Jeg har grått litt i dag, for både det ene og det andre…Men jeg har grått av glede!!!!!
Det gikk superbra hos Tannlegen. Oscar kledde av seg selv, men gjorde det nok litt på autopilot, for da han skjønte hva han hadde gjort protesterte han og gråt og sutret. Men inne hos tannlegen gikk det kjempebra. Han fikk sitte på fanget mitt. Jeg var smart og tok med tannbørsten hans hjemme i fra og “lurte” han til å tro at vi skulle pusse tennene. Og da gapet han høyt og hun fikk lurt både speil og en sånn spiss sak inn i munnen på Oscar. Han har kjempefine tenner! Null hull, ingen karies og flotte fine harde tenner 🙂 Vi fikk mye skryt for pusseritualene våre her hjemme 🙂 Oscar fikk en premie, han valgte den ut selv. En bitteliten gul ball og han har lekt med den masse og til og med delt den med broren sin ♡ Da vi kom i bilen igjen var jeg så lettet at jeg gråt.
Jeg leverte Oscar i barnehagen og vi har vært på møte der i dag også. Det er nå bestemt at Oscar fra høsten av skal begynne i lillebror sin barnehage fra høsten av. Dersom vi ser at det ikke fungerer eller han ikke trives får han flytte tilbake 🙂 Det roer meg kraftig ned og jeg er ikke så nervøs for byttet da lenger. Nå vet jeg at vi har en mulighet for å bytte tilbake om dette skulle bli feil for Oscar 🙂 Jeg kan ikke få skrytt nok av barnehagen og de voksne der. Og ikke minst Oscar sin assistent. Hun er virkelig engasjert og dyktig. Og genuint opptatt av sønnen min. Det varmer mammahjertet ♡
Så over til grunn nr to til dagens tårer…Dette har også litt med assistenten til Oscar å gjøre. Vi har en sånn bok som de skriver i i barnehagen. Om hva Oscar gjør og framskritt og alt mulig egentlig. Den får vi med hjem hver helg. Og så kan jeg skrive tilbake om hva som har skjedd i helga osv så de kan snakke om dette i barnehagen. I dag når jeg åpnet boka og leste måtte jeg bare gråte…Oscar har hatt sånn fremskritt i det siste. Vi får jo også høre litt hver dag men det er noe med å se det på papiret. Han “leker” med de andre barna mer og mer. Ler med dem og hermer. Han lar dem få være ved siden av han og “huske/disser” sammen med barn. Han leker gjemsel med de voksne. Han hadde blitt med på en storebarnlek. Hvor mange av barna hadde løpt etter en av de voksne og skulle “ta” han. Da hadde Oscar kastet seg med i leken og sprang sammen med dem og lo og smilte!
Han er også blitt mer utagerende følelsesmessig. Han gråter mer og blir skikkelig sint og han smiler og ler MYE 🙂
Dette høres kanskje ikke så veldig stort ut. Men for oss er dette fantastisk! Det betyr at vi er på rett vei og at han er “der inne” 🙂
Nå håper vi bare at språket kommer på plass snart…
For ca 1 mnd siden fikk vi en innkalling til tannlegen til Oscar. Han har jo fylt 3 år…Jeg kjente hjertet sank i kroppen. Jeg har aldri vært redd for tannlegen eller noe sånt. Jeg har egentlig alltid hatt et veldig bra forhold til tannleger. Men Oscar biter jo HARDT sammen når vi prøver å fiske noe ut av munnen hans. Han er veldig flink til å pusse tennene og det liker han heldigvis godt.
Jeg ringte tannlegen og “advarte” om at Oscar er som han er. De sa at de har mange ulike barn innom men jeg er usikker på om hun i tlf egentlig forstod hva jeg mente. Så jeg er nervøs…Både i forhold til nytt sted og nye folk og det med lua og jakka…så det spørs om han bare må få gå med jakka og lua si inn til tannlegen imorgen….
