I dag og imorra skulle vi ha litt avlastning på begge gutta.
Avlastningsfamilien til Odin har med han på hyttetur og Oscar skulle sove hos en BPA assistent 🙂

Slik ble det ikke…

I går kom Oscar hjem fra skolen med allergisk reaksjon igjen og hadde ikke vært på do, så en forstoppelse var nok på gang igjen. Nå er jeg faktisk rimelig sikker på at disse allergiske reaksjonene har en sammenheng med forstoppelses utfordringer altså for nå er det 5 gangen begge skjer samtidig…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men mor visste råd og hadde spart litt medisin fra jula som Oscar fikk og da forsvant den værste kløen. Men vi fikk han ikke til å gå på do…Og her begikk a’mor første feil for jeg burde gitt Oscar et klyx fredag kvelden men tenkte å vente å se om det hjalp med litt ekstra laxerende han fikk istedenfor.

Det var litt ekstra aktivitet i natt og jeg var oppe noen runder for å sjekke han. Men alt virket tilsynelatende ok.

Han våknet og spiste frokost og fikk litt mer allergimedisin og BPA kom for å hente han med seg. Oscar ville være hos mammaen sin men dette er ikke uvanlig så vi dyttet han litt pent ut døra😅🙈

Jeg ba BPA gi han et klyx om han ikke kom seg på do etter lunsj. Noe han ikke gjorde…
Men klyxet funket ikke slik det pleier og han fikk ikke tømt seg helt…

Og så ringer BPA!

Oscar kaster opp😱 over hele dissa på lekeplassen stakkars. Og jeg hiver meg i bilen for å hente han. Og han spyr på nytt inne og vi tar med bøtte i bilen og ringer legevakta for gutten er likblek og urinen er gul/brun og han får ikke bæsjet…OG atter en gang kommer de fram til at han må sjekkes for han kan jo ikke snakke…Vi fikk time på legevakta…

Men Oscar NEKTER å reise seg og skal på ingen måte ut i bilen igjen! Han legger seg ned og roper; NEI! Og siden jeg til vanlig har verdens mest medgjørlige sønn, som ALLTID gjør som han får beskjed om og er med på alt… så hører jeg på han denne gangen og respekterer hans ønsker og ringer legevakta igjen og de velger å sende en legevaktbil istedenfor…
Og de kommer og gjør ABSOLUTT INGEN TING!!!

Jeg sier han har gule stafylokokker i nesa igjen som man LETT kan se med en lommelykt. Oscar har dette ofte i forbindelse med virusinfeksjoner, det er noe han får ganske ofte så jeg kjenner til symtomene og hvordan det ser ut og når det er ille får han antibiotikakur(jeg har akkurat det samme tro det eller ei…)legen gidder ikke å se…

Jeg forklarer om urinen og magen, legen sjekker ingenting…Sier bare at om han kaster opp igjen må vi ringe og komme ned på barn mottak…
Ikke lyttet han på han, kjente han på han, ingenting…Hvorfor kom de da tenker jeg???

Oscar fikk i seg litt mat og jeg gikk å la han som vanlig men i dag lå jeg å lullet og bysset og koste/strøyk på han til han sovnet❤

Skal jeg gå? Spurte jeg han.
Og fikk et kontat; NEI! i retur…

Så jeg lå der og holdt han i hånda og strøyk.
MAMMA hvisker han rett før han sovner…

Jeg elsker seg frosken, hvisker jeg tilbake❤

Og nå står kameraet på full lydstyrke og tlf står på alarm 1 gang i timen. Men muligheten er stor for at jeg legger meg med han i natt…

Mamma må til når Oscar er syk 💙

Denne utrolig skjønne gutten er inne i en nydelig periode❤
Han er våken og bestemt og vet veldig godt hva han vil og ikke vil!

Han er sta og vrang og kranglete😍😘
Og han ler og koser seg og leker med oss❤

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når vi går hjem fra skolen nå springer han litt fra meg(tror han) og rundt hjørnet på skolen og der gjemmer han seg i en busk(og vi ser han faktisk ikke🙈😅, i 2 sek…) og så kommer vi og roper; hvor er Oscar??? Hvor er Oscar???
Og han flirer og vi sier; øuah! Til hverandre❤

Han sier; IS! når han vil ha is og han vil sitte i fanget og han vil kose og leke med oss, han teller og øver på lyder❤

Og det fineste av alt! Han synger😍😍😍

Overalt synger han ❤
På turog på rommet og i bilen og i badekaret; OVERALT!
Og det er så fint å høre på❤
Han synger og vi forstår med bevegelsene hvilke sanger det er❤ og at melodien kan ligne originalen. Han spiller instrumentene sine og koser seg.

