Du vet du ikke er helt i vater når vekteren på parkeringsplassen til vaksine stasjonen her i byen begynner å skal berolige deg
Så nok og hørtes nok litt over gjennomsnittet nervøs ut…sånn gikk dagen i dag;

Jeg har vært livredd for å ta vaksinen. Liv freaking redd…
Ikke for nåler, sprøyter og den biten. Der er jeg imun føler jeg.
Men jeg er alene med gutta boys og jeg må si at PTSD og et snev av dødsangst har gjort den vaksine prosessen tøff…
Jeg er jo aldri 100% frisk heller, så redselen for alvorlige bivirkninger har ligget som en tung bør på skuldrene mine…

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Hva om det skjer noe med meg?
Hvem skal hjelpe til om jeg blir dårlig?
Hva skjer med gutta?

Men tross dette bestilte jeg time til vaksine og fikk bekreftet fra legen at tross at man ikke var i 100% form var det “trygt” å ta vaksinen i dag…
Og jeg har gruet meg…fy farao som jeg har gruet meg…

Men jeg skulle gjøre det!
Jeg hadde bestemt meg…

Så imorres tikker det inn en melding fra min nye storesøster Jeg er nemlig blitt adoptert av en utrolig snill og fin nordlendingfrøken borte i veien her. Som har vært støtte og veileder og rådgiver og støttespiller for meg den siste tiden!
Hun sier at hun kjører meg ned og venter mens jeg er der inne!!! Tenk det!!!
For ei dame!
Du vet hvem du er V

Og det hjalp altså…

Hun kjørte meg ned, viste meg vei og veiledet meg gjennom prosessen…
Men jeg skulle være stor jente og gå inn alene da. Og jeg skjelver…jeg virkelig rister i kramper…og jeg kommer inn og han som registrerer ser litt rart på meg men skysser meg videre…
Der møter jeg en frivillig mann i gul vest som ser bekymret på meg!
Går det bra? Er du nervøs?
Da kommer tårene for første gang…
Ja jeg er litt redd får jeg snufset fram under munnbindet…
Jeg skulle såååå gjerne ha gitt deg en klem,men jeg får ikke lov til å ta på deg desverre sier han og løfter armene demonstrativt i været…
Da måtte vi le litt
Han følger meg helt til stolen/båsen min og forklarer at jeg kan både få ligge om jeg vil og få litt “privatliv”.
Nei da, det går bra snufser jeg…
Så går han og jeg blir igjen med tankene…

Å sitte sånn å vente var ikke helt min greie i dag. Og de rundt tenkte vel at jeg var fullstendig koko der jeg sitter å snufser og puster febrilsk for å roe meg ned med munnbinn…

Så blir det min tur og de var så flinke og snille og jeg fikk høre om livet til sykepleieren også. Og de der 3 stk og skrøt av hvor tøff jeg er og flik og at de alle ville lese bloggen min. For de synes at jeg var en superhelt mamma…
Jeg måtte ta av munnbindet for pusten var ikke helt på min side og jeg fikk et nytt da kan du si, uten å gå i alt for grasale detaljer…
Jeg ventet mine 20 min og kom meg ut.
Og ble kjørt hjem og holdt med selskap en stund av “storesøss”. Så sov jeg litt på sofaen før jeg henta gutta.

Normale rutiner her i huset en fredag med rydding ut av sekker, klær og god stemning.
Så skulle jeg gå ned i kjelleren å hente pizza til middag til gutta og da hører jeg fra sofaen;
JEG ELSKER DEG MAMMA!
Det kom fra Odin det…helt utav det blå!

Og da måtte jeg stoppe, snu og gå å gi han en klem…for det var akkurat det mamma trengte å høre i dag!

Og jeg elsker dem!
Og vet at jeg trosset min frykt for dem!
Alt jeg gjør er for dem!
Så nå håper jeg at jeg ikke får noen alvorlige bivirkninger og kan fortsette og være supermamma!

For det kunne vært verre!
Kunne vært coronadau!
Og nå må jeg evt bare tåle litt bivirkninger for at jeg skal være enda tryggere på at jeg skal være her i laaaaaaaaaaang tid fremmover!

