Normalt; Søndag… Sofaen på mor, oppe høres høye lyder og stemmer fra to gutter i lek. De roper, ler og koser seg. Hun ser på tv og scroller på telefonen.
Planlegger ettermiddagen, middag hos farmor. Normalt tenker du kanskje?
Joa, det er normalt, en vanlig helgedag i et vanlig liv. Gutter som leker seg, kompiser på besøk, sløv dag på mora som også kombinerer klesvask og andre huslige syssler og senere familiemiddag…
Unormalt; Tårer i øyene på mor. For under overflaten på det “normale” ligger det som ikke er like vanlig liv. Det “unormale” men som er akk så normalt i dette huset…
For over lydene til idyllisk lek strømmer tankene til han som ikke er her… Han som er i boligen borte i veien. Han som skal hentes etterpå å bli med på middag hos farmor. Han som hun skulle ønske var her men som hun forstår at hun må dele, for hvis ikke går det ikke…
En normal middag hos farmor men uten far. For det unormale er at far vet vi ikke hvor er, han har vi ikke setteller hørt fra på 3 år…
En koselig normal familiesammenkomst, men redselen sklir over idyllen, klarer hun det alene i dag. Har hun nok krefter og energi til å gjøre det alene uten assistent. Tenk om energien plutselig tar slutt…
En hyggelig normal søndag der mor slapper av, det unormale er at det må hun faktisk gjøre, det er ikke frivillig men påtvunget for at hun skal klare resten av dagen.
Hun smiler alltid… Bak smilet; redsel, sorg, fortvilelse, endomhet…
Familie på 3… Bak de tre; lengselen hennes om en til å dele det med, en å ringe, en å klemme, en som er her, for oss alle tre…
Normalt; En normal søndag der solen skinner og ungene ler og koser seg, hvor det serveres kjeks og saft, husarbeid blir gjort. Hvor man smiler og traller…skal på familiemiddag… Sååå idyllisk, så normalt, så eventyraktig, slik skal livet være…
Unormalt; En søndag, der hun skal hente eldstemann i bolig, ber til gud at hun har nok energi til å komme seg igjennom dagen, hvor hun må gå over uka og ser på alt som skal gjøres;
Møter med boligen, møter med BUP, møter med spesialhelsetjenesten, møter hos legen…Barnas stasjon… Alt for dem…
Et normalt/unormalt liv som hun håper å kunne dele med noen snart…
For mora i dette huset, i dette livet hun fikk tildelt, HUN er sterkere enn titan og tøffere enn toget, smartere en FBI og snillere enn Mor Teresa… Hun ELSKER gutta og vennene sine og setter pris på all støtten hun har rundt seg!
Men hun vil ha en klem, en ekte klem av kjærlighet og noen å ringe, noen å falle i armene på, noen å dele med…
Og jeg er sterk og modig. Jeg har bedt om tid. Jeg vil gråte, være blodig. Orker ikke stå i strid.
Jeg må stå alene nå. JEG må redde MEG. Og blir du skuffet, må du gå. For det handler ikke om deg…
Jeg vil være i min trygge boble. Være deres havn. Jeg vil skjelve, rope, gråte. Jeg vil føle savn.
Jeg har feilet føles det som. Jeg står her nå på et tomt rom. Han er borte men så nær. Det skulle ikke bli sånn her.
Og jeg har lov å være lei. Jeg har lov å være meg. Jeg har lov til å prioritere. Jeg har lov til å føle og leve.
Og utenpå ligger et smilende skall. Inni et stup og et langt, langt fall. Utenpå er det klemmer og latter. Men inni meg er det ingen som skratter.
Nå kommer delen som jeg faktisk må få. Jeg må stå her aleine de andre må gå. Og jeg vil være alene nå. For at jeg skal klare å nye frø så.
Jeg er isolert, alene, borte i sorgen. Jeg har muret det inne i den store, sorte borgen. Men nå skal veggene sprenges ned. Det skal lyne og tordne og gå store skred.
Jeg skal gråte og slippe ut alt som har vært. Og det kan ta TID for i 8 år har jeg bært. På en ryggsekk som er stor og mørk og tung. For du fikk diagnosen og da var du så ung.
Men jeg vil dessverre ikke gjøre denne jobben med dere andre. Det er noe jeg har jobbet med inni meg, noe jeg har klart å forandre!
Og har du ikke tid til å sitte der å vente. Du synes jeg er egoist en dårlig venn og jente. Da må jeg bare skuffe deg for sånn jeg har det nå; så har jeg ikke tid til deg, da må du bare gå…
For jeg er sterk og tøff og flik og smart og snill og grei. Og gi meg tid så skal jeg klare det, det kan jeg lover deg… For nå mine nære,mine venner og mine kjære,nå handler det ikke om dere, det handler faktisk om Meg!
Jeg sto bare der helt i frys og så opp. Hjertet verket, magen vrengt, hele kroppen skrek STOPP!
Ikke gå, ikke gå, ikke gå, bare snu, Men jeg måtte gå, for fokus var du.
Du er så uskyldig så skjønn og så liten. Og du forstår jo ikke hvorfor mamma er så sliten…
Du er bare snill og rar, søt og unik. Og med deg i livet er jeg virkelig rik!
