I mitt lille vindu…

I mitt lille vindu.
Ser jeg alt som skjer…
Alle folka uttafor,
Som hygger seg og ler…

Det siste året har vært rart for alle. Karrantener, isolasjon og sosial nedstigning…

I mitt lille “vindu” leser jeg om folk som sliter og synes dette er tøft og uvanlig og vanskelig…

Og den siste tiden har det truffet meg hardere og hardere at dette året egentlig ikke har vært så unormalt år for oss…

Vi er ikke ukjent med å stå på sidelinjen, obervere og se/lese om det de andre gjør sammen, uten oss. Være på utsiden og ikke bli inkludert…

Det som har vært uvanlig for oss er at nå har alle de andre også hatt det sånn og på en eller annen forskrudd måte har det faktisk føltes litt godt😢

For når folk er stengt inne og ikke får være sammen blir ikke vi glemt/utestengt…
Da trenger jeg ikke være lei meg når jeg ser venner på Facebook legger ut fine bilder av skøyteturer sammen og hytteturer sammen og koselig sammvær sammen…
Uten oss…

Guttene i klassen møtes for å gå på skøyter, ake, bygge borg. Foreldre bygger nettverk og drikker kaffe og koser seg mens ungene leker…
Vi blir glemt…

Oscar går på nærskolen sin, i en helt normal klasse…Eller det skal han egentlig. Men han er den han er så han må ha pauser og få jobbe med sine ting. For seg selv og borte fra fellesskapet…
Da blir han fort glemt…
Både elevene og lærerne glemmer at Oscar er der og må få bli med på det han kan…
For han trives i klassen!
Han liker å være der og han har så mye læring i å få være der…
Det at han da blir glemt når ting blir planlagt, turer, forestilinger, juleverksteder…
Det gjør vondt!

Nå i år har det vært vanskelig med bursdager og felles arrangementer og skolene har vært nødt til å innføre ulike tiltak for å ivareta smittevern og sånn.
Og da har et av tiltakene vært at Oscar blitt isolert fra klassen sin ved flere anledninger.
Da blir han glemt, lærerne glemmer å inkludere han når det går og elevene glemmer at han går i klassen…Foreldrene glemmer at vi også er der…Jeg møter de ikke for jeg må levere Oscar et annet sted på skolen mens de henter og leverer i gangen til klassen…
Vi er skyggene som går forbi…

Sånn føles det også på privaten…
Vi er skyggene som får likes på blogg og Facebook, som får støtte og fine kommenterer igjennom vinduet, men svært få kommer å ringer på døra…

Jeg vet at vi er annerledes og kanskje har med oss litt mer bagasje på tur når vi får bli med. Men baggene er ikke så tunge at vi ikke klarer å bære dem…Vi kan bli med…Vi vil bli med…
Vi ønsker å få være med…

Det gjør vondt for meg å se disse bildene som venner legger ut…
De der borte, de som vi kjente så godt…
De vi var med før…
Men ikke nå…
Halloween turer sammen…
Skøyteturer, ski turer, aketurer…
Sammen.
Uten oss…

Før var jeg den som inviterte inn alle, middager, grilling, kos og hygge.
Sammen alle sammen og vi hadde venner med barn på samme alder og jeg organiserte og ordnet i stand…

Men så ble det litt mye…
Litt mye for meg og
litt mye med oss tenker jeg…

Og nå sitter jeg her å ser på dem der ute…

Jeg måtte ta meg sammen for ikke å grine når jeg gikk forbi skytebanen i dag og så grupper med foreldre som koste seg sammen…
Vi kunne også vært med der…

Så tenker jeg er det
MEG???
OSS???
Orker folk oss ikke…
Er vi så mye…
Er JEG for mye…

Ei gammel venninne sa for noen år siden etter noen drinker for mye innabors;
at hun ikke klarte å snakke med meg lengre…For hun følte at jeg hadde så mye…
Og hun visste ikke hva hun skulle si…Hun turte ikke “klage” over sine “problemer” til meg når vårt liv er som det er…Og at det er for tøft og vanskelig å høre om det for man vet ikke hva man skal si.

Det satte sine spor…

For jeg får ikke gjort noe med det!💔
Det er sånn vi har det, sånn vi lever og sånn vi er…Og jeg føler seriøst at selv i det mørkeste mørke så prøver jeg å holde motet oppe! Tenke på det positive og være der for de rundt meg…

Jeg har noen gode nære venner og ei av dem er i litt samme situasjon som oss og min historie kunne like godt vært hennes historie…
Og det gjør så vondt å høre…
At vi mister de rundt oss, at vi ikke får bli med, hvorfor?
Fordi vi er annerledes…

I dag ble en ekstra vondt dag…

Vi dro på isfisking i dag, vi 4 som familie og BPA…Helt alene…
Så kom vi hjem og så alle på skøytebanen…

