Gi meg hånda di…

Gi meg hånda di venn når det mørkner…
Eller gi meg hånda di når som helst egentlig!

Gi meg hånda di og jeg skal gi deg hånda mi og sammen er vi…
Din hånd i min og min hånd i din.

For alltid vil min hånd være tilgjengelig for deg, for du er en forlengelse av meg!

Du er mitt blod, mine tenker og mitt hjerte.
Gi meg hånda di så skal jeg prøve å ta bort din smerte.

Du har bodd i meg og jeg har gitt deg liv.
Og selv om du nå er ditt eget individ er det ingen tvil…

Ingen tvil om at jeg alltid skal være her for deg! For uten deg er jeg ikke meg.

Og hva det koster betyr ingen ting!
Blod, svette, tårer, penger…alt går i ring.

For du er min og deg har jeg skapt.
Derfor vil jeg gjøre alt som står i min makt…

Du er mitt ansvar og hjelpen er alltid nær.
Jeg vil flytte himmel og jord for å være der du er!

Så gi meg hånda di venn når det mørkner.
Jeg skal holde den til hver tåre forsvinner og tørker.

Jeg skal holde deg, styrke deg, være din ene. For jeg er din mor og du er aldri alene!

Men din hånd i min og min hånd i din…
For evig og alltid kjære ungen min ❤

💙 Oscar og Odin 💙

Ikke faan om jeg gir opp…

Du er så sterk sier mange…
Hvordan går det spør mange…
Jeg tenker på deg skriver mange…
Ikke gi opp hvisker de nære…

Og ikke faan om jeg skal gi opp!

Det å bli møtt med sin egen dødelighet så mange ganger på så kort tid er en påkjenning. Å få høre ord som kreft, svulst, alvorlig sykdom, noe man ikke blir frisk fra. Dette er for resten av livet, finnes ingen kur eller medisiner… Lærer seg og leve med…
Ikke bare EN ting men FLERE…!

Det får jeg høre at tar gnisten fra de fleste.

Jeg har også kjent på følelsen av tap, depresjon, mørket, sorgen og at det er ingen vei tilbake. At jeg må akseptere at jeg ikke lenger har kontroll over min egen kropp. Eller at jeg ikke kjenner igjen den jeg er i dag…
At livet har ført til at den sier stopp og ikke vil mer. At jeg har stått ovenfor diagnoser og senarioer i den siste tiden som jeg ikke unner min værste fiende og at jeg vet at enda er det ikke over! Veien er enda lang…

Men jeg gir faan ikke opp!

Det at jeg har en sønn med to alvorlige diagnoser, som ikke har språk som til stadighet er syk og trenger at jeg tolker hver minste lyd og hver minste bevegelse. Som krever at jeg er oppe på natta og følger med og organiserer om dagen og skriver søknader og stiller på møter og blir med på operasjoner og drar med han til legen igjen og igjen og igjen…

Så gir jeg faan ikke opp…

Selv om jeg har en sønn til som har det vanskelig. Som sliter med å sove og ikke vil spise og har enormt mange følelser som kan skifte på et sekund…Som har hatt helseutfordringer og sosiale utfordringer og som sliter. Som utfordrer meg dag ut og dag inn. Som trenger meg like mye om ikke mer enn storebror om dagen…

Jeg gir faan ikke opp…

Du er så sterk sier de rundt meg. Du er her for alle. Ta vare på deg selv…
Men; Hvordan? Når? Hva?

Jeg står opp hver dag! Jeg er mor hver dag, jeg er kjæreste hver dag, jeg er meg hver dag…

Og selv om det er tungt og kroppen har smerter, armene er tunge, hodet er vondt og øynene til tider er fulle av tårer og halsen er tørr og pulsen dirrer og hele meg skjelver. Jeg er kvalm og har vondt i magen og har ingen kontroll…Og jeg er redd for å dø, redd for å feile, redd for å ikke være nok…

Så har jeg faan ta ikke tenkt til å gi opp!

Lille Odin min ❤

Ditt rom er mørk og din seng er kald.
Og så spør du meg om det snart blir jul…
Og om sauene fryser når bonden klipper dem når de ikke lengre har på ull…

Du er det beste jeg har.
For du gir mye mer enn du tar.
Du er mitt rop og mitt svar.
Ja du er den beste jeg har!