Sånn ser jeg ut på morran!
Helt uten sminke og i joggis klær…
Og naboen sto seriøst på plena å lo(sikkert høyt,men jeg hørte han ikke,…), når han gikk tur med bikkja for jeg hadda satt på musikk på kjøkkenet og så kom Ina wrolsen med Strongest og da måtte jeg både synge med og ikke minst DANSE…i joggebuksa og helt
uten filter dansa jeg og det så sikkert hysterisk ut fra utsiden tenker jeg så jeg skjønner at han lo for å si det sånn
Men han sendte en tommel opp når jeg så han da, og jeg måtte le også. Og han fikk et vink tilbake
Heldigvis er naboene her så vant til mine små mini konserter både inne og ute men dansing var nok nytt

Men vet dere, jeg har hatt noen emosjoner i det siste, med et brudd og det skumle, skremmende som heter framtiden…
Blir man alene for ja alltid???
Så da er det viktig at man danser for seg selv(og naboen da, men han er godt gift altså så)…
For det er ikke sikkert at man har noen andre en seg selv, med tanke på ja hele greia ish…

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Vi har så langt hatt en magisk helg
Gutta har vært supre.
Oscar har vært i barnebursdag og det gikk såååå fint! Så var vi på shopping, og jeg tok ALLE avgjørelser helt alene, uten å spørre noen om råd og jeg har seriøst på en måte pusset opp helt alene også. Fikset ting som har blitt lagt bort uten å gå i detalj på det.

Og det føles så godt.
Folk tolker alltid ting som de vil desverre…
Enkelte er så overfladiske at de bare leser overskrifter og har meninger om ting…

Det satt langt inne å dele min historie om PTSD og at noen kom til å dømme det visste jeg altså…men ikke uten å lese teksten…
For det handler ikke om at jeg er et offer, det handler om det motsatte!

Jeg er en kriger!
Jeg er sterk og tøff og står i alt alene.
Og det klarer jeg helt fint jeg!
Jeg trenger ikke en til å “redde” meg liksom…
Men vet at mange vil snu seg bort fra vår lille pakke…men vet dere, synd for dem!

For vi er faker’n ta fantastiske er vi!

For det sa noen til meg på butikken, at jeg er tøff og seriøst det fineste mennesket hun vet om

I går fiskset jeg rommet til Oscar. Kjøpte et teppe på Rusta som jeg hang på veggen jeg faktisk(les tidligere innlegg om dere lurer på hvorfor). Det var måne og planeter på det. Før var Oscar glad i månen men det gikk over, men jeg synes teppet var kult og passet inn på rommet hans med litt rolig stemning.
Så i går kveld når han la seg og jeg skulle synge(jeg har skrevet om den karsten og petra nattasangen litt) så er det et vers om månemannen som tenner lykten sin. Og før vi kom dit så peker Oscar på teppet og smiler, måne sier han og jeg synger; ja! Månemannen tenner opp i lykten sin(og jobber intenst for ikke å briste ut i gråt!!!)
For han hører ordnene i sangen og assosierer riktig!!!!! Det er MÅNE i ordet månemann!!!
Jeg er så stolt!
Nå har Oscar egen måne sa jeg

Odin sov på sitt egent rom i natt også og ingen aktivitet der, sov hele natta!

Så jeg fikk senga alene og det var litt rart, litt trist og litt ensomt men også greit…

Så i dag skal vi kose oss, litt ut å på farten, rush kanskje…
Vi skal iallefall danse på kjøkkenet hele gjengen,synge og kose oss!

For det kunne faker’n ta vært verre folkens!
Oscar sa måne
Og vi LEVER!!!!

Nå skal jeg dele noe med dere igjen folkens som jeg vet mange frykter å snakke om og ofte er redde for å dele med sine nærmeste…
Jeg håper dere tar dere tid til å tenke på de som sitter på sine små tuer rundt om i landet og trenger at noen andre tar første steget for dem på veien mot forståelse før dere evt kommenterer

Det er ofte en fin regel å ha for seg selv det;
Hadde jeg villet sagt det jeg nå skriver direkte ansikt til annsikt med vedkommende…

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg har fått så mye støtte etter at jeg valgte å gå ut med vår historie ang barnevernet men jeg har også fått kritikk og en del meget ufine henvendelser. Sånn er det alltid, alle er ikke enige i alt. Og jeg må ta med meg det gode for å klare å gå videre, det betyr ikke at jeg reflekterer over det andre men at for at jeg skal klare å fortsette i et positivt spor og være den beste mamman for gutta må jeg ha med meg det gode, det som styrker og løfter meg fram!