Jeg ser og jeg ser og jeg ser…

Men får ikke mulighet til å være med…💔

Turglede og lekseglede❄❤

Jeg har jo vist bilder av Oscar på tur før.
Han ELSKER å gå på tur!
Bryr seg lite og vær og klær og årstid.
Ut på tur og ALDRI sur det er virkelig hans motto.
Og nå som Trondheim kommune har kommet med nye tiltak rundt smittesituasjonen vår blir det ekstra stas å få være ute og røre på seg.
Jeg blir så glad av å se han i bevegelse, hoppende, trippende, skippende bortover og ofte så “synger” han på sin egen måte.
Alle som jobber rundt Oscar er flinke til å ta han med ut og la han få puste, løpe og leve❤

For det er corona og det er så mange restriksjoner og regler og ting vi ikke kan få gjort akkurat nå…
Som;
Lekeland og hoppeland(rush), og badebasseng og ikke minst kjøre rulletrapp på kjøpesenter…
MEN vi kan være ute og gå og løpe og kose oss og ta et tips fra Oscar når vi går og nynn en liten sang for deg selv og kanskje for de du gpr forbi…😘
For jeg kan love dere at ikke ÉN person vi har passert som har sett og hørt han komme skippende/syngende har dratt på smilebådet og løftet hodet❤

I går var det første skoledag etter ferien for Odin og Oscar. Egentlig skulle begge være på SFO i romjula. Men den ble stengt pga for mange smittede ved vår skole og da for få ansatte til å ha på jobb. Men skolen fikk alikevell til å ha et opplegg for Oscar noen timer hver dag. Så han fikk komme og være i gymsalen og storkose seg med leker og moro❤
Heldigvis hadde jeg forutsett at noe slik muligens ville skje så jeg hadde noen oppsparte BPA timer som jeg omdisponerte til Odin.
Så han fikk kommet seg litt mer ut og i akrivitet enn det jeg makter å ta han med på også 😘
Men i går var første dag tilbake til “normalen”.
Og Odin kom hjem med lekser som skulle gjøres. Her har vi prøvd litt ulike metoder for å få motivert han til å ville gjøre lekser. Vi har forsøkt et ark hver dag…Vente til litt uti uka, men har egentlig landet på at mandag er den dagen vi har mest energi og overskudd så da peiser vi på og blir ferdige med en gang(med 4 ark) og så er det jo leselekse hver dag i tillegg…
Så i går etter middag og litt lek og bading så satte jeg og Odin oss ned for å gjøre lekser som vanlig…
Det som var litt mer “uvanlig” var at Oscar ikke ville på rommet sitt og slappe av med boblevegg og lekene sine. Han surret rundt oss og fram og tilbake på gulvet og fant ikke ro. Og sa blankt: NEI! til alt som ble foreslått for han av BPA.
Så da spurte jeg; Vil du gjøre lekser Oscar???
Og da hoppet han til og sprang til bordet og satte seg ned! For; JA! Det ville han også❤
Heldigvis var det koronapandemi i vår og Oscar var hjemme 1 uke og da fikk vi en drøss!!! Med aktivitetsark tilpasset hans nivå i en perm med hjem og den har jeg tatt vare på. Så jeg dro fram talloppgaver, og matching og klipping og greier og han koste seg og sto på.
Og da vi var ferdige var begge gutta SÅÅÅ fornøyd med sin egen insats og mor var enormt stolt av de to flinke gutta sine💙💙
Sånne dager legger vi i det gode minner skrinet og tar fram de dagene det butter mer imot💙

For i går!
Kunne det definitivt vært mye verre…😂😘🙈

Nytt år! Nye navn💙💙

Dette nydelige bildet sneik jeg meg til da jeg sto å tok oppvasken på kjøkkenet en kveld, gutta lå å så på film og plutselig hørte jeg;
Jeg elsker deg Oscar❤
Kooooos! Sier Odin.
Og jeg sneik meg rundt hjørnet og tok en titt…
Tårene trillet og hjertet vokste nesten ut av brystet og mors stolthet fløy oppunder taket!

Den siste tiden har det vært mange fine stunder mellom gutta. Og selv om minstemann ofte blir både sjalu og sint og både kan slå og hive broren ut av rommet sitt. Så overskygges de tøffe “kranglene” av de gode stundene som den på bildet❤

Gutta MINE!💙💙

Gutta har ikke sett eller hørt fra sin far på snart 1 år…
Han betaler ikke bidrag til gutta og vi hører ingenting utover en gave i bursdag eller til jul som enten sendes i posten eller blir levert via andre…
Jeg har foreldreansvaret for dem og er den eneste som følger opp og stiller opp og er der for dem…

Helt siden far meldte seg ut av livene til gutta frivillig eller egentlig helt siden gutta ble født og vi ikke ble enige om navnene dere, har jeg tenkt på dette med navnene de har…

Det ble en del press fra familien om hva de skulle hete når vi valgte navn på gutta…
Spesielt når de gjalt Odin, da han er født på dødsdagen til et avdødt familiemedlem…
Og jeg tenkte at av respekt for nærmeste familie og tradisjoner de hadde og da min ex føyde jeg meg og valgte mellomnavn og etternavn deretter…
For jeg nektet å kalle opp Odin etter den de ønsket og da måtte jeg gi meg på noe følte jeg…

Men det har ikke føltes riktig…
Og hele 2020 har det bare føltes mer og mer feil…
Det er MINE gutter!
Det er jeg som har dem og tar vare på dem og det er rettferdig og riktig at det er mitt navn de bærer videre…
De vet jo hvem faren er osv…
Så det er ikke det det handler om.
Noen synes kanskje dette er smålig osv.
Men for meg er det viktig!

