I går var jeg så glad og positivt og frampå at jeg selvfølgelig måtte skryte litt.
DET kom tilbake å BEIT meg i ræva i natt da eller!
Oh yes! Oscar sov nesten ikke i det hele tatt i natt. Han sovnet lett og fort og ja da. “Out like a light” i 19.00 tiden ja da. Men opp igjen i 23 tiden da. LYS VÅKEN!! Og sovnet ikke igjen før i 04.00 tiden. Og jeg hadde “langdag” på jobb i dag og som om ikke det er nok jobber F til kl 22.00 i dag. Jeg kjenner en merkelig smerte i brystkassa. Det stikker og det er tungt å puste…
Stress sikkert…
Så i dag ble det Pizza Grandiosa til middag(til Oscars STORE glede) og så blir det rolig sofakoslek etterpå 😉
Hvis dere ikke hører mer fra meg kom å let mellom sofaputene ;)…
Det er ikke så lenge siden vi slet med å få kontakt med Oscar. Både å få han til å se på oss og til å høre på oss. Men det som var tyngst var å få øyekontakt. Vi har jobbet mye med dette både på hjemmebane og de i barnehagen. I dag fikk jeg dette bildet på tlf fra barnehagen. Dette med flere. Av en smilende Oscar som er engasjert og SER i kameraet!
Akkurat dette bildet smiler han ikke på men for meg er dette et STORT fremskritt. Å få hans fokus og få øyekontakt…
Dere som leser bloggen på fast basis vet at vi har vært inne i en svært positiv stim i det siste. Med mye babling, flere ord og en meget blid og positiv Oscar oppi det hele.
I dag hadde han bl.annet sagt både kake, is og pizza i barnehagen da de hadde språktrening. Oscar fikk gå på tur alene med assistenten sin å plukke bringebær og vi har gode dager.
ALT er selvfølgelig ikke bare bra. Begge gutta har urolige netter og våkner opptil flere ganger og står opp ukristelig tidlig. Men sånn er livet.
Man må ta det onde med det gode og fokusere på det positive. Min kropp har noen rare reaksjoner på alt dette. Tårene sitter løst som vanlig men noen merkelige smerter i kroppen har dukket opp…Håper det går over snart.
Nå er det natta for meg. Som vanlig håper jeg på en rolig natt men stålsetter meg også som vanlig på en “normal” natt. Så forberedelsene er gjort. Vannet til gutta står klart, smokkene er lagt lett tilgjengelig og bleier og nye pysjer er også på plass og klare til bruk om nødvendig 😉
I går morres våknet Oscar tidlig. 04.15. Jeg hørte noen lyder først. Så litt “stemme oppvarming”. Så kom det; mamma,mamma,mamma!!!
Først var det bare hvisking og så ble det høyere og høyere. Det jublet inni meg. Det er første gang han har “spurt etter meg/etterlyst meg” på riktig sted. Altså han kan sitte for seg selv og si både mamma og pappa men nå passet det inn på en måte.
Og vi har lekt med ordkort. Og noen av ordene ser ut til å sakte men sikkert komme tilbake. Han kunne jo nesten 20 ord som forsvant men nå virker det som det løsner litt. Selv om han ikke uttaler ordene helt riktig er lydene innafor og vi jubler og klapper og han blir så glad.
Nå håper vi at vi er på riktig vei og at vi fortsetter i samme sporet 💖
Første møte med autistforeningen ble veldig følelsesladet for meg. Oscar brydde seg ikke så mye men det virker som han trivdes med hestene og med å ri. Han ville flere ganger. Men det var like stas å gå rundt på gården å se på alle maskinene o.l. og gårdskatten var nesten mer interessant en hestene;)
Vi møtte mange fine barn og voksne. Og det ble veldig sterkt å se så mange oppegående og imøtekommende barn. Det var mange eldre gutter der så man fikk et lite innblikk i hva fremtiden muligens bringer og det var både godt og vanskelig på samme tid.
Men vi drar definitivt på flere møter og håper i fremtiden på at vi skal få litt bedre tid til å snakke med de andre voksne også og få delt litt erfaringer 💖
Nå sitter hele familien i bilen på vei til Malvik stall C. Vi skal på hesteridning sammen med autismeforeningen. Vi meldte oss inn i sommer og nå skal vi på treff…
Jeg gruegleder meg….For første gang er jeg helt avslappet i forhold til at vi ikke trenger å tenke på å måtte forklare noe i forhold til Oscar og situasjonen. Men nå får vi muligens et blikk inn i fremtiden. Jeg er ikke helt klar for det kjenner jeg…
Men vi hopper i det. Vi hører rykter om at det er katter og hunder der også i tillegg til hester så dette blir stas for ungene…
I går kveld da jeg satt å blogget litt og ryddet og ordnet og lagde matpakker og vasket klær og tok oppvasken og la sammen rene klær og støvsugde…Såååå skulle F legge barna.