Men du har det du har og du krever og krever. Og jeg kjenner at jeg snart ikke lengre lever…
For jeg er helt aleine, dere har bare meg. Jeg er sliten,trøtt, utmattet, utbrent, nedbrent og lei.
Lei av å føle jeg ikke strekker til. For det er virkelig ikke noe annet jeg heller vil!
Enn å klare å være verdens beste mamma, og selv om det blir tøft nå håper jeg du kan forstå å føle det samma.
At dette blir greit for alle sammen. For at vi ikke alle skulle drukne i den dammen.
Jeg elsker deg så mye at jeg har ikke ord, men kjære lille Oscar du har begynt å bli så stor…
Du skulle bodd hos meg til du var 18 år, det var planen når du ble født, men jeg ser at selv om jeg ønsker, at det faktisk ikke går.
Jeg har kjempet og kjempet og prøvd og stått på. Men det er ikke mere krefter i meg nå.
Så for at mamma skal kunne fortsette å bære, er det bare sånn at det nå er der du må være.
Men ikke hele tiden kjære, bare, bare litt… Og vit at mamma er knust hun synes dette er noe dritt! Du er livet, du er gleden, du er hele hjertet mitt… Men nå må vi dele deg med enda litt fler, men vi tar det skritt for skritt…
Men vit at mamma gråter og hjertet mitt er helt på bånn… For vær så snill og tro meg kjære skatt! Det skulle ikke være sånn…
Det er januar og det har startet. Det jeg har gruet meg til siden jeg sendte søknaden i november og fikk svar. Oscar skal begynne i å bo litt i avlastningsbolig…
Vi har som kjent hatt BPA her hjemme i mange år, både som støtte her i huset til oss alle, men også de som har hatt Oscar på overnatting hos seg. Det har vært fint å føle på at jeg har hatt kontroll og at jeg har kunnet bestemme hvem han var hos og når han var der. Det har føltes trygt å vite at jeg når som helst kunne ringe eller be om bilder av hva som foregikk så fikk jeg det. Det har vært godt, men også vondt, og stressende og fullstendig utmattende til tider.
For det har vært mitt ansvar, min jobb å lage timelister, intervjue, koordinere, finne vikarer når noen var syke og stille opp selv når man ikke fant vikar…Hvilket desverre var oftere enn det faktisk var noen å spore opp…
Jeg har sittet timesvis med timelister, og regnet på timer, flyttet på avtaler og bøyd meg i bro for at alle skulle være fornøyde. Disse menneskene jobber i mitt hjem og med det kjæreste jeg har så derfor har det føltes svært nødvendig å blidgjøre alle sammen. Men fy faan for et slit, så mye rot, så mye jobb og så mye ansvar jeg må ta når de ikke kommer…
Jeg har ikke kunnet avtale en dritt, ikke bestille en kinobillett på forhånd engang for jeg ante ikke om noen kom eller ikke…
Det finnes mange alenemødre som står med ansvar alene der ute, tenker kanskje noen av dere… Og ja det vet jeg det gjør! Virkelig mange tøffe mødre og fedre forøvrig også som står i ting alene.
Men jeg har 2 gutter og begge har utfordringer…
Og! Som ei klok veninne av meg poengterte så fint, så må man være TO stk for å lage en unge og derfor er det ikke meningen at man skal stå med et slikt ansvar alene… Sett fra et rent biologisk stanpunkt i følge henne… Vi som mennesker har et litt større annsvar for våre avkom enn en del av dyrene fra dyreriket har…🤷♀️ Og der har de ofte en flokk de kan støtte seg på i tillegg…
Og det var IKKE dette jeg planla når jeg satte de to nydelige guttene mine til verden… Jeg hadde aldri i min villeste fantasi klart å se for meg akkurat dette faktisk.
For det er så mye, sååååå mye jeg ikke vil dele og si. Som handler om den andre parten som ikke er tilstede. Men jeg velger å la være, de nærmeste vet, skolen vet, instansene vet og gutta vet… Resten av verden trenger ikke vite akkurat hvorfor. Annet enn at jeg står i dette 100% ALENE! Og det har den andre parten valgt frivillig… Skrevet fra seg alt ansvar og alle rettigheter frivillig, med offisielle vitner tilstede. Så kan jeg avkrefte alle ideer om at jeg skulle ha gjort noe ulovlig allerede der. Jeg har alt dokumentert og skriftlig og det har vært flere instanser involvert…
Men jeg er nå alene og har vært alene lenge…
Og det er her det blir vanskelig å forklare for folk. For jeg har familie og jeg har enormt gode venner rundt meg. Men alikevell er jeg alene…
Og nå har jeg gått inn i bobla mi… Der ønsker jeg å være i fred! Det betyr ikke at jeg ikke er tilgjengelig for andre men jeg orker Virkelig, VIRKELIG ikke å høre andre sine meninger om mitt liv akkurat nå!
Jeg orker ikke høre om hvor sterk jeg er, hvor tøff jeg er, hvor flink jeg er…Orker ikke at andre skal rettferdiggjøre mine egne valg ovenfor meg…
Og det er det fryktelig vanskelig å si til folk direkte skal jeg si dere. For jeg vet de mener det godt, jeg vet de prøver å støtte…
Men akkurat nå vil jeg bare at alle skal holde kjeften sin!