Jeg foreslo for min ex da vi giftet oss at vi skulle ta hverandres navn så alle i familien kunne hete wet samme, noe han nektet.
Hadde han gått med på det hadde vi jo begge hett det samme som gutta nå. Men nå ble det ikke sånn og det var hans navn som sto sist og da ble det dominerende…

På nyttårsaften sto jeg som jeg alltid gjør å så på raketter mens tårene presset på og alt det tøffe i året som har vært kommer vellende opp…Alle kamper, sykdommer, redsler og tøffe stunder…

Og HÅPET om at det nye året skal bringe med seg flere av de gode stundene og mindre av det vonde og ikke minst det sterkeste av alle ønsker at Oscar skal lære å snakke…

Og jeg tenkte på alt JEG har gjort og stått i og stilt opp på i året som har gått!
JEG; Line Natalie Røllheim Albertsen!
Mamman til Oscar og Odin.

Og da bestemte jeg at 2021 skal starte med at gutta nå blir helt mine…
Oscar Røllheim-Albertsen💙
Odin Røllheim-Albertsen 💙
Heter de nå…

Og vi skal gå 2021 i møte med mye mot og kjærlighet og håp om bedre tider…
Og ikke minst styrke i de kampene som vil komme!

Meg og gutta mine og JM som ekstra side kick💙

Det vil gå bra!
Det skal gå bra!
Det kommer til å gå bra💙

Det kunne vært verre…

Jeg er takknemlig ❤

Jeg er takknemlig…

Jeg er takknemlig for at vi lever og er,
For mat i våre mager og at vi har nok klær…

Jeg er takknemlig for at pengene akkurat strekker til…
For at ungene har gaver under juletre og synes at mamma hun er snill…

Jeg er takknemlig for mine nydelige gutter to…
For vakre øyeblikk med dem og for deres naive barnetro…

Jeg er takknemlig for at vi sover under et solid tak, og at det å holde varmen her er ingen vrien sak…

Jeg er takknemlig jeg, for at jeg fikk ufør i fra NAV…
At det hele ordnet seg uten krangler, kamp og krav…

Jeg er takknemlig for at legene rundt oss fins…
At de jobber hardt og godt og ser min lille prins…

Jeg er takknemlig for at kjæresten min er her…
Vi vet ikke hvor lenge vi har han men nyter alle stundene han er nær…

Jeg er takknemlig for at Oscar har fått BPA…
At de er glade i gutta mine, jobber godt så vi alle har det bra!

Og jeg er takknemlig for kommunen! Ja tenk på det! For de har hjulpet oss og støttet oss og var villige til å se…

Og jeg er så utrolig takknemlig for gutta mine!
At de begge er så sterke, tøffe, modige og fine!

At de har empati i sine hjerter ❤
Og når de ler og smiler letter alle mine smerter…

Og jeg er takknemlig for alle fine stunder med alle jeg er glad i og med dem!
Og jeg er takknemlig for at jeg får lov å gi dem klem…

Jeg er takknemlig for at Odin har så god fantasi…
For han energi og pågangsmot og at han alltid er snill og blid…

Jeg er takknemlig for Oscar og hans pågangsmot og hans sterke hjerte…
For at han øver på ord og på å utrykke seg og jobber modig igjennom sin smerte…

Jeg er takknemlig for at vi har holdt oss friske fra Corona og ikke har mistet noen som har blitt syke…
Og at julevinden atter en gang alle våre kinn kan stryke…

Jeg er takknemlig for alle tunge skritt i mine sko…
For veien har vært lang og hard, kampene har vært mange men jeg står her jo!

Jeg er takknemlig for at jeg får en jul igjen, med nær familie og gutta og JM og en ansatt og en venn…

Jeg er takknemlig for min kraft, min styrke, mitt håp og min sterke tro!
På at et skritt av gangen skal jeg krysse en enda en ny vei, et hav, et fjell eller en ny bro…

100.tusen følelser…

Bildet er tatt forrige helg da jeg og Oscarbakte lussekatter sammen, bare vi to❤

Mens så satt mor i gangen på sykehuset og grein så det spruter…

Så fort ting kan snu…

Oscar skulle jo inn i dag og reoperere øret sitt som har plaget han. Og i og med at vi skulle møte fastende så vekket jeg han ikke før rett før vi skulle ut døra…
Da vi kommer ned på sykehuset oppdager vi en ny kul i hodet som har sprekt opp og blødd…😱
Jeg får legen til å kontakte Barn Mottak med en gang da det er der vi får oppfølging for disse kulene…
Legen som følger opp Oscar er ikke på jobb selfølgeli og en annen lege ringer MEG og vil vi skal komme dit…🙈
Jeg beordrer regelrett vedkommende å ta kontakt med ØNH kirurg som skal operere Oscar og bli enig med han om hvem som gjør hva og hva som skal gjøres…
Heldigvis har vi verdens beste lege på Trondsletten som også blandet seg inn så nå håper jeg de fikk koordinert seg alle sammen og at ting blir gjort/gjennomført…
Mange kokker og mye søl men til slutt så må de vel få til å lage middag…🙈

