For noen dager siden fikk jeg en utrolig koselig melding på messenger.

Ikke bare ble jeg glad for det jeg fikk vite men jeg ble også utrolig takknemlig for at vedkommende tok seg tid til å sende meg melding å fortelle meg om dette.

Jeg fikk vite at en skjønn liten gutt ved navn Berge, som har møtt Oscar tidligere og viste stor interesse for han. Han ville vite mer om Diagnosen hans og ville kjøpe boka jeg har skrevet om Oscar. Nå har Berge valgt å bruke denne boka og erfaringene og lærdommen han fikk om Oscar til å holde et innlegg/foredrag om autisme og Oscar for klassen sin!

Jeg ble så utrolig glad og stolt når jeg hørte dette! For det betyr at jobben jeg gjør har betydning og betyr noe for noen. Og kjære Berge fører dette videre til sine medelever og kanskje kan det vekke litt interesse i dem også!

Det er vel lov å håpe…:)

Men jeg lever nå i lykke og takknemmelighet for det jeg har fått. Berge vet nok ikke dette og er nok litt for ung til å forstå, men han har gitt meg en enorm gave og han er ansvarlig for at en av drømmene mine har gått i oppfyllelse…❤

Så kjære Berge! Takk skal du ha! Kanskje du leser dette når du blir stor nok selv og kanskje mammaen din leser det for deg nå!

For Berge…Akkurat nå er du helten min ❤

Det var en gang en trolljente. Da hun var liten bodde hun i berget sammen med trollfamilien sin.
Det som var spesielt var at ingen i skogen viste at de var troll. For når de gikk ut av hulen kunne de skape seg om til hva de ville.

Trolljenta lærte fort å skape seg om og trollforeldrene var veldig flinke til å skape seg om. De var så flinke at trolljenta ofte ikke kjente de igjen når hun møtte dem på utsiden…De var så fine og flinke og perfekte, ingen så igjennom forkledningen. Ikke til noen av dem, for trollbarna hadde fått god lærdom i å skape seg om og de var også perfekte der ute i verden. Det var det de andre så, det perfekte!
Noen misstenkte nok at de var troll, men ingen turte å si noe…

For på innsiden av hulen var alt annerledes. På innsiden av hulen gikk det ikke ann å skape seg om så der var de troll. Sinte troll, aggresive,bedømmende troll, voldelige troll og slemme troll. På innsiden var det ingen som slapp inn. På innsiden bak lukked huledør kom alt det negative fram. Ingenting var godt nok for noen, ingen var flinke nok, smarte nok, tynne nok, pene nok. For de var jo troll…

Og det var urettferdig at de var troll for de andre var jo ikke det. De andre var ikke som dem. Noen ganger var de sjalu på de andre i skogen, noen ganger hatet de dem, noen ganger var det de andre sin feil at de var troll. Men de sa aldri noe til noen…For det var jo ingen som visste at de var troll og det var det heller ingen som skulle vite…

Trollfar var ofte sint og kunne både brøle og brake, hamre og dytte. Han var et sinna troll og det smalt i dunder og brak og trollungene fikk ofte kjenne på dette…Men det gikk fort over når han skapte seg om ute i verden. Men selv om han var en annen ute i verden var trollfar alltid inne i han og noen få klarte å se litt av trollet…Men de sa aldri noe…

Trollmor likte å være omskapt best. Hun likte å holde trollhulen ren og pen og at det skulle se fint ut hele tiden. Selv om ingen fikk komme inn. Trollbarna lærte å vaske å holde det rent og å holde seg rene og ha det ryddig. De lærte å lage mat og kle seg fint. Men de lærte aldri å elske seg selv som troll. De lærte å omskape seg til perfekte skapninger som verden beundret og likte og synes var pene…men på innsiden var de troll…

Trollbarna hadde nok mat og de lærte å bli flinke på skolen og å alltid yte alt de klarte. Men ofte var det ikke alltid nok, uansett hvor hard de jobbet, hvor flinke de var, hvor fine de var og hvor flinke de var til å skape seg om. For på innsiden var de troll…De ble aldri smarte nok, tynne nok, pene nok, flinke nok. For uansett hva de gjorde var de troll…