Og du prater og forteller og hvordan livet er.
Om troll og skoger og eveventyrlige trær.
Så blir du stille og jeg ser på deg.
Du er hele verdens lys for meg…

Du er det beste jeg har.
For du gir mye mer enn du tar.
Du er mitt rop og mitt svar.
Ja du er den beste jeg har!

Men hvordan blir det da når det kommer en annen.
En som skal bety mye mer enn jeg.
Hvordan skal det bli
å være nr 2 for deg ?!?

For du er det beste jeg har.
For du gir mye mer enn du tar.
Du er mitt rop og mitt svar.
Ja du er den beste jeg har!

Du er den beste jeg har!!!

Til Odin den lille skravlebøtta, filosofen, eventyreren og hjerteskatten min ❤

En kake det er verdt å bake!

I dag har jeg bakt noen kaker med litt ekstra mening bak.
Jeg har som kjent Cøliaki, veldig alvorlig.
Så jeg har bakt glutenfrie kaker til Sommerfugelen Café på Heimdal her i Trondheim.

Dette er en bedrift som er skapt for å lage arbeidsplasser til ungdom som er litt annerledes. Det er ungdom med ulike psykiske og fysiske utviklingshemming som jobber her. De får støtte fra foreldre og assistenter for å stå i arbeidslivet. Jobben gir dem et sted å gå til der de føler mestring og en mening i hverdagen.

Et fantastisk tilbud og jeg er så stolt av å kunne komme med mitt lille bidrag til dem.
Jeg håper ALLE som bor i nærheten eller er ute på reise stopper innom og hilser på dem.

En flott Café med flotte ansatte, god mat og rimelige priser!
Kanskje et sted dere finner meg og Oscar i fremtiden ❤

Så løp og kjøp glutenfri kake som jeg har hjulpet til med å bake ❤

I dag stoppet regnet for meg :)

Dagen i dag startet uvanlig bra 🙂

Først våknet Oscar i et veldig godt humør og var svært ivrig etter å få gå på skolen. Vi syklet/gikk bortover og han var veldig glad for å se at ei som har vært borte en stud fra skolen var tilbake ❤

Så tuslet jeg hjem og spiste en god frokost. Og mens jeg satt å spiste tikket det inn en melding fra Siruks Shopping❤
Jeg/Odin hadde vunnetben ny vinterdress fra Kappahl og det kom så godt med nå for Odin får jo sjelden noe nytt og nå fikk han en ny dress og da fikk jeg enda litt mindre sårlig samvittighet for å bruke litt penger på meg selv…😏

Litt for seint som vanlig skulle jeg kjøre ned til sentrum for en massasje som jeg har hatt dårlig samvittighet for å kjøpe for jeg bruker svært sjelden penger på meg, men med tanke på dagens første gode nyhet føltes det litt bedre❤…

Selfølgeli måtte jeg også på do som vanlig siden jeg skulle noe og ble enda litt mer forsinket. Men kom meg i bilen til slutt.

Regnet ØSTE ned, det flommet! Men jeg traff på grønt lys i alle lyskryss så det gikk radig å komme seg til sentrumen. Jeg parkerte et stykke unna der jeg skulle pga ny bil 😅 og tok med paraply. Men da jeg parkerte og gikk ut av bilen stoppet regnet. Og jeg traff alle grønne lys på alle overganger også.

Fikk en nydelig massasje og spanderte på meg selv en sjokolade for å feire at jeg lever også 😘

Nå skal jeg hjem å sove litt før jeg skal hente Oscar på skolen og så skal vi lage hjemmelaget panert uer til middag!

Tusen takk til Sirkus Shopping som har gjort livet til Odin litt bedre med ny dress og samvittigheten til mora litt bedre ❤

Og tenk at regnet i dag stoppet bare for meg 😘

Jeg er i skyggen din…

Til Oscar og Odin ❤

Kjære lille gutten min…
Aldri skal du være redd og lei
Jeg er der for deg!
jeg er i skyggen din…

Jeg er hånden som stryker på ditt kinn.
Når du gråter skal jeg trøste ditt hjerte.
Jeg skal forsøke å ta bort all smerte!
jeg er i skyggen din…

Jeg er stemmen som synger og roer ned ditt sinn.
Når du er urolig om natten ligger jeg ved din rygg. Jeg blir der til du føler deg trygg!
jeg er i skyggen din…

Når det ikke er lyd i stemmen din.
Skal jeg kjempe, rope og snakke.
Aldri skal du behøve å takke!
jeg er i skyggen din…

Kjære vakre gutten min.
Hele mitt liv er til for deg.
Om du er sint,eller lei…
Jeg er i skyggen din.