Narkosen til Oscar i dag gikk ikke som forventet…
Sist gang sovnet han godt inn med meg ved sin side i senga og alt gikk knirkefritt…
Denne gangen bråvåknet han inne på operasjonsstua og heiv seg rund og reiste seg og klamret seg til meg og skulle på INGEN måte puste inn i masken. Jeg så skrekken og panikken i øynene hans…
Mens jeg tviholdt han i armene mine og sang; kattepus å kattepus…Så rolig jeg kunne…
Så sovnet han til slutt…

Og mor ble plassert ute i gangen mens tårene fosset…

Vi var jo på oppsummeringssamtale hos BUP i går og i dag ville jeg ringe BV og få høre hva de tenker nå. Så jeg fikk tatt meg sammen litt og fikk ringt dem. De avslutter/henlegger nå saken! Og vi er ferdige med barnevernet!!!

Og da kom tårene enda en gang! Denne gangen av lettelse…
Advokaten ble informert og selv om det kostet oss 10.000 kr nå før jul i utgifter til henne var det verdt det!

Og så ble jeg redd for Oscar igjen og 100.Tusen følelser strømmet igjennom hodet…

Nå sitter jeg ved Oscar sin side og venter på at han skal våkne. Han snorker ❤
Operasjonen gikk bra!
Det har ligget slimete ørevoks i mellomøret til Oscar stakkars og DET er vondt og ubehagelig det…
Så nå er det sugd ut…Og hullet er pyntet opp og vi håper og ber til gud og alle øvre makter om at det nå gror av seg selv…og vi ikke trenger flere operasjoner…

Kulen så grei ut og konklusjonen er at han har skallet seg i hodet på grunn av smerter…💔

Jeg har ikke klart å spise enda…men man kommer langt med Pepsi Max!

Nå håper jeg julefreden kan senke seg over hus og heim og at vi kan feire uten smerter og med ro i sinnet…❤

Resten av Barnevernet historien fortelles når jeg har fått landet og funnet bakken igjen…

Det er grusomt å se at han har så vondt…

I går var vi på sykehuset og sjekket øret til Oscar og de bestemte seg for å vente med å gjøre noe inntill de fikk prøvesvar…
MEN de sa klart i fra at om han ble verre måtte jeg ta kontakt…
I går kveld fikk han ikke sove og jeg måtte gi dobbel dose smertestillende for at han skulle finne roen…

I dag fikk han smertestillende på morgenen og ble sendt på skolen da jeg hadde intet mindre enn TRE viktige møter å gå på i dag…
Et hos legen for meg selv.
Måtte ta nye blodprøver for å følge opp at jeg har lave hvite blodlegemer igjen…

Et på BUP i forhold til Odin.
Oppsummering av hva de har gjort så langt og hva de har konkludert med så langt. Oh hva de tenker veien er videre for Odin. Dette ble heldigvis et veldig godt møte. Og de skal fortsette den gode jobben med både Odin og hjelpe oss å hjelpe han ❤

Og et på DPS for meg selv igjen…
Den siste tiden har det rett og slett blitt for mye for meg i forhold til dette med barnevernet blant annet… Det har vært en forferdelig situasjon å stå i og dere aner ikke hva de har sagt og gjort…Men det har gitt meg dyp panikk og angst. Jeg er livredd…Jeg lover å fortelle hele historien her når alt er over men nå er jeg redd for å dele for mye i frykt…
Jeg har derimot delt med nære og kjære og jeg har også fått mye støtte fra vilt fremmede etter at jeg åpnet meg å delte i starten av prosessen…
Jeg delte mine/våre opplevelser med ei av disse nydelige damene som kontaktet meg for å støtte meg over tlf mens jeg skalv og gråt og ikke fikk puste…
Hun beordret meg til å dra til legen dagen etter. Hvilket jeg gjorde og jeg delte alt med fastlegen!
Alle de mørke tankene, panikken, redselen og marerittene. Hvordan jeg nå sliter med å åpne brev, er livredd når jeg får meldinger eller telefoner fra skolen til gutta og jeg våkner midt på natta og må sjekke at de er i sengene sine blant annet…
Så DPS ble neste steg!
Jeg må også ta vare på meg selv oppi alt…

Så fikk jeg mld fra skolen ang Oscar. Dette har ALDRI skjedd tidligere. Han var helt utenfor og bare bet i seg fingrene, gråt og var hyper urolig. Ingenting hjalp…

Oscar gråter nesten aldri…
Jeg drar rett og henter han og ringer sykehuset.
Han får smertestillende hjemme og de ber oss komme ned med en gang…

Vi hiver oss i bilen.
Jeg får ringt SFO og gitt beskjed om at JM henter Odin i dag.
Da vi nærmer oss sykehuset presset tårene på og det blir vanskelig å puste…
IKKE nå! Tvang jeg meg selv til å tenkebog svelget det ned! IKKE NÅ!!!