Han har vondt i øret stakkars og i magen til tider og vi både ser og føler at han har vondt💔 Men han viser meg nå om han trenger Paracet og om han er hard i magen. For han går til skapet og sier; med! Med! Som er medisin.
Og vil jeg skal massere han på siden av lårene og magen når han har vondt i magen❤

Det føles så godt nå❤
At han viser og tar initiativ❤

Og mors tårer triller og hjertet sprekker av glede for det vakreste i verden er Oscar som synger❤

I mitt lille vindu.
Ser jeg alt som skjer…
Alle folka uttafor,
Som hygger seg og ler…

Det siste året har vært rart for alle. Karrantener, isolasjon og sosial nedstigning…

I mitt lille “vindu” leser jeg om folk som sliter og synes dette er tøft og uvanlig og vanskelig…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og den siste tiden har det truffet meg hardere og hardere at dette året egentlig ikke har vært så unormalt år for oss…

Vi er ikke ukjent med å stå på sidelinjen, obervere og se/lese om det de andre gjør sammen, uten oss. Være på utsiden og ikke bli inkludert…

Det som har vært uvanlig for oss er at nå har alle de andre også hatt det sånn og på en eller annen forskrudd måte har det faktisk føltes litt godt😢

For når folk er stengt inne og ikke får være sammen blir ikke vi glemt/utestengt…
Da trenger jeg ikke være lei meg når jeg ser venner på Facebook legger ut fine bilder av skøyteturer sammen og hytteturer sammen og koselig sammvær sammen…
Uten oss…

Guttene i klassen møtes for å gå på skøyter, ake, bygge borg. Foreldre bygger nettverk og drikker kaffe og koser seg mens ungene leker…
Vi blir glemt…

Oscar går på nærskolen sin, i en helt normal klasse…Eller det skal han egentlig. Men han er den han er så han må ha pauser og få jobbe med sine ting. For seg selv og borte fra fellesskapet…
Da blir han fort glemt…
Både elevene og lærerne glemmer at Oscar er der og må få bli med på det han kan…
For han trives i klassen!
Han liker å være der og han har så mye læring i å få være der…
Det at han da blir glemt når ting blir planlagt, turer, forestilinger, juleverksteder…
Det gjør vondt!

Nå i år har det vært vanskelig med bursdager og felles arrangementer og skolene har vært nødt til å innføre ulike tiltak for å ivareta smittevern og sånn.
Og da har et av tiltakene vært at Oscar blitt isolert fra klassen sin ved flere anledninger.
Da blir han glemt, lærerne glemmer å inkludere han når det går og elevene glemmer at han går i klassen…Foreldrene glemmer at vi også er der…Jeg møter de ikke for jeg må levere Oscar et annet sted på skolen mens de henter og leverer i gangen til klassen…
Vi er skyggene som går forbi…

Sånn føles det også på privaten…
Vi er skyggene som får likes på blogg og Facebook, som får støtte og fine kommenterer igjennom vinduet, men svært få kommer å ringer på døra…

Jeg vet at vi er annerledes og kanskje har med oss litt mer bagasje på tur når vi får bli med. Men baggene er ikke så tunge at vi ikke klarer å bære dem…Vi kan bli med…Vi vil bli med…
Vi ønsker å få være med…

Det gjør vondt for meg å se disse bildene som venner legger ut…
De der borte, de som vi kjente så godt…
De vi var med før…
Men ikke nå…
Halloween turer sammen…
Skøyteturer, ski turer, aketurer…
Sammen.
Uten oss…

Før var jeg den som inviterte inn alle, middager, grilling, kos og hygge.
Sammen alle sammen og vi hadde venner med barn på samme alder og jeg organiserte og ordnet i stand…

