Oscar på sin fireårsdag. 

Eventyrland er fremdeles et lite land i den store verden og prinsen bor fremdeles i slottet sitt. Men det har skjedd mye i eventyrland den seneste tiden. Prinsen blir snart fem år. Han går i en fantastisk barnehage sammen med sin lillebror greven. Dronningen og kongen er ikke lenger et kongepar. Det er nå dronningen som regjerer på slottet, alene. Prinsen og greven skal straks få en liten tiger som dronningen skal kjøre å hente. Både guttene og dronningen gleder seg til å få den lille oransje tigeren i hus. Dronningen og greven har vært å handlet inn utstyr til tigeren og dronningen er overbevist om at selv om det i utgangspunktet var på grunn av den lille prinsen de skulle skaffe seg en tiger, blir det nok den lille greven som får mest glede nå i starten. Det som er vanskelig for dronningen å forklare greven er hvorfor den lille prinsen er som han er…

Den lille prinsen snakker enda ikke. Han kan noen få ord som han bruker, ellers har han sitt eget språk. Han bruker bilder for å vise hva han vil. Og det har han blitt veldig flink til. Både hjemme på slottet og i barnehagen jobbes det hardt for å få prinsen til å snakke. Men det går sakte og det er mye jobb og mye frustrasjon og det skal ikke bli for mye for prinsen så alt må gjøres i hans tempo og ettersom han har interesse osv,så det ikke blir negativt. Prinsen vokser og gror og er sterk og staut. Han vil gjerne leke med de andre barna i barnehagen og med greven på slottet, men han forstår ikke de sosiale kodene. Han er på “knuffe”stadiet og det er vanskelig både for de andre barna og for greven å forstå hvorfor den lille prinsen gjør som han gjør. Det er vondt for dronningen å se på at spriket mellom den lille prinsen og de jevnaldrende blir større og større…

Men den lille prinsen er lykkelig. Han smiler og ler og tuller og tøyser. Han er så langt lykkelig uvitende om at han er annerledes enn de andre og hvorfor. Det er tøffere for greven. Han forstår og oppfatter og stiller mange spørsmål. Han passer på broren, snakker for han, er veldig omsorgsfull men blir også enormt skuffet over avvisningene og missforståelsene brødrene imellom. Dronningen håper at tigeren kan bli en trøst i tillegg til henne selv for greven.

Det er harde tider i kongeriket. Dronningen står nå alene med ansvaret for de to guttene på daglig basis. Selv om kongen stiller opp og har guttene annenhver helg er det tøft for dronningen å være alene. Dronningen har mange gode venner og familie, men ansvaret må hun bære alene, tankene må hun bearbeide alene og jobbingen blir hennes alene…

Det er så mye og det kommer noe nytt hele tiden…

Det er mange fine dager, fine stunder og MYE kjærlighet og glede. De to guttene holder liv og røre og dronningen føler en kjærlighet der ulik noe annet. Hun har guttene og det betyr alt, men hun er likevell alene…

Den lille prinsen blir snart fem år. Han er sterk,tøff, blid,og lykkelig i sitt lille kongerike. Hva det neste året vil bringe og hva han gjemmer av potenisale i sitt stille sind vet bare han. Det blir spennende, utfordrende, tøft, vanskelig men også håpefult og gledelig å følge med på den lille prinsen sin utvikling i framtiden. Dronningen er klar og sterk og vil hjelpe der hun kan, trøste der hun må og elske av hele sitt hjerte!

Og den lille greven, ja han er et eventyr helt i seg selv…💙

Det er vel på tide å bite i det bittersøte eplet nå. Det er ikke mulighet til å holde på “hemmeligheten” stort lenger nå og ikke er det noe poeng heller sikkert. Livet er livet og ting skjer. Jeg måtte nesten le litt av hele suppa for neste uke får vi katten vår Pusur og vi gleder oss vilt til det. I samme slengen så kan jeg jo nevne at jeg for tiden er separert…Så livet som crazy cat lady kan nå for alvor starte 😉