Inne på sykehuset var ØNH legen og ørekirurg på plass.
Oscar undersøkes igjen og konkluderes med at de er svært usikre på hva som egentlig skal gjøres og som er galt men at de alle kan se at gutten har store smerter. Han er en helt og lar dem se men det er så vondt at han rister og uler…

Så imorgen blir det hasteoperasjon…
Vi skal møte opp på sykehuset 09.00 fastende og så håper de de klarer å presse inn en CT også…

Nå har Oscar lagt seg men sover IKKE!
Han ligger som i går og dunker hodet i senga(den er polstret så han får ikke til å skade seg men…) og er fryktelig urolig…så det spørs om jeg må opp å gi mer smertestillende…
Han må jo få sove…mulig det er mere vondt å ligge jeg aner ikke…

Jeg må også få sove for det blir en lang dag på sykehuset imorgen antar jeg…
Og jeg kjenner tårene ligger der å presser…
Og jeg MÅ være sterk enda litt lengre!

Jeg er fryktelig urolig men også veldig glad for at de prøver å finne ut av det…
Og jeg er sliten…Veldig sliten…
For det tærer på…

Det er virkelig grusomt å se at han har så vond…💔

Plan A, Plan B, Plan C…osv…osv…

Det er viktig å ha en kriseplan!

En positiv egenskap jeg har arvet fra mine foreldre er at jeg er meget organisert!
Ekstremt systematisk og har veldig kontroll på alt som skal skje. Når, hvor, hvem og hva!

Har ukeplaner på tlf og i papirform.
Legetimer, BPA jobblister, møter med alle instanser, medisniner og oppfølging av meg selv og gutta…
Har oversikter over ALLE møter og for hvem og når…
I 2018 var jeg på over 200 møter…

Så systemet er på plass!
Down!
Oppdatert og følges.
Ting skal ikke glemmes og alt skal følges opp!

Men så kommer vi til den utfordrende delen av vår familie sitt liv…
Alle de uforutsette hendelsene!
Som det ikke går ann å planlegge…

Og de skjer ofte ukentlig.

Alle legebesøkene, ambulanse turene, ekstra ting, småulykker og sykdom som man ikke kan skjerme seg for og ikke planlegge rundt på forhånd…

Mange andre har kanskje ikke tenkt så mye på sånt. Hva gjør jeg hvis, hvem stiller opp om, hvordan løses det dersom…

Men jeg må alltid ha ulike kriseplaner i beredskap. Som i dag for eksempel;

Når Oscar atter en gang må på sykehuset stakkars og vi ikke aner hva som skal skje.
Hva de skal gjøre og hvor lang tid ting tar…

JM har henger KUN i dag og MÅ få fraktet ting på hytta da vi har mottatt utallige klager(tenk at folk bryr seg tenker jeg…men…) på at det står litt utstyr fra oppussingen av gangen(noen veggplater og lister) inntill en vegg i en felles gang. Det står ikke i veien for noen og står pent oppstilt…men..men…enkelte har vel ikke bedre ting å ta seg til enn å klage…

Så hvem henter Odin på SFO i dag???
Hvis jeg er på sykehuset med Oscar og han må operere og JM er 2 timer kjøring unna og laaaaaaaangt utti skogen(som vi også hadde planlagt goood tid i forrveien😅)
For i dag var den eneste dagen hele denne uka jeg skulle ha fri og slappe av og ikke trengte han i beredskap 😅🙈😅🙈😅🙈

Og hva skjer da?
BAM!
En uforutsett hendelse…

Så da må jeg igang med kriseplaner;
Plan A; Odin sin avlaster tar han med hjem etter skolen.
Plan B; Oscar sin BPA henter Odin etter skolen men veldig seint da hun ikke begynner før 16.30…
Plan C; Ting på sykehuset går fort så jeg henter han selv som normalt…

Lett! Gjort! Vi fikser det!

For dette har jeg nå gjort en million ganger!

Kriseplaner…Kriseplaner…Kriseplaner…

Jeg har blitt så vandt til at det skjer ting at jeg er i konstant beredskap.
Hele døgnet…
Jeg kan våkne av en lyd midt på natta og tenke;
Er ungene syke?
Noen som kaster opp?
Feber?
Ulykke?
Er det en inntrenger?
Innbrudd?
Er det brann?
Er det vannlekkasje?
Er det noe utenfor?
Krig?
Hva som helst…

Planen er klar!
Jeg er klar!
Jeg har kontroll!
Det er ingenting jeg ikke kan takle!
Det er ingenting jeg ikke kan fikse!
Det er ingenting jeg ikke kan løse!
Alt for gutta boys!