Jeg håper du alltid har fred i ditt sinn.
Jeg er her i sol, jeg er her i storm.
Min kjærlighet til deg er mer enn enorm.
Jeg er i skyggen din…

For du er gutten MIN!
Det er i skyggen din jeg bor.
For jeg vil foraltid være din mor.
Mellom oss er det en usynelig snor…
Jeg er i skyggen din…

Grønn og blå…knust mamma nå!

Det er ikke lett når barnet ditt ikke kan snakke!

Den siste tiden har vært tøff…
Oscar har biti seg mye i fingrene og vært mye våken på natta. Så forrige uke dro vi til legen.

Ørebetennelse var på nytt et faktum. Vi fikk dråper og skulle prøve det førs.

Oscar har vært veldig sliten og i sin egen verden. Da jeg hentet han på skolen på fredag så han tvers igjennom meg da jeg kom. Han satt i vinduet å kikket ut(men ikke ut på omgivelsene), jeg gikk opp til vinduet på utsiden og banket på å smilte. Prøvde å få kontakt. Han så på meg, men tvers igjennom…

Den følelsen finnes det faktisk ikke ord for💔

Vi har forsøkt med dråper helt fram til i går kveld og vi hadde en fin kveld sammen bare jeg og Oscar, han var”tilstede” litt innimellom, men var ikke seg selv. Fikk øredråper og smertestillende og jeg la han som vanlig…

Jeg er skikkelig forkjølet og i dårlig form. Og som regel våkner jeg bare gutta puster litt tungt. Men i natt så sov jeg! Det skulle jeg ikke ha gjort…!

For når jeg våknet imorres av Oscar som babla på rommet sitt og jeg fikk karret meg opp og hentet han. Fikk han ned på stua og fikk på meg briller, da kom sjokket!

Oscar så ikke ut på armen/skulder/ryggen og den ene foten…han var grønn og blå på skulderen/armen og foten og oppskrapet på ryggen. Jeg ble helt slått i bakken. Jeg ble kvalm og svimmel og gråt…Jeg bare gråt og gråt…

Hva har skjedd med gutten min og hvorfor?

Han har gjort dette med seg selv 😭
For bobleveggen over sengen hans var ødelagt. Så han har oppført seg disse skadene i natt. Det virkelig KNUSER mammahjertet og jeg føler meg som verdens verste mor..

Jeg skulle jo ha våknet, hørt han, hjulpet han, stoppet han!

Legetime ble bestilt og han er nå satt på antibiotikakur med misstanke om indre ørebetennelse og vi håper dette skal hjelpe på smertene vi antar at han har…Ellers må vi inn på sykehuset…

For Oscar kan ikke snakke og han kan ikke fortelle hvor han har vondt, om han har vondt, om han er sliten, lei seg, redd, bekymret…

Dette er veldig vanskelig å forholde seg til på en vanlig dag og helt grusomt å forholde seg til på en dag som denne…

Så i natt skal jeg ikke sove, jeg skal våke og passe på og beskytte…For det er det jeg må!

Uansett hvor trøtt, sliten, syk jeg er…

For han kan ikke snakke og da er det min jobb å passe på!

En liten drøm har gått i oppfyllelse…

For noen dager siden fikk jeg en utrolig koselig melding på messenger.

Ikke bare ble jeg glad for det jeg fikk vite men jeg ble også utrolig takknemlig for at vedkommende tok seg tid til å sende meg melding å fortelle meg om dette.

Jeg fikk vite at en skjønn liten gutt ved navn Berge, som har møtt Oscar tidligere og viste stor interesse for han. Han ville vite mer om Diagnosen hans og ville kjøpe boka jeg har skrevet om Oscar. Nå har Berge valgt å bruke denne boka og erfaringene og lærdommen han fikk om Oscar til å holde et innlegg/foredrag om autisme og Oscar for klassen sin!

Jeg ble så utrolig glad og stolt når jeg hørte dette! For det betyr at jobben jeg gjør har betydning og betyr noe for noen. Og kjære Berge fører dette videre til sine medelever og kanskje kan det vekke litt interesse i dem også!

