mammantilenautist Min blogg handler om hvordan det er å være mamma til en liten gutt som blir utredet for autisme. Og utfordringene hverdagen bringer for oss alle ved å leve med et barn med denne diagnosen. Oppturer og nedturer og rett fra hjertet.

Kan du si dem til jeg tror det selv?

Hvis du ser et bilde av meg.
Ser jeg snill ut, ser jeg tøff ut, ser jeg bra nok ut for deg?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Du tror kanskje det, at jeg kan se alt dette selv?
Se det du kanskje ser,
men alt jeg ser;
er jeg bra nok likevell?

Du kan tenke, hun er da fornøyd med seg selv. Har god selvtillit, smiler stort, føler seg vel.
Hun legger ut bilder der hun smiler, det er da ingenting i henne som tviler?

Hun snakker ofte høy og kan både fjase og le. Har da vel ingen trøbbel med å hverken høres eller seees, det er da ingen tvil om det?

Du ser kanskje et pent fjes, en tynn kropp, et fint smil og annsikt stellet opp.
Du tenker kanskje, hun må da være fornøyd og føle seg på topp?

For hun har da sett ut mye verre før?
Var tykkere, sytggere, brydde seg ikke om at hun så ut som hun dør…

Og nå så er hun tynn og fin og smiler alltid bredt. Hun ler så høyt og står så sterkt, så modig har vi aldri sett…

Men er det modig når det meste bare er et skall?
Når du livredd går igjennom livet, angst for feil og fall.

Når du hele livet har fått høre du må være;
Du må være penere, du må være tynnere, du må være mer men mindre.
Det er en tung bør å bære.

Når du aldri før har turt å sluppet noen inn.
For du er så himla redd de skal slukke den siste gnisten din…

Hvis du en gang til må måtte lytte til de stemmer, som krituserer, snakker deg ned, stadig klager og de gremmer…

Alt en gjør kan fort bli feil.
Når du ser deg selv gjennom deres speil.
Da er du stygg, og feit og dum og alltid litt for masse.
Og denne tunge sekken med kritikk må du gå rundt å drasse.

Eller må og må tenker kanskje du?
Du kan jo sette den ned?
Og lytte til deg fine folk har å si?
Kan du være åpen for det?

Og gi slipp på de som skuffet deg, la de gå de som kunste deg når du så vidt slapp dem inn?
Snu din kappe litt og stille deg i en annen vind?

Jo det kan høres lett ut det, bare lytte til det fine og la all dritten gå.
Men desverre kjære venner det skal mer til enn som så…

For du må huske at kritikken startet for lenge, lenge siden…
Det er den som har fått feste seg i min lille viten.

Så om du sier nå;
Du er snill og fantastisk, du er smart og du er vakker…
Så går de ordene i krig med det som bor i meg, de krangler og de baksnakker.

Skal vi tro på dette nye?
Eller skal vi gå til det vi kjenner.
Gå til redsel og kritikk og et liv med falske kjærester og venner?
Skal vi ta inn kjærligheten og la solen på nytt få grye?

Og det kan være du kjenner at dette er urettferdig for deg?
At du nå skal måtte ta støyten for de som var der før?
Det må da være min egen jobb og slippe denne bør?
Du har da aldri vært noe annet enn forståelsesfull, snill og grei?

For det er da folk der ute som har det mye verre enn deg?
Herregud da Line, ta deg sammen, du kan da ikke kreve det av meg?

Og jeg er så redd for at det er det du skal tenke når jeg ber deg hjelpe meg!?!
Jeg er så redd, jeg skal bli for mye, at du rett og slett går lei…

For jeg er enda knust av årevis med knekk og kjeft og skjenn…
Og selv om jeg er sterk som få så trenger jeg deg min venn…

Kan du hjelpe meg til å ta det inn;
at jeg er god nok, snill og vakker?
Kan du hjelpe meg når du ser at livet og selvtilitten imot meg bakker?

Vil du være den som står her og bare vil meg vel?
Kan du si meg fine ting?
Kan du si dem til jeg tror dem selv?