Plan A, Plan B, Plan C…

Men fy faan så sliten jeg er…😢

Drømmebrevet…

Kjære Linemor.

Da vi fikk den siste mailen fra deg ble vi slått i bakken da vi leste om alt du står iog håndterer helt på egenhånd om dagen.
Vi hadde ikke ord og det var vanskelig å ta innover seg og høre om…
Det har nå gått litt over 2 år siden vi har hatt fysisk kontakt, og selv om vi har mailet litt gjør det vondt å tenke på at vi fremdeles står på hver vår side av denne enorme kløften…
Vi vil ikke at den kløften skal være der mer!

Vi vil du skal vite at vi er utrolig stolte over å lese og høre om den sterke dama du har blitt. At du står stormene av og så flink du er i media med aviser og filmer, ulike prosjekter og ting som er positivt for at Oscar skal få et bedre liv.
Selv om det er unaturlig og annerledes for oss som er mer private mennesker at du deler så mye er det flott å se alt du får til gjennom å være så åpen.

Men det er ikke til å stikke under en stol at det er vondt for oss å lese de tingene du velger å dele med omverdenen om din barndom.
Og når vi leser det blir det sånn at vi tolker synet du da må ha hatt og fremdeles på oss som foreldre. Det er vondt å lese at du ikke husker at vi sa vi elsket deg og er glade i deg, for vi husker at vi sa det mange ganger. Men det må ligge mye annet bak som da fører til at du ikke husker dette. Det er vondt for oss at du trekker fram kommentarer vi sa som gjorde deg så nedstemt når de ikke var ment på den måten.

Det er vondt for oss at du deler oppfattninger om oss som foreldre som vi selv ikke får mulugheten til å kommentere når vi ikke snakker sammen lengre. Men vi forstår at du ikke klarer å snakke med oss nå i lys av alt som har skjedd og ting vi har gjort og ikke gjort.

Det er vondt å vite at vi har vært med på å rive ditt selvbilde ned og du føler deg tråkket på og ikke verdsatt i din barndom. At du skriver at du føler vi ikke mente du var god nok, pen nok og tynn nok…
Vi har nok sagt ting på feil måter og opptrådt på ulike vis som har gjort at du har missforstått våre intensjoner…

Vi vil du skal vite at vi synes du ER god nok og vi er fryktelig stolte av deg begge to!
Vi har mange gode minner fra din barndom som vi husker med stolthet og håper du også nå kan få vite hvor mye godt vi tenkte og tenker om deg jenta vår! For eksempel da du;
Holdt tale på veiene av alle konfirmantene da du ble konfirmert. Enda du ble hardt utsatt for mobbing og hadde det tøft sto du der oppe alene og snakket.
Den fantastiske storesøsteren du har vært for din bror og din søster!
At du vant bronsje i svømming på et stort landsdekkende stemne enda vi aldri var å så på når du svømte en eneste gang. Det betyr ikke at vi ikke var glade på dine veiene vi hadde bare frykteig mye annet å gjøre på den tiden. Men vi angrer på dette nå i etterkant.
Det at du spilte en liten rolle på den store scenen på teateret i hjemmbyen.
Og vi er så stolte av bare det at du er du og på tross av mobbing fra nære familiemedlemmer og at du har blitt mobbet/sjikanert og plaget fra 1 skoledag så kom du deg gjennom det og du jobbet deg ut på den andre siden. Med greie karakterer og et mål i livet. Du lærte deg å lese på tross av dyseleksi og alt du har satt deg fore har du klart opp igjennom…

Selv om det har vært tøft og vi ikke alltid har vært tilstede og støttet deg slik vi kanskje burde kommer dette ikke av ondskap men unvitenhet. Vi mente det bare godt da vi prøvde å støtte deg igjennom spiseforstyrrelsene dine og beklager at dette ble feil. At vi ikke tok kontakt med helsepersonell og skaffet deg hjelpen du trengte. Men vi er veldig glade for at du på egenhånd fikk tak i hjelpen og kom deg igjennom denne perioden også.

Vi mente det godt da du var liten og vi mener det godt den dag i dag. Men forstår at du har en del traumer og vonde minner vi må snakke om og legge bak oss for å kunne gå videre…
Vi håper du kan legge mye av det bak deg nå og se frammover når vi nå sier at vi vet vi gjorde mange feil og vi beklager dem alle men at du vet at det meste var i beste mening…

Vi har laget en liten fotobok til DEG og for DEG som er slik vi husker barndommen din. Med gode minner og fine stunder og håper DU kan se/lese i den og minnes noe av det gode. For det har jo vært mye fint også selv om det var vonde ting…

Vi forstår at det ikke er så lett å minnes alt det gode når de vonde tingene ligger å lurer i overflaten og det ikke er bearbeidet på riktig måte. Vi forstår at du har behov for å snakke om det og dele dette vonde for å klare å legge det bak deg. Og selv om det er veldig sårt og vondt for oss så skal vi respektere og støtte deg igjennom den prosessen. For det er ikke noe annet i hele verden vi heller vil enn å få ha et forholdt til deg og gutta dine.
Vi bryr oss ikke om hva andre måtte tenke om oss eller hva andre tolker ut i fra det du skriver. Vi vet at alt som betyr noe for oss er at vi kan ordne opp og få et forhold. Hva andre tenker og føler og mener har ingen betydning! Det er kun du og gutta dine og våre andre to barn som betyr noe. Og så lenge vi har det fint og kan gå videre bryr vi oss ikke om omverdnen.