Det var andre skapninger ute i skogen som misstenkte at familien var troll. Men de sa aldri noe…

Trollungene flyttet ut i verden og forble omskapte. For det var bare i trollhulen de kunne bli troll igjen. Det var ingen der ute i verden som visste at de var troll…Det var bare de selv som visste det og de snakket ikke om det. De ble eksperter på å late som, å være perfekte, flinke, omskapte skapninger…

Årene gikk og ingen visste noe…Men de visste det at; Uansett hvor langt de reiste, hvor hardt de jobbet, hvor mye de enn prøvde var det nytteløst! For på innsiden var de og kom alltid til å være troll…

Kanskje en dag kom dagen de kunne gå ut og være troll å la verden få se dem slik de egentlig var. Kanskje kunne de være stolte av å være troll. Men de var opplært til å vite at verden var redde dem, likte dem ikke, ville ikke ha noe med dem å gjøre. Det var kun trollfamilien man kunne stole på. Det var kun dem som kunne, visste og var best. De var redde for de andre. Tenk hvis de ville dem vondt. De var jo tross alt troll…

Men en dag bestemte den ene trolljenta seg for å fortelle noen at hun var troll. Hun åpnet seg opp og fortalte om alt som hadde foregått i hulen og alt det vonde hun bar inne i seg. Om alt det fæle og alt det trollete.

Og vet dere hva? De likte henne! Selv om hun var troll…De brydde seg ikke om vortene, den tykke magen, at hun ikke kunne skrive perfekt, at hun ikke var den smarteste i skogen. At hun ikke var pen under overflaten…

De likte henne fordi hun var verdens snilleste troll og da betydde det andre ingenting. Så fra den dagen av gikk trolljenta rundt i verden og var den hun var, på innsiden var hun et troll…

Men i berget var ingenting forandret og i og med at det var bare i berget de kunne skape seg om til troll på ordentlig var det enda mange i skogen som ikke visste at de også var troll…
Vel mange misstenkte det, men ingen turte å si noe…

Ja da kom dagen som jeg har gruet meg til så lenge. Som jeg skrev i går var det noen hendelser som gjorde dagen litt ekstra ambivalent…

Og jeg må bare nevne at tilbakemeldingene etter innlegget i går har vært enorme og utelukkende positive og virkelig gitt meg nytt mot!

I dag fikk jeg mld fra vilt fremmede som leste bloggen i går som lurte på hvordan dagen gikk. Og da velger jeg å blogge igjen jeg 🙂

Dagen startet med at vi forsov oss…ha ha ha. Og Oscar ville IKKE hverken stå opp eller spise frokost her hjemme. Men etter litt strenge beskjeder fikk han i seg mat og på seg klær.

Vi fikk lurt Odin i barnehagen med hjelp fra de fantastiske damene som jobber der. Uten for mye drama fra Oscar. Så gikk vi mot skolen…

Jeg valgte å la han få disse litt først og var den siste som trasket opp mot horden av barn og voksne som sto klare for å møte lærerne.

Vi stilte oss litt på siden og Oscar fikk sitte på sykkelen og jeg hadde litt Algrens biler i veska han fikk i ny og ne. Han satt som en helt og klappet når de andre klappet og smilte.

Så begynte fadderne å synge og da knakk jeg sammen…Første dag i første klasse… Tårene rant og Oscar skjønte ingenting stakkars… Men takket være en flott spesialpedagog som strøyk litt på meg og oppmuntrende smil fra flere ansatte på skolen og også noen foreldre. Hentet jeg meg inn igjen…

Alle barna ble ropt opp og jeg ble med Oscar inn i gangen. Hjalp til med å kle av han og så gikk han bare…Sammen med en assistent og spes.ped læreren. Han Sa “hade” og gikk…Shit…så fort det gikk…