💔

Limboland…

Desember…
Juleforberedelser…
Følelser…
Det er mye, livet er mye, jeg er mye…
Det første lyset er tent i adventstaken, huset er julepyntet, gaver er kjøpt og skal pakkes inn, radioen strømmer julemusikk. Man skal være spendt og glad og spre glede men;
Han er ikke her…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det er som å leve i et limboland:

Der man tviholder på det som er bra, helgen som var, det fine, de gode vennene, alt som nå går bra…
Problemer man har forsert og forhåpentligvis lagt bak seg for en stund. Folk har sviktet, venner har gått, forhold har raknet…
MEN nå er det over!
Og man kom sterkere utav dette også…

Man durer videre i superfart, man tar tak med begge hender og holder fast.
Man har hus, man har bil, man har mat og klær og til og med nok til gaver og kos…Man har minsten som har kommet seg opp av gropa, med masse hjelp og fremdeles vaklende, men vi er i god positiv driv fremmover.

Man har sluttet å rase ned i vekt, kroppen spiller litt mere på lag, det er lettere å spise og man sover igjen på natta…

Limboland…

Det å prøve å nyte freden,stillheten og roen, det “normale” livet uten å bli spist opp innvendig av dårlig samvittighet, for han er ikke her…

Han er i boligen. Det lengste oppholdet noen sinne, en hel uke skal han være der. Og det river, det tærer, det svir…

Limboland

Er det lov å være lettet, er det lov å slappe av, er det lov å bare være for man vet at man må være for han andre seinere i uka her… Er det lov å gi kroppen ro og pause før en anstrengelse? Er det lov å si at man er sliten nå?
Men at man alikevell ikke har noe annet valg enn å gå videre…
For toget går og man må bare feste beltet å bli med på turen…

Flyet landet da den siste diagnosen var på plass…Det smal og det raknet…
Jeg lot det slippe ut, jeg hylte og skrek og gråt og kjente at dette er så jævlig, jævlig urettferdig…
Hvorfor han, Hvorfor oss, Hvorfor meg?

Men flyet landet og toget går videre…
Med vissheten om hva slags baggasje man har ombord, det er den eneste forskjellen. Nå vet jeg helt sikkert hvilken rettning jeg må styre toget, hvilke spor jeg må velge for han…

Limboland…

Det å vite, det å kunne sette fokus, det å lande flyet og endelig få bekreftet det man allerede visste i hjertet sitt.
Å slippe å krangle med leger og fagfolk, å ha noe å vise til. SE HER! jeg hadde rett og jeg bestemmer veien nå. Lettelse over valgene som er tatt, lettelse over at man kan se tilbake og tenke at man har gjort noe riktig!

Sorgen…
At det siste fnugget med håp nå ble revet vekk…At uansett hvor hardt jeg jobber kan jeg intet gjøre, at dette er livet mitt for alltid. Det finnes ingen kur, ingen medisin, ingen hjelp…
Dette ble livet og sånn er det, til den dagen jeg dør!

Limboland…

Det å bli kjent med en ny, det å kjenne på gode følelser, å bli tatt vare på og være nær noen. Det å tørre å stole på noen igjen, det å håpe på noe nytt og bedre, dele av seg selv, de innerste tanker, gi kjærlighet og ta imot…å se noen se på meg og kjenne varmen i hjertet…

Redselen, redd for å si noe feil, gjøre noe feil, redd for at personen skal svikte som de andre, være utro, knuse mitt hjerte…redd for at de indre tankene mine blir for tunge, for mørke, for mye…

Limboland…

Skinne og vise seg fra sin beste side, sterk, kunskapsfull og vakker!
Lysene fra stjernene i vinuene, latter, musikk og sang, klemmer, gode venner, en ny og ukent som kanskje blir. Lov å føle glede, lov å føle lettelse, lov å føle kjærlighet!

Men å også måtte kjenne på redsel, frykt og dårlig samvittighet. Tørre å være seg selv og vise svake sider og håpe man alikevell er nok…Lov å være skuffa, lov å være sliten, svak og trenge omtanke, forståelse og kjærlighet for;

Han er ikke her…💔

Kjære venn;
Jeg skjønner du vil prøve,men du vil aldri helt forstå.
Den uroen, det vonde, den sorgen som bor inni meg fra nå…

Da du kom til var du en glede, var 2 streker på en pinne.
Men mammahjerter visste noe var galt, selv om det er smil man helst vil minne.