Jeg skal snakke om noe som jeg føler mange missbruker i dag og kaster ut av seg som ingenting, nemlig Angst/PTSD…

Jeg har nok alltid slitt litt med angst har jeg forstått i terapi. Men har ikke forholdt meg til det. Har lukket det inne, lagt lokk på og ikke delt mine tanker med andre i frykt for negative reaksjoner. Jeg har vært livredd for å bli glemt, utelatt, utestengt og ikke få være med de andre. Mye mobbing i barndommen så det stammer nok herifra…
Jeg kunne stå å vente på noen jeg hadde en avtale med og om de ikke dukket opp akkurat i tide og forsovidt i prosessen der jeg sto å ventet kom tankene; de har ombestemt seg, de drar uten deg, de liker deg ikke, du er bare dust, sist snakket jeg for mye og det ble de lei av, jeg tar for mye plass, huff jeg er så dust, de kommer nok ikke, de har bare glemt meg jeg har jo ingen betydning for dem…

HVER gang kom de tankene, i ALLE situasjoner du kan tenke deg. Og istedenfor å si det, dele dette og kanskje få hjelp. Så ble jeg super jenta, som sang høyt og danset vildt og snakket med alle og hadde meninger om alt og overdrev de fleste historier og ville være alt for alle! Stilte opp i øst og vest for å sørge for at jeg skulle ha betydning og verdi…
Jeg kunne på utsiden virke som den mest selvsikre jenta,men inni var jeg ødelagt…

Og folk spør meg i dag;
Hvordan tørr du være på tv?
Hvordan tørr du holde foredrag?
Hvordan tørr du aviser og media og alle prosjekter???

Svaret er enkelt og komplisert;
Alt jeg gjør gjør jeg for barna, for noen andre, for at de skal ha det bra og få bedre liv og da er maska på! Da er Line kun stemmen på veiene av noe større, noe viktigere.

Jeg pleide å synge også, i bryllup og andre tilstelninger,jeg var de gangene så nærvøs at jeg ikke husker helt hvordan det gikk engang…
Men jeg har fått mange fine og positive tilbakemeldinger på at jeg ikke er så aller verst på synging…
Så jeg meldte meg på x-faktor. Sjefen min på jobb på den tiden nesten tvang meg for han mente jeg var et talent, og siden han var musiker så ja…gi det et forsøk tenkte jeg…
Og jeg kom inn og de sa jeg var super dyktig og hadde ordetlig fin og bra stemme, virkelig altså, meeeen så var det utseende da, det var ikke helt på min side så de måtte nok beklage…De trodde ikke en kvinnelig Kurt Nilsen kom til å fungere like bra…
Så ja…det ble med den gangen for å si det sånn…

Så det lå litt latent i kroppen fra før av som ikke var helt bearbeidet det er sant, men jeg har hatt kontroll på et vis og holdt det godt innesengt og skjult for verden hvordan jeg hadde det…

Så kom barnevernbomba!
Det å bli beskylt for noe slikt å vite at du er 100% uskyldig og miste alt fotfeste og teppet blir revet vekk og følelsene så mange at man bare må skru av, panikk, redsel og fullstendig krise angst. Jeg tørr ikke dele de mørkeste tankene på det værste tidspunktet for det egner seg ikke på trykk…
Et sånt press, usikkerhet, idioti,uoversiktlig opplegg, rot og en prosess som var så bak mål og på kanten, at flere instanser mener BV fortjenet et søksmål. Så PANG! Da var det over gitt…
Alt var ok og fint og flott og ja…Da skulle vi bare glemme det og trippe fint videre…
BV beklaget for at JEG hadde opplevd dette som LITT tøft men ja ja, sånn er livet, takk og farvell liksom…Livet går videre…

Og ja livet går videre, det gjør virkelig det altså…
Men jeg har blitt merka, fått arr i sjela fått panikk og vonde drømmer. Livredd for å åpne pist, sliter med å ta tlf når ukjente nr ringer(jeg gjør det jo for jeg må jo det, men med puls…hver gang…)

På mandag ettermiddag sto jeg å tok oppvasken etter middagen. Jeg har vasken min foran vinduet. Og plutselig kommer det en bil. Det kjører ikke så mange biler inne i nabolaget her så jeg ble nysjerrig. Bilen sniker seg i min retting, en mørk bil med sota glass og to stk inni. Og den stopper rett foran døra mi…
Hjertet stoppet! For ut kommer to mennesker med litt proffe klær og hun ene bærer en mappe…
BARNEVERNET!!! tenker jeg…
Nå kommer dem, og jeg skjelver og hjertet slår som faan og jeg blir tørr i munnen og vil grine…

Tror dere de skulle til meg eller???
Nei de skulle jo til naboen de og hadde parkert langt fram for å få ut noe av baggasjerommet sitt…

Dette er bare en av sikkert 100 situasjoner jeg gjennomplever i løpet av en mnd…

Historien vår og historiene jeg har hørt fra andre har satt så dype spor at jeg har fått PTSD…