Så selv om det kan være tungt og tøft og føles urettferdig for oss som husker mye av det fine og det er tøft å se seg selv i speilet og måtte stå ovenfor de feilene som har blitt gjort, så skal vi gjøre det for deg og gutta. Vi skal snu oss og se på det som ble vondt og dumt og gå frammover og vite at det ikke skal gjenta seg.
Vi ønsker svært gjerne å få prate med deg igjen og gi deg en klem og si så du husker det;
at vi er stolte av deg og elsker deg!

Vi vil gjøre alt som står i vår makt for å få et forhold til dere igjen! Og få lov til å være en del av gutta sine liv og få lov til å støtte deg i alt du nå står i og vil komme til å stå i i framtiden.

Vi leser at du har det tøft og vi ønsker å hjelpe deg og være der for deg og dine.
For det er det foreldre skal være.
Vi skal stille opp og være der for barna våre igjennom tykt og tynt og gode og onde dager.

Og vi vil du skal vite at vi ønsker å gå videre sammen! Og legge alt det vonde bak oss og fra nå av kunne være der for deg og dine!

“Drømme brevet kom ikke”…

Jeg elsker deg Oscar…da danset hjertet😍

Denne kom Odin hjem med i dag❤

For å virkelig underbygge det som skjedde i går!

Som de fleste sikkert både kan relatete til og forstå er det og har det tidligere vært en del søskensjalusi mellom gutta mine…
Begge veiene faktisk…😘
Oscar er til tider meget sjalu når Odin sitter i fanget og får kos og nærhet.
Da sirkler han rundt som en hai😂 og dumper ned i fanget tvert broren har reist seg og vil ha kos og suss og oppmerksomhet❤😅
Og det er jo helt naturlig at Odin føler seg litt stilt i skyggen av sin bror ofte…
Og at det kan være vanskelig for han å se alt han selv får av både fokus, kvalitetstid og moro når Oscar er borte hos og med BPA assistentene sine…
Sånn er det bare!
Og det er faktisk på tross av at det til tider er tøft og vanskelig noe deilig “normalt” over denne søskensjalusien og kranglingen…😅

I helga har vi hatt hjemmehelg.
Den startet litt dramatisk med Oscar på legevakta. Men det gikk bra denne gangen også❤🤞

På lørdag slappet vi av på formiddagen sammen.
Vi bare hang og slang og nøt at vi hadde fri❤ Så dro BPA med begge gutta ut på et hyggelig besøk til sin fine familie, der gutta elsker å være på besøk ❤
Jeg fikk gått på butikken og kjøpt Dagbladet der vi var med i avisen på lørdag og fikk blogget litt…
Det har vært veldig mye postivit i etterkant av avisinlegget. Mange fine komentarer og folk har tatt kontakt og skrytt av oss.
Boka og vi har fått ny instagram side også❤
#Oscarharautisme#

På søndag var det pepperkakebaking med familien❤ søstra mi og tantebarnet mitt kom og broren min og samboeren hans❤ Vi bakte og pyntet pepperkakehus og koste oss sammen og det var skikkelig familie idyll.
På vår måte selfølgeli;
Med at Odin kom ned å blandet alle konditorfargene og strøssel i melis til en brun guggemeie og så var han ferdig😅
Og Oscar rullet ut og bakte 3 pepperkaker og spiste litt deig og en god del mel, så hoppet han i badekaret😂
Men sånn er det hos oss og vi har en fantastisk forståelsesfull familie som elsker oss uansett!

Vi gjør jula på vår måte❤

Etter pepperkakebaking dro BPA og gutta og en ny fyr(kommer mer tilbake til han seinere håper jeg😉…) ut på isdam utflukt. Og gutta kom hjem til kveldsmat…
Det ble et raskt bad på dem og så fant de senga begge to og sovnet etter mors godnattasang❤
(Ligger en liten filmsnutt på Instagram…)

Mandagen kom og gutta skulle på skolen som vanlig. Så fikk jeg høre at BPA som slulle komme den dagen desverre var syk.
Men det gikk fint. Jeg hentet gutta som vanlig på skolen jeg og JM lagde middag. Oscar hadde litt vondt i magen og litt forstoppelse pga dehydreringen før helgen så vi håpet en gåtur kunne hjelpe…
Så vi kledde på oss og tok oss en “se på julelys/stjernehimmelen vandring” rundt Heimdal her vi bor. Og fikk et ekstra tilskudd med på turen. Ei jente fra klassen til Odin ville bli med og det var jo hyggelig og ikke minst koronavennlig😘

