Hvis du dør nå mamma, så KLIKKER jeg!

Livet….
Nå om dagen…
Altså hvor skal jeg egentlig begynne!?!

Det har vært så mye den siste tiden at det er hardt å puste…
Det har satt seg i brystet, jeg har på ordentlig fått pustevansker!
Jeg har tidligere opp igjennom årenes løp hatt det innimellom i meget stressende situasjoner…
En sånn stramming i brystkassa, en pustestopp tix…
Nå er det tilbake, men jeg veit det går over!
Det er “bare” stress…

Man må bare puste seg igjennom alt, alt det negative, alt en ikke får gjort noe med, alt en ikke kan styre og alt det vonde…
Pust…
Pust…
Pust…
Og gå videre!

Selv om mye har vært dritt og vondt og nye ting stadig smeller i fleisen…
Man har sittet der på kveldene, sjokkert, lamslått og totalt forvirra….
Hva er det som har skjedd?
Hvor har fornuften vært?
Har man vært blind,døv og stum?
Totalt blottet for intelligens?
Hva slags mennesker er det egentlig man har forholdt seg til?
Hva skjedde???

Men er det noe man kan gjøre for å endre det som har vært?
Nei!
Så da må man ta et dypt åndedrag og fokusere!

Når man er så sliten at man går i bakken, ja sånn helt seriøst går i bakken…

Helt plutselig ble jeg svimmel, kokvarm, og fikk en rar jernsmak i munnen, jeg sékg om på gulvet, fikk revet av meg litt klær og måtte puste…Jeg følte jeg var 100 grader og pulsen gikk sååååå sakte, men assistenten som heldigvis var der den dagen så lettere bekymret ut og sa jeg var meget bleik…
Hva gjør man når kroppen rett og slett sier nok! Stop! Nå må du pause!

Da må man stoppe opp!
Slutte å tenke på alt du ikke kan gjøre noe med!
Slutte å bebreide deg selv for ting du ikke kan gjøre noe med…
Endre fokus!

For det har vært så mye fint den siste tiden!
Det har vært så uendelig mye bra!!!

Jeg har sittet i en gymsal og kjempet med tårene for Odin vil endelig være med å spille lagidrett!!!
Etter flere forsøk på å motivere han til div aktiviteter for det sosiale i årevis, fant han plutselig helt utav det blå at NÅ skulle han begynne med en sport!
Og vi kastet oss rundt, ja bokstavelig talt faktisk! På fredagen ropte han ut at han ville starte og mora organiserte i helgen og fikset og kjøpte inn og på mandagen satt jeg å så på trening!😇

Og tror dere han gjorde det enkelt for mora og valgte håndball eller fortball som er rett i nærheten borti veien her???
Som han etterhvert kunne gått til med en kompis eller alene når han ble trygg…

NEI DA! Klart han ikke gjorde det må dere forstå😂
Odin vil være den yngste i hele Trondheim til å spille basketball han!
De begynner egentlig når de er 10…
Odin er nå blitt 7!
Og det skal han få skal jeg love dere!
Koste hva det koste vil…

Så hver mandag skal mora kjøre han til trening og sitte å se på og støtte mens gutten går igjennom trening med en gjeng som er MYE eldre, men han er motivert! Så da druser vi på…Jeg ble altså så rørt av å se gutten stå å passe en ball med et annet barn at jeg var på gråten! Min lille stabukk! Sto der og mestret! Og han var såååå stolt selv og jeg holdt på å sprekke av stolthet…
Så jeg håper, håper, håper motivasjonen vedvarer en stund nå og at dette blir en fin arena for samspill og mestring!

Og så hadde Odin bursdag og det ble feiret med et fint familie selskap med representanter fra begge sider av familien😇
Og en barnebursdag som ble stor suksess!

OG;
Søte, kjære Oscar min kommer mer og mer ut av “bobla” si…
Han er så bestemt om dagen, så tydelig og han kommuniserer med oss på en ny måte, han peker og “snakker” og vil være med!
Han sto å lagde kveldsmat med meg denne uken og ta tapper han meg på armen, peker på Fun light flaskekorken, ser på meg og sier; oja, oja!(altså oransje!!!)
Og jeg roper nesten! JAAAAAA!!!!! OSCAR!!! ORANSJE!!! og han ler og smiler såååå stolt, tapper meg på armen igjen og flytter fingeren litt ned til etiketten og sier; blå! Og jeg klapper i hendene og hulker; ja BLÅ!!!! DU er så flink Oscar, mens jeg tørker tårene og fortsetter å smøre brødskiven og puster…
Herregud!
Vi har kommet langt!!!