Andre foreldre måtte bli med sine inn, noen gråt osv…min bare gikk…og jeg kunne ikke følge etter heller selv om jeg var aldri så nysjerrig, for Oscar skal ikke assosiere meg med skolen. Mamma og skolen hører ikke sammen. Altså på skolen skal ikke mamma være…

Så da gikk jeg hjem da…Og satte meg i sofaen og gråt litt mer når søstra mi sendte meg de fine bildene hun hadde tatt av oss. Og jeg lurte sånn på hvordan det gikk…

Og da…tikket det inn en melding! En messenger fra en fantastisk nabo og venn fra; “from behind enemy lines”som han skrev 😅ha ha ha
Kjære Magnus Andreas Olsen, det du gjorde i dag betyr mer enn du aner. Det at du tenkte på meg når du var der med ditt eget barn og tok deg tid til å sende meg en statusraport var rett og slett fantastisk! Tusen hjertelig takk! Det glemmes ikke ❤ Pulsen sank og jeg slappet av!

Senere på dagen dro jeg for å hentet Odin først og da så jeg Oscar prøvde å teste ut regler over skolegrenser😂 Men han koste seg så det ut som. Jeg hentet Oscar og han ble villig med hjem. Og var sulten og koste seg med middag. Så fikk han bake kake som samboeren skal ha imorgen. Men Oscar fikk smake og var strålende fornøyd. Ble en slags feiring for Oscar med kake. Ikke at han forstår dette men det gjør jeg!

Mens alt dette foregår renner det inn meldinger fra folk om hvordan det gikk. Så her har dere svaret folkens;

Det gikk strålende, Oscar er verdens flinkeste og jeg haltet meg gjennom. De andre foreldrene virker så langt greie og forståelsesfulle. Jeg prøvde å ikke fokusere på den som kom med det utrivelige utsagnet og fokusere på Oscar min ❤ Første dag i første klasse gikk bra!

Nå venter resten av livet…

I morgen kommer den,dagen jeg har gruet meg til i 1 år…
Første skoledag…

Andre gleder seg til denne dagen, noen spendte, litt nærvøse kanskje og betenkte. Men stolte og forventningsfulle…

Jeg nærvøs,engstelig,litt angst og redsel. Jeg/vi har gjort alle forberedelser. Skolen er klare sier de, barnehagen den trygge sonen,er over…Hvordan skal vi klare dette???

Vi har ikke noe valg! Oscar MÅ begynne på skolen. Alle barn må det.

Andre barn er spendte, nærvøse, litt redde og forventningsfulle.

Oscar er totalt uviten om det som kommer…Han forstår ingenting av hvorfor disse endringene må til. Det går ikke ann å forklare.

Jeg må lære meg å stole på nye voksne. Stole blindt på dem for min sønn kan ikke snakke. Han kan ikke si hvis han er redd eller ikke forstår. Han kan ikke si at han vil ha mamma…Han kan ikke fortelle når han kommer hjem om hva han har gjort og lært. Om det som var vanskelig, nye venner og det fine…

Jeg må bare akseptere dette…sånn er det…Jeg må stole på de andre. Og DET er faktisk jævelig vanskelig.

De er fine folk og de har jobbet hardt og de har gode intensjoner og jeg ser at de er flotte mennesker…Men jeg VET ikke…

Det er noe jeg må jobbe med. I morgen er første dag i resten av Oscar sitt liv. Dette vil kanskje bli for alltid…

Det er fint å tenke på hvor mye den nydelige gutten min kan! Han kan si mamma og ja og nei. Han kan vise at han vil bade, er sulten og vil ut. Han har kommet så langt og jeg er så solt!

Men han kan ikke snakke. Kan ikke si om han har det vondt, er lei seg eller redd…

Imorgen møter vi en stor gjeng med forventningsfulle barn og voksne. Noen synes det er flott at vi er der, andre vil helst at vi skulle vært et annet sted…
Det er trist og vondt å vite at noen har tatt seg tid til å sende meg en mld og spørre om hvorfor Oscar ikke går på spesialskole. Skrive at han ikke har noe på en “normal” skole å gjøre for han er ikke “normal”… Dette mennesket har barn i klassen der min sønn skal gå…Hvordan vil dette barnet ta imot min kjære, vakre spesielle Oscar???