Oscar er veldig glad i de glutenfrie rundstykkene til mamman sin. Han vil ikke spise vanlig brød til frokost i barnehagen. Enda vi har prøvd med alt av pålegg osv. Så han har fått med seg glutenfrie rundstykker. Jeg har smurt på ting de sier i barnehagen at han liker. Men her hjemme vil han ikke ha pålegg på maten. Han vil gjerne ha pålegg men ved siden av. Så i dag prøver vi noe nytt. Rundstykker, tørre, uten noe på…og favoritten brunost ved siden av. Han elsker frukt da, så det får han hver dag. Han fikk en periode yoghurt men den ville han heller ikke ha. Så i dag er jeg spendt på om han spiser maten sin ♡
Mamman er villig til å prøve alt for at lillegull skal bli fornøyd. Så er det kanskje noen som tenker at; han spiser jo det han får servert når han blir sulten nok….nei han gjør ikke det faktisk. Han brekker seg 🙁 Så her må vi bare jobbe på og eksperimentere. Jeg gleder meg ENORMT til han kan snakke så han kan velge selv hva han vil spise…. 🙂
Vi har hatt en fin og suksessfull helg. Den startet med at Oscar og Odin hadde sin første overnatting hos mommo og bessebess. Det gikk etter forholdene bra. Gutta som mer eller mindre godt hele natten, men sto opp grusomt tidlig….Jeg og F koste oss her hjemme med en skikkelig god middag og en flaske vin. Ordentlig kvalitetstid sammen, noe vi virkelig trengte 🙂 Det var fantastisk og vi er veldig takknemlig for at vi fikk muligheten til det.
Lørdagen ble bare å slappe av her hjemme og søndagen var vi i barnebursdag hos en nabo. Det gikk ganske greit for Oscar. Han hadde bare små protester og kom seg fort. Han var veldig trøtt da han ikke ville duppe så han “forsvant” litt for oss til tider. Men var flink til å komme å hente oss og vise oss når det var noe han ville.
Vi hadde en rolig kose ettermiddag her hjemme etter det og mens F la guttene gikk jeg en tur med ei venninne…:)
Hun spurte meg om jeg hadde fått tenkt på dette med avlastning mer og om jeg hadde bestemt meg. Og svaret er at nei jeg har ikke bestemt meg enda. Det er nok ikke så lett for folk å forstå hvorfor dette er så vanskelig for meg. Jeg har et barn som ikke er som alle andre barn. Han kan ikke snakke, vi sliter med kommunikasjon. Vi ser/ er med han hver dag og vi sliter/har utfordringer med å forstå han. Det er ikke det samme som å gi slipp på et barn som har andre utfordringer. Det sitter utrolig langt inne. Jo da, han er i barnehagen og de er flinke. Og det virker på meg som at han trives der. Men dette blir noe annet. Dette blir på et helt annet nivå. Jeg låner ikke bort ungen min til familien han kjenner eller venner vi kjenner. Dette blir fremmede. Og ja jeg vet at vi får bli kjent med dem først osv og at vi kan velge noen andre om vi ikke får “kjemi”. Men hva om jeg liker dem men Oscar ikke…
Det er her problemet for meg oppstår. Barn som kan snakke kan fortelle hva de vil og ikke. De kan fortelle hva de har gjort/opplevd/føler. Det kan ikke Oscar. Det vil si at jeg MÅ stole på at noen andre kan “avlese” min sønn som meg. Og det lærer de sikkert etterhvert osv. Men dette hadde vært enklere om han kunne snakke.
Akkurat nå, på dette tidspunktet tror jeg ikke at jeg klarer å stole på noen andre enn meg selv og nærmeste familie. Så får vi bare se hva fremtiden bringer…
Så blødt som fløyel er Odins kinn og han er deilig og tykk og trinn. Med sterke hender og mange tenner, i munnen sin.
Og han kan bite i sine tær. Og han kan danse foruten klær. Og han kan spise og stå å vise, hvor stor han er.
Odin rusker i mammas hår. Han ler og vinker til dem som går. Han baker kake og lar oss smake, på alt han får.