Og når jeg lå der og fikk se seg på en skjerm for første gang.
Burde gleden sprettet i være, hjertet fylt seg opp med sang…

Men vi fikk høre at min intuisjon nok desverre var på stell.
Det ble blodprøver og tester, det ble utralyder, eksperter og alt var ikke såre vell…

Men så kom du ut i verden med dunder og med brak, du pustet nesten ikke, var en hvit livløs liten sak.
Men så våknet du til live og hele verden etter dette, er fylt med mammas ønske om å bare gjøre det rette…

For du var knapt fylt 3 små år når du den første diagnosen fikk, det var sykehus og leger, psykologer og mange, mange tester og stikk.
Og så satt vi der i en stor flokk, og der så fikk vi diagnosen høre og etter den dagen skatt har livet vært en salig røre…

For fra første gang mamman din fikk høre hvem du var, var hun rett i kamp,tøff som få,hun var lynras, hun var snar!
For hun skulle skaffe alt til deg som kunne hjelpe deg på veien. Spesped og iop,sakkyndivurdering,BPA,hjelpestønad,
hjelpemidler,ja til og med den boblevegg greien…

Og hver en gang vi satt oss ned å hadde et nytt sånt møte, der alle var så rolige, imøtekommende og søte…
Der alle de “forsto” hvor tøft dette var for meg, å få flere diagnoser på papiret på din vei..
Så tok mor til våpen, hun gikk i kamp og søknadene ble flere, hun banet vei, hun krevde hjelp, hele veien måtte hun strveve!

For det viktigste i verden var at du skulle ha det bra, være den nydeligste fine du som alltid smiler og er glad…
Men i morgen er det siste møtet som skal være på mange år. Imorgen skjer den dagen som setter de dypeste sår!

For imorgen skal mamma få svaret om din siste diagnose,og forsøke å svelge denne uten å gå inn i en psykose…
Hvorfor tenker kanskje du, hun må da ha blitt vandt til dette?
Men nå er det ikke kamper igjen, ingen søknader, ingen ting å fokusere på utenom å sette…

Sette meg ned å ta dette tunge, vonde innover meg, og vit min kjære elskede hvor høyt jeg elsker deg!!!
Men mamma er så lei seg for du ble ikke sånn som hun ønsket du skulle bli…
Og uansett hvor mye jeg jobber, hvor mye jeg kjemper, hvor mye jeg ønsker, hvor mye jeg håper, har det ingenting å si…

Så denne gangen må jeg sette meg ned å ta inn denne sorgen, jeg må slippe ut skuffelsen, gråte og hyle og desverre rive ned hele “mammaersåinnmaritøff” borgen…
Og jeg gruer meg så, jeg føler meg så tom, så ekkel og så sliten…
Etter 7 år med kamper tror jeg aldri noen sinne jeg har følt meg så innmari liten…

Og jeg skjønner lille venn at hverken du eller de rundt oss de forstår…
For det har jo gått 7 år nå, nå er det vel på tide å slutte å være så sår?
Det virker nok rart for veldig mange, for de 7 årene har vært mektige og lange..

Men kjære venn når du ser meg i denne sorgen, knust sønder,knekt og rå, kan vi ikke bare bli enige om dette nå?
For jeg orker ikke forsvare og forklare, kan du ikke bare;
Vise støtte, vise omtanke,gi meg en klem og gi meg trøst?
For dette sorgen den er ikke bare bare, og hvem vet hvor lenge den vil vare, resten av livet kanskje, eller vil den slippe taket litt til neste høst???

Men alt jeg ber om er at du lytter og at du leser og at du tar inn det jeg sier nå!
For uansett hvor mye du ønsker;
Du vil aldri helt forstå…💔

Vil du elske meg da?

Når jeg smiler og ler er blid og glad,
Jeg er nok lett å like når alt er bra?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Når jeg vitser og synger og gir deg en klem, og døren alltid står åpen for deg i mitt hjem…

Når jeg er positiv, sterk og har tid til å lytte, når jeg stiller opp for deg uten å forvente et bytte.

Når jeg tar telefonen og du kan gråte til meg, når jeg hører på dine problemer og er alltid forståelsesfull, snill og grei…

Da er jeg nok lettere å like, for jeg lytter forstår, selv om inni meg er det ofte mye jeg vil skrike…

Men jeg er så redd for å dele det med deg, de skumle, mørke sidene jeg hater så ved meg…

Mitt liv det er på utstilling er det noen som mener, for jeg legger ut bilder, jeg skriver og deler…

Dette er det noen som synes er fint og andre som ikke tåler, men det er ingen som vet om hvordan det faktisk er å gå i mine skosåler…

Du tror du vet, du tror at du kjenner, du tror du har innsikt, tror vi er gode venner…

Men det meste av det du får se det er litt tungt men stort sett bra, for åpner jeg den sorte boksen vil du elske meg da?