Det er fremdeles sånn at vi må legge oss med Oscar men han ligger i egen seng nå. F prøver ut å ligge der litt for så å gå. Men holder seg rett i nærheten.
Jeg hørte dem på babycallen. De kniste og fniste og lo. Oscar og Odin altså. Og det var hummel og tummel. Men koselig. Så hører jeg F gå inn og sier; Oscar du må ligge i din seng. Odin sin seng er for liten til begge dere 💖
F la Oscar tilbake i sin seng og gikk ut igjen. Litt mere fommel men ikke like mye lyd. 10 min gikk kanskje og så hører jeg; LINE!!!!
F roper på meg jeg springer opp… Der finner jeg en splitter naken Oscar i Odin sin seng hvor han har tisset på dyna, puta, madrassen OG broren sin! HA HA HA!!!
Nye pysjer, bleier, puter, dyne og sengetrekk seinere. Legger gutta seg i hver sin seng og jeg legger meg sammen med Oscar. Han vil ikke falle til ro…jeg hadde fremdeles MYE å gjøre før jeg kunne ta kvelden så han fikk ligge i vår seg. På pappas arm…og der sovnet han til slutt…
Det føles som et lite gjennombrudd i kommunikasjonen med Oscar 🙂
Jeg har en liten betennelse i tommelen min. Og gikk med plaster siden jeg måtte ha antibiotika salve. Det var ganske vondt en vending men til å leve med. Uansett plaster, som måtte skiftes ofte.
Oscar er fascinert av plaster, han har jo i sitt korte liv måttet ta mange blodprøver, heldigvis de fleste i fingeren. Han har blitt så rutinert at han stikker fingeren i været når vi kommer inn på et laboratorium. Og plasteret etterpå er mer premie enn premien han får.p
Så en morgen når vi sto opp slene og han så at jeg hadde plaster ville han pelle det av. Jeg forklarte at mamma hadde aua i fingeren sin og at jeg måtte ha på plaster. Da stopper han og ser ut i lufta; aua, aua sier han plutselig!!!
Jeg sa ; JA, Oscar! Mamma har aua i fingeren. Så FLINK du er!
Han SMILTE stort!
Hjertet mitt slo koldbøtte og tårene rant…Han snakket med meg 💖
I dag tok vi oss en tur i Pirbadet her i Trondheim. Vi har snakket om det i evigheter og i dag klaffet alt. Så vi dro hele familien. Jeg tok Oscar og F tok Odin i garderobene.
Oscar var veldig flink. Bare litt hyling. Da vi kom inn i hallen tok det bittelitt tid å organisere seg og han måtte tvinges ned i vannet. Men etter det var det gjort. Han storkoste seg! Han “pratet” i et i over 2 timer. Med lyder og babbel og latter. Han tar på folk da…det er ikke lett å få til å stoppe. Altså tar folk i hånda stryker over dem når han går forbi osv. Og han fant seg en mann i barnebassenget han “lekte” med. Jeg pratet selvfølgelig med mannen(som forøvrig var der med sine to små sønner, så ingen tenker i de baner…he he he) og forklarte hvorfor Oscar er som han er. Bare to ganger måtte jeg stoppe opp og forklare for to voksne at han er autist.
Men det gikk bra. Han koste seg og Odin koste seg.
I garderoben på vei hjem ble det litt ubehagelig da. For Oscar gråt og ville ikke gå og det ble noen klagelyder og hyling…så da fikk vi noen blikk. Men jeg overså dem og roste Oscar for alt det var verdt. Gutta sovnet som to steiner og den svake dunsten av klor fyller lufta på soverommet som en parfyme. Duften av suksess…💖
Det er sikkert flere som oss nå som har en vanskelig tid med barnehagestarten til barna sine. De vet hva jeg snakker om nå…
Oscar har jo som kjent begynt i ny barnehage(altså en ny bygning, men samme barnehagen) og de to første ukene er ikke hans faste assistent tilstede. Det gikk greit i forrige uke da jeg og F var der sammen men litt tårer den ene dagen vi gikk.