Det som gjør litt vondt i dag er at dette er et begrep mange tuller med og folk bare slenger ut av seg at de har eller sånn og sånn…

Det er ikke noe kult å sitte å fortelle at man har det…Det er ikke noe gøy å få de mørke tankene og panikk angst i alle mulige situasjoner man har taklet helt fint før…

Og jeg jobber med det!
Virkelig!
Jeg må jo bare gå videre og videre og videre…
Jeg må være mamma for gutta og klare alt det de andre mammaene klarer og mere til faktisk…

Nå er jeg på nytt alene med gutta og har ingen å ringe når jeg må ha en hånd å holde i, en skulder å gråte på…men sånn er livet mange ganger og sånn ble det nå…
Man kan ikke bare legge seg ned å gi opp, be om å stoppe toget, gå av bussen…
Man har det man har og må forholde seg til det…

Men jeg håper de som leser dette ikke tar lett på det. Jeg håper leger som melder foreldre inn til BV, kan gjøre litt undersøkelser først, at barnehager og skoler venter litt og ser, tar noen runder og er nesten HELT sikre før folk blir meldt…
Jeg har jobbet i skolen selv i over 11 år og vet at man skal ha lav terskel og bla bla bla…

Men husk også at det går ann å ødelegge liv, at folk må igjennom syke prosesser og arrene de sitter igjen med når de kommer ut på den andre siden uten å ha gjort en ting galt…

Jeg tenker at det er lurt å tenke både en og to ganger og konsultere med andre før man går til et sånt steg. For BV skal liksom være til hjelp og ikke missbruke sin makt og la la la og fandens oldemor…men det er ikke lek, det er LIV man roter med…

Så slipper mødre PTSD/angst og panikk for å møte de ulike situasjonene i hverdagen, for det var egentlig litt nok fra før…

Men folkens husk også på;
Det kunne vært verre!
Jeg kunne vært død

Denne uka startet med at jeg og JM gjorde det slutt.
Sånn er livet desverre…
Mye skjer og alle kan ikke være der for alltid. Det går bra og vi er fremdeles venner

Helten min denne uka har vært Oscar!
Han har vist seg fra en side vi ikke har sett på en liten stund.

På onsdag var det planleggingsdag på SFO på skolen til Oscar og vi hadde planlagt noen aktiviteter her hjemme og rundt omkring i nærområdet. Odin føyk plutselig til en kompis og jeg sa til BPA at; NÅ! Drar vi å klipper håret til Oscar…

Vi setter oss i bilen og kjører og jeg forklarer Oscar at vi skal klippe håret hans og så skal han få is…
Vi kommer til favoritt frisøren vår på Heimdal og der var det flere som hadde den gode ideen om å klippe håret så der var det laaaaang kø gitt…
Vi snur og jeg sier til BPA at vi må gjøre det en annen dag. Men vi går på Rema1000 å kjøper is.
Oscar protesterer litt, men tar isen og blir med ut. Da jeg sier vi skal gå i bilen roper han; Nei!!!
Nei? Sier jeg. Vi skal hjem nå.
Nei!!! Sier han og peker over veien mot salongen…
Vil du klippe håret??? Spør jeg forfjamset…
JA! sier han og drar meg over veien og inn på salongen…
Og der sitter han sååååå fornøyd å venter(blir litt utålmodig etterhvert da skal sies) og så blir det hans tur.
Han hopper opp i stolen og er så flink at ja…jeg har ikke ord.
Da vi kom hjem løper han rett til speilet i gangen og kikker på seg selv og smiler og gjør grimaser. Og videre inn på stua i speilet og finner fram alle solbrillene våre og prøver dem på mens han kikker i speilet og styrer…
Såååå fornøyd med ny sveis.

Så på torsdag skulle han ta blodprøver på legekontoret for han skal gentestes nå. Mest for å utelukke at det er noe.

Jeg hadde møte med legen hans på Trondsletten også på onsdag og vi ble enige om veien videre.
Det blir gentesting og ny utredning for å stadfeste graden av den psykiske utviklingshemmingen hans…
Vi vet jo sånn ca hva utfallet blir, men greit å ha det på papiret i forbindelse med ny sakkyndig vurdering og hva skolen skal legge vekt på i undervisningen hans…

Oscar er vandt til å ta blodprøver. Han er en helt! Med emblaplaster på går det som en lek!

Men på torsdag hadde jeg glemt blodprøvene…
For de ble bestilt dagen før og ja, planleggingsdager og kaos, lite søvn og you name it…det ble litt mye til mor…
10 min før kommer alarmen om at han skal ta blodprøver…
Vi hiver oss i bilen hele familien og rekker det på en knapp!

