mammantilenautist Min blogg handler om hvordan det er å være mamma til en liten gutt som blir utredet for autisme. Og utfordringene hverdagen bringer for oss alle ved å leve med et barn med denne diagnosen. Oppturer og nedturer og rett fra hjertet.

Livet…
Det er ikke lett å leve er det mange som sier og vi har alle baggasje er det enda fler som sier…

Men hvordan går man på et “tog” å lar baggasjen sin stå igjen?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noe kan vi kanskje legge bort, noe kan vi klare oss uten, noe glemmer vi og noe mistes på veien men…

Noe vokser seg fast i hendene våre og uansett hvor hardt vi vifter med armene så er den baggasjen LIMT fast til oss, vi kan ikke sette den ned…

Noen tenker enkelt nok at baggaske det er for eksempel Barna våre, familien vår, valg vi har tatt iforhold til økonomiske greier, hus,bil heim osv…

Men enda sterkere er den emosjonelle baggasjen og de sårene vi har fått tatovert inn på sjela vår fra tidligere erfaringer vi har gjort oss og livet vi har levd…

Tatoveringer kan fjernes tenker kanskje noen da eller dekkes over, og jo da det kan de nok, både fjernes og dekkes men minnene om det som en gang var der blir ikke borte…

Man må lære seg å leve med de minnene, forholde seg til dem og statig jobbe med dem når man titter på en tatovering som trigger et minne…

Så skjer det ting i livet da sant, livet går videre nye folk kommer inn, både venner og kjærester.
Hvordan hopper man da på disse “togene” og lar baggasjen stå igjen?

Hvordan lære seg å stole på nye venner når de gamle har sviktet? Hvorfor skal nå være annerledes enn før? Hvorfor skal disse folka like deg bedre eller være til å stole på, være støttende og tilstede når du var så enkel å baksnakke og kaste vekk før???

Hvorfor skal dette nye forholdet være annerledes? Hva er det med denne personen som gjør at man kan stole på han, stole på verdien i relasjonen.
Hvorfor skal denne mannen elske deg når du ikke stoler enda helt på at du er verdt å elske…

Når tatoveringene fra tidligere forhold er at du ikke elsket dem for du stolte ikke på at de egentlig elsket deg?
Og i noen tilfeller er ikke folk de de utgir seg for å være i det hele tatt, du har vært sammen med en psykopat en luftspeiling, en drøm, et ønske…
Men du elsket dem aldri…

Hvordan gå på det nye “toget” og lære å elske?
Hvordan tørre å stole på at man er bra nok, smart nok, pen nok?
Rett og slett bare nok…

Trenger man bekreftelse hver dag?
Hver time?
Hvert minutt?
Hvert sekund?

Når vet man?
Når kan man stole på at han er den han sier han er og vil være med deg???
Når kan du stole på at du er nok, er trygg, er elsket?
Når slutter de gamle tatoveringene å svi og ødelegge???

Kan man dele dette med den nye man blir glad i?
Kan man vise frem tatoveringene og si;
Se her! Se… dette er koffertene som er limt til hendene mine, dette er arrene jeg bærer med meg…Jeg trenger at du støtter og forstår, jeg trenger at du er mer enn de var, gir mer så jeg kan være rolig, ord er en ting, handling noe annet…
Kan du alikevell elske meg???

Baggasjen blir med… så må man åpne kofferten og vise innholdet, man må tørre å snakke om tatoveringene…
Gjør det vont?
Ja!
Er man redd?
Ja!

Livredd faktisk for at “toget” skal kaste deg av i neste sving…
For baggasjen blir ikke igjen, den er der…
Alle har baggasje og den MÅ deles for;
Kanskje, men bare kanskje, treffer man noen som kan hjelpe deg med å bære den litt❤️

Folk sier ofte;
Du er så sterk, hva er du laget av?
Helt alene i kampen på det åpne hav?
Hva gjør du Line når du føler du er sliten, hvem vender du deg til når du føler deg alene og bedriten?

Det er jo så mye, det er ikke til å fatte eller vite…
Og ekstremt få vet hvor mye du egentlig må slite.
Hva gjør du Line, hvor henter du styrken og energien. Hvordan klarer du å fortsette å gå videre på stien?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvordan har du det egentlig dypt inni deg? Er du trist, er du redd, er du sint er du lei?

Jo kjære venn nå skal du få høre; Hvordan det føles å stå i min røre.

For her jeg står nå er det helt, helt, helt stille. Men rundt meg så surrer tornadoer ville.
Og jeg har blitt fanget i den største, verste, sorte. Der alle er vekke, alle er borte.