Men så ble det litt mye…
Litt mye for meg og
litt mye med oss tenker jeg…

Og nå sitter jeg her å ser på dem der ute…

Jeg måtte ta meg sammen for ikke å grine når jeg gikk forbi skytebanen i dag og så grupper med foreldre som koste seg sammen…
Vi kunne også vært med der…

Så tenker jeg er det
MEG???
OSS???
Orker folk oss ikke…
Er vi så mye…
Er JEG for mye…

Ei gammel venninne sa for noen år siden etter noen drinker for mye innabors;
at hun ikke klarte å snakke med meg lengre…For hun følte at jeg hadde så mye…
Og hun visste ikke hva hun skulle si…Hun turte ikke “klage” over sine “problemer” til meg når vårt liv er som det er…Og at det er for tøft og vanskelig å høre om det for man vet ikke hva man skal si.

Det satte sine spor…

For jeg får ikke gjort noe med det!💔
Det er sånn vi har det, sånn vi lever og sånn vi er…Og jeg føler seriøst at selv i det mørkeste mørke så prøver jeg å holde motet oppe! Tenke på det positive og være der for de rundt meg…

Jeg har noen gode nære venner og ei av dem er i litt samme situasjon som oss og min historie kunne like godt vært hennes historie…
Og det gjør så vondt å høre…
At vi mister de rundt oss, at vi ikke får bli med, hvorfor?
Fordi vi er annerledes…

I dag ble en ekstra vondt dag…

Vi dro på isfisking i dag, vi 4 som familie og BPA…Helt alene…
Så kom vi hjem og så alle på skøytebanen…

Jeg ser og jeg ser og jeg ser…

Men får ikke mulighet til å være med…💔

Jeg har jo vist bilder av Oscar på tur før.
Han ELSKER å gå på tur!
Bryr seg lite og vær og klær og årstid.
Ut på tur og ALDRI sur det er virkelig hans motto.
Og nå som Trondheim kommune har kommet med nye tiltak rundt smittesituasjonen vår blir det ekstra stas å få være ute og røre på seg.
Jeg blir så glad av å se han i bevegelse, hoppende, trippende, skippende bortover og ofte så “synger” han på sin egen måte.
Alle som jobber rundt Oscar er flinke til å ta han med ut og la han få puste, løpe og leve❤

For det er corona og det er så mange restriksjoner og regler og ting vi ikke kan få gjort akkurat nå…
Som;
Lekeland og hoppeland(rush), og badebasseng og ikke minst kjøre rulletrapp på kjøpesenter…
MEN vi kan være ute og gå og løpe og kose oss og ta et tips fra Oscar når vi går og nynn en liten sang for deg selv og kanskje for de du gpr forbi…😘
For jeg kan love dere at ikke ÉN person vi har passert som har sett og hørt han komme skippende/syngende har dratt på smilebådet og løftet hodet❤

I går var det første skoledag etter ferien for Odin og Oscar. Egentlig skulle begge være på SFO i romjula. Men den ble stengt pga for mange smittede ved vår skole og da for få ansatte til å ha på jobb. Men skolen fikk alikevell til å ha et opplegg for Oscar noen timer hver dag. Så han fikk komme og være i gymsalen og storkose seg med leker og moro❤
Heldigvis hadde jeg forutsett at noe slik muligens ville skje så jeg hadde noen oppsparte BPA timer som jeg omdisponerte til Odin.
Så han fikk kommet seg litt mer ut og i akrivitet enn det jeg makter å ta han med på også 😘
Men i går var første dag tilbake til “normalen”.
Og Odin kom hjem med lekser som skulle gjøres. Her har vi prøvd litt ulike metoder for å få motivert han til å ville gjøre lekser. Vi har forsøkt et ark hver dag…Vente til litt uti uka, men har egentlig landet på at mandag er den dagen vi har mest energi og overskudd så da peiser vi på og blir ferdige med en gang(med 4 ark) og så er det jo leselekse hver dag i tillegg…
Så i går etter middag og litt lek og bading så satte jeg og Odin oss ned for å gjøre lekser som vanlig…
Det som var litt mer “uvanlig” var at Oscar ikke ville på rommet sitt og slappe av med boblevegg og lekene sine. Han surret rundt oss og fram og tilbake på gulvet og fant ikke ro. Og sa blankt: NEI! til alt som ble foreslått for han av BPA.
Så da spurte jeg; Vil du gjøre lekser Oscar???
Og da hoppet han til og sprang til bordet og satte seg ned! For; JA! Det ville han også❤
Heldigvis var det koronapandemi i vår og Oscar var hjemme 1 uke og da fikk vi en drøss!!! Med aktivitetsark tilpasset hans nivå i en perm med hjem og den har jeg tatt vare på. Så jeg dro fram talloppgaver, og matching og klipping og greier og han koste seg og sto på.
Og da vi var ferdige var begge gutta SÅÅÅ fornøyd med sin egen insats og mor var enormt stolt av de to flinke gutta sine💙💙
Sånne dager legger vi i det gode minner skrinet og tar fram de dagene det butter mer imot💙