MEN!!!! Jeg hadde ikke satt på emblaplaster!!!

Shit!
Men jeg sa til sykepleieren at vi vet jo ikke om han klarer det uten før vi har prøvd og går det ikke ja så må vi bare komme tilbake en annen dag med plaster på sant!?!
Bommer du så går vi bare…
Sånn er livet…

Vi er på fornavn med omtrent alle som jobber på legekontoret vårt vi…Eller rettelse de er på fornavn med oss De har stått med oss de siste 4 åra og har sett det meste og ikke minst hørt det meste…
Så det var en lettere nervøs dame som satt der og skulle stikke han. Og jeg var nervøs også men det var godt kamuflert for å si det sånn…

Og vet dere!!!

Det gikk så BRA!!!
Gutten satt der som en bauta og gjorde ingenting og hun traff og var så lettet og jeg var så stolt av hele gjengen(men spesielt Oscar selfølgeli) at jeg grein…
Og jeg tror ikke jeg gjør noe galt når jeg sier at sykepleieren nesten grein litt hun også, for det sa hun selv…
Så sa hun; Du skal vite at vi framskakker deg alle sammen her på huset Line! Du er så utrolig sterk og et forbilde og ja…alt du står i og du bare går på…du er virkelig sterk…
Og da gråt jeg jo ikke noe mindre da kan man si…

Det er så fint å vite og også så fint å høre og det gir et løft når man har det litt tøft(ha ha ha, det rima…)

Flinke gutten min!

Så dro vi på city syd og han fikk kjøre rulletrapp(som han elsker, men det har blitt litt lite av pga corona…)
Han fikk is!

Og så var vi på besøk til guttene sin farmor på ettermiddagen

I ferien har det vært meg og gutta…
Oss tre!
Vi har hatt det fantastisk!
Vi har kosa,leka,lest,dansa,bada og tulla

Meg og gutta mine!
Og høsten sniker seg rundt hjørnet…
Med ansvarsgruppemøter, spesialisthelsetjenestet, PPT, BFT, BUP og Trondsletten, Sankt Olavs og BPA…

Men veien videre er det ingen som vet

Alt vi vet er at;
Det kunne vært verre.
En kunne vært dau!

Dette bildet fra i sommer ønsker jeg å få printet ut og hegt på veggen!
For det representerer virkelig hvordan sommeren har vært for oss som familie

Det har vært Magisk! Rett og slett magisk!

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Vi har kost oss så!

Vi var på Hunderfossen og badet i Mjøsa, vi var i Oslo på cruise i skjærgården og vi badet.
Vi var i Drammen hos gode venner, på Tusenfryd og badet. Vi dro tilbake til Oslo og fikk sove hos min kjære tante T og vi BADET!

Vi har hatt sol, nydelig varme og vi har spist is og god mat og vi har badet og badet og badet!

Har vi hatt noen småtterier som ikke var perfekt? Selfølgeli har vi det…Men vi har løst det i ekte Røllhem-Albertsen stil!

Hotellrom som manglet luft og en seng og tett sluk på badet. Vi åpnet vinduet og Oscar “svømte” på badet og vi “lånte” en seng som vi bar inn på vårt rom fra et annet rom(vi bar den tilbake altså, dagen etter…)

Aircondisjon mistet på vei hjem fra Oslo til Trondheim…vi gjorde som i gamle dager og åpnet vinduene. Sto i kø i en time pga revovasjon av en bru, fram med tlf og nettbrett til gutta og mor stakk beina ut av vinduet

Den beste historien er denne;
Vi er ved Stemmer’n et vann i Oslo med nesten hele storfamilien vår som bor i Oslo og omeng. To tanter og søskenbarn med partnere og deres barn(altså mine gutters tremeninger)…
Odin står i trusa og blir smurt med solkrem av BPA assistent M. Han er urolig som vanlig og klar for bading. Så utbryter han;
Du M…
Fikk jeg solkrem på trusa mi nå?
M svarer; ja du gjorde nok det Odin, littegrann…
Odin ser ned på trusa og svarer;
Ja ja…jeg får vel bare leve med det da!

Og vi ler!!!

Alle sammen…

For han har så rett! Livet er så fantastisk herlig akkurat der og da at uansett hva slags småting som ikke blir helt perfekt så kan vi leve med det faktisk…

Dette høres kanskje rart ut for dere som evt leser dette som første blogginlegg…
Men da anbefaler jeg dere å starte helt fra begynnelsen vår…
For vi har hatt tøffe tak og tunge stunder…

Men sommeren vår…
Den har vært helt perfekt!