Limboland…
Desember…
Juleforberedelser…
Følelser…
Det er mye, livet er mye, jeg er mye…
Det første lyset er tent i adventstaken, huset er julepyntet, gaver er kjøpt og skal pakkes inn, radioen strømmer julemusikk. Man skal være spendt og glad og spre glede men;
Han er ikke her…
Det er som å leve i et limboland:
Der man tviholder på det som er bra, helgen som var, det fine, de gode vennene, alt som nå går bra…
Problemer man har forsert og forhåpentligvis lagt bak seg for en stund. Folk har sviktet, venner har gått, forhold har raknet…
MEN nå er det over!
Og man kom sterkere utav dette også…
Man durer videre i superfart, man tar tak med begge hender og holder fast.
Man har hus, man har bil, man har mat og klær og til og med nok til gaver og kos…Man har minsten som har kommet seg opp av gropa, med masse hjelp og fremdeles vaklende, men vi er i god positiv driv fremmover.
Man har sluttet å rase ned i vekt, kroppen spiller litt mere på lag, det er lettere å spise og man sover igjen på natta…
Limboland…
Det å prøve å nyte freden,stillheten og roen, det “normale” livet uten å bli spist opp innvendig av dårlig samvittighet, for han er ikke her…
Han er i boligen. Det lengste oppholdet noen sinne, en hel uke skal han være der. Og det river, det tærer, det svir…
Limboland
Er det lov å være lettet, er det lov å slappe av, er det lov å bare være for man vet at man må være for han andre seinere i uka her… Er det lov å gi kroppen ro og pause før en anstrengelse? Er det lov å si at man er sliten nå?
Men at man alikevell ikke har noe annet valg enn å gå videre…
For toget går og man må bare feste beltet å bli med på turen…
Flyet landet da den siste diagnosen var på plass…Det smal og det raknet…
Jeg lot det slippe ut, jeg hylte og skrek og gråt og kjente at dette er så jævlig, jævlig urettferdig…
Hvorfor han, Hvorfor oss, Hvorfor meg?
Men flyet landet og toget går videre…
Med vissheten om hva slags baggasje man har ombord, det er den eneste forskjellen. Nå vet jeg helt sikkert hvilken rettning jeg må styre toget, hvilke spor jeg må velge for han…
Limboland…
Det å vite, det å kunne sette fokus, det å lande flyet og endelig få bekreftet det man allerede visste i hjertet sitt.
Å slippe å krangle med leger og fagfolk, å ha noe å vise til. SE HER! jeg hadde rett og jeg bestemmer veien nå. Lettelse over valgene som er tatt, lettelse over at man kan se tilbake og tenke at man har gjort noe riktig!
Sorgen…
At det siste fnugget med håp nå ble revet vekk…At uansett hvor hardt jeg jobber kan jeg intet gjøre, at dette er livet mitt for alltid. Det finnes ingen kur, ingen medisin, ingen hjelp…
Dette ble livet og sånn er det, til den dagen jeg dør!
Limboland…
Det å bli kjent med en ny, det å kjenne på gode følelser, å bli tatt vare på og være nær noen. Det å tørre å stole på noen igjen, det å håpe på noe nytt og bedre, dele av seg selv, de innerste tanker, gi kjærlighet og ta imot…å se noen se på meg og kjenne varmen i hjertet…
Redselen, redd for å si noe feil, gjøre noe feil, redd for at personen skal svikte som de andre, være utro, knuse mitt hjerte…redd for at de indre tankene mine blir for tunge, for mørke, for mye…
Limboland…
Skinne og vise seg fra sin beste side, sterk, kunskapsfull og vakker!
Lysene fra stjernene i vinuene, latter, musikk og sang, klemmer, gode venner, en ny og ukent som kanskje blir. Lov å føle glede, lov å føle lettelse, lov å føle kjærlighet!
Men å også måtte kjenne på redsel, frykt og dårlig samvittighet. Tørre å være seg selv og vise svake sider og håpe man alikevell er nok…Lov å være skuffa, lov å være sliten, svak og trenge omtanke, forståelse og kjærlighet for;
Han er ikke her…💔