For de VET ikke hvordan jeg har det og de VET ikke hvor vondt det gjør og de FORSTÅR ikke hvorfor og hvordan dette påvirker meg og mitt og mine… For de er ikke meg, de ser utenfra og tror de vet… men de vet ikke…
Og det føles så frekt og ufint og ikke minst utakknemlig å be folk tie stille…For de skjønner ikke hvorfor det heller…De vil jo bare støtte…
De skjønner ikke at de VRIR kniven i hjertet mitt hver gang de sier at jeg har tatt rett avgjørelse, at de slår meg i trynet hver gang de sukker og ber meg “sette meg selv først”, “ta vare på meg selv”…
Akkurat nå orker jeg ikke å høre det!
Akkurat nå vil jeg ha det stille…jeg vil leve med sorgen over det som ikke ble, det jeg ikke får til og valgene som nå er tatt… Jeg vil gråte i fred…
For jeg er alene og har tatt valet alene og jeg vet da vel selv hva jeg har gjort og hvorfor jeg har gjort det…
Bare hold kjeft!
Ikke snakk…
Eller snakk…, men om ALT annet! Snakk om været og om nye gardiner, om strømprisene, dårlig brøyting, Tinder, singellivet, samboerlivet, den nye ansatte på butikken… hva som helst!
Men om meg og mitt akkurat nå… Bare hold kjeft…
Men kom gjerne, gi meg en klem. En støttende skylder, la meg grine, hyle, le, eller bare være stille… Se meg, og vær der gjerne…
Noen må dessverre komme med sin mening på tross av uvitenhet og mangel på informasjon. De er nødt til å spy ut med onde tunger da de mest sannsynlig selv tror de er berettiget.
Før ble jeg sint og såret av dette. At noen mente jeg var sånn eller sånn, eller at jeg lyver, overdriver, dramatiserer. Før ville jeg ha rettskaffenhet og oppreisning. Nå gir jeg faan.
Sånn helt på ekte. For JEG vet hva som er sant og ikke og JEG har både bevis, regninger og kvitteringer(les dokumenter) som kan bevise og støtte opp absolutt alt jeg forteller eller skriver. Det er 13 stk som jobber her som daglig er vitner til alt som skjer og vi har instanser inne fra halve verden i tillegg til et samarbeid med skolen som også får fult innblikk. Jeg tillater ALLE som trenger det innsyn i alt av dokumenter jeg. Jeg er 100% åpen og transparent med hele horva.
Har hatt vitner tilstede hver eneste gang viktige “saker” er blitt avgjort og viktige dokumenter signert. Alt etter boka. Helt trygg i at alt er gjort korrekt og riktig.
At noen mener jeg “henger ut” barnefaren her i bloggen for eksempel…De skulle bare visst hva jeg kunne sagt og lagt ut egentlig som jeg kan legge ved skriftlige beviser for i forbindelse med ALLE uttalelser… og vitnene som var der vet og det offentlige vet og ikke minst JEG vet. Jeg vet også hvor grensen for uthengig og sjikane går. Jeg har aldri sagt noe som ikke er sant. Han får se over regnskapet selv en dag han gidder…(holder ikke pusten der akkurat, og hans “forsvarsadvokat” som legger ut i kommentarfelt. Som desverre ikke vet et skvatt om hva som faktiskt har foregått i løpet av de 3 siste årene…)
Jeg VET fakta jeg og derfor så må de onde tunger bare spy ild. Jeg synes synd på dem rett og slett. Det er trist at de skal føle de skal måtte ha en mening og noe de på ingen måte bør ha en formening om…
Sett fra utsiden kan ting virke på en måte, sett fra innsiden en helt annen verden.
Jeg jobber beinhardt for gutta mine hver eneste dag. Både økonomisk og sosialt, politisk og ikke minst personlig ❤️ Gutta vet at mamma elsker dem, det er nok for meg det!
Det er trist å sitte å lese kommentarfelt i avisene og på nettsaker. At folk spyr ut rasisme og sjikane mot unge folk som prøver å gjøre en forskjell i verden… Det er trist at noen vil sverte min karrakter her på bloggen.
Men heldigvis er jeg kommet dit at JEG vet og det er nok. Jeg tar ikke lengre diskusjonene, jeg bryr meg ikke lengre om hva de mener. Stygge, ufine og uriktige kommentarer blir slettet rett og slett. Det er min rett og den utfører jeg.
I Norge har vi lov til å si og mene det vi vil, vi har lov til å uttale i full offentlighet, så lenge det ikke er rasisme eller støtende. Men trollene kan desverre mene uten at det virker hverken rasistisk eller støtende for resten av verden. Det betyr alikevell ikke at de bør ha en formening, men dessverre er troll dumme…
Hva det gjør med de som stiller seg i søkelyset er det få som tenker på… Jeg synes det er så sterkt av mange unge i dag å tørre å stå fram med sin sannhet og tørre å ta tyren ved hornene og rope ut! Og forferdelig å lese hvor stygge noen er i etterkant. Jeg håper virkelig de har et nettverk rundt seg som kan støtte dem i den krigen for den er tøff…
Jeg er heldigvis kommet over det. Og det at noen prøver å sverte mitt gode navn og rykte påvirker meg ikke i særlig stor grad. Jeg blir selfølgeli oppgitt og trist. Men det er som jeg pleier å si på engelsk; YOU CAN’T ARGUE WITH STUPID!