Nå er ingenting hugget i sten, det er ikke bestemt hva som skal skje i framtiden, det er ingen som hater hverandre og det er ingen stor dramatikk rundt denne avgjørelsen. Og hva skal man egentlig kalle det, separasjon, pause, time out…Samme skitten, bare ulike ord. Vi måtte ha en pust i bakken begge to så enkelt er det og samtidig så himla komplisert… Finner man ut av det, eller er dette starten på et nytt kapittel, det vil kun tiden vise. Men nå tenkte jeg det var greit å ha baller nok til å kalle en jævla spade for en spade. Folk rundt oss vet det jo allerede, barnehagen er informert, noen på jobb er “in the loop”, men nå har naboer begynt å spørre litt osv…Da må man nesten bare “Face the facts” og si det som det er: Vi er separert, det suger, skulle ønske det ikke var sånn, men sånn er livet. Når man får servert sitroner, ja da må man rett og slett bare spise dem…

Det går fint, for de som bekymrer seg og tenker, Herregud hvordan skal nå dette gå. DET GÅR FINT! Jeg har guttene mest og min “vet ikke helt hva jeg nå skal kalle han” har dem annenhver helg. De var hos pappa nå i helga og koste seg på tur hos slekta hans, fint vær og fin tur fikk jeg høre i etterkant. Og mens gutta var på tur fikk mor tid til å hvile litt og slappe av, men selvfølgelig også hjelpe noen venner med litt prosjekter og jobbe litt her hjemme også. Jeg er jo tross alt meg og det å ligge på sofaen en hel helg klarer jeg rett og slett ikke. MEN jeg tok meg tid til det også og så på dårlige filmer og spiste litt drittmat…;)

Og mens jeg lå på sofaen å så på dårlige filmer, begynte jeg jo å filosofere litt over livet. Jeg har to nydelige gutter, en svært hyggelig “hva jeg nå enn skal kalle han”, en fin leilighet, en god jobb, et ok utseende(litt å fikse på er det jo alltids, men jeg trenger ikke å gå med maske liksom…tror jeg da?!?)…og en litt stram, men relativt ok økonomi, snart får vi katten og da er alt komplett…MEN så kommer tankene snikende, som julekvelden på kjærringa…Hvordan takler jeg å være alene for resten av livet? Vi må jo dele barn og samvær osv…De ungene er livet mitt, jeg tåler å låne dem bort annenhver helg, men hva med ferier, høytider osv…Skal det bare være meg og katten??? Det er skummelt å tenke på…

Vi har jo en litt annerledes livsstil enn andre…Jeg er ikke alene om å eventuelt bli alenemor, men mitt liv og mine barn er ikke som alle andres, jeg har Oscar, min kjære vakre sønn som har autisme. Det gjør at livet vårt er litt over gjennomsnittlig kaotisk…Jeg tenker på det, mange skilles å finner kjærligheten på nytt. Men det er jo ikke bare for en selv, det er for guttene også. Og hvilken mann i sin rette forstand?

Ingen mann i sin rette forstand ville valgt oss…

Så da var det disse sitronene igjen da, spis dem, lær deg å like dem, for man kan vel lære seg å like alt som voksen…Er det ikke det de lærde sier, man blir vandt til alt bare man aksepterer det…Nå er jeg så heldig at vi får pusekatten i neste uke. Og det er en han, så min nye mann er allerede på vei inn i livet mitt. Så får livet bare komme, for jeg er sterk, snill, omsorgsfull og modig. 

Jeg skal stå stormene av, jeg skal styre skuta, i vind, regn men også i solskinnsdager. Jeg skal stå på dekk og være den som synger i stormkastene og er mamma med stor M. Jeg skal være sterkere og bære byrdene og guttene mine skal alltid vite at mamma tåler å bære dem begge. Og sammen skal vi seile inn i det neste kapittelet, sammen alle tre(fire om du regner katta) og når guttene sover i baugen på skipet og vugges i bølgene skal mor styre på dekk. På vakt etter det som kommer, rak i ryggen og med et smil. For jeg har tenkt til å spise de jævla sitronene helt alene! 

Og gutta boys, jo de skal få kake!