Det er ikke så lett å være pårørende bestandig. Det krever deg, mye, det er det ikke tvil om.
Men er rollen vår som pårørende alt vi skal få lov til å være?
Jeg er alenemor til 2 gutter, begge har utfordringer som dere som følger oss vet en mer enn den andre…
Men begge krever oppfølging og at jeg er der for dem 100 %.
Jeg er mamma men også pårørende, jeg har blitt ufør for å kunne stå i disse rollene men er det da alt jeg for lov til å gjøre? Alt jeg for lov til å være?
I 4 år nå har jeg fått lov til å være med i FAU ved skolen til guttene og de siste 3 har jeg sittet som leder også.
Men da jeg ble valgt til leder var det en mor ved skolen som sa til meg;
“Jeg så du ble valgt til FAU leder, orker du det da? Må innrømme at når jeg så det så jeg tenkte at: Kan SERIØST ikke noen andre på skolen her stille opp og ta den rollen, har ikke du NOK i livet”…
Altså hva skal man svare da egentlig?
Er det sånn at bare fordi jeg ikke kan stå i en 100% “vanlig” jobb og at jeg har 2 barn jeg skal ivareta(og ja jeg vet det er mer til meg enn andre sånn sett) men… klarer ikke jeg å være en god FAU leder?
Er min rolle kun å være pårørende?
Mener folk virkelig det?
Hva skal man svare da?
Jeg har hatt det så fint som FAU representant og etterhvert som leder. Jeg har følt at jeg kan få bidra, få lov å være “normal” littegrann…
Jeg sitter også i styret i en forening vi er medlemmer av, dette blir kanskje litt mer “close to home” om dere vil men jeg får lov å være aktivitetsleder. Jeg får lov å jobbe med å organisere og arrangere aktiviteter. Jeg får snakke med folk, ta telefoner og får lov å jobbe med noe som gir meg noe!
Betyr det at dette ikke krever noe?
Nei det gjør det ikke, det krever, MEN det gir meg også noe. Det gir meg en litt større mening i livet mitt. Jeg er mer enn bare mamma og mer enn bare en pårørende…
De rollene vil alltid komme først selfølgeli, men det er godt at man kan hjelpe andre, det er godt å føle at man bidrar til noe som er større enn bare seg, sitt og sine…
Kan jeg ikke være en god venninne og støttespiller som stiller opp for vennene mine?
Kan ikke jeg være en flott kjæreste som bidrar inn i et forhold?
Kan ikke jeg være en god bonusmor, svigerdatter, datter, slektning som kan stille opp?
Synes du jeg har “nok” i livet???
Hvordan VET du egentlig det?
Er det ikke lov å ha gode og dårlige dager?
Er det ikke lov å både kunne være sliten og nedstemt av det man står i men alikevell være sterk?
Er det ikke lov å bidra med noe annet bare fordi man ikke klarer å jobbe 100%?
Er det ikke lov å være noe mer enn pårørende???
