I mitt lille vindu.
Ser jeg alt som skjer…
Alle folka uttafor,
Som hygger seg og ler…
Det siste året har vært rart for alle. Karrantener, isolasjon og sosial nedstigning…
I mitt lille “vindu” leser jeg om folk som sliter og synes dette er tøft og uvanlig og vanskelig…
Og den siste tiden har det truffet meg hardere og hardere at dette året egentlig ikke har vært så unormalt år for oss…
Vi er ikke ukjent med å stå på sidelinjen, obervere og se/lese om det de andre gjør sammen, uten oss. Være på utsiden og ikke bli inkludert…
Det som har vært uvanlig for oss er at nå har alle de andre også hatt det sånn og på en eller annen forskrudd måte har det faktisk føltes litt godt😢
For når folk er stengt inne og ikke får være sammen blir ikke vi glemt/utestengt…
Da trenger jeg ikke være lei meg når jeg ser venner på Facebook legger ut fine bilder av skøyteturer sammen og hytteturer sammen og koselig sammvær sammen…
Uten oss…
Guttene i klassen møtes for å gå på skøyter, ake, bygge borg. Foreldre bygger nettverk og drikker kaffe og koser seg mens ungene leker…
Vi blir glemt…
Oscar går på nærskolen sin, i en helt normal klasse…Eller det skal han egentlig. Men han er den han er så han må ha pauser og få jobbe med sine ting. For seg selv og borte fra fellesskapet…
Da blir han fort glemt…
Både elevene og lærerne glemmer at Oscar er der og må få bli med på det han kan…
For han trives i klassen!
Han liker å være der og han har så mye læring i å få være der…
Det at han da blir glemt når ting blir planlagt, turer, forestilinger, juleverksteder…
Det gjør vondt!
Nå i år har det vært vanskelig med bursdager og felles arrangementer og skolene har vært nødt til å innføre ulike tiltak for å ivareta smittevern og sånn.
Og da har et av tiltakene vært at Oscar blitt isolert fra klassen sin ved flere anledninger.
Da blir han glemt, lærerne glemmer å inkludere han når det går og elevene glemmer at han går i klassen…Foreldrene glemmer at vi også er der…Jeg møter de ikke for jeg må levere Oscar et annet sted på skolen mens de henter og leverer i gangen til klassen…
Vi er skyggene som går forbi…
Sånn føles det også på privaten…
Vi er skyggene som får likes på blogg og Facebook, som får støtte og fine kommenterer igjennom vinduet, men svært få kommer å ringer på døra…
Jeg vet at vi er annerledes og kanskje har med oss litt mer bagasje på tur når vi får bli med. Men baggene er ikke så tunge at vi ikke klarer å bære dem…Vi kan bli med…Vi vil bli med…
Vi ønsker å få være med…
Det gjør vondt for meg å se disse bildene som venner legger ut…
De der borte, de som vi kjente så godt…
De vi var med før…
Men ikke nå…
Halloween turer sammen…
Skøyteturer, ski turer, aketurer…
Sammen.
Uten oss…
Før var jeg den som inviterte inn alle, middager, grilling, kos og hygge.
Sammen alle sammen og vi hadde venner med barn på samme alder og jeg organiserte og ordnet i stand…
Men så ble det litt mye…
Litt mye for meg og
litt mye med oss tenker jeg…
Og nå sitter jeg her å ser på dem der ute…
Jeg måtte ta meg sammen for ikke å grine når jeg gikk forbi skytebanen i dag og så grupper med foreldre som koste seg sammen…
Vi kunne også vært med der…
Så tenker jeg er det
MEG???
OSS???
Orker folk oss ikke…
Er vi så mye…
Er JEG for mye…
Ei gammel venninne sa for noen år siden etter noen drinker for mye innabors;
at hun ikke klarte å snakke med meg lengre…For hun følte at jeg hadde så mye…
Og hun visste ikke hva hun skulle si…Hun turte ikke “klage” over sine “problemer” til meg når vårt liv er som det er…Og at det er for tøft og vanskelig å høre om det for man vet ikke hva man skal si.
Det satte sine spor…
For jeg får ikke gjort noe med det!💔
Det er sånn vi har det, sånn vi lever og sånn vi er…Og jeg føler seriøst at selv i det mørkeste mørke så prøver jeg å holde motet oppe! Tenke på det positive og være der for de rundt meg…
Jeg har noen gode nære venner og ei av dem er i litt samme situasjon som oss og min historie kunne like godt vært hennes historie…
Og det gjør så vondt å høre…
At vi mister de rundt oss, at vi ikke får bli med, hvorfor?
Fordi vi er annerledes…
I dag ble en ekstra vondt dag…
Vi dro på isfisking i dag, vi 4 som familie og BPA…Helt alene…
Så kom vi hjem og så alle på skøytebanen…
Jeg ser og jeg ser og jeg ser…
Men får ikke mulighet til å være med…💔