Og det er det disse onde tungene er, rett og slett stupide… manglende info og meninger om ting de ikke vet, det er stupid!
Så håper jeg at dette kan være til inspirasjon for andre som vegrer å stå fram å tale sin sak og dele sine liv! Det vil alltids finnes de som har en formening, men sannheten bor i deg/dere og det er nok! Vær sterke og rop enda høyere og vit at støtten er sterkere enn motstanden❤️ Du er sterk og du er sannferdig og du har rett til å si og mene det du vil.
Livet er faan ikke for pyser skal jeg si dere! Og lite visste jeg om at jeg skulle sitte her jeg sitter i dag. Selv om diagnosen til Oscar ble stilt tidlig og tankene om fremtiden har ligget å ulmet der hele veien så var det i dag et stort nederlag for meg som mamma og sitte hos kommunen å be om avlastning i bolig…
Jeg hadde aldri i livet trodd da jeg skilte meg at guttas far bare skulle dra og gi fullstendig faan og ikke stille opp et skvatt… At vi aldri kom til å bli likestilte var jeg klar over da han fikk barn med ei ny ei etter vi gikk fra hverandre. Jeg skjønte da at gutta aldri ville ha en pappa 50/50… Men at de skulle miste en på 100% basis må jeg si aldri var på radaren… At han kunne vært der litt og bidratt til ungene han selv ønsket å sette til verden er egentlig det minste å forlange av et menneske…
Farsdagen er derfor fryktelig sår her i huset for gutta vet de har en far som er i live, men ingen aner hva han driver med… Så gode venner gratulerte meg med den dagen, da jeg di siste snart 3 årene har vært alt for gutta, fylt alle roller og tynet meg selv til bristepunktet…
I 14 dager nå har jeg styrt med ny operasjon av fingeren til Oscar, sykehus, han var så sint på meg den dagen vi var på sykehuset, skjønte hva som skulle skje og han var såååå skuffet og sint på mamman sin. Dumme mamma!som gjorde dette mot han, han forstår jo ikke at det er for at det skal bli bedre… Tiden etter operasjon med bandasjer, gips, han river ting av, jeg setter det på. Og annen utagerende atferd…Helt alene står jeg der og må ta alt dette, ingen å sutre til, ingen å grine til, ingen som gir meg klem og holder rundt meg om natten, ingen å dele ansvsret med…
Jeg har i tillegg nå styrt en BPA ordning i over 4 år. For at Oscar skal få være hjemme her hos meg. Jeg har skrevet timelister, fulgt opp lønninger, hatt medarbeidersamtaler, tatt kurs, i tillegg til at jeg selv har steppet inn som “vikar” hver gang noen har vært syke eller ikke dukket opp av ulike grunner. Ingen lønn til meg, ingen ekstrahjelp… Det går ikke lengre…
Denne sommeren og høsten har vært den tøffeste i mitt liv, våre liv… Egentlig hele 2022 for å være ærlig, som startet med korona og 8 dager alene i isolasjon med guttaboys. Og fra der har det vært som å sitte i en båt i vill storm… Aldri vite hvilken bølge som blir den neste til å kantre hele dritten.
Jeg er fryktelig sliten. Så sliten at kroppen reagerer, med voldsomme magesmerter, blødninger fra ja dere vet, hud som er helt i ulage, svimmelhet, kvalme, oppkast og diaré… daglig…
Hele veien har folk sagt; Line, du må ta vare på deg selv! Du er alt for tynn nå og svinner bort! Men når folkens? NÅR???
Jeg fikk plutselig inn enda en oppsigelse fra en BPA som har hatt Oscar på overnatting en helg i mnd. Da så jeg intet annet valg enn å ringe kommunen å søke boligavlastning…
Det er et enormt nederlag å føle at jeg ikke klarer å ta vare på min egen sønn. Jeg er hans mor og på tross av store utfordringer om dagen med atferd og utagering så kan han ingenting for diagnosene sine og er sånn sett helt uskyldig oppi det hele.