I badekaret plasker han kan du tro. Vi hører sjelden han skriker no. Nei jammen skulle du se Odin tulle, hvor han er god….♡
Dette er en barnesang som er skrever litt om for å passe Odin enda bedre. Denne synger jeg for Odin ofte og han elsker den. Den beskriver han perfekt. Han er våken, sjarmerende, blid, snill og omtenksom. Han og broren får et tettere og tettere bånd som jeg håper varer livet ut. Han er i mitt hjerte og jeg er ubeskrivelig lykkelig for at han er den han er!
Dette er et valg og et ord vi nå står ovenfor. Ønsker vi avlastning i hverdagen??? Gjør vi det? Hva vil det si? Hvor mye? Hvor ofte? Og ikke minst HVEM?
Vi vet ikke helt hva vi skal si eller gjøre. Søknaden ligger på kjøkkenbenken. Vi har fått hjelp til å skrive en og formulere den riktig på Tronsletten. Da vi satt der og sosionomen spurte oss og la fram alternativet så sa vi vel ja der og da. Det føltes så langt unna, bare ord på et papir bare tanker og ideer.
Men nå som jeg leser ordene og brevet ligger der klart. Klarer jeg ikke å få meg til å sende det. Skal vi virkelig sende bort ungen vår til fremmede??? Hva tenker han om det??? Hvordan skal han takle det. Hva vet jeg om hva som skjer når han er der…Han kan jo ikke snakke. Han kan jo ikke fortelle meg om hva han føler og tenker og vil.
Jeg klarer ikke å sende brevet enda. Jeg må få mer tid på meg til å tenke. Han er jo bare 3 år! Og jeg er mamman hans. Det er JEG som skal være der, det er jeg som skal trøste han. Det er her han bør være. Jeg må bare være sterk og ta meg sammen. Jeg må jobbe hardere…Han er bare 3 år…Jeg klarer ikke å gi han bort til fremmede akkurat nå…
Vi trodde at vi skulle få hjelp med å bestemme om Oscar skal bytte barnehage eller ikke. Vi trodde “noen” skulle observere han og ut i fra det vite hva som er best.
Sånn blir det ikke…Vi må finne ut av dette selv…Men hva er best? Vi har jo to barn. Hva er best for Odin? Hva er best for Oscar?
Du vet jo best sier de, du er jo deres mamma. Men jeg vet ikke best, jeg vet ingenting føles det ut som. Det er fram og tilbake og fordeler og ulemper og positive og negative sider ved alt! Hvordan skal jeg som ikke er utdannet til noe som helst innen dette feltet og heller ikke er så erfaren som mor vite hva som er best? Og hva om vi velger feil da, hva skjer med ungene da???
Jeg er kvalm og sliten og har hodepine og føler meg fullstendig hjelpesløs…
Dette er et bilde av Odin min i barnehagen. Han trives utrolig godt. Det er så godt å vite! Han er helten i barnehagen. Da han kommer om morgenen kommer ungene springene og de andre foreldrene melder om at navnet hans blir nevnt igjen og igjen hjemme. Da jeg hentet han i går sto det haugevis av unger langs gjerdet mens vi gikk og ropte; hade Odin, hade…og vinket. Det er jo utrolig koselig. Og Odin vinker selvfølgelig tilbake og skriker hade ♡
Han deler med de andre barna, er snill og god, omsorgsfull og rampete. Han smiler nesten bestandig. Hvis han ikke er trøtt eller sulten da 😉
Her hjemme har vi mer utfordringer. Han blir mer sjalu på broren og opplever ofte å bli avvist. De leker mer og mer sammen men kun på Oscar sine premisser. Så det er godt for Odin å gå i barnehagen.
Men jeg tenker ofte på om han får nok av oss. Om hvordan det føles for han å bli avvist av broren hele tiden. Om hvordan det skal gå i fremtiden med den lille helten min…
Denne figuren fikk jeg av min kjære F. Det er et symbol på meg og gutta. Jeg valgte den ut selv da 😉 Men jeg synes den er veldig fin og symbolsk. Spesielt her i huset hvor ungene kommer foran ALT!