Det er vel lov å håpe…:)

Men jeg lever nå i lykke og takknemmelighet for det jeg har fått. Berge vet nok ikke dette og er nok litt for ung til å forstå, men han har gitt meg en enorm gave og han er ansvarlig for at en av drømmene mine har gått i oppfyllelse…❤

Så kjære Berge! Takk skal du ha! Kanskje du leser dette når du blir stor nok selv og kanskje mammaen din leser det for deg nå!

For Berge…Akkurat nå er du helten min ❤

Trollene i berget…

Det var en gang en trolljente. Da hun var liten bodde hun i berget sammen med trollfamilien sin.
Det som var spesielt var at ingen i skogen viste at de var troll. For når de gikk ut av hulen kunne de skape seg om til hva de ville.

Trolljenta lærte fort å skape seg om og trollforeldrene var veldig flinke til å skape seg om. De var så flinke at trolljenta ofte ikke kjente de igjen når hun møtte dem på utsiden…De var så fine og flinke og perfekte, ingen så igjennom forkledningen. Ikke til noen av dem, for trollbarna hadde fått god lærdom i å skape seg om og de var også perfekte der ute i verden. Det var det de andre så, det perfekte!
Noen misstenkte nok at de var troll, men ingen turte å si noe…

For på innsiden av hulen var alt annerledes. På innsiden av hulen gikk det ikke ann å skape seg om så der var de troll. Sinte troll, aggresive,bedømmende troll, voldelige troll og slemme troll. På innsiden var det ingen som slapp inn. På innsiden bak lukked huledør kom alt det negative fram. Ingenting var godt nok for noen, ingen var flinke nok, smarte nok, tynne nok, pene nok. For de var jo troll…

Og det var urettferdig at de var troll for de andre var jo ikke det. De andre var ikke som dem. Noen ganger var de sjalu på de andre i skogen, noen ganger hatet de dem, noen ganger var det de andre sin feil at de var troll. Men de sa aldri noe til noen…For det var jo ingen som visste at de var troll og det var det heller ingen som skulle vite…

Trollfar var ofte sint og kunne både brøle og brake, hamre og dytte. Han var et sinna troll og det smalt i dunder og brak og trollungene fikk ofte kjenne på dette…Men det gikk fort over når han skapte seg om ute i verden. Men selv om han var en annen ute i verden var trollfar alltid inne i han og noen få klarte å se litt av trollet…Men de sa aldri noe…

Trollmor likte å være omskapt best. Hun likte å holde trollhulen ren og pen og at det skulle se fint ut hele tiden. Selv om ingen fikk komme inn. Trollbarna lærte å vaske å holde det rent og å holde seg rene og ha det ryddig. De lærte å lage mat og kle seg fint. Men de lærte aldri å elske seg selv som troll. De lærte å omskape seg til perfekte skapninger som verden beundret og likte og synes var pene…men på innsiden var de troll…

Trollbarna hadde nok mat og de lærte å bli flinke på skolen og å alltid yte alt de klarte. Men ofte var det ikke alltid nok, uansett hvor hard de jobbet, hvor flinke de var, hvor fine de var og hvor flinke de var til å skape seg om. For på innsiden var de troll…De ble aldri smarte nok, tynne nok, pene nok, flinke nok. For uansett hva de gjorde var de troll…

Det var andre skapninger ute i skogen som misstenkte at familien var troll. Men de sa aldri noe…

Trollungene flyttet ut i verden og forble omskapte. For det var bare i trollhulen de kunne bli troll igjen. Det var ingen der ute i verden som visste at de var troll…Det var bare de selv som visste det og de snakket ikke om det. De ble eksperter på å late som, å være perfekte, flinke, omskapte skapninger…

Årene gikk og ingen visste noe…Men de visste det at; Uansett hvor langt de reiste, hvor hardt de jobbet, hvor mye de enn prøvde var det nytteløst! For på innsiden var de og kom alltid til å være troll…

Kanskje en dag kom dagen de kunne gå ut og være troll å la verden få se dem slik de egentlig var. Kanskje kunne de være stolte av å være troll. Men de var opplært til å vite at verden var redde dem, likte dem ikke, ville ikke ha noe med dem å gjøre. Det var kun trollfamilien man kunne stole på. Det var kun dem som kunne, visste og var best. De var redde for de andre. Tenk hvis de ville dem vondt. De var jo tross alt troll…

Men en dag bestemte den ene trolljenta seg for å fortelle noen at hun var troll. Hun åpnet seg opp og fortalte om alt som hadde foregått i hulen og alt det vonde hun bar inne i seg. Om alt det fæle og alt det trollete.