Men jeg har ingen å snu meg til, ingen som hjelper meg, ingen som er der på privaten. Det er bare meg, ene og alene. Og når man er så sliten at man bare griner så må man bare gjøre noe…
Det er faan ikke lett å ta den avgjørelsen og jeg grein både før, under og etter møtet…og vil nok fortsette å gråte utover dagen, kvelden, natten…
Jeg skal ta vare på TO gutter oppi dette, det er ikke bare Oscar, det er også Odin og jeg ser hvor sårt og vanskelig dette er for han også! Skjønne gutten som gjør det han kan for å hjelpe til men som også er bror, med alt det fører med seg av sjalusi, frustrasjon og krangling…
Det blir rett og slett for mye. Og skal jeg orke å ha Oscar her i det hele tatt MÅ jeg ha pauser og hjelp for akkurat nå er det ikke gøy for noen…
Jeg har søkt om nesten 50/50 i bolig plass og tenkt at jeg må gjøre alt jeg kan for å tenke at dette er tiden faren egentlig skulle hatt dem begge… Det blir selfølgeli en rolig og forsiktig opptrapping som vil gå over flere mnd, kanskje til og med et år men det må bare bli sånn…
Ingen er så tøff som jeg, ingen er så sterk og pliktoppfyllende og har et større ønske om å få det til som mamma!!! Hadde jeg håpet jeg kunne ha han hjemme til han ble 16? JA!!! Går det sånn som det er nå? nei…
Og det er så jævlig vondt, så grusomt vondt er det… det river…det er fysisk helt grusomt…men jeg må…
For selv om Oscar blir borte så har jeg jo Odin så får ikke akkurat så veldig mye mere tid for meg selv kan dere si da. Men der er ikke utfordringene like store…
I dag opplever jeg et nederlag, et tap, en sorg…Og den må jeg få lov til å stå i. Skjønner godt at ikke andre nødvendigvis forstår, men å ha barn med så store utfordringer er helt utmattende. Jeg ELSKER den ungen! Med hvert fiber i kroppen! Hadde gjort ALT i verden for at ting ikke var sånn de er nå…og det har jeg også! Veiledning, kurs, møter, atfederdsveiledning… You name it, I have done it… men det er Oscar som er Oscar og han er 1,50m høy og 64 kg… Når han motsetter seg har jeg ikke kjangs. Jeg har slept han ut av badekaret og forstrekt både det ene og det andre, har flydd gjennom rommet hvis han har dyttet og hvis jeg bukker under har gutta ingen…
I dag er en sorgtung dag, som jeg helst vil tilbringe alene…
Imorgen kommer en ny dag og veien er nå lagt, planlagt og satt, en ny vei, som blir tøff å gå… men som vi bare må begynne på…sammen gutta og jeg… Tårer i dag… Så får vi se hva morgendagen bringer!
Hvorfor er det så lett for folk å såre meg,hvorfor er det så lett for andre å gi faan og hvorfor er det så lett for dem å bare dra?
Det startet da jeg var 3,5 år… Og opplevelsen ble forsterket da jeg var sårbar for første gang i 18 års alderen… Jeg vet nå hvorfor jeg ikke klarer å slippe folk inn… Jeg er sterk nok nå til å dele! Og hvis dere vil kan dere lese historien;
Jeg har reflektert mye i det siste… Jeg har jobbet intensivt med en psykolog det siste året. Det begynte på grunn av min ptsd etter møtet med barnevernet. Når man som helt uskyldig blir misstrodd, dømt og overgrepet, uten sjangs til å gjøre noe… Det satte dype spor!
Men jeg har lært så utrolig mye mer om meg selv i denne prosessen… Vi har gått DYPT ned i røttene, barndom, ungdomsår, familieliv osv osv…
Hvorfor er jeg den jeg er? Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør?
Jeg har hatt et anstrengt forhold til meg selv hele livet. Jeg har hatt et veldig dårlig selvbilde, følt meg stygg og feit. Satt i skyggen… Løsningen ble å rope, klovne, danse og kløne… Stenge alle de vonde følelsene inne og late som jeg var tøff som faan! På utsiden var jeg utadvendt, rakk opp hånda, ropte ut! Spot light på meg, brydde meg ikke om hva andre synes tilsynelatende. Men ikke på innsiden…
Jeg ble en mester på å fake det, manipulere. En kameleon som skiftet ham hver gang hun var i en ny setting. Skiftet meninger etter de hun var med og løy… På utsiden uredd og selvsikker. Inni livredd, livredd de skulle se igjennom maska, ta meg i løgn. Stengte alt og alle ute, selv om alle trodde jeg var en åpen bok…
På videregående ble jeg forelsket i T.T. Han og jeg surra rundt lenge, av og på, på og av igjen. Så bestemte vi at vi skulle gi det et forsøk. Da jeg kom på festen full av forventninger den skjebnesvangre kvelden, så han stå der og kline med ei som satt på scenen døde noe i meg. Jeg husker det som det var i går. Jeg tenkte at av alle du kunne velge så gikk du for ei som var både styggere og feitere enn meg… hvordan var det mulig? Var jeg virkelig så jævlig? Jeg husker veninnen min Lise dro meg inn på kjøkkenet så meg rett i øya og sa; Ikke grin! Ikke gi han noe! Ikke en mine, ikke en tåre, ingen reaksjon! Og jeg gikk ut å latet som ingenting. Isdronningen ble skapt den kvelden og hun har levd siden da.
Ingen har fått innpass! Ingen har fått se bak muren…
Studietiden gikk med til følelsesløse korte og mange relasjoner…iskaldt, null emosjoner, kun oppmerksomhet og validering man var ute etter.
Det samme har nok gjeldt andre forhold. Jeg har vært glad i folk men aldri elsket enn mann…aldri…
Jeg var ødelagt!
Jeg vet hva det vil si å elske! For jeg elsker ungene høyere enn alt i verden og dør hvis de dør!