Og vi er også fulle av forventninger. Vil de andre akseptere Oscar, vil de ta imot han. Vil de se glede og verdi i min sønn slik som jeg gjør???

Vi kommer til å synes, skille oss ut. Være annerledes…

Hvordan blir vi tatt imot???

Det får vi ikke vite før dagen imorgen…

Da kom vi til et slikt veiskille igjen.
Som er så fint men samtidig så ulidelig vondt…
Tann nr 4 har falt ut!
Denne gangen var Oscar mer bevvist det hele selv. Tanna har hengt og dingla i ukesvis og vi har testa om vi får den ut flere ganger.
Og i dag røyk den altså til slutt. Under tanpussen.
Tidligere har Oscar både fått panikk av å miste tenner og det har gått upåaktet henn. To ganger har de falt ut uten at hverken han eller vi har fått det med oss kan det virke som og en gang under tanpuss og da kom panikken. Han ville sette den tilbake og hadde et anfall som varte en god stund.
I dag gikk det greit.

Han fikk holde i den og jeg skrøt og var så stolt. Han ville spise den han da. Men jeg fikk han til å spytte den ut og viste han at jeg la den i et glass på rommet hans. Og så snek jeg meg opp og byttet tanna i en 20 kroning…
Lillebror var så spendt!

Jeg var også litt kry og spendt. Men på vei ned trappa måtte jeg sette meg ned for da kom tårene…Oscar forstår jo ingenting av dette. Han skjønner ikke hva tanfeen er og hva penger er heller. Så hvem gjør jeg egentlig dette for? Han? Meg selv? Lillebror?

Dette er en av disse situasjonenene som er vanskelig for oss foreldre til de som er annerledes… Vi ønsker så gjerne at det skal være likt og ikke forskjellsbehandle. At de skal forstå. Men mange av dem gjør ikke det.

Oscar gjør ikke det og det gjør så vondt. Selv om det er en dum bagatell så gjør det så vondt…

Det er sikkert vanskelig for de fleste å forstå at man kan bli så lei seg for noe sånt. Men sånn er det. Ting som andre kan glede seg over og de kanskje tar for gitt. Vil jeg aldri få mulugheten til å glede meg over med Oscar…

Vi vil oppleve andre type gleder men ikke disse. Og jeg vil få dem med lillebror og det er jeg uendelig takknemlig for!

Men det stopper ikke tårene. Oscar skal begynne i første klasse om en uke. Han skulle gledet seg,vært spendt, nærvøs og alt på en gang. Han skulle delt dette med meg som mamma og jeg skulle støttet, trøstet og vært der. Vi skulle gjort dette sammen…Sånn blir det ikke…

Jeg er uendelig stolt av den nydelige, glade, morsomme og fine gutten min. Og tannfeen kom…

Men det gjorde tårene også…

Hele verden for meg…

Vær ikke redd.
Jeg går ved din side.
Kom ta min hånd.
Jeg holder i den.
Her i min favn
kan du våge å tro.
Senk dine skuldre,
For jeg, jeg gir deg ro…

Fordi jeg elsker deg.
Slik som du er.
Og jeg vil gi deg allting
jeg har.
Og la meg få bære deg,
Når du er svak.
For du betyr hele verden
For meg…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så vær ikke redd,jeg går ved din side.

For du er min.
Og nå kan jeg puste.
Og jeg er din.
For evig og alltid.
Se på deg nå.
Livet så langt, så kort…
Og jeg ser en framtid,som du
Du kommer til å få…

Og vit at jeg elsker deg.
Slik som du er.
Og jeg vil gi deg allting
jeg har.
Og la meg få bære deg,
Når du er svak.
For du betyr hele verden,
For jeg.

Og vær ikke redd, jeg går ved din side.
For du betyr HELE verden for meg!