Og vet dere hva? De likte henne! Selv om hun var troll…De brydde seg ikke om vortene, den tykke magen, at hun ikke kunne skrive perfekt, at hun ikke var den smarteste i skogen. At hun ikke var pen under overflaten…

De likte henne fordi hun var verdens snilleste troll og da betydde det andre ingenting. Så fra den dagen av gikk trolljenta rundt i verden og var den hun var, på innsiden var hun et troll…

Men i berget var ingenting forandret og i og med at det var bare i berget de kunne skape seg om til troll på ordentlig var det enda mange i skogen som ikke visste at de også var troll…
Vel mange misstenkte det, men ingen turte å si noe…

Første dag i første klasse…

Ja da kom dagen som jeg har gruet meg til så lenge. Som jeg skrev i går var det noen hendelser som gjorde dagen litt ekstra ambivalent…

Og jeg må bare nevne at tilbakemeldingene etter innlegget i går har vært enorme og utelukkende positive og virkelig gitt meg nytt mot!

I dag fikk jeg mld fra vilt fremmede som leste bloggen i går som lurte på hvordan dagen gikk. Og da velger jeg å blogge igjen jeg 🙂

Dagen startet med at vi forsov oss…ha ha ha. Og Oscar ville IKKE hverken stå opp eller spise frokost her hjemme. Men etter litt strenge beskjeder fikk han i seg mat og på seg klær.

Vi fikk lurt Odin i barnehagen med hjelp fra de fantastiske damene som jobber der. Uten for mye drama fra Oscar. Så gikk vi mot skolen…

Jeg valgte å la han få disse litt først og var den siste som trasket opp mot horden av barn og voksne som sto klare for å møte lærerne.

Vi stilte oss litt på siden og Oscar fikk sitte på sykkelen og jeg hadde litt Algrens biler i veska han fikk i ny og ne. Han satt som en helt og klappet når de andre klappet og smilte.

Så begynte fadderne å synge og da knakk jeg sammen…Første dag i første klasse… Tårene rant og Oscar skjønte ingenting stakkars… Men takket være en flott spesialpedagog som strøyk litt på meg og oppmuntrende smil fra flere ansatte på skolen og også noen foreldre. Hentet jeg meg inn igjen…

Alle barna ble ropt opp og jeg ble med Oscar inn i gangen. Hjalp til med å kle av han og så gikk han bare…Sammen med en assistent og spes.ped læreren. Han Sa “hade” og gikk…Shit…så fort det gikk…

Andre foreldre måtte bli med sine inn, noen gråt osv…min bare gikk…og jeg kunne ikke følge etter heller selv om jeg var aldri så nysjerrig, for Oscar skal ikke assosiere meg med skolen. Mamma og skolen hører ikke sammen. Altså på skolen skal ikke mamma være…

Så da gikk jeg hjem da…Og satte meg i sofaen og gråt litt mer når søstra mi sendte meg de fine bildene hun hadde tatt av oss. Og jeg lurte sånn på hvordan det gikk…

Og da…tikket det inn en melding! En messenger fra en fantastisk nabo og venn fra; “from behind enemy lines”som han skrev 😅ha ha ha
Kjære Magnus Andreas Olsen, det du gjorde i dag betyr mer enn du aner. Det at du tenkte på meg når du var der med ditt eget barn og tok deg tid til å sende meg en statusraport var rett og slett fantastisk! Tusen hjertelig takk! Det glemmes ikke ❤ Pulsen sank og jeg slappet av!

Senere på dagen dro jeg for å hentet Odin først og da så jeg Oscar prøvde å teste ut regler over skolegrenser😂 Men han koste seg så det ut som. Jeg hentet Oscar og han ble villig med hjem. Og var sulten og koste seg med middag. Så fikk han bake kake som samboeren skal ha imorgen. Men Oscar fikk smake og var strålende fornøyd. Ble en slags feiring for Oscar med kake. Ikke at han forstår dette men det gjør jeg!

Mens alt dette foregår renner det inn meldinger fra folk om hvordan det gikk. Så her har dere svaret folkens;

Det gikk strålende, Oscar er verdens flinkeste og jeg haltet meg gjennom. De andre foreldrene virker så langt greie og forståelsesfulle. Jeg prøvde å ikke fokusere på den som kom med det utrivelige utsagnet og fokusere på Oscar min ❤ Første dag i første klasse gikk bra!

Nå venter resten av livet…