Men refleksjoner rundt hvorfor ikke venner blir, hvorfor noen til stadighet vil ha noe av meg…hvorfor jeg tiltrekker meg de menneskene som krever noe av meg som venn… Jeg er derfor lett å forlate… Det er jeg som har avsluttet alle mine relasjoner med menn…og det har vært enkelt for de slapp ikke inn…
Men venner har jeg blitt glad i og de har skuffet… Så mange ganger. Lett å like, lett å droppe… Jeg har blitt skuffa over folk så mange ganger. Der jeg gir, stiller opp og bidrar. Når de er “ferdige” med å få det de vil ha drar de videre…
Men dette er også min feil. Jeg har jo ikke vært ekte… Jeg har gjort ALT for at folk skal like meg… Jeg gir for mye, er redd for å være meg selv, redd for å dele, være ekte… Men jeg er redd, stoler ikke på noen. Og har som sagt fått det rett i fleisen flere ganger når man har turt å åpne seg for noen. At de har missbrukt tilitten og brukt dine egne svakheter mot deg…
Sånn er livet tenker kanskje mange men… Det er alikevell vondt! Vondt når noen du har åpnet deg opp for for første gang i livet, åpnet opp om nesten alt, som man hadde en nær relasjon til plutselig bare er vekke… Borte vekke og bryr seg ikke mere… Mld hver dag blir til ingenting. Og man er ensom, trist og alene og føler man ikke er verdt en dritt…
Er det virkelig ingen som kan elske meg? Er jeg så lett å forlate… Når man endelig er seg selv, så dro de likevell…
Er det sååååå vanskelig å innrømme at man har trådd feil og si unnskyld hvis man har det og gå videre sammen igjen? Jeg trenger den valideringen for å kunne gå videre, jeg klarer ikke tilgi baksnakking og svik uten videre… Er jeg ikke verdt en unnskyldning?
Er det greit at noe jeg bærer skam over skal bli brukt mot meg som en vits i en festlig forsamling? Er det ok å kødde med noe som for meg er sårt og vondt???
Nei! Det er ikke det! Og da har jeg lov til å si i fra. Jeg har lagt lilleLine fra barndommen bak meg, den lille jenta som bare ville bli sett, akseptert og elsket og ROPTE om det…
Hun er død!
Og opp fra asken har Line 2.0 reist seg! Hun bærer lilleLine inne i hjertet sitt og forteller henne at hun har verdi. At kiloene ikke betyr noe. At hun ikke trenger å rope lengre for hun blir sett nå. Hun blir akseptert nå, hun er elsket nå!
Line elsker Line! Og Line jobber for at alle rundt henne inkludert seg selv skal ha det bra. Og de som ønsker å være en del av hennes liv er hjertelig velkommen. Men Line er ferdig med å skifte ham, skifte meninger og være dørmatte. Hvis du sårer Line nå så si unnskyld! Så er tilgivelsen alltid i hennes hjerte, for ingen er feilfri, men hun fortjener å bli sett, validert og elsket!
Line skinner! Verdens beste mamma, som gjør alt for barna sine, som elsker dem og er en soldat i krig for de som trenger henne. Line er sterkere enn noen sinne. For det er sterkt å være svak, og det er sterkt å fortelle sannheten og det er sterkt å elske seg selv…
Og kanskje en dag finner hun noen som kan elske henne, hele henne, det sterke og det svake… og som hun kan elske tilbake…
Men fortid er fortid, det som har vært har vært, de som har såret har såret og kan alltid tilgis om de ber om det… Men fremtiden er fremmover ❤️
Det føles som hele denne høsten bare har vært en forbanna tornado, og jeg står i midten og kommer ikke ut og blir støtt og stadig truffet av vrakrester som skader meg og slår meg overende, noen litt, noen mye og i dag helt ut…
Folk rundt har sine egne liv og egne utfordringer… Helt lov og helt forståelig. Men jeg er så sliten av å skulle hjelpe og ta hennsyn og være en god venn. Alltid være der for andre, gi av meg selv, legge til rette, høre på problemer og trøste og støtte… låne bort tid, penger og energi…
Jeg liker å være den som hjelper til vanlig, jeg er glad for at folk vil ha meg i livene sine, til vanlig! Og de fleste av dere som leser dette har ingenting å ha dårlig samvittighet for!
Men denne høsten har vært helt jævlig og jeg er så sliten, så sliten nå at i dag smalt det…
Jeg deler noe i bloggen, dere får se litt. Både det gode og det dårlige. Men jeg holder MYE tilbake. Jeg deler noe med venner, noen spør og de får svar, men jeg holder MYE tilbake…
Da er det din egen feil da! Tenker kanskje noen… Når du ikke åpner opp og ikke deler, så kan jo folk heller ikke vite. Og det vet jeg! Er VELDIG klar over akkurat det…
Men så er det ikke alt man orker å dele, noen negative greier man bare MÅ legge lokk på for det er ingen som forstår…
For man orker ikke være negative nelly når man har karet seg til å være sosial. Det er ingen som vil date sure suzi… Det er ingen som orker å se inn bak gardina her, de ville snudd og ALDRI kommet tilbake.
