Det er sikkert flere som oss nå som har en vanskelig tid med barnehagestarten til barna sine. De vet hva jeg snakker om nå…
Oscar har jo som kjent begynt i ny barnehage(altså en ny bygning, men samme barnehagen) og de to første ukene er ikke hans faste assistent tilstede. Det gikk greit i forrige uke da jeg og F var der sammen men litt tårer den ene dagen vi gikk.
Denne uka har det eskakert. Oscar gråter og hyler og er helt utrøstelig…Han springer ut i gangen og forsøker å ta på seg sko for å bli med meg og gjentar; mamma,mamma, mamma…tviholder på meg og det knuser hjertet mitt…
Jeg vet at jeg ikke er alene om dette, det er nok mange som har det slik akkurat nå. Men forskjellen på de og meg er kanskje at de har et barn som starter i barnehagen for 1 gang. Jeg har et som starter for 3 gang. I kjente omgivelser med kjente fjes og sammen med broren…Men mitt barn forstår ikke konseptet, enda han er 3,5 år.
Jeg vet at det er umulig for meg å forklare hvorfor jeg må forlate han og at jeg kommer tilbake. Denne uka har jeg selvfølgelig planleggingsuke og jobber seint hver dag og F jobber kveld…
Det er ikke lett å holde maska da. Jeg tvinger meg til å beholde roen og kysse og klemme han og si at jeg elsker han, før jeg sier hade bra og forsvinner…
Når jeg kommer på utsiden og jeg vet han ikke kan se meg klarer jeg ikke å holde tilbake, da knekker jeg sammen…Tankene går til hvor lenge dette skal vare? I fjord varte det til november. Det tok neste knekken på meg og tankene om at jeg er en grusom mor dukker opp…Burde vi tvinge han? Jeg vet at dette sikkert ikke er rasjonelt men jeg kan ikke for det.
Andre 3 åringer kan fortelle litt om hvordan de har det i barnehagen. I dag sto Oscar og gråt sine modige tårer i gangen da jeg kom. Han klemte meg så hardt at det nesten gjorde vondt og tårene strømmet og det var en sår gråt. Men hvorfor han gråt visste ingen. Hverken de ansatte eller jeg. For Oscar kan ikke fortelle oss det. Og det gjør så ulidelig vondt…
Da vi kom hjem drakk han enorme mengder med vann og juice og han spiste en halv pizza grandiosa alene og han var hard i magen. Alle disse kunne ha vært grunnen til at han gråt…Eller han kunne ha slått seg, eller noen var slemme, han ville ikke inn, eller han savner mamma. Det får vi aldri vite…Aldri, aldri, aldri…
