eller fortelle oss om han er sulten, tørst eller vill hvile. 

Oscar har vært en HELT på hele turen. Det har vært lite klaging og han har nesten ikke protestert på en eneste ting. Han har vært tolmodig og flink. Men må passes på konstant. Det går ikke ann å forklare at noe er farlig. Eller at han ikke må ta på og jeg føler jeg har slitt meg litt ut på å si til omtrent alle vi møter at han et autist. Men det har i mine øyne vært nødvendig…

Vi har møtt mange fine mennesker på turen som har akseptert og omfavnet unike Oscar. Som har vært nysgjerrige og snille og interessert. Dette er mennesker og hendelser som gjør turen til en suksess. 

Men alt har ikke vært rosenrødt… Det har vært situasjoner som har blitt vanskelige. Oscar fikk ørebetennelse, hvilket jeg forutså og hadde tatt med meg antibiotika fra Norge, da det kun er en sort han godtar å spise. Vi har flyttet mye rundt på oss og det er krevende for en som liker forutsigbarhet. Vi har også møtt mennesker som ikke tar hensyn, som har blitt sinte og kjeftet og som har reagert på en måte som gjør meg rasende. Jeg har måttet være litt tigermsmma til tider på turen og jeg har også fått øve meg på å stå på kravene. Og ta det en har rett til og drifte i hva de andre tenker….

Det skal bli godt å komme hjem imorgen, til sitt eget hus, sin egen mat og ikke minst sin egen seng og vante rutiner. Borte er fantastisk men hjemme er best. 

Men minnene om Oscar på stranden med det største smilet som noen sinne har lyst opp et ansikt mens han hoppet i bølgene og lagde koselyder de er svidd inn på netthinnen 💖

Så i og med at vi bor i Norge og temperaturen i vannet et deretter, må vi nok vende nesen sørover igjen om ikke lenge for å nekte Oscar strandferie igjen og igjen og igjen, er simpelthen ikke mulig… 

OSCAR OG STRANDEN= SANT💖😉☀️