Intervju til avisa m.m….

I går ringte det en journalist fra en lokal avis. Hun hadde lest bloggen min og avisen ønsker å skrive en sak om det som skjedde med Oscar på søndag…

Jeg synes det er så flott at midia tar tak i slike hendelser og vil skrive om dem.
Selv om det er tøft og vondt, selv om det ikke er kjendissladder og OL gull…

Vi snakker om black lives matter, og gay pride, og alt mulig annet…
Og det er viktig og bra altså!

Men de handikappede og deres rettigheter skal vi liksom ikke snakke om…
Det er en mindre viktig sak???…

Det er innimellom at noen mediehus gilmter til å slipper opp og slipper ut, som Tv2 som har hatt noen innslag på God morgen Norge(der vi også var med blant annet) og noe småtterier på nyhetene…

Men hvorfor er ikke Mammapåhjul, som er en av Norges topp bloggere med i nettopp Bloggerne på tv?
Hvorfor blir ikke VI spurt, som kan vise fram en annen side av et annet liv, som alikevell er mer normalt for flere enn vi aner???
For å få muligheten til å normalisere det “unormale”…

For vi skal liksom ikke vises vi, vi skal ties og gjemme oss bort og skammes til å ikke tørre. For vi blir ikke hørt og vi blir ikke sett…
Hvorfor???

I går ringte også en meget hyggelig ung mann med autisme som lurte på om jeg var henne bloggeren som hadde skrevet barnebok?
Og det kunne jeg jo bekrefte at jeg var da, han lurte på om jeg kunne tenke meg å komme på en lokal kafe her i byen å holde et foredrag/apell svare på spørsmål fra publikum 2.april som er verdens autisme dag…

Selfølgeli ønsker jeg det!
Det er jo AKKURAT det jeg ønsker!
Å få spre kunnskap og kompetanse og forståelse og øke toleransen i samfunnet!

Han var litt nervøs for pris og slike ting om kaféen hadde budsjett til å hyre meg inn…

Men jeg tjener NULL kroner på å blogge og jeg gjør gjerne et slikt oppdrag uten å ta en krone fra noen for det!
Jeg sa til han; du kjære deg, jeg skal ikke ha en krone! Dette gjør jeg med stor glede helt gratis og det er en ære å bli spurt!

Han ble altså så glad at ja, jeg ble helt rørt!

Så ringer journalisten og gjør intervjuet rett etterpå og det var tøft og sårt og vondt. Men samtidig godt å føle at vi og alle andre barn som er annerledes blir hørt!

For de har akkurat like mye rett til å være med på offentlige arrangementer og parker og ulike aktiviteter. De har rett til å være der og bli tatt hensyn til og forstått og ikke mobbet og fryst ut!

Nå er det på tide at Norge ser og hjelper til så disse barna og de voksne får like verdige liv som oss uten diverse utfordringer!

Jeg skrev i mitt siste innlegg at jeg skal jobbe med å bli tøffere!
Og i dag er første dagen i resten av mitt liv og jeg tok første skritt opp stigen til å bli enda tøffere!

Jeg er stolt og glad for at veien frammover er mer åpen og de vi møter på den veien er mer villige til å lytte å forstå!

Jeg skal fortsette å gå og fortsette å snakke, skrive, filme, blogge og stå opp for alle som trenger det!
Et skritt av gangen og for hvert skritt litt tøffere!

Håper jeg kan vært til inspirasjon og støtte for mange der ute!

Og håper mange vil komme å høre min apell/tale/foredrag/spørsmålsrunde den 2.april!

MANGFOLD er det samfunnet trenger for å fungere❤

Og min lille familie er en del av et større mangfold❤

Jeg er så stolt i dag!
Håper flere er stolte med meg!

Jeg må bli enda tøffere💔

Denne fine gutten hadde i går en skikkelig tøff og ubehagelig opplevelse med noen gutter som trakasserte og mobbet han når vi var på Rush Trampolinepark.

4 eldre gutter mot en 8 åring med barneautisme og psykisk utviklingshemming…

Assistenten sa i fra til dem, det hjalp ingenting. Jeg sa i fra det hjalp ikke mer enn at de i det minste dro vekk fra der Oscar var…

Jeg ga også beskjed til en vakt inne i parken og hun var veldig tydelig på at hun også gjerne kunne snakke med dem om jeg ville.

Men akkurat der og da var jeg så satt ut av det hele og redd for å “miste det” at jeg ville ha minst mulig drama…

I retrospekt burde jeg laget drama!

Leder av parken ringte meg i dag og han var veldig lei seg for å lese om det som hadde skjedd!

Han var meget tydelig på at slik oppførsel fra andre besøkende på ingen måte er akseptabelt og at hadde jeg vært tydeligere når jeg sa i fra så hadde de blitt utvist sporenstreks og foreldrene deres hadde blitt kontaktet!