Vi kom oss etterhvert hjem og det ble tid for kveldsmat og bading. Og Odin ville bade sammen med Oscar i går…
Dette har vi tidligere vært litt skeptiske til da det har vært noen hendelser i badekaret som ikke egner seg på trykk(men Odin vet meget godt selv hva jeg refererer til…😂)
Odin lovet og oppføre seg pent og at det ikke skulle gjenta seg. Så de fikk lov. Det var jo tross alt mandag😘😂😅🙈 hi hi hi
JM passet på gutta mens jeg sprang og satte på en klesvask og kom hesblesende inn igjen…
Fylte meg et glass brus på kjøkkenet og da kommer det høyt fra Odin inne på badet;

JEG ELSKER DEG OSCAR…

Hjertet mitt danset og tårene var en selfølge…

Sykehus, Dagbladet og ny instagram konto…

Oi oi oi!
For en helg så langt…

Startet helga på sykehuset igjen…
Oscar kom hjem fra skolen ganske hoven i annsiktet. Han drakk fryktelig mye når han kom hjem(nesten 2 liter faktisk…😱)…
Han hadde fått allergimedisin fra morgenen av og vi er jo som kjent til utredning for denne hudsykdom/allergien begge to. Så jeg tok det ikke så tungt og gav han to piller til når han kom hjem(han kan ta inntill 4 i døgnet…) Stusset litt over at han drakk så mye men tenkte han hadde vært aktiv og ikke drukket så mye før på dagen på skolen…
MEN det funka ikke! Ikke i det hele tatt og det ble bare verre og verre og verre…
Jeg og BPA ble enige om å ringe legevakta da vi fant ut at Oscar også hadde litt feber.
Og legevakta skulle komme på besøk…

Underveis mens vi venter på legevaktlegen oppdager vi også at Oscar ikke får til å tisse…Han satt på do og presset og presset stakkars og trykket seg på magen/blæra.

Da Legevakta kom kikket han på han og kjente på magen og blæra og da gråt Oscar. Så legen bestemte at vi måtte ned på barn mottak med en gang…

Vi heiv oss i bilen vi og Oscar er jo kjent der han for å si det sånn. Så da var det full rulle. Gutten er som vanlig verdens flinkeste pasient. Selv om han klødde som bare det og hadde vondt i magen. Kirurgen kom og tok ultralyd og han hadde nesten tom blære…40 ml… Gutten fikk presset ut bittelitt tiss. Ca 0,5 dl. Og urinen var enormt konsentrert så det blir konkludert med kraftig dehydrering.

Og kraftig allergisk reaksjon!
Han fikk medisin der nede(på tom mage…for han hadde ikke spist siden middag og nå var klokka blitt 23.15…)
Og helten min svelger dritten ned han og løper til bilen for han vil HJEM!

Og vi kommer hjem og jeg prøver å gi han litt blåbær og kveldsmedisinen i sofaen og da får jeg en spykule i fjestet og utover mer som hele sofaen og teppet….
Stakkars! Stakkars! Stakkars! Oscar…
Helt utslitt, men nydusja, nypussa fant han senga lille helten min og sovnet tvært!

I dag sov han leeeeeenge heldigvis og vi fikk fristet han opp med en is og matlysten var også på plass ❤ han er virkelig fantastisk!
Og han fikk mer medisin og det gikk bra!!!

Og gutten fikk slappe av og ta livet med ro her hjemme❤❤❤

Så måtte mor ut å kjøpe avisa for vi skulle jo komme i Dagbladet i dag❤
Og det var ikke en liten fotnote som jeg trodde det skulle være…Nei da!!! Det var HELE midtsiden i avisa! Så kjøp Dagbladet i dag folkens!!!!❤❤❤

Jeg er så stolt av å ha blitt kontaktet av dem!
Og i dag ble jeg også kontaktet av pasientbiblioteket på Rikshospitalet og de vil skrive om og anbefale boka i bladet sitt i 2021!!!
Dette er så gøy!!!
Nå føler jeg den harde jobben jeg har lagt ned begynner å få røtter, føtter og fly❤
Skyene er målet!
Og kunnskap er gull!!!
Og man lærer av å dele❤
Med kunnskap kommer forståelse!!!

Journalisten i Dagbladet tipset om at Facebook er en litt liten arena og at Linked in og Instagram er litt større og hippere nå om dagen.
Så er jeg så heldig å ha en BPA assistent som er litt dreven på “Insta” så nå har boka og vi fått egen side; oscarharautisme
Så følg den også folkens❤

Nå har helten over alle helter lagt seg og sovnet igjen fortere enn svint og imorgen venter en dag med pepperkakebaking og kos❤
Og mor skal ta litt smertestillende(betennelse i en hel…) og se Maskorama og prøve å få ned pulsen for i går og i dag har det vært masse følelser kan man trygt si…❤

Og glem ikke folkens;

Det kunne vært verre!

Fortsatt god helg!❤❤❤
Stor klem fra meg!

P.s; legger ut dabladet artikkelen på Facebook siden min 😘