På søndag var vi på Lekeland sammen med Autisme foreningen og Oscar og Odin koste seg. Vi har vært der mange ganger nå og Odin er så trygg at han farter avgårde på egenhånd og Oscar fikk med seg litt mer enn bare trampoline denne gangen. Han ELSKER trampoliner!

Som de fleste av dere som har lest bloggen vet så har jeg skrevet en barnebok om autisme. Den kommer ut nå snart. Dato er 01.02.2018… Den blir nå satt sammen og finpusset på. Men en ting har bydd på utfordringer, nemlig det å skrive Forordet…

Jeg har slitt veldig med å få til å formulere meg og vite hva jeg skal skrive i forordet.

Etter at jeg var med på God morgen Norge har dere der ute virkelig gitt meg en selvtillits boost! Det er virkelig med ydmykhet jeg har lest mailer, sms’er og beskjeder på Facebook. Det at intervjuet nå er sett over 13.000 ganger er helt sinnsykt. Folk har ringt og ja! Det er virkelig helt fantastisk, jeg føler ikke at jeg fortjener det men…

Så i går kveld da Oscar satt i pyjamas i sofaen å så på brannbiler på nettbrettet og var klar for senga. Jeg var sliten og tenkte at jeg nok ogsp kom til å sovne så jeg bestemte meg for å betale et par regninger før vi gikk å la oss.

Jeg måtte sjekke noen datoer i boka mi og da bladde den opp på siden med notater fra et møre jeg hadde hatt med en god kollega forrige tirsdag. Hun hadde lest boka og kommet med noen tips til perfeksjonering. I tillegg snakket vi litt om hva forordet kanskje burde inneholde. Notatene var hulter til bulter men en setning hoppet fram:

Alle ønsker å bli inkludert og å få være med i leken!

Og da sa det PANG! Og 15 min senere var en A4 side fylt med et forord fra hjertet!

Så sendte jeg det til kollegaen min for å se om det gir like mye mening for henne som for meg 😉 Deretter gikk jeg og Oscar og la oss, sammen, han på armen min mens jeg sang han i søvn. 

“Jeg har en gutt jeg med øyne blå, med bustete hår og med ører små. Og midt i fjeset er Oscar sin nese, så stor som så… ❤️” 

Oscar var som kjent invitert i bursdagen til en gutt i barnehagen sin på fredag. Og etter barnehagen kledde vi på oss finklær og dro i bursdag. Jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå siden det var på en fredag etter barnehagen og han pleier å være sliten da osv. Men jeg fant ut at vi måtte prøve. 

Han protesterte litt da vi kom på parkeringsplassen utenfor men med en gang han forsto hvor vi skulle var det greit. Vi har vært på Kattem kjelleren en gang tidligere i bursdag. 

Oscar ELSKER discoteket. Der er det lyd og lys og mørke. Han står på dansegulvet og storkoser seg. De andre ungene løper bananas rundt han, han bryr seg ikke. Han koser seg. Og hver gang mr.DJ stopper og skal spille en ny sang, klapper Oscar i hendene og roper mer, mer…. 😂

Sist gang fikk jeg han ikke av dansegulvet, han ville ikke ha mat eller kake, bare dansegulvet. 

Denne gangen tok han to “matpauser” 😜 En pølsepause og en  kalepause. Vi satt til og med litt i sofaen og pratet med de andre foreldrene og barna.

Bursdagen var en suksess. Oscar ville ikke hjem! Men etter litt hjelp med klær og en kjærlighet fra godteriposen han fikk i hånda gikk vi hånd i hånd ut i vinterkvelden på vei hjem.

En lykkelig gutt og en EKSTREMT lykkelig mor! 

Hvis dere går inn på Facebook siden min eller leter i arkivet til Adresseavisen vil dere finne et lesebrev jeg skrev i avisen i sommer da Trondheim kommune bestemte å kutte ned på spes.ped tilbudet sitt… Jeg er litt over gjennomsnittet engasjert som dere kanskje kan se 😉 

I dag har jeg vært på God morgen Norge å blitt intervjuet på tv. Det var trivelig og nærvøst, skummelt og spennende, alt på samme tid. Jeg prøvde så godt jeg kunne å få fram viktigheten av at det er vi foreldre til barna med utfordringer som må ta en del av jobben. Vi MÅ dele informasjon om barna våre. For uten åpenhet vil det bli svært vanskelig å få den forståelsen vi har behov for.

Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre… Vi kommer til å få tøffe kamper, tøffe tak, tøffe tider. Men sammen er vi sterkere og sammen kan vi hjelpe hverandre. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg kan godt gå på tv for å prøve å få verden rundt oss til å ta mer hensyn og inkludere oss. Jeg holder gjerne foredrag og skriver bok og jobber ræva av meg. Men jeg er INGENTING uten dere andre foreldrene!

Jeg kan gå foran, jeg kan ta støyten, salt og surt. Men jeg trenger dere i ryggen. Jeg har en høy syemme og en rak rygg, men uansett hvordan vi vrir og vender på det så vil et kor høres bedre enn en solist. 

Jeg håper jeg inspirerte flere i dag til å stå frem i barnehager og på skoler. Jeg håper dere tørr å dele, jeg håper dere tar kontakt om dere trenger noen å snakke med. Jeg håper jeg får komme å holde foredraget mitt og at om foreldre der ute er interessert at jeg kan få holde kurs for dere også. 

Jeg står i en unik posisjon som både mor og spesialist i skolen. Kanskje kan vi få til noe sammen. Mitt håp for 2018 er at enda flere barn med utfordringer skal få brevet i hylla si som inviterer til barnehag og samvær.

Jeg vet at det er tøft å stå fram og mange vil oppleve tøffe tak fra de rundt, spørsmål de ikke kan svare på og kommentarer folk sier som gjør vondt. Men som sikkert ikke er ment slik. De vet rett og slett ikke bedre og derfor er det min jobb å lære dem. Jeg går foran å holder fakkelen, men bak meg trenger jeg et tog. Et tog av andre foreldre i samme situasjon, et tog av barnehageansatte og av ansatte i skolen, i boliger, i staten, et tog av politikere som forstår, et tog av venner og familie som vil være med å støtte. Et tog av sterke hjerter og stemmer som vil rope i kor med meg. Vi trenger åpenhet. Jeg har tatt et steg i dag, men jeg håper jeg slipper å gå alene! 

Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre. Og dagen i dag, den kan bli vår beste dag ??