Jeg står her midt i tornadoens øye,
og rundt meg så svirrer svarte vinder så høye.
Det er kaos, det er maham, det er vrakrester og jeg kan ikke se.
Alt jeg kan gjøre er å vente og å be…

For selv om jeg er fanget og har ingen vei ut, så vet jeg at stormen den vil stilne til slutt.
Jeg har ingen kontroll alt som surrer må styre, det er torden og lyn og kanskje til og med et uhyre…

Jeg har akseptert at jeg er fanget, jeg har ingen makt her inne. Mot stormen har jeg ingen krefter, jeg kan ikke vinne…
Men jeg vet at den til slutt vil stilne, den vil ta et siste drag og etter den er over vil det komme en ny og frisk dag.

Utenfor tornadoen står det ventende venner, de når ikke inn akkurat nå men de bunkrer ned og vil hjelpe og inn de sender;
Gode tanker inn til meg og jeg vet at de er der, og når stomen stopper vil de få sjangs til å hjelpe til å være nær.

For selv når stormen er over er det mye som må ryddes…
Store bygg er revet ned, sten for sten må atter bygges.
Og jeg vet at de vil være der, jeg hører de roper; vi skal hjelpe deg!
Og jeg vet jeg har flere rundt som er veldig glad i meg…

Men akkurat nå står jeg i stillhet i tornadoens øye. Og alt jeg kan gjøre er å lukke øynene og mitt hode bøye…

Sende ut et ønske, en bønn, en tanke…
Håpe og be om at jeg ikke blir slått ut av en planke…
For rundt meg raser vinden full av rester med vrak, det er sort, lyn og torden, dunder og brak…
Det finnes ingen vei ut, hverken opp,ned, foran eller bak…

Så jeg tenker tålmodig; hva er egentlig så nøye???
Mens jeg sår fast i stillhet i tornadoen øye…

Da jeg var et barn hørte jeg stemmer, noen sang og noen skrek.
Du skjønner fort at valgene er trange.
Jeg lærte at stemmen døde og svek…

Da jeg var et barn brukte jeg timer, på å stirre på flammene i ovnen sort.
Noen i dem hadde en kraft og var levende.
Jeg kunne ikke se bort…

Alt du har er din flamme.
Og kraften av din ånd.
Du må aldri temme demonen,
men husk å holde den i bånd…

Da jeg var 16 ble jeg lurt av sansene, de var ikke pene.
Jeg trodde jeg var dekket i bensin.
Jeg skjønte at noe alltid ville styre meg, og synden var min alene…

Alt du har er din flamme.
Og kraften i din ånd.
Du må aldri temme demonen,
men husk å holde den i bånd…

Da jeg ble en ung kvinne trodde jeg det var slutten, da jeg følte kjærligheten svi.
Men mine biter passet alltid,
Med all asken på min sti…

Alt du har er din flamme.
Og kraften i din ånd.
Du må aldri temme demonen,
men husk å holde den i bånd…

Jeg ser du sliter veldig nå og inni er det mørke…
Jeg ser ditt vesen slites tynt av flammer og av tørke…

Alt er farlig, tungt og vondt og inni er det storm.
Du sier selv det smerter så, i halsen er en orm.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og ormen sier; IKKE SPIS!
og ikke sov og ikke le.
Jeg tar deg da jeg kveler deg så du ikke får puste og ikke kan se…

Men gutten min jeg håper så du kan slutte å lytte ormen…
At du kan drepe hans stemme og få igjen styrken som kan lede deg ut av den stormen!

Mamma vil så gjerne gi deg lys og ta vekk all angst og sorg.
Mamma vil synge deg søtt i seng i tryggeheten i hennes borg❤️

For det er så fryktelig vondt å se.
All dritten du nå må slite med.
Alle tankene, redslene, frykten og angsten som styrer i hele kroppen…
At ormen styrer, regjerer er sjef der oppe i toppen.

Å se du bli hvit og ikke får til å svelge.
At angsten stadig vinner at du lar ormen få velge…
Du svinner hen, er så liten.
Du er tynn, blek og sliten…
Å mamma står her desperat uten viten!

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg?
Jeg gjør hva som helst, du skal få hele meg!!!
Si meg kjære ungen min, si noe vær så snill…
Jeg skal ofre alt i verden, du skal få alt som du vill!