Han er med klassen sin nesten hele dagen og har fått seg “venner” og de andre elevene elsker å sammarbeide/jobbe med Oscar!🥰
Så fint har det faktisk gått at Oscar har hatt med seg sin første venn hjem fra skolen. Altså dere aner ikke hvordan det føltes for meg! For andre er det jo en helt normal greie, kanskje til og med litt for mye av det gode til tider…
Unger ut og inn og hit og dit og frem og tilbake…Men det “luksus problemet” har ikke vi vært plaget med…
Men forrige uke skjedde det altså, første venn, første gang, og hun var her bare for Oscar!
Og vi lagde hjemmelaget pizza, spiste godis og hun lekte med Oscar på rommet hans, UTEN meg!!!!! De var der alene!!!

Mens jeg satt i stua og “spionerte” på kameraet og pustet og pustet og pustet for ikke å hylgrine…av LYKKE!!!
Det var såååå fint, Oscar storkoste seg!
og jeg håper det blir flere besøk!!!

Nå i helgen skulle jeg egentlig ha avlastning fra fredag til søndag på begge guttene på hver sin kant…

Men sånn ble det ikke, en BPA syk, så mor måtte “vikariere” for Oscar. Og ja jeg er sliten…og ja jeg hadde trengt denne helga…men jeg må bare opp og omstille…
En annen ny BPA vil gjerne prøve å ha han en natt bare fra lørdag til søndag og det skal vi gi et forsøk(hun har jobbet her en god stund altså, så dere ikke tror jeg har mistet det helt og bare sender han bort til vilt fremmede personer😆).

Så nå har jeg og Oscar lekt oss og koset og hoppet og danset og han har badet og vi har laget mat, spist is(ja tenk det har vi faktisk😉) og spilt på nettbrett…

11.30 blir han hentet av BPA og mor er så spendt og nervøs og sliten…
Og skal gjennomføre 2 intervjuer i dag og så skal hun sitte på nåler og krysse fingre og tær og håpe at dette går fint!
Og puste og puste og puste og fokusere på det positive…
Et lite skritt hver dag!
Supermom!
All by myself!
Og det klarer jeg!
Og jeg lover, jeg vet det går over!

For som Odin sa da mamma gikk i bakken på torsdag; Hvis du dør nå mamma, så KLIKKER jeg!

Og DET kan vi ikke ha noe av!😘

Når du står der ved perleporten…

Er jeg perfekt?
Nei langt der i fra…
Men min misjon i livet er at andre skal ha det bra.

Har jeg gjort mange feil og flere dumme ting?
Det er klart jeg har men jeg lar det ikke gå i ring!..

Og kommer mine egne først?
Ja det kan jeg bekrefte.
Men jeg jobber på for alle som kan trenger meg, så ingen trenger å kjefte…

Og det å legge skylden over på andre isteden for å ta ansvar for seg selv og sin egen dør, det har jeg aldri gjort, jeg vet godt jeg har feil og må stå til ansvar, noe jeg gjør…

Så hvordan blir det for meg den dagen jeg skal dø? Vil jeg reise opp eller ned, leve som en dronning eller i helvete på vann og brød?

Jeg har alltid trodd at alle mennesker har samvittighet og empati. Det har jeg trodd i min sjel og sikkert vært både dum, idiot og naiv…

For jeg sitter her nå og vet det jeg vet og sa det jeg sa…
Og kan ikke forstå at enkelte kan lyve så mye og stjele og bedra.

At de gjør det uten en mine…
Uten ansvar, uten følelse og så kaldt…
At de tråkker på andre og kan ta fra dem alt…

At de kan sitte å vite i sitt stille sinn, alt de har gjort men alikevel forsøke å rakke ned på samvittigheten min…

At man kan være usann, og ta opp gjeld i andres navn, at man truer alle andre…
Har man ikke da et savn?
Om å ikke stå fast i stormen, men kjøre trygt inn i en stille havn…

Og i egen havn kan man være ekte og se seg selv i speilet med rent sinn.
At man tar ansvar for egne handlinger, rydde opp i egen verden, og la meg få være i fred i min.