Jeg står her helt fuckings alene. Bare jeg, alene med alle avgjørelser. Og noen sjekker inn og vil hjelpe, men jeg orker ikke at noen som ikke forstår skal ha en mening heller…
Jeg orker ikke… Orker ikke mer…
I dag rant det over. Har ikke sovet på 4 dager…
Bekymringene har løpt maraton i skallen og kroppen. Om helse, sykdom, operasjoner, avlastning og bolig. Dette er tanker jeg forsøker å sortere og gjøre en mening utav. Men som kværner…og det er ingen å grine til… ingen å skrike til, være sint med, få en klem av, ligge ved siden av…
Jeg føler meg som en verdiløs liten dritt. Det er virkelig ingen som noen sinne vil komme inn i livet mitt og dele med meg. Jeg har ikke nok verdi til at noen blir glade i meg og ser styrken. De ser problemene, svakhetene, og at jeg ikke er god nok…
Jeg vil for alltid stå i dette alene… For jeg blir aldri pen nok, tynn nok, morsom nok, sexy nok til at jeg kan overskyge alt det andre…
Jeg vet at det går opp og ned. Men denne høsten har vært sinnsyk og ingen har visst det. Noen har visst litt, ingen alt. Og man mistet noen man trodde man hadde, det var/er utrolig vondt. Folk har skuffet på ulike måter, hvor man står igjen og føler seg mer alene enn noen sinne før. De man slapp litt inn, de dro…
Høsten byr på mer… mer oppfølging og stress, en operasjon jeg gruer meg til… Og ingen til å sitte der å holde rundt meg når jeg er redd, liten og bekymret…
Og i dag måtte jeg gjøre noe jeg hadde håpet jeg kunne utsette i 6 år… Noe som har ligget som en enorm tung, stor bør, en sky et uendelig dypt vann du vet du må hoppe i… Det kommer, du vet det, men det var der fremme, trodde jeg, håpet jeg…
Men atter en gang så går planer i vasken, mine forsøk på å skape system og trygghet rundt oss feiler og vi rykker tilbake til start…
I dag har jeg en sorg i hjertet, i kroppen, i hodet… en sorg ingen kan forstå… For jeg har feilet som mor, jeg har feilet som aleneforsørger som er rollen jeg er blitt satt i! Ikke valgt! SATT I! I dag var det med skjelvende stemme og svimmel i hodet, kvalm i magen og blodsmak i munnen jeg måtte ringe kommunen og søke Oscar inn på avlastningsbolig…
Og jeg skjønner at dere ikke skjønner… For dere tenker at han skal jo dit til slutt uansett… men han er TI år! BARE 10 år… Og det gjør så vondt at jeg ikke klarer og jeg skulle gitt så mye for at det ikke var sånn… Og jeg gråter…hikster…hyler… Men ingen hører…
Så akkurat i dag og om så er bare for i dag hadde jeg ofret høyre nyre for et fang å grine i… Armer som holdt meg… En som så meg, og var her og trøstet og lyttet… uten å dømme…uten å synse og uten å mene… Bare en liten stund…
Som var her, bare for meg… Uten å tenke, bare kom… Som synes jeg var verdt det… For jeg har ikke mer å gå på nå💔
Før eller senere vil det nok hende. Lyset vil komme, noen vil sende. Jeg ser bare sirkler, av glede, av lys, så jeg vet ikke hvem. Jeg har gjemt bort mitt hjerte før, Aldri gitt det til dem… Jeg ser at det kommer nå, men ser ikke rett. Jeg har ventet så lenge nå, alt jeg har stengt inne, muren oppe og alt jeg har sett…
Fall på meg. Med alt du er. Fall på meg. Kom inn, kom nær. Fall på meg. Ja fall på meg. Fall på meg. Med lyset i deg…
Det vil komme som en kule, Rett inn i min sjel. Rive meg i stykker, Men gjøre meg hel. Jeg er villig til å kjempe for det. For å føle noe nytt, for å vite hvordan det føles når man finner en å dele hjertet sitt med…
Så fall på meg. Med alt du er. Fall på meg. Kom inn, kom nær. Fall på meg. Ja fall på meg. Fall på meg. Med lyset i deg…
Før eller senere måtte det skje. Veggene raknet, muren falt ned. Nå står jeg her engang til, rykket tilbake til start. Der jeg engang begynte, jeg er åpen, rå og sart. Jeg skal gå denne veien nå, det er det jeg ser… Det er noe jeg må, begynne å føle, jeg har fått troen nå og jeg vil ha mer…
Fall på meg. Med alt du er. Fall på meg. Kom inn, kom nær. Fall på meg. Ja fall på meg. Fall på meg. Med lyset i deg…
Jeg vil så gjerne tro på den verden vi kan se. Millioner av partikler som svever og det… Det er en mening, en vei, vinter blir til sommer… Jeg føler, jeg kjenner, jeg ser og jeg vet. Jeg kan ikke se fremtiden, men jeg vet at den kommer…
Så fall på meg. Med alt du er. Fall på meg. Kom inn, kom nær. Fall på meg. Ja fall på meg Fall på meg. Med lyset i deg…
Jeg lukker øynene. Da ser jeg deg klart for meg. Jeg puster inn og da fyller du hele meg. Jeg har sluppet deg inn og nå kan jeg føle deg…
Så… Fall på meg. Med alt du er. Fall på meg. Kom inn, kom nær. Fall på meg Ja fall på meg. Fall på meg. Med HELE deg! ❤️
Nå skal jeg skrive et av de tøffeste innleggene jeg noen sinne kommer til å dele… Det vil nok kanskje støte noen desverre, men jeg skriver for MEG og forventer ikke at alle skal klare å forstå… Denne historien heter;
HELTEN og SKURKEN!
