💔
Min kjære vakre Oscar har begynt på ungdomsskolen, så stor har han blitt.
En skole som ligger på motsatt side av byen vi bor i og det betyr at han må ta taxi til skolen.
Hver eneste dag kommer taxien for sent!
HVER ENESTE DAG!!!!
Og ingen bryr seg.
Det har tydeligvis ingen betydning for noen at Oscar ikke kommer på skolen tidsnok og dette gjelder ikke bare han desverre. Det gjelder alle barna som trenger taxi i hele Trondheim kommune. Alle de unike, spesielle barna med ulike behov. De blir tilsidesatt og oversett for hvem bryr seg?
Disse barna har ingen verdi for de høye herrer, de skal ikke få studiegodkjenning alikevell så who cares om de kommer en time for seint. De lærer ikke “en dtitt” så vi kan bare prioritere dem bort???
La oss ikke bry oss om de barna som så sårt trenger tilpasning og forutsigbarhet. La oss ikke bry oss om de med diagnoser som gjør at et klokkeslett er et klokkeslett og at stresset rund at ting ikke blir som planlagt ødelegger ikke bare dagen men kanskje hele uka💔
Min Oscar kan ikke klokka men han blir stressa og lei seg og venter han også.
Hvordan føles det for disse barna tror dere?
Å sitte å føle på at de ikke er viktige fordi de ikke skal nå alle kompetansemål i matematikk og ikke skal bli ingeniører?
De som tålmodig og stressa sitter å venter og føler på at de alltid kommer sist???
Hva gjør det med selvfølelsen deres og egenverdi og deres egen stemme?
De lærer seg at det hjelper ikke?
De blir ikke hørt, de er ikke verdt det…
Hvordan er det å gå igjennom livet å konstant føle på de følelsene💔
Tenk litt på det…
Tenk på de som bor i BOA som blir tvunget til å spise råtten mat for de som jobber der gir faan!
De får ikke gå tur i frisk luft for de som jobber der gidder ikke.
De får ikke dusje og gå på do når de ønsker for de ansatte ser dem ikke…
Dette gjelder ikke alle tenker dere kanskje, men det gjelder så altfor ALTFOR mange!!!!
Tenk på foreldrene til disse barna som MÅ stole på systemet og blir sviktet gang på gang. De elsker barna sine og ser dem bli forsømt og mishandlet og får ikke gjort noe. De blir syke av bekymring…
Syke av stress og syke av påkjenningene, tar alt for mye ansvar selv og detter ut av arbeidslivet og det sosiale livet.
Har de valgt disse livene???
Var det dette de så for seg når junior lå i magen og man planla livet fremmover.
Jeg kan kun snakke for meg selv men vedder på at utrolig mange med meg kan svare nei på det spørsmålet 😭💔
Det var ikke dette vi så for oss. De evige kampene, kranglene for å bli hørt, ropene for inkludering og forståelse og de søvnløse nettene fulle av tårer og sorg for alt man ikke klarer og alt som ikke fungerer…
Vi ser det på barna våre, at de visner at de krymper og de mister verdi i seg selv og vi står maktesløse ved siden av og kan ikke gjøre noe💔
Det er en utrolig belastning å gå rundt med, ikke nok med belastningen vi har i grunnen der vi må ta vare på barna våre til vi dør, eller de dør. Og den mørke truende redselen for hva som skal skje når vi blir borte?
Skal ungene våre leve i tortur i 20-30 år etter stemmene deres er døde?!?
Dette kan drive selv de sterkeste sinn til vanvidd og jeg lover dere vi tenker på dette… hver eneste kveld etter lyset er slått av…
Hver eneste morgen når taxien ikke kommer og det er ingen å ringe som tar ansvar…
Oscar fortjener bedre enn dette, de andre barna fortjener bedre!
Og jeg???
Jeg er sliten 💔