Jeg mener at overtenking har blitt en ny folkesykdom og konfrontasjon har blitt helsefarlig…
Hvorfor???
Jo nå skal du høre;
Konfrontasjon er assosiert med noe negativt, utrygt og utrivelig…
Det er aldri noe gøy å gå til noen, søke noen for å få svar på noe ubehagelig du trenger å vite. Det gir stress, høy puls,vondt i magen og generelt ubehag å konfrontere noen med et tema en selv kjenner er ubehagelig. Sånn er det for alle…
Så det vil man helst unngå, stappe det under teppet, gjemme det bak en stol, late som alt er fint og flott og drømmer og slott for å unngå å kjenne på unehaget…
MEN!
Snu på det da folkens!
Det er skyhøye tall på stress og angst hos befolkningen nå, helt fra barneskolen og oppover…
Hva har skjedd???
Er vi blitt så fullstendig ødelagte av å gjemme oss bak sosiale medier at vi ikke lenger klarer å snakke med hverandre?
Da jeg var yngre slet jeg mye med overtenking i forbindelse med sosiale situasjoner og relasjoner. Jeg var fullstendig paranoid og livredd til en hver tid for å ikke bli likt, gjøre noe som andre oppfatter feil og baksnakking…
Baksnakking SUGER!
Jeg jobbet utrolig hardt for å bli likt av alt og alle, jeg slikket alle oppetter ryggen og var enig med kreti og pleti og snudde meninger etter hvem som satt der der og da. Livredd for hva de sa bak min rygg, overtenkte alle situasjoner, alle reaksjoner, alle relasjoner. Men turte jeg å konfrontere noen??? Nei!
FOR…konfrontasjon suger jo det også…
Det er fryktelig ubehagelig å konfrontere og bli konfrontert…
Men etter en konfrontasjon så er det over i det minste, da vet man, da er det oppklart og ubehaget siger sakte over, man slipper å sitte å tenke og lure og konspirere med angst og ubehag…da er det ferdig…
Men så sitter enkelte der som en iskald snødronning eller konge, høøøøøyt oppe på toppen av Mount Everest, laaaaangt over konfrontasjon, de har plassert seg så langt unna det går ann for å unngå “ubehaget”…
Der trives de med å sitte å få små beskjeder ropt fra ulike skjerpaer som vandrer i livsbanen deres i fjellet.
De får høre små rykter og sladder og “info” så de føler de er “informert” om livet som foregår under dem…
Og så lager de seg ideer, tanker og danner seg meninger ut i fra infoen de får…
Små snøballer blir krummet og sendt nedover fjellsiden i overtenkingens navn…
Mens snøballen ruller nedover plukker den stadig opp nye “tanker” i form av snø, nye ideer, nye meninger som på ingen måte er bekreftet av kilden for ideen, men som overtenkeren slenger i, for svarene er kun fra eget hode…
Dette er overtenking på sitt aller verste, for isdronningen sendte ned en ball, som hun selv ville slippe men overtenkte og overtenkte og overtolket og spant et nett av teorier og konspirasjoner og selv om ideene kanskje kom fra skjerpaer så fant hun svaret helt på egenhånd i eget hode…
Og PANG! Så traff snøballen den lille landsbyen langt der nede som ikke skjønte en dritt av dette snøraset som kom farende, for ingen derifra hadde vært å vandret i fjellet for å forårsake dette enorme skredet som kom…
Ingen der nede visste om historiene skjerpaene fortalte oppe i fjellet…
Isdronningen blir desverre syk av å sitte sånn, blir syk av de kalde vindene, blir syk av skjerpaene hun ikke helt vet om taler sanning eller er påvirket av høyden og fabler historier i natten,for de kommer aldri helt opp, men holder seg gjemt i tåken der det er trygt og ingen kan se hvem de er, men de høres…
Det er kaldt, tungt, slitsomt og emosjonelt utmattende å sitte sånn å være redd for vindene fra alle kanter, beskjeder man ikke kan stole på, ensomheten og svarene kommer kun fra eget hode…
Alle blir syk av sånt…
Men så er det også trygt, for nede i landsbyen finnes sikkert svarene, men da må jobben om å gå hele veien ned gjøres først og så må man sette seg ned å lytte og ta imot og gjøre seg klar for den ubehagelige konfrontasjonen…
For den kommer, og det svir og stikker og kvalmen stiger og pulsen er høy og det er vanskelig å stå i det…
Det går over, når svarene kommer på bordet, så går det over, når snødronningen sine egne tanker kan deles med landsbyen sine så kan alle gi og ta. Ting som er tøft kan bearbeides og ting som er vondt kan deles, tanker kan hviskes vekk, ideer kan legges døde, konspirasjonsteorier kan avklares og dø…
Kanskje er løsningen at man er enige om å være unenige, men ingenting er så ille at man ikke kan bli enige og tilgi…
Hva blir man mest syk av spør jeg meg?
Vil du bli på fjellet og sakte fryse ihjel av folkesykdommen som er overtenking? For et langt liv er du garantert selv om du er kald og isolert…
Eller vil du ta sjangsen på å se om det blir bedre når du bærer snøballen ned fjellet og kaster den i gulvet på fjellstua i landsbyen, istedenfor å sende den ned uten å se målet for sammenstøtet?
Hva blir det til?
Et liv med ubehag og vonde tanker og vrak på alle sider?
Eller ubehag og mulighet for et nytt perspektiv?
Husk;
Det valget tar du selv…!