Hvis jeg snakker om det tunge om sjalusien og om sorgen…
Om hvordan livet kan være på innsiden av borgen.

Hvis jeg forteller om de dagene jeg egentlig vil vekk, hvor tankene om å fortsette dette livet stivner meg av skrekk…

Om redsler og byrder og følelsen av å drukne i sivet. Om stygge, vonde tanker om å stå i dette livet…

Jeg tørr ikke åpne, for jeg vil ikke såre deg. Jeg vil ikke se deg skuffet, påvirket eller tynget av det som ligger på innsiden av meg…

Jeg ror båten alene for at jeg skal slippe å vise… for det ligger mange tunge tanker bak dette stive gliset…

Og jeg vet og jeg hører at ingen er perfekte…Men deling for meg er for stygt og direkte.
For har jeg først sagt det kan jeg ikke ta ordene vekk, og tanken på å se deg bli skuffet, tynget og full av skrekk…

Og de sier at for å kunne knytte dype bånd sammen, må man åpne seg opp og vise hva som bor inni stammen…

Men vil du elske meg da?

De dagene der ting er tungt, jeg gråter og har det ikke bra?
Vil du tåle å høre om det jeg bærer inne, vil du ta min hånd og tåle sorgen og sinnet?

Vil du tåle mitt mørke, jeg er redd for å dele med deg.
For du kan da bestemme at jeg blir for mye for deg…

Vil du elske alt det stygge sammen med det fine? De dagene jeg ler, de dager jeg må grine…

For jeg kan være sterk og tøff og smart og snill når jeg viser bare overflaten, og det er fint og lett og morsomt og danse med meg nedover gaten.

Men så kommer tankene om dagene og tingene som ikke er så bra.
Vil du tåle de, vil du makte det,
Vil du elske meg da???

Jeg mener at overtenking har blitt en ny folkesykdom og konfrontasjon har blitt helsefarlig…

Hvorfor???
Jo nå skal du høre;

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Konfrontasjon er assosiert med noe negativt, utrygt og utrivelig…
Det er aldri noe gøy å gå til noen, søke noen for å få svar på noe ubehagelig du trenger å vite. Det gir stress, høy puls,vondt i magen og generelt ubehag å konfrontere noen med et tema en selv kjenner er ubehagelig. Sånn er det for alle…
Så det vil man helst unngå, stappe det under teppet, gjemme det bak en stol, late som alt er fint og flott og drømmer og slott for å unngå å kjenne på unehaget…

MEN!
Snu på det da folkens!
Det er skyhøye tall på stress og angst hos befolkningen nå, helt fra barneskolen og oppover…
Hva har skjedd???
Er vi blitt så fullstendig ødelagte av å gjemme oss bak sosiale medier at vi ikke lenger klarer å snakke med hverandre?

Da jeg var yngre slet jeg mye med overtenking i forbindelse med sosiale situasjoner og relasjoner. Jeg var fullstendig paranoid og livredd til en hver tid for å ikke bli likt, gjøre noe som andre oppfatter feil og baksnakking…
Baksnakking SUGER!
Jeg jobbet utrolig hardt for å bli likt av alt og alle, jeg slikket alle oppetter ryggen og var enig med kreti og pleti og snudde meninger etter hvem som satt der der og da. Livredd for hva de sa bak min rygg, overtenkte alle situasjoner, alle reaksjoner, alle relasjoner. Men turte jeg å konfrontere noen??? Nei!
FOR…konfrontasjon suger jo det også…
Det er fryktelig ubehagelig å konfrontere og bli konfrontert…
Men etter en konfrontasjon så er det over i det minste, da vet man, da er det oppklart og ubehaget siger sakte over, man slipper å sitte å tenke og lure og konspirere med angst og ubehag…da er det ferdig…

Men så sitter enkelte der som en iskald snødronning eller konge, høøøøøyt oppe på toppen av Mount Everest, laaaaangt over konfrontasjon, de har plassert seg så langt unna det går ann for å unngå “ubehaget”…
Der trives de med å sitte å få små beskjeder ropt fra ulike skjerpaer som vandrer i livsbanen deres i fjellet.
De får høre små rykter og sladder og “info” så de føler de er “informert” om livet som foregår under dem…
Og så lager de seg ideer, tanker og danner seg meninger ut i fra infoen de får…