Men ved å hele tiden sette ungene først får iallfall jeg konstant dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjør for meg selv. Jeg burde ha vært på treningstudio oftere jeg burde lage sunnere mat fra bunnen av. Jeg burde vært mer aktiv selv og sluttet å drikke brus og telt kalorier og vært i mye bedre form. Jeg burde vært 5 kg lettere. Sikkert 15 om jeg fikk velge men realisten i meg går for 5 😉
Men jeg har bare ikke energi og overskudd til det. Jeg ELSKER sjokolade og søtsaker. Jeg våkner midt på natta og drømmer om det…Hvis jeg nekter meg selv noe over lengre tid klarer jeg ikke å fokusere på noe annet.
Jeg sitter jo ikke akkurat så mye i ro da…Jeg rydder og vasker og vasker klær og lager mat og herjer med gutta osv, osv…men jeg orker ikke å trene for tiden og jeg klarer ikke å bare spise sunt…Det bare går ikke, så da går man rundt her da og føler seg ikke bra og har dårlig samvittighet og føler seg feit osv…så ser man disse damene på tv eller på Facebook eller i media eller hvor som helst som er så sunne og friske og flinke og PERFEKTE.
Jeg klarer ikke alt det på en gang jeg…Hvert et blad i butikken om dagen; Hvordan få strandkroppen? Kom i form til sommeren… Få sprettrompe… 10 trinn for å få flat mage….Spis sunt, lev lenge. Nei mat og ja mat. Bli slank til sesongen….
Altså seriøst…jeg kommer ikke til å “få sommerkroppen”…klarer ikke det akkurat nå dessverre. Og jeg vet jo at det ikke er noe “galt” i det, men allikevel har jeg skikkelig dårlig samvittighet 🙁
Dette er min nye veske som jeg fikk til jul av min kjære Fredrik 🙂
Oscar er glad i å tegne. Det har han bestandig vært. Men har ofte ikke konsentrasjon til å sitte så lenge. Finner han en pen tar han det første og beste han finner og skribler i vei. Lapper, brev, veggen og nå siste tilskudd vesken min. Dette var min egen feil egentlig da for jeg la fra meg penna lett tilgjengelig for han og veska sto rett ved siden av. Jeg var litt stressa på morgenen og skulle bare skrive kjapt i boka til Oscar. Han har en sånn kommunikasjons bok som blir sendt fram og tilbake mellom oss og barnehagen. Så la jeg fra meg penna og skulle legge boka i sekken til Oscar og så satte jeg Odin i vogna og la sekkene i vogna. Da jeg gikk inn igjen for å hente Oscar var dette synet som møtte meg:) Han var ikke ferdig da, jeg måtte stoppe han. “Tegner du, du da?” Sa jeg. Han så på meg å smilte. Jeg kunne jo ikke bli sint eller noe. Han fant en penn og gjorde det han liker, nemlig å tegne. Så nå går jeg rundt med denne vesken og er ganske fornøyd faktisk. Ingen som har lik og dette betyr at Oscar er våken, observant og en problemløser 🙂 Jeg er faktisk litt stolt 🙂
Oscar og broren leker mer og mer sammen. Plutselig her en kveld gikk Oscar bort og susset broren i panna. Dette betyr ikke at broren ikke blir avvist. For det skjer nesten hele tiden, ALT skjer på Oscar sine premisser. Men i badekaret leker de sammen, de hermer og ler og hyler og koser seg 🙂 De får bade hver dag ♡
Oscar hermer mer og mer og blir stadig flinkere til å observere barna og oss voksne rundt seg. Han imiterer oftere enn før og han får med seg mer enn vi tror. Han ser noe blir gjort og så hermer han.
Han får også stadig sterkere vilje. Han sier nei og ja med å riste eller nikke med hodet. Så vi ser fremskritt.
Men han trekker seg også inn i sin egen verden og stenger alt ute. Og alt er på hans premisser. Vi kan ikke få til noe om ikke det er han selv som tar initiativet. Så vi har enda mye å jobbe med…