Og jeg snakker ikke bare om egne erfaringer og om menn.
Det finnes kvinner der ute som er mye verre enn dem!.!
For jeg har hørt historier jeg ikke kan fatte og forstå.
Om rettsaker og politi og trussler om at fedre aldri barna sine skal få…

Det er tragisk og så vondt å høre om de menn…
Som så gjerne vil ha barna men at damene saboterer for dem…

Jeg skulle så inderlig gjerne vært en av dem som hadde en ex, som ville sammarbeide og ha barna og ikke bare satt å saboterte for seg selv og mener jeg er heks…

For jeg kan ikke styre hva mine ex’er sier til andre om meg…
Regner på ingen måte de sitter å sier jeg var snill og grei…

Men det handler om å se seg selv i øya og se sine egne feil…
Det handler om å vite i sitt eget sinn hva man har gjort og hva man skal stå for,og se seg selv i eget speil…

Det er ikke jeg som skal være jurie og dommer, ikke jeg som skal dømme…
Den dagen du dør er det ikke lett å rømme…

Fra regnskapet du selv satte opp i ditt liv…
Når du stjal og du bedro og du løy og sådde tvil…

Jeg har troen på karma, jeg har virkelig det…
Og at alle kan bli tilgitt, det tror jeg faktisk at kan skje…

Men for at en skal få slippe alle synder en har utført i sitt liv…
Så må man slippe alle løgner, det må ikke være tvil…

På at du vet, at du står for, at du er lei deg og du har anger…
På alt vondt du gjorde mot andre, du må fortelle om dine egne eskapader, du må tørre å synge dine egne triste sanger…

For det er så jævlig lett å sitte i din egen eller andres stue…
Å skylde på de andre og finne feil hos dem og ikke i eget hode, under egen lue…

Og true om løgner for å føle seg bedre selv…
Men du vet selv hva som er sant, du må leve med din egen gjeld…

Men vet du det den dagen alt er over, at du er helt uskyldsren og du står der hos Sankt Peter og lover…
At du ikke kan ta ansvar for egene valg i eget liv, at det var alle andre som var slemme, gjorde deg vondt og sådde tvil…

Ja da ønsker jeg deg lykke til og tenker du er rette sorten…
Til å forsøke enda en gang på å lyve deg til himmelen når du står der ved perleporten…

Lov å være svak???

Dette bildet er meg på lørdag, ute på livet. Ute på gøy og moro, ute på overflaten men inni er det noe annet…

Man er nå alene for 2 gang.
Og det var mitt valg for andre gang…
Og jeg står i det, alene for 2 gang…
Alene…
Helt alene…

Ingen å ringe når noe skjer…
Ingen å gråte til…
Ingen å lene seg på…
Ingen som kan komme å holde hånda mi og gi meg en klem…
Ingen…

Og man skal være så fresh, og fin og pen og kul og smart og morsom og ikke minst sterk, nå som man skal gå videre…
Man skal være et glansbilde av seg selv og distribuere de positive sidene, det fine, det bra, det “perfekte”…

Men så får man høre om utroskap man ikke visste hadde skjedd, og annnen svært ubehagelig informasjon og da blir man litt satt ut…
Er det en regel om når man skal være over det? Når en har valgt å avslutte et forhold, skal man da ikke reagere når man får høre om slike ting?

Hva var jeg verdt liksom?
Hva var vi verdt?
Jeg som gjør alt for alle andre hele tiden, jeg som som ofrer alt, stiller opp og bidrar…
Og nå sitter jeg her igjen da,alene…
Med ikke bare en men to tidligere partnere som gir fullstendig faan. Da føler man seg lurt, dust, idiot og dum…

Så fryktelig, fryktelig dum…

Så skjer livet…
Man må bare gå videre.
Barn.
Hus.
Møter.
Oppfølging.
Alene…

Og jeg står i det helt alene!
Jeg klarer det alene!
Jeg er tøff, sterk, modig og beinhard!
Men jeg er alene…

Når situasjoner oppstår der det ikke er så lett å være sterk og man skulle hatt noen ved sin side, der andre er to, er jeg alene…

Så skal man liksom finne en ny da…
Når man egentlig føler seg dritt, ydmyket, stygg og kaos…

Hvem vil ha dette her?

Hvem vil ha en som ikke bare er sterk og kul. Hvem vil ha en som også er svak…
En som gruer seg til å sitte alene i en begravelse som lurer rundt hjørnet,
når alle de andre har en å støtte seg til…

En som har et liv som er ganske ulikt andre sine liv…Som har barn med utfordringer… Som har en barnefar som ikke bryr seg nok om ungene til å ta seg sammen, og en ex til som har løyet i 3 år…

Nå som jeg ikke har noen…
Og jeg er som regel sterk…
Men…
Er det også lov å være svak?

Men altså som vanlig så kunne det jo vært verre…men ja…