Små snøballer blir krummet og sendt nedover fjellsiden i overtenkingens navn…
Mens snøballen ruller nedover plukker den stadig opp nye “tanker” i form av snø, nye ideer, nye meninger som på ingen måte er bekreftet av kilden for ideen, men som overtenkeren slenger i, for svarene er kun fra eget hode…

Dette er overtenking på sitt aller verste, for isdronningen sendte ned en ball, som hun selv ville slippe men overtenkte og overtenkte og overtolket og spant et nett av teorier og konspirasjoner og selv om ideene kanskje kom fra skjerpaer så fant hun svaret helt på egenhånd i eget hode…

Og PANG! Så traff snøballen den lille landsbyen langt der nede som ikke skjønte en dritt av dette snøraset som kom farende, for ingen derifra hadde vært å vandret i fjellet for å forårsake dette enorme skredet som kom…
Ingen der nede visste om historiene skjerpaene fortalte oppe i fjellet…

Isdronningen blir desverre syk av å sitte sånn, blir syk av de kalde vindene, blir syk av skjerpaene hun ikke helt vet om taler sanning eller er påvirket av høyden og fabler historier i natten,for de kommer aldri helt opp, men holder seg gjemt i tåken der det er trygt og ingen kan se hvem de er, men de høres…

Det er kaldt, tungt, slitsomt og emosjonelt utmattende å sitte sånn å være redd for vindene fra alle kanter, beskjeder man ikke kan stole på, ensomheten og svarene kommer kun fra eget hode…
Alle blir syk av sånt…

Men så er det også trygt, for nede i landsbyen finnes sikkert svarene, men da må jobben om å gå hele veien ned gjøres først og så må man sette seg ned å lytte og ta imot og gjøre seg klar for den ubehagelige konfrontasjonen…
For den kommer, og det svir og stikker og kvalmen stiger og pulsen er høy og det er vanskelig å stå i det…

Det går over, når svarene kommer på bordet, så går det over, når snødronningen sine egne tanker kan deles med landsbyen sine så kan alle gi og ta. Ting som er tøft kan bearbeides og ting som er vondt kan deles, tanker kan hviskes vekk, ideer kan legges døde, konspirasjonsteorier kan avklares og dø…
Kanskje er løsningen at man er enige om å være unenige, men ingenting er så ille at man ikke kan bli enige og tilgi…

Hva blir man mest syk av spør jeg meg?

Vil du bli på fjellet og sakte fryse ihjel av folkesykdommen som er overtenking? For et langt liv er du garantert selv om du er kald og isolert…

Eller vil du ta sjangsen på å se om det blir bedre når du bærer snøballen ned fjellet og kaster den i gulvet på fjellstua i landsbyen, istedenfor å sende den ned uten å se målet for sammenstøtet?

Hva blir det til?
Et liv med ubehag og vonde tanker og vrak på alle sider?
Eller ubehag og mulighet for et nytt perspektiv?

Husk;

Det valget tar du selv…!

Livet…
Det er ikke lett å leve er det mange som sier og vi har alle baggasje er det enda fler som sier…

Men hvordan går man på et “tog” å lar baggasjen sin stå igjen?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Noe kan vi kanskje legge bort, noe kan vi klare oss uten, noe glemmer vi og noe mistes på veien men…

Noe vokser seg fast i hendene våre og uansett hvor hardt vi vifter med armene så er den baggasjen LIMT fast til oss, vi kan ikke sette den ned…

Noen tenker enkelt nok at baggaske det er for eksempel Barna våre, familien vår, valg vi har tatt iforhold til økonomiske greier, hus,bil heim osv…

Men enda sterkere er den emosjonelle baggasjen og de sårene vi har fått tatovert inn på sjela vår fra tidligere erfaringer vi har gjort oss og livet vi har levd…

Tatoveringer kan fjernes tenker kanskje noen da eller dekkes over, og jo da det kan de nok, både fjernes og dekkes men minnene om det som en gang var der blir ikke borte…

Man må lære seg å leve med de minnene, forholde seg til dem og statig jobbe med dem når man titter på en tatovering som trigger et minne…

Så skjer det ting i livet da sant, livet går videre nye folk kommer inn, både venner og kjærester.
Hvordan hopper man da på disse “togene” og lar baggasjen stå igjen?