Han ønsket å gi oss 3 gavekort på hopping så Oscar kan komme tilbake å få en ny og bedre opplevelse ❤

Jeg sa at dette ikke er nødvendig for det er jo JEG også som burde vært enda tydeligere til de ansatte på RUSH om hendelsen.

Jeg ble bare så satt ut, så lei meg, så sint!

Jeg så at det preget gutten min…💔
Og jeg ville ikke skape mer drama der og da…

Grunnen til at jeg skrev bloggen i går var at alle kunne få lese om slike ting vi utsettes for, for dette er ikke første gangen!
Og det blir nok dessverre ikke siste gangen heller🥺

Men det er utrolig godt å vite og få høre at man har sånn god støtte av de rundt!
At Rush trampolinepark tar dette skikkelig på alvor og er meget tydelige på hvordan de ønsker å ha det!

For dem er Oscar en ønsket gjest og hans vel og ve er viktig for dem!
Like viktig som alle barn som er annerledes❤
Og slik mobbing og trakassering slår de hardt ned på!
Det er godt å vite i tiden fremover og gjør kanskje at det blir lettere for meg men også for andre foreldre i samme situasjon å tørre å si i fra, tørre å stå opp for og tørre å snakke på veiene av barna våre…

Vi har blitt så alt for vandt til enkelte ting at vi kanskje er blitt redde eller rett og slett ikke har styrken eller energien til å ta kampen…💔

Da er det utrolig godt å få høre at det vil Rush hjelpe oss med!

Så tørr å si i fra!
Det skal jeg jobbe med også❤

TRAKASERT av 4 gutter på trampolineparken…

Mammahjertet blør litt ekstra i kveld 💔🥺

I dag fikk en av våre ansatte assistenter virkelig kjenne tett på kroppen hvor vonde noen kan finne på å være mot Oscar…

Oscar ELSKER å hoppe og elsker å være på RUSH trampolinepark!
Men i dag fikk både han og assistenten som var med en skikkelig vond opplevelse.

Odin var invitert i bursdag i dag på Rush og da fikk Oscar bli med og fikk hoppe mens det var bursdag.

Han er såpass høy og tung at han får lov til å hoppe på 10 år pluss trampolinen.
Der var det 4 gutter i dag som var ordentlig stygge mot Oscar.
De ropte ut stygge ting, ba han fjærne seg, lo av han og harselerte mot han…
Det var vondt for Oscar og også veldig vondt for hun som var med han…

Hun forsøkte å forklare for guttene at han er litt annerledes og slikt men de var IKKE interessert…
Hun ble ordentlig såret og satt ut av opplevelsen. Jeg har fått hennes tillatelse til å dele dette og hun vil også dele det selv på sin egen Facebook side for å skinne litt lys på at dette faktisk skjer i samfunnet i dag…

Unge gutter som plager en mentalt handikappet gutt…
4 mot 1…

Jeg kom bort etterhver for jeg la merke til at assistenten så litt fortvilet ut. Hun fortalte hva som hadde skjedd. Og jeg gikk sporenstreks bort til en vakt og informerte om at jeg kom til å ta dem for meg om de våget å komme med noe igjen…

De prøvde seg pinadø på nytt…

En gutt gikk bort å ba Oscar fjærne seg og sa noe jeg ikke hørte helt men som tydelig gjorde Oscar oppskaket. Jeg gikk rett bort og spurte hva som var problemet.
Han får ikke være her. Sier gutten…
Han er ikke normal og hopper ikke normalt, han skal ut.
Det finnes INGEN regler for HVEM som får hoppe her, så jeg. Han har like mye rett til å være her som deg. Har du et problem med det så får du gå å snakke med vaktene så skal vi ta oss en prat…

Gutten himler med øynene, slår ut med armene og går…

Det går et par minutter så er hele gjengen tilbake, de setter seg på rekka. Fortsetter å peke og himle med øynene og si stygge ting. Jeg stirrer dem i senk med mord i blikket…
Det koker inni meg og jeg er klar for å rive i en salig salve da de finner det for godt å gi opp og gå…

Går å klager til samme vakten jeg nettopp snakket med(skulle likt å høre hva hun sa men…)

Det endte med at de lot han være i fred…
Men man kunne se at han var preget, assistenten var preget og jeg lot som jeg ikke var det. Holdt maska for både Oscar og henne sin skyld…men inni meg hylte jeg…

Det er så vondt at han må oppleve sånt!
Så vondt at de rundt må se og høre det også.
Den fine gutten min som bare elsker å hoppe og aldri gjør en flue fortred…💔🥺

Men vi må skrive om det, vi må tørre å snakke om det…jeg orket ikke gjøre noe større sak utav det akkurat der og da men i etterkant burde jeg fått dem hevet ut!

Det er harselering og trakassering!
Faktisk så er det det, selv om de er barn!

