Der er han du ser han, men du ser han egentlig ikke.
De går forbi uten å smile, vinke eller nikke.
Han er ikke en del av fotballaget han,
å spille håndball er desverre noe han ikke kan…
Han får ikke bli med når de er ute å sykler og leker. Han er ikke en del av en vennegjeng og får ikke bli med på rampestreker…
Han går i en klasse sammen med andre, men han er bare en ststist, alene ute å vandrer.
Jeg vet han er unik og ikke slik som dem!
Vet han aldri vil bli som en vanlig “venn”…
Og det gikk så fort fra å få bli med i bursdag til plutselig å bli usynelig og ikke bli invitert på no.
Han er jo som han er, men har de glemt at han er bare snill og god?
Jeg sitter her å kjenner på at jeg ikke har noen makt, at jeg er lei meg og skuffet men kjenner han forrakt?
Merker han at han ikke lengre er en av dem?
Merker han at hans mamma er hans eneste venn???
Jeg VET det, jeg VET det, jeg VET det så inderlig vell.
At sånn er jo livet!
Men det gjør vondt likevell…