Livet….
Nå om dagen…
Altså hvor skal jeg egentlig begynne!?!
Det har vært så mye den siste tiden at det er hardt å puste…
Det har satt seg i brystet, jeg har på ordentlig fått pustevansker!
Jeg har tidligere opp igjennom årenes løp hatt det innimellom i meget stressende situasjoner…
En sånn stramming i brystkassa, en pustestopp tix…
Nå er det tilbake, men jeg veit det går over!
Det er “bare” stress…
Man må bare puste seg igjennom alt, alt det negative, alt en ikke får gjort noe med, alt en ikke kan styre og alt det vonde…
Pust…
Pust…
Pust…
Og gå videre!
Selv om mye har vært dritt og vondt og nye ting stadig smeller i fleisen…
Man har sittet der på kveldene, sjokkert, lamslått og totalt forvirra….
Hva er det som har skjedd?
Hvor har fornuften vært?
Har man vært blind,døv og stum?
Totalt blottet for intelligens?
Hva slags mennesker er det egentlig man har forholdt seg til?
Hva skjedde???
Men er det noe man kan gjøre for å endre det som har vært?
Nei!
Så da må man ta et dypt åndedrag og fokusere!
Når man er så sliten at man går i bakken, ja sånn helt seriøst går i bakken…
Helt plutselig ble jeg svimmel, kokvarm, og fikk en rar jernsmak i munnen, jeg sékg om på gulvet, fikk revet av meg litt klær og måtte puste…Jeg følte jeg var 100 grader og pulsen gikk sååååå sakte, men assistenten som heldigvis var der den dagen så lettere bekymret ut og sa jeg var meget bleik…
Hva gjør man når kroppen rett og slett sier nok! Stop! Nå må du pause!
Da må man stoppe opp!
Slutte å tenke på alt du ikke kan gjøre noe med!
Slutte å bebreide deg selv for ting du ikke kan gjøre noe med…
Endre fokus!
For det har vært så mye fint den siste tiden!
Det har vært så uendelig mye bra!!!
Jeg har sittet i en gymsal og kjempet med tårene for Odin vil endelig være med å spille lagidrett!!!
Etter flere forsøk på å motivere han til div aktiviteter for det sosiale i årevis, fant han plutselig helt utav det blå at NÅ skulle han begynne med en sport!
Og vi kastet oss rundt, ja bokstavelig talt faktisk! På fredagen ropte han ut at han ville starte og mora organiserte i helgen og fikset og kjøpte inn og på mandagen satt jeg å så på trening!😇
Og tror dere han gjorde det enkelt for mora og valgte håndball eller fortball som er rett i nærheten borti veien her???
Som han etterhvert kunne gått til med en kompis eller alene når han ble trygg…
NEI DA! Klart han ikke gjorde det må dere forstå😂
Odin vil være den yngste i hele Trondheim til å spille basketball han!
De begynner egentlig når de er 10…
Odin er nå blitt 7!
Og det skal han få skal jeg love dere!
Koste hva det koste vil…
Så hver mandag skal mora kjøre han til trening og sitte å se på og støtte mens gutten går igjennom trening med en gjeng som er MYE eldre, men han er motivert! Så da druser vi på…Jeg ble altså så rørt av å se gutten stå å passe en ball med et annet barn at jeg var på gråten! Min lille stabukk! Sto der og mestret! Og han var såååå stolt selv og jeg holdt på å sprekke av stolthet…
Så jeg håper, håper, håper motivasjonen vedvarer en stund nå og at dette blir en fin arena for samspill og mestring!
Og så hadde Odin bursdag og det ble feiret med et fint familie selskap med representanter fra begge sider av familien😇
Og en barnebursdag som ble stor suksess!
OG;
Søte, kjære Oscar min kommer mer og mer ut av “bobla” si…
Han er så bestemt om dagen, så tydelig og han kommuniserer med oss på en ny måte, han peker og “snakker” og vil være med!
Han sto å lagde kveldsmat med meg denne uken og ta tapper han meg på armen, peker på Fun light flaskekorken, ser på meg og sier; oja, oja!(altså oransje!!!)
Og jeg roper nesten! JAAAAAA!!!!! OSCAR!!! ORANSJE!!! og han ler og smiler såååå stolt, tapper meg på armen igjen og flytter fingeren litt ned til etiketten og sier; blå! Og jeg klapper i hendene og hulker; ja BLÅ!!!! DU er så flink Oscar, mens jeg tørker tårene og fortsetter å smøre brødskiven og puster…
Herregud!
Vi har kommet langt!!!
Han er med klassen sin nesten hele dagen og har fått seg “venner” og de andre elevene elsker å sammarbeide/jobbe med Oscar!🥰
Så fint har det faktisk gått at Oscar har hatt med seg sin første venn hjem fra skolen. Altså dere aner ikke hvordan det føltes for meg! For andre er det jo en helt normal greie, kanskje til og med litt for mye av det gode til tider…
Unger ut og inn og hit og dit og frem og tilbake…Men det “luksus problemet” har ikke vi vært plaget med…
Men forrige uke skjedde det altså, første venn, første gang, og hun var her bare for Oscar!
Og vi lagde hjemmelaget pizza, spiste godis og hun lekte med Oscar på rommet hans, UTEN meg!!!!! De var der alene!!!
Mens jeg satt i stua og “spionerte” på kameraet og pustet og pustet og pustet for ikke å hylgrine…av LYKKE!!!
Det var såååå fint, Oscar storkoste seg!
og jeg håper det blir flere besøk!!!
Nå i helgen skulle jeg egentlig ha avlastning fra fredag til søndag på begge guttene på hver sin kant…
Men sånn ble det ikke, en BPA syk, så mor måtte “vikariere” for Oscar. Og ja jeg er sliten…og ja jeg hadde trengt denne helga…men jeg må bare opp og omstille…
En annen ny BPA vil gjerne prøve å ha han en natt bare fra lørdag til søndag og det skal vi gi et forsøk(hun har jobbet her en god stund altså, så dere ikke tror jeg har mistet det helt og bare sender han bort til vilt fremmede personer😆).
Så nå har jeg og Oscar lekt oss og koset og hoppet og danset og han har badet og vi har laget mat, spist is(ja tenk det har vi faktisk😉) og spilt på nettbrett…
11.30 blir han hentet av BPA og mor er så spendt og nervøs og sliten…
Og skal gjennomføre 2 intervjuer i dag og så skal hun sitte på nåler og krysse fingre og tær og håpe at dette går fint!
Og puste og puste og puste og fokusere på det positive…
Et lite skritt hver dag!
Supermom!
All by myself!
Og det klarer jeg!
Og jeg lover, jeg vet det går over!
For som Odin sa da mamma gikk i bakken på torsdag; Hvis du dør nå mamma, så KLIKKER jeg!
Og DET kan vi ikke ha noe av!😘
