Kjære venn;
Jeg skjønner du vil prøve,men du vil aldri helt forstå.
Den uroen, det vonde, den sorgen som bor inni meg fra nå…
Da du kom til var du en glede, var 2 streker på en pinne.
Men mammahjerter visste noe var galt, selv om det er smil man helst vil minne.
Og når jeg lå der og fikk se seg på en skjerm for første gang.
Burde gleden sprettet i være, hjertet fylt seg opp med sang…
Men vi fikk høre at min intuisjon nok desverre var på stell.
Det ble blodprøver og tester, det ble utralyder, eksperter og alt var ikke såre vell…
Men så kom du ut i verden med dunder og med brak, du pustet nesten ikke, var en hvit livløs liten sak.
Men så våknet du til live og hele verden etter dette, er fylt med mammas ønske om å bare gjøre det rette…
For du var knapt fylt 3 små år når du den første diagnosen fikk, det var sykehus og leger, psykologer og mange, mange tester og stikk.
Og så satt vi der i en stor flokk, og der så fikk vi diagnosen høre og etter den dagen skatt har livet vært en salig røre…
For fra første gang mamman din fikk høre hvem du var, var hun rett i kamp,tøff som få,hun var lynras, hun var snar!
For hun skulle skaffe alt til deg som kunne hjelpe deg på veien. Spesped og iop,sakkyndivurdering,BPA,hjelpestønad,
hjelpemidler,ja til og med den boblevegg greien…
Og hver en gang vi satt oss ned å hadde et nytt sånt møte, der alle var så rolige, imøtekommende og søte…
Der alle de “forsto” hvor tøft dette var for meg, å få flere diagnoser på papiret på din vei..
Så tok mor til våpen, hun gikk i kamp og søknadene ble flere, hun banet vei, hun krevde hjelp, hele veien måtte hun strveve!
For det viktigste i verden var at du skulle ha det bra, være den nydeligste fine du som alltid smiler og er glad…
Men i morgen er det siste møtet som skal være på mange år. Imorgen skjer den dagen som setter de dypeste sår!
For imorgen skal mamma få svaret om din siste diagnose,og forsøke å svelge denne uten å gå inn i en psykose…
Hvorfor tenker kanskje du, hun må da ha blitt vandt til dette?
Men nå er det ikke kamper igjen, ingen søknader, ingen ting å fokusere på utenom å sette…
Sette meg ned å ta dette tunge, vonde innover meg, og vit min kjære elskede hvor høyt jeg elsker deg!!!
Men mamma er så lei seg for du ble ikke sånn som hun ønsket du skulle bli…
Og uansett hvor mye jeg jobber, hvor mye jeg kjemper, hvor mye jeg ønsker, hvor mye jeg håper, har det ingenting å si…
Så denne gangen må jeg sette meg ned å ta inn denne sorgen, jeg må slippe ut skuffelsen, gråte og hyle og desverre rive ned hele “mammaersåinnmaritøff” borgen…
Og jeg gruer meg så, jeg føler meg så tom, så ekkel og så sliten…
Etter 7 år med kamper tror jeg aldri noen sinne jeg har følt meg så innmari liten…
Og jeg skjønner lille venn at hverken du eller de rundt oss de forstår…
For det har jo gått 7 år nå, nå er det vel på tide å slutte å være så sår?
Det virker nok rart for veldig mange, for de 7 årene har vært mektige og lange..
Men kjære venn når du ser meg i denne sorgen, knust sønder,knekt og rå, kan vi ikke bare bli enige om dette nå?
For jeg orker ikke forsvare og forklare, kan du ikke bare;
Vise støtte, vise omtanke,gi meg en klem og gi meg trøst?
For dette sorgen den er ikke bare bare, og hvem vet hvor lenge den vil vare, resten av livet kanskje, eller vil den slippe taket litt til neste høst???
Men alt jeg ber om er at du lytter og at du leser og at du tar inn det jeg sier nå!
For uansett hvor mye du ønsker;
Du vil aldri helt forstå…💔