Inni meg bor det to figurer, den ene er helten, den andre er skurken…
Helten er henne som smiler til alle, henne som er sterk som ingen andre, tøffere enn alle de andre og hun som alltid tilsynelatende er positiv. Helten stiller opp i kamp, hun snakker høyt, hun kjemper for rettigheter, hun står rak i ryggen og hjelper alle på sin vei… Helten er hun som alltid er takknemlig for alt, som snur alle situasjoner til noe bra, som ser på alle de små fremskritt som noe enormt og som alltid har et trøstende og støttende ord til alle de andre… Helten tåler alt, motgang, hard medfart, kommentarer, blikk, kamper, konflikter… Helten står i alt dette og gløder! Som en sol, en positiv sol og et forbilde. Alltid… Utenpå!
Men inni så bor også skurken… Skurken er stemmen som kommer om natten, på kvelden når helten skal sove. Skurken er den som sitter på slulderen hver gang helten er ute av huset og hvisker stygge ting inn i øret hennes… Skurken er kvalmen, angsten og stygge tanker, om anger, urettferdighet og hat. Skurken lurer hele tiden under overflaten… hver dag, time, minutt, sekund… Plutselig er hun der og river i helten, raser og herjer og knuser… Men ingen ser skurken… Hun bor på innsiden… Dypt inne i sjelen i øynene har hun gjemt seg og der blir hun… Hun kan ikke jages, ikke temmes, ikke slukkes eller knebles… Det eneste hun kan er å sove…
Helten er henne som står i rulletrappa og stolt ser ned på han som koser seg. Som tenker; se så fint han har det nå, han nyter livet, de enkle gleder… Som er stolt av å vise han frem! Som ser smilene fra de rundt som oppmuntrende og oppløftende og tenker at de tenker: se på henne! Hun er tøff! Skurken er hun som ser seg rundt i den samme situasjonen som tar inn alle blikk fra de rundt, som kjenner at de himler med øynene, de dømmer, de stikker små kommentarer,de stirrer stygt og uforståelig, og de dømmer… Som kjenner at de tenker; takk gud at det der ikke er meg… Som kanskje sympatisk tenker stakkars henne og det hun står i og puster samtidig lettet ut i det de sklir forbi og blikket deres lyser; Glad det ikke er oss… Skurken ser det, lagrer det og bærer det med seg… Tunge steiner i et mørkt sinn…
Helten er hun som er med på alle bursdager, som møter opp med et smil, som danser, som serverer, som leker med han og de andre barna. Som ser at de andre inkluderer han på sitt nivå og er takknemlig for det… Som står der i to/tre timer med smilet på og klemmen klare og trøster andre barn som trenger litt støtte.. Skurken er henne som starter migreenen, magesmertene og svimmelheten. Som bittert ser de andre klarer seg selv, mens jeg må stå der å følge med; Spises det ballonger? Dyttes det? Må jeg følge med på do, må jeg mate og må jeg vaske etterpå. Må jeg være med på dansing og alle leker istedenfor å få sitte i sofaen med de andre foreldene å drikke kaffe å le… Skurken smiler til dem på utsiden, men på innsiden brenner hun av sjalusi…
Helten er henne som i helgene sykler på tur med han, er med på trampolineland, i svømmehallen og står på lekeplassen og dytter ufo dissa. Opp og ned og opp og ned og opp og ned… I timesvis… Med et smil og en sang og et kyss og en klem…Som vinker til de andre barna som sykler forbi og smiler… Skurken er hun som ser de andre barna i flokk klarer seg selv, sykler forbi, herjer, styrer og krangler… Og bak smilet brenner hun på innsiden… Skurken brenner av sjalusi ovenfor dem for det de har, for det de gjør som han ikke får være en del av… Vennskapet, sammholdet og innenforskapet…urettferdig er det! Hun står der og dytter dissa opp og ned og opp og ned og SKRIKER, på innsiden…
Helten er henne som er med på arrangementeter med andre foreldre og har med BPA til å passe på han så hun selv kan få snakke og være en del av “fellesskapet”. Som hører på deres historier om urettferdighet og mobbing, konflikter og krangler, uenigheter og drama. Helten forstår og viser omtanke, forståelse og lytter…kommer med råd og trøster… Skurken har alltid et blikk på han, uansett hvor han er eller med hvem må hun være “på”… Og hun hater de andre foreldrene, hun hater at deres “enkle” utfordringer kan løses… Kan gå over, kan ordnes opp i… Hun hater at de ikke trenger å være “på”. At de kan slappe av og skru av og at barna deres blir eldre og utfordringene blir mindre… Skurken vil HYLE,SKRIKE,KLORE OG SLÅ! For de ser ikke, de vet ikke, de aner ikke hvor mye hun skulle ønske at hun var en av dem!!! At hun ikke var fanget i dette livet, med han som for alltid vil trenge henne, aldri vil kunne klare seg selv, ikke ha venner som de andre, familier som de andre, bli voksne som de andre…
Helten er takknemlig for det hun har, hun er så glad i han, er stolt av han, støtter han og er alt for han. Og hun er det med glede og omtanke og hele sitt hjerte… Hun roper det ut over gatene! Han er hennes alt og hun ELSKER han! Hun gleder seg over at han vokser og utvikler seg og blir større! Skurken kjenner på urettferdighet og redsel, hvem skal passe på når hun ikke kan, hvem vil hjelpe han og henne… Skurken skulle ønske hun hadde et annet liv, et annet barn, alt skulle vært annerledes…
Inni meg bor det to figurer; Helten blir, drømmer og håper… Skurken vil rømme…