Jeg håper dette innlegget kan deles og at kanskje noen foreldre som forlot eller sendte 4 stk gutter i 12-14 års alder på Rush klokken 13.00 ish i dag kan ta seg en alvorlig prat med ungene sine…

Det var grusom å se og å høre på!

💔

Noen ganger kan andres behov settes foran sine egne og å trakassere en handikappet liten gutt på Rush er på INGEN måte ok!

Heldigvis møtte Oscar også 3 klasseveninner som hoppet litt med han så han tok med seg noe positivt ut av dagen i dag uansett…

Men mora sliter litt med å se det positive akkurat nå…For nå var det verre…
Virkelig verre💔🥺😭

Trappa.

Denne historien skrev jeg da jeg var 17 år.
Det var ikke en skoleoppgave men jeg viste den til læreren min alikevell.
Jeg husker at læreren var imponert og også litt sjokkert, det kom flere historier etter denne og de kommer jeg også til å dele med dere…
Men akkurat denne blir først for den er veldig spesiell føler jeg…
For lite visste jeg da hva den kom til å bety 20 år senere…
Den heter trappa;

TRAPPA.
Trappa er ikke lang.
Fire store solide trinn har den.
Støpt i betong.
Solide, sterke,trygge…

Han sitter der.
På trappa.
Den lyslyggede lille gutten.

Teller 4 trinn.
Legger hånda på dem.
Kjenner på det solide fundamentet.
4…

Han ser opp.
Lytter.
Det er helt stille.
Selv om det er liv i alle hus.
Er det stille.

Han er alene.
Alene på trappa.
Ser nedover veien.
Minnes…

Minnes siste gang han så han.
Han snudde seg aldri.
Ryggen hans som gikk ned trappa.
Bortover veien.
Rundet hushjørnet.
Ble borte…

Han minnes de brede skuldrene.
De lange stegene.
Den mørke jakken.
Og hvor kaldt det var.

Så kaldt.
Å sitte igjen.
Å vente.
Alene.
På trappa.

Inni seg venter han enda.
Av og til på trappa.
Det var der han så han siste gang.
Men han vet han ikke vil komme.
Tilbake.
Pappa…

Godt/vondt alene…

Det gikk bra❤

Korona kom, låste oss inne i 8 dager sammen og korona dro…
Jeg er ekstremt takknemlig for at vi ikke ble hardere rammet og jeg er virkelig ekstremt stolt av meg selv som sto i dette helt alene…

For det gjorde jeg!
Alene!
Bare jeg…
Mamman til gutta…
Ansvar for ALT…
Alene…

Og det gikk bra.
Vi har fine folk rundt oss som stilte opp og handlet og slike ting. Folk som ringte for å sjekke at psyken min var på plass 😅
Kanskje ikke de man har forventninger om at skal ringe også…og de man trodde skulle bry seg…vel…man lærer mye av en sånn prosess…

Det gikk bra!
Jeg er overrasket over det ekstra giret som bodde i meg da. Selv om jeg hadde et bittelite sammenbrudd dag 3 ca, hvor gutta kranglet og sloss hele dagen. Da fikk de se mora sårbar, da fikk de se at jeg også kan gråte og hvor hjeøpesløs jeg følte meg…
Det hjalp for de var engler etter det.
Men det satte også spor…
Dype spor…

Det gikk bra?
Jo det gikk bra. Men spesielt Odin sitter igjen med noen store spørsmål og tunge tanker. Hva skjer hvis du dør mamma? Hvem tar seg av oss da? Må jeg passe på Oscar?
Får vi en ny pappa? Hvorfor har du ikke kjæreste? Alt dette må en mor forsøke å gi et svar på…Og det tøffeste er at svaret egentlig er; Jeg vet ikke!!!???!!!

Det gikk bra;
Vi kom oss igjennom det. Dagene gikk og vi fikk i oss mat og vi danset og vi hoppet og vi skapte bånd for livet. Vi knyttet oss sammen vi tre. Bare oss i 8 dager. Vi leste hverandre på godt og vondt og dette er noe vi kommer til å bære med oss for resten av livet. Det går over og verden går videre men sporene dette har satt i oss alle vil alltid være der…Oss 3 sammen for alltid!

Det gikk bra,
For det er sånn det er. Oss tre sammen, meg og gutta, en i hver hånd, på veien frammover, noen ganger må de bæres, noen ganger er de tunge, bakkene lange og seige, andre ganger går det lettere, men veien går og går…meg og dem…

Det gikk bra🤷‍♀️
Og nå har jeg fått litt tid for meg selv. Gutta er på avlastning. Og jeg skal få slappe av, sove, spise,ta vare på meg selv…Det er godt, men fy faan så vondt det er også…
Så sinnsykt stille det er, tomt og ensomt…
Bare meg…
Alene…

Men det gikk bra🙏

Og det kunne vært verre 🙄