Livet…
Det er ikke lett å leve er det mange som sier og vi har alle baggasje er det enda fler som sier…

Men hvordan går man på et “tog” å lar baggasjen sin stå igjen?

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Noe kan vi kanskje legge bort, noe kan vi klare oss uten, noe glemmer vi og noe mistes på veien men…

Noe vokser seg fast i hendene våre og uansett hvor hardt vi vifter med armene så er den baggasjen LIMT fast til oss, vi kan ikke sette den ned…

Noen tenker enkelt nok at baggaske det er for eksempel Barna våre, familien vår, valg vi har tatt iforhold til økonomiske greier, hus,bil heim osv…

Men enda sterkere er den emosjonelle baggasjen og de sårene vi har fått tatovert inn på sjela vår fra tidligere erfaringer vi har gjort oss og livet vi har levd…

Tatoveringer kan fjernes tenker kanskje noen da eller dekkes over, og jo da det kan de nok, både fjernes og dekkes men minnene om det som en gang var der blir ikke borte…

Man må lære seg å leve med de minnene, forholde seg til dem og statig jobbe med dem når man titter på en tatovering som trigger et minne…

Så skjer det ting i livet da sant, livet går videre nye folk kommer inn, både venner og kjærester.
Hvordan hopper man da på disse “togene” og lar baggasjen stå igjen?

Hvordan lære seg å stole på nye venner når de gamle har sviktet? Hvorfor skal nå være annerledes enn før? Hvorfor skal disse folka like deg bedre eller være til å stole på, være støttende og tilstede når du var så enkel å baksnakke og kaste vekk før???

Hvorfor skal dette nye forholdet være annerledes? Hva er det med denne personen som gjør at man kan stole på han, stole på verdien i relasjonen.
Hvorfor skal denne mannen elske deg når du ikke stoler enda helt på at du er verdt å elske…

Når tatoveringene fra tidligere forhold er at du ikke elsket dem for du stolte ikke på at de egentlig elsket deg?
Og i noen tilfeller er ikke folk de de utgir seg for å være i det hele tatt, du har vært sammen med en psykopat en luftspeiling, en drøm, et ønske…
Men du elsket dem aldri…

Hvordan gå på det nye “toget” og lære å elske?
Hvordan tørre å stole på at man er bra nok, smart nok, pen nok?
Rett og slett bare nok…

Trenger man bekreftelse hver dag?
Hver time?
Hvert minutt?
Hvert sekund?

Når vet man?
Når kan man stole på at han er den han sier han er og vil være med deg???
Når kan du stole på at du er nok, er trygg, er elsket?
Når slutter de gamle tatoveringene å svi og ødelegge???

Kan man dele dette med den nye man blir glad i?
Kan man vise frem tatoveringene og si;
Se her! Se… dette er koffertene som er limt til hendene mine, dette er arrene jeg bærer med meg…Jeg trenger at du støtter og forstår, jeg trenger at du er mer enn de var, gir mer så jeg kan være rolig, ord er en ting, handling noe annet…
Kan du alikevell elske meg???

Baggasjen blir med… så må man åpne kofferten og vise innholdet, man må tørre å snakke om tatoveringene…
Gjør det vont?
Ja!
Er man redd?
Ja!

Livredd faktisk for at “toget” skal kaste deg av i neste sving…
For baggasjen blir ikke igjen, den er der…
Alle har baggasje og den MÅ deles for;
Kanskje, men bare kanskje, treffer man noen som kan hjelpe deg med å bære den litt❤️