Hvordan lære seg å stole på nye venner når de gamle har sviktet? Hvorfor skal nå være annerledes enn før? Hvorfor skal disse folka like deg bedre eller være til å stole på, være støttende og tilstede når du var så enkel å baksnakke og kaste vekk før???

Hvorfor skal dette nye forholdet være annerledes? Hva er det med denne personen som gjør at man kan stole på han, stole på verdien i relasjonen.
Hvorfor skal denne mannen elske deg når du ikke stoler enda helt på at du er verdt å elske…

Når tatoveringene fra tidligere forhold er at du ikke elsket dem for du stolte ikke på at de egentlig elsket deg?
Og i noen tilfeller er ikke folk de de utgir seg for å være i det hele tatt, du har vært sammen med en psykopat en luftspeiling, en drøm, et ønske…
Men du elsket dem aldri…

Hvordan gå på det nye “toget” og lære å elske?
Hvordan tørre å stole på at man er bra nok, smart nok, pen nok?
Rett og slett bare nok…

Trenger man bekreftelse hver dag?
Hver time?
Hvert minutt?
Hvert sekund?

Når vet man?
Når kan man stole på at han er den han sier han er og vil være med deg???
Når kan du stole på at du er nok, er trygg, er elsket?
Når slutter de gamle tatoveringene å svi og ødelegge???

Kan man dele dette med den nye man blir glad i?
Kan man vise frem tatoveringene og si;
Se her! Se… dette er koffertene som er limt til hendene mine, dette er arrene jeg bærer med meg…Jeg trenger at du støtter og forstår, jeg trenger at du er mer enn de var, gir mer så jeg kan være rolig, ord er en ting, handling noe annet…
Kan du alikevell elske meg???

Baggasjen blir med… så må man åpne kofferten og vise innholdet, man må tørre å snakke om tatoveringene…
Gjør det vont?
Ja!
Er man redd?
Ja!

Livredd faktisk for at “toget” skal kaste deg av i neste sving…
For baggasjen blir ikke igjen, den er der…
Alle har baggasje og den MÅ deles for;
Kanskje, men bare kanskje, treffer man noen som kan hjelpe deg med å bære den litt❤️

Folk sier ofte;
Du er så sterk, hva er du laget av?
Helt alene i kampen på det åpne hav?
Hva gjør du Line når du føler du er sliten, hvem vender du deg til når du føler deg alene og bedriten?

Det er jo så mye, det er ikke til å fatte eller vite…
Og ekstremt få vet hvor mye du egentlig må slite.
Hva gjør du Line, hvor henter du styrken og energien. Hvordan klarer du å fortsette å gå videre på stien?

Hvordan har du det egentlig dypt inni deg? Er du trist, er du redd, er du sint er du lei?

Jo kjære venn nå skal du få høre; Hvordan det føles å stå i min røre.

For her jeg står nå er det helt, helt, helt stille. Men rundt meg så surrer tornadoer ville.
Og jeg har blitt fanget i den største, verste, sorte. Der alle er vekke, alle er borte.

Jeg står her midt i tornadoens øye,
og rundt meg så svirrer svarte vinder så høye.
Det er kaos, det er maham, det er vrakrester og jeg kan ikke se.
Alt jeg kan gjøre er å vente og å be…

For selv om jeg er fanget og har ingen vei ut, så vet jeg at stormen den vil stilne til slutt.
Jeg har ingen kontroll alt som surrer må styre, det er torden og lyn og kanskje til og med et uhyre…

Jeg har akseptert at jeg er fanget, jeg har ingen makt her inne. Mot stormen har jeg ingen krefter, jeg kan ikke vinne…
Men jeg vet at den til slutt vil stilne, den vil ta et siste drag og etter den er over vil det komme en ny og frisk dag.

Utenfor tornadoen står det ventende venner, de når ikke inn akkurat nå men de bunkrer ned og vil hjelpe og inn de sender;
Gode tanker inn til meg og jeg vet at de er der, og når stomen stopper vil de få sjangs til å hjelpe til å være nær.

