Jeg vet at når man velger å få barn er det for resten av livet…
Jeg vet at som foreldre har du et ansvar for ditt avkom til du lukker øynene for din siste søvn.
Men jeg vet også at for de aller fleste er det ansvaret i stadig endring i løpet av et forhåpentligvis langt liv…

Barna våre vil nok alltid trenge foreldrene sine i noen grad. Mer når de er mindre men også når de selv blir voksne.I sykdomstider, i tøffe økonmoiske tider, i slitsomme perioder er vi der og også som besteforeldre kan vi bidra til å lette byrden for våre barn livet ut. Vi kan hjelpe, bistå, stille opp men ikke hele tiden…

Men når du da har et barn som er nettopp det, et BARN for resten av livet. Hva så med framtiden???

Jeg har et intervju i dag med en jounarlist fra en avis som ønsker å snakke om avlastning.
Hvordan den nye struktureringen av avlastning til kommunen vi bor i(Trondheim) påvirker vårt liv.

I den forbindelse kommer det opp utrolig mange såre tanker og fremtidssyn…

Vi VELGER å bli foreldre, ja det gjør vi. Og som en kommunalt ansatt slang i trynet på meg for noen år siden;
Du har jo satt disse barna til verden for å ta vare på dem da Line, du ønsker vel å være sammen med barna dine??? Eller???

Og det er her en må trå UTROLIG forsiktig som mor. For hvis man åpner seg til feil person eller hvis man virker for svak eller utmattet. Og ikke minst hvis man viser følelser eller gråter…
Da sender de Barnevernet på deg. For de skal liksom ordne opp i alt.

Men dere skjønner det at barnevernet er ikke de som innvilger avlastning og heller ikke de som styrer vedtakene, barnevernet kan ikke trylle frem en ny mann til meg fra lufta, så jeg kan få hjelp, støtte og føle at noen også er glad i meg og er her for meg i livet.

Tror noen virkelig at jeg frivillig har VALGT dette livet???
At jeg har valgt å få to barn med utfordringer, at jeg har valgt en ex som har meldt seg helt ut for 6 år siden, skrev over alt på meg og aldri har bidratt hverken fysisk, emosjonelt eller økonomisk???

Nei!

Jeg hadde faktisk ikke valgt det kan jeg si dere. Hadde jeg visst den gang da det jeg vet i dag hadde verden sett meget annerledes ut.

Jeg sitter i dag alene…
Uten kjæreste, uten fast jobb, uten kollegaer, uten noe særlig nettverk rundt meg, uten nær familie som hjelper til, uten en far til barna som bidrar, uten å føle at jeg har noe som helst verdi for noen utenom barna mine.

Jeg kan ikke stille opp for andre slik jeg ønsker, jeg kan ikke være i jobb slik jeg ønsker, jeg kan ikke være en veninne slik jeg ønsker og ikke minst en kjæreste slik jeg drømmer om.

Jeg er Mamma til to fantastiske gutter som jeg lever for, men jeg selv har ikke så mye til liv.
Jeg kan ikke planlegge noe som helst, ikke ta et glass vin og middag med veninner i solen på resturant når været plutselig spiller på lag med Trøndekag eller bare når jeg vil. Andre mødre med barn på min alder de kan det. De kan dra til frisøren, på cafe, og ikke minst på jobb for barna klarer delvis seg selv i denne alderen…
Så selv om de også er mødre og barna nok komer først så kan de være i forhold og leve litt mer spontant, leve i nuet, leve et liv for seg selv også.

Jeg er låst til timeplaner, avlastningsplaner, møter,sykehusavtaler, telefonsamtaler og konstant oppfølging.
Når jeg får meldinger om at min sønn ikke oppfører seg slik jeg forventer, slik jeg forsøker å oppdra han i boligen for eksempel, blir det mitt ansvar. Jeg får høre det han gjør “galt” og det er forventet at jeg skal finne en løsning. Jeg blir selfølgelig knust som sikkert alle foreldre ville blitt om de fikk høre at barnet deres ikke oppførte seg slik de forventer men min situasjon er litt annerledes. Jeg kan ikke bare snakke med mitt barn, jeg kan ikke kjøre konsekvenser 3 dager etter en hendelse. Jeg er ofte maktesløs og så sinnsykt langt nede, for jeg føler meg som en taper, en ræva mor, en jælva looser som ikke får det til…

Jeg trenger avlastning, for begge guttene for å “ta vare på meg selv” som enkelte driver å maser så fryktelig om hele tiden. Men hva når avlastningen uteblir, det skjer ikke og den som vi får ikke fungerer???

Hva når jeg også mister de 2 helgene jeg skal ha i mnd uten hjelp???
Fortjener ikke jeg også å ha et liv?

Fortjener ikke jeg å ha venner?
En jobb?
En kjæreste???

Jeg har valgt å bli mor, det har jeg og det står jeg for.
Men jeg kan ikke dusje når jeg vil, jeg kan ikke gå på do når jeg må på do, ikke gå på butikken om jeg har glemt å khø9e noe, ikke spise når jeg vil og ikke sove når jeg trenger det. Og dette går ikke over…
Dette er for resten av mitt liv.
Jeg må ha hjelp på å kunne leve, om så bare bitte, bitte, bittelitt…

Jeg er mamma, først og fremst, på fulltid for alltid.

Men fortjener ikke jeg også å leve???