Denne uka har det eskakert. Oscar gråter og hyler og er helt utrøstelig…Han springer ut i gangen og forsøker å ta på seg sko for å bli med meg og gjentar; mamma,mamma, mamma…tviholder på meg og det knuser hjertet mitt…
Jeg vet at jeg ikke er alene om dette, det er nok mange som har det slik akkurat nå. Men forskjellen på de og meg er kanskje at de har et barn som starter i barnehagen for 1 gang. Jeg har et som starter for 3 gang. I kjente omgivelser med kjente fjes og sammen med broren…Men mitt barn forstår ikke konseptet, enda han er 3,5 år.
Jeg vet at det er umulig for meg å forklare hvorfor jeg må forlate han og at jeg kommer tilbake. Denne uka har jeg selvfølgelig planleggingsuke og jobber seint hver dag og F jobber kveld…
Det er ikke lett å holde maska da. Jeg tvinger meg til å beholde roen og kysse og klemme han og si at jeg elsker han, før jeg sier hade bra og forsvinner…
Når jeg kommer på utsiden og jeg vet han ikke kan se meg klarer jeg ikke å holde tilbake, da knekker jeg sammen…Tankene går til hvor lenge dette skal vare? I fjord varte det til november. Det tok neste knekken på meg og tankene om at jeg er en grusom mor dukker opp…Burde vi tvinge han? Jeg vet at dette sikkert ikke er rasjonelt men jeg kan ikke for det.
Andre 3 åringer kan fortelle litt om hvordan de har det i barnehagen. I dag sto Oscar og gråt sine modige tårer i gangen da jeg kom. Han klemte meg så hardt at det nesten gjorde vondt og tårene strømmet og det var en sår gråt. Men hvorfor han gråt visste ingen. Hverken de ansatte eller jeg. For Oscar kan ikke fortelle oss det. Og det gjør så ulidelig vondt…
Da vi kom hjem drakk han enorme mengder med vann og juice og han spiste en halv pizza grandiosa alene og han var hard i magen. Alle disse kunne ha vært grunnen til at han gråt…Eller han kunne ha slått seg, eller noen var slemme, han ville ikke inn, eller han savner mamma. Det får vi aldri vite…Aldri, aldri, aldri…
Jeg var jo som kjent litt bekymret for hvordan det skulle gå når vi skulle ut å fly til Brønnøysund.
Da vi kom til Værnes tror jeg Oscar husket hvor han var på en måte. Han var flink og tålmodig og lagde ikke mye lyd. Men jeg hadde han i seler(til vogn og barneseter o.l) som jeg hadde festet i buksen min. Bare for sikkerhets skyld. Jeg hadde ansvaret for Oscar og F tok seg av Odin. Det ble litt trøbbel da vi skulle igjennom sikkerhetskontrollen. Da Oscar MÅTTE ta på “veggene” i det vi passerte scanneren/metalldetektoren. Vi prøvde 3 ganger men da freaka han ut. Hun ene som jobbet der ble synlig irritert. Men en annen mann lot det gå da han “leste situasjonen” litt bedre og forsto at Oscar er litt spesiell.
Vi kom ned til gaten. Og Oscar visste hvor han skulle gå og prøvde seg på døra flere ganger. Vi fikk heldigvis gå først og Oscar sprang inn i flyet, helt bakers fant seg et sete og satte seg. Ville at jeg skulle ta på beltet! Vi ble litt rørt.
Odin fikk ikke eget sete og det var mindre populært…ha ha ha. Han kjeftet og klaget og ålet seg rundt hele turen. Oscar fikk “safety on board” brosjyren som han hadde sittet og holdt sist og satt som en greve hele turen. F prøvde å flytte han til vinduet men det var HELT UAKTUELT…he he he. Han hadde valgt seg sete og der satt han. Han fikk selvfølgelig gråteanfall i det vi måtte av så vi gikk av aller sist. Men han ble veldig glad da han så bestebest og mommo.
Da vi skulle hjem igjen gikk det gæli…Vi kom inn på flyplassen i samme bygg som vi ankom. Bare at døra var på motsatt side(det er en liten flyplass) og da sprang Oscar til døra der vi kom inn fra flyet sist og skulle ut i flyet som sto der og ventet på oss…
Han ble helt vrang da vi måtte igjennom sikkerhetskontrollen og inn i et nytt område i bygget. Han sto bare ved vinduet/døra og gråt og lagde klagelyder….det ble en LANG time å vente for å si det sånn. Men han sprang inn i flyet denne gangen også. Men nå satte F han ved vinduet. Han koste seg. Men protesterte da vi skulle av. Men løfter om at vi skulle kjøre bilen til mamma hjalp!
Så flyturen gikk bra selv om vi måtte forklare flyvertinnen begge gangene at han var autist da han ropte litt og lagde rare lyder…