For selv når stormen er over er det mye som må ryddes…
Store bygg er revet ned, sten for sten må atter bygges.
Og jeg vet at de vil være der, jeg hører de roper; vi skal hjelpe deg!
Og jeg vet jeg har flere rundt som er veldig glad i meg…

Men akkurat nå står jeg i stillhet i tornadoens øye. Og alt jeg kan gjøre er å lukke øynene og mitt hode bøye…

Sende ut et ønske, en bønn, en tanke…
Håpe og be om at jeg ikke blir slått ut av en planke…
For rundt meg raser vinden full av rester med vrak, det er sort, lyn og torden, dunder og brak…
Det finnes ingen vei ut, hverken opp,ned, foran eller bak…

Så jeg tenker tålmodig; hva er egentlig så nøye???
Mens jeg sår fast i stillhet i tornadoen øye…

Da jeg var et barn hørte jeg stemmer, noen sang og noen skrek.
Du skjønner fort at valgene er trange.
Jeg lærte at stemmen døde og svek…

Da jeg var et barn brukte jeg timer, på å stirre på flammene i ovnen sort.
Noen i dem hadde en kraft og var levende.
Jeg kunne ikke se bort…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Alt du har er din flamme.
Og kraften av din ånd.
Du må aldri temme demonen,
men husk å holde den i bånd…

Da jeg var 16 ble jeg lurt av sansene, de var ikke pene.
Jeg trodde jeg var dekket i bensin.
Jeg skjønte at noe alltid ville styre meg, og synden var min alene…

Alt du har er din flamme.
Og kraften i din ånd.
Du må aldri temme demonen,
men husk å holde den i bånd…

Da jeg ble en ung kvinne trodde jeg det var slutten, da jeg følte kjærligheten svi.
Men mine biter passet alltid,
Med all asken på min sti…

Alt du har er din flamme.
Og kraften i din ånd.
Du må aldri temme demonen,
men husk å holde den i bånd…

Jeg ser du sliter veldig nå og inni er det mørke…
Jeg ser ditt vesen slites tynt av flammer og av tørke…

Alt er farlig, tungt og vondt og inni er det storm.
Du sier selv det smerter så, i halsen er en orm.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og ormen sier; IKKE SPIS!
og ikke sov og ikke le.
Jeg tar deg da jeg kveler deg så du ikke får puste og ikke kan se…

Men gutten min jeg håper så du kan slutte å lytte ormen…
At du kan drepe hans stemme og få igjen styrken som kan lede deg ut av den stormen!

Mamma vil så gjerne gi deg lys og ta vekk all angst og sorg.
Mamma vil synge deg søtt i seng i tryggeheten i hennes borg❤️

For det er så fryktelig vondt å se.
All dritten du nå må slite med.
Alle tankene, redslene, frykten og angsten som styrer i hele kroppen…
At ormen styrer, regjerer er sjef der oppe i toppen.

Å se du bli hvit og ikke får til å svelge.
At angsten stadig vinner at du lar ormen få velge…
Du svinner hen, er så liten.
Du er tynn, blek og sliten…
Å mamma står her desperat uten viten!

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg?
Jeg gjør hva som helst, du skal få hele meg!!!
Si meg kjære ungen min, si noe vær så snill…
Jeg skal ofre alt i verden, du skal få alt som du vill!

Jeg sitter her i mørket nå og kjemper meg sorgen og gråten.
Jeg leser, går på møter, går på kurs for å løse denne gåten…

Det kom så brått, en dag var alt ok, den neste raste alt…
Og nedover kinnene mine(når du ikke ser) renner det tårer av salt…

For du ser på meg og du ber meg om at dette skal JEG og ta vekk.
At mamma hun kan fikse ALT og hun kan ta vekk all din skrekk…
Mamma hun må sende lys og hun kan drepe ormen. Mamma hun kan synge høyt, så høyt at hun stilner stormen…

Og det er ingenting i verden jeg skulle ønske mer enn det!
Men alt som jeg kan gjøre nå er å stå ved din side, holde deg i hånden å be…

Siden 2023 startet har det vært mye å stå i. På alle fronter…
Jeg står fremdeles alene med ansvaret…

Oscar blir snart 10 år straks, Odin 9 til høsten… og det at verden bare går fremmover i rasende fart og man føler man halvjogger litt etter begynner å bli slitsomt…