For i går!
Kunne det definitivt vært mye verre…😂😘🙈

Dette nydelige bildet sneik jeg meg til da jeg sto å tok oppvasken på kjøkkenet en kveld, gutta lå å så på film og plutselig hørte jeg;
Jeg elsker deg Oscar❤
Kooooos! Sier Odin.
Og jeg sneik meg rundt hjørnet og tok en titt…
Tårene trillet og hjertet vokste nesten ut av brystet og mors stolthet fløy oppunder taket!

Den siste tiden har det vært mange fine stunder mellom gutta. Og selv om minstemann ofte blir både sjalu og sint og både kan slå og hive broren ut av rommet sitt. Så overskygges de tøffe “kranglene” av de gode stundene som den på bildet❤

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Gutta MINE!💙💙

Gutta har ikke sett eller hørt fra sin far på snart 1 år…
Han betaler ikke bidrag til gutta og vi hører ingenting utover en gave i bursdag eller til jul som enten sendes i posten eller blir levert via andre…
Jeg har foreldreansvaret for dem og er den eneste som følger opp og stiller opp og er der for dem…

Helt siden far meldte seg ut av livene til gutta frivillig eller egentlig helt siden gutta ble født og vi ikke ble enige om navnene dere, har jeg tenkt på dette med navnene de har…

Det ble en del press fra familien om hva de skulle hete når vi valgte navn på gutta…
Spesielt når de gjalt Odin, da han er født på dødsdagen til et avdødt familiemedlem…
Og jeg tenkte at av respekt for nærmeste familie og tradisjoner de hadde og da min ex føyde jeg meg og valgte mellomnavn og etternavn deretter…
For jeg nektet å kalle opp Odin etter den de ønsket og da måtte jeg gi meg på noe følte jeg…

Men det har ikke føltes riktig…
Og hele 2020 har det bare føltes mer og mer feil…
Det er MINE gutter!
Det er jeg som har dem og tar vare på dem og det er rettferdig og riktig at det er mitt navn de bærer videre…
De vet jo hvem faren er osv…
Så det er ikke det det handler om.
Noen synes kanskje dette er smålig osv.
Men for meg er det viktig!

Jeg foreslo for min ex da vi giftet oss at vi skulle ta hverandres navn så alle i familien kunne hete wet samme, noe han nektet.
Hadde han gått med på det hadde vi jo begge hett det samme som gutta nå. Men nå ble det ikke sånn og det var hans navn som sto sist og da ble det dominerende…

På nyttårsaften sto jeg som jeg alltid gjør å så på raketter mens tårene presset på og alt det tøffe i året som har vært kommer vellende opp…Alle kamper, sykdommer, redsler og tøffe stunder…

Og HÅPET om at det nye året skal bringe med seg flere av de gode stundene og mindre av det vonde og ikke minst det sterkeste av alle ønsker at Oscar skal lære å snakke…

Og jeg tenkte på alt JEG har gjort og stått i og stilt opp på i året som har gått!
JEG; Line Natalie Røllheim Albertsen!
Mamman til Oscar og Odin.

Og da bestemte jeg at 2021 skal starte med at gutta nå blir helt mine…
Oscar Røllheim-Albertsen💙
Odin Røllheim-Albertsen 💙
Heter de nå…

Og vi skal gå 2021 i møte med mye mot og kjærlighet og håp om bedre tider…
Og ikke minst styrke i de kampene som vil komme!

Meg og gutta mine og JM som ekstra side kick💙

Det vil gå bra!
Det skal gå bra!
Det kommer til å gå bra💙

Det kunne vært verre…