Oscar har begynt i avlastningsbolig som var den tyngste avgjørelsen jeg har måttet ta så langt. Det å føle at man er så alene at man måtte gå til det steget for barnet sitt var tungt å svelge.
Men det har gått bra! Han virker til å trives og blir godt tatt vare på, og selfølgeli så har mora vært der å “pimpa” opp rommet hans, levert leker, sengetøy og gjort det til hans rom!
Men det er vanskelig å sitte i helgene og føle på den dårlige samvittigheten av at man burde vært der, hatt han hjemme 100%…

Odin er også på avlastning i helgene, der har den ene familien sagt opp nå og jeg står igjen på bar bakke… Den andre familien har sagt de kan jobbe dobbelt en periode til vi finner noe nytt, men jeg kan desverre ikke trylle fram noen fra baklomma…

Går det fint med den ene skal det rakne for den andre…

Mye sykdom har det også vært og andre ting rundt Odin som fremdeles er og har vært fryktelig vanskelig å stå i…
Jeg har tidvis følt meg som en taper og en ræva mor som ikke klarer å hjelpe dem nok… men det er bare meg…

Og når instansene rundt skryter og sier de ser opp til meg, når skolen støtter og trøster og gode venner er der, da kommer man seg igjennom dette også!

Jeg får så mye støtte, gode ord og skryt at jeg blir helt rørt, føler på mange måter jeg ikke fortjener det, for herregud jeg er jo bare en mamma som gjør så godt hun kan. Men når fagfolk rister på hodet og klemmer meg og sier;
Du skulle bare visst hvordan vi snakker om deg! Du er virkelig en STERK og FANTASTISK mamma! Så lytter jeg og jeg tar det inn❤️

Fokuset på 2 barn med ulike utfordringer er konstant, jeg er mamma først og fremst men hvem er egentlig JEG?

Jeg er henne som alltid har hatt fryktelig dårlig selvtillit men vært god på å skjule det. Jeg er henne som alltid har følt hun måtte jobbe for å ha en verdi i folk sine liv. Hvis jeg ikke gjorde noe for dem hadde de ikke bruk for meg. Henne som konstant endret meninger i forhold til hvem hun snakket med, hun som virket så tøff men egentlig var helt ødelagt…

Nå har jeg endelig funnet “gjengen” min!
Ekte venner, jeg for første gang i livet føler jeg kan stole på og som tar meg som jeg er…Et par av dem har vært der i mange, mange år og det settes enormt stor pris på. Og noen er nye❤️
De tar meg som jeg er, de liker meg som meg, og jeg trenger ikke endre måten jeg snakker på, hva jeg har på meg eller min drøye humor! Jeg trenger ikke være redd for å si hva jeg mener for de vet at det kommer fra hjertet mitt og at selv om det kan komme ut litt klønete noen ganger så mener jeg det godt, ALLTID!

Jeg er henne som liker å synge, som kan begynne å danse inne i en butikk om jeg hører en kul sang! Som klemmer de jeg kjenner leeeeenge og deler ut klemmer til alle som måtte trenge det.
Vennene rundt meg nå gir meg en mikrofon(kan være en shampooflaske noen ganger🤪) de tar opp tlf og filmer meg og deler, skryter, løfter meg opp!
De blir med å danse i butikken eller ler ihvertfall med meg, de tar imot klemmer og gir dem tilbake❤️

Jeg er henne som selv om hun er sliten liker at det er leven i huset, og vennene til barna og vennene mine er alltid velkommen(eller nesten alltid😅)

Jeg er henne som er sterk, smart og dyp og som skremmer vannet av mange. De ser det ytre, det tøffe og den smilende.
Svært få får se meg gråte, og dele…
Men de næreste får❤️

Så hva er man verdt egentlig?
Hva er man verdt for fremmede, for en mann?
Jeg er sliten av å prøve nå, å søliten av å ikke være nok… Tankene i natten;

Er jeg verdt min vekt i gull?
Er jeg verdt kjærligheten jeg har i hjertet mitt?
Er jeg verdt at noen kommer og blir?
Er jeg verdt at folk står for det de sier og gjør handling av ord?
Er jeg verdt at folk er troverdige og sannferdige?
Er jeg verdt å ikke bli dømt på det ytre og på situasjonen min?

Ja! Det er jeg verdt!
En dag blir det min tur, bare vent å se, alle dere! Jeg er ikke feil, eller for mye, eller ikke bra nok!

Jeg er perfekt uperfekt!

❤️