Jeg sitter her i mørket nå og kjemper meg sorgen og gråten.
Jeg leser, går på møter, går på kurs for å løse denne gåten…

Det kom så brått, en dag var alt ok, den neste raste alt…
Og nedover kinnene mine(når du ikke ser) renner det tårer av salt…

For du ser på meg og du ber meg om at dette skal JEG og ta vekk.
At mamma hun kan fikse ALT og hun kan ta vekk all din skrekk…
Mamma hun må sende lys og hun kan drepe ormen. Mamma hun kan synge høyt, så høyt at hun stilner stormen…

Og det er ingenting i verden jeg skulle ønske mer enn det!
Men alt som jeg kan gjøre nå er å stå ved din side, holde deg i hånden å be…

Siden 2023 startet har det vært mye å stå i. På alle fronter…
Jeg står fremdeles alene med ansvaret…

Oscar blir snart 10 år straks, Odin 9 til høsten… og det at verden bare går fremmover i rasende fart og man føler man halvjogger litt etter begynner å bli slitsomt…

Oscar har begynt i avlastningsbolig som var den tyngste avgjørelsen jeg har måttet ta så langt. Det å føle at man er så alene at man måtte gå til det steget for barnet sitt var tungt å svelge.
Men det har gått bra! Han virker til å trives og blir godt tatt vare på, og selfølgeli så har mora vært der å “pimpa” opp rommet hans, levert leker, sengetøy og gjort det til hans rom!
Men det er vanskelig å sitte i helgene og føle på den dårlige samvittigheten av at man burde vært der, hatt han hjemme 100%…

Odin er også på avlastning i helgene, der har den ene familien sagt opp nå og jeg står igjen på bar bakke… Den andre familien har sagt de kan jobbe dobbelt en periode til vi finner noe nytt, men jeg kan desverre ikke trylle fram noen fra baklomma…

Går det fint med den ene skal det rakne for den andre…

Mye sykdom har det også vært og andre ting rundt Odin som fremdeles er og har vært fryktelig vanskelig å stå i…
Jeg har tidvis følt meg som en taper og en ræva mor som ikke klarer å hjelpe dem nok… men det er bare meg…

Og når instansene rundt skryter og sier de ser opp til meg, når skolen støtter og trøster og gode venner er der, da kommer man seg igjennom dette også!

Jeg får så mye støtte, gode ord og skryt at jeg blir helt rørt, føler på mange måter jeg ikke fortjener det, for herregud jeg er jo bare en mamma som gjør så godt hun kan. Men når fagfolk rister på hodet og klemmer meg og sier;
Du skulle bare visst hvordan vi snakker om deg! Du er virkelig en STERK og FANTASTISK mamma! Så lytter jeg og jeg tar det inn❤️

Fokuset på 2 barn med ulike utfordringer er konstant, jeg er mamma først og fremst men hvem er egentlig JEG?

Jeg er henne som alltid har hatt fryktelig dårlig selvtillit men vært god på å skjule det. Jeg er henne som alltid har følt hun måtte jobbe for å ha en verdi i folk sine liv. Hvis jeg ikke gjorde noe for dem hadde de ikke bruk for meg. Henne som konstant endret meninger i forhold til hvem hun snakket med, hun som virket så tøff men egentlig var helt ødelagt…

Nå har jeg endelig funnet “gjengen” min!
Ekte venner, jeg for første gang i livet føler jeg kan stole på og som tar meg som jeg er…Et par av dem har vært der i mange, mange år og det settes enormt stor pris på. Og noen er nye❤️
De tar meg som jeg er, de liker meg som meg, og jeg trenger ikke endre måten jeg snakker på, hva jeg har på meg eller min drøye humor! Jeg trenger ikke være redd for å si hva jeg mener for de vet at det kommer fra hjertet mitt og at selv om det kan komme ut litt klønete noen ganger så mener jeg det godt, ALLTID!

Jeg er henne som liker å synge, som kan begynne å danse inne i en butikk om jeg hører en kul sang! Som klemmer de jeg kjenner leeeeenge og deler ut klemmer til alle som måtte trenge det.
Vennene rundt meg nå gir meg en mikrofon(kan være en shampooflaske noen ganger🤪) de tar opp tlf og filmer meg og deler, skryter, løfter meg opp!
De blir med å danse i butikken eller ler ihvertfall med meg, de tar imot klemmer og gir dem tilbake❤️

Jeg er henne som selv om hun er sliten liker at det er leven i huset, og vennene til barna og vennene mine er alltid velkommen(eller nesten alltid😅)

Jeg er henne som er sterk, smart og dyp og som skremmer vannet av mange. De ser det ytre, det tøffe og den smilende.
Svært få får se meg gråte, og dele…
Men de næreste får❤️

Så hva er man verdt egentlig?
Hva er man verdt for fremmede, for en mann?
Jeg er sliten av å prøve nå, å søliten av å ikke være nok… Tankene i natten;

Er jeg verdt min vekt i gull?
Er jeg verdt kjærligheten jeg har i hjertet mitt?
Er jeg verdt at noen kommer og blir?
Er jeg verdt at folk står for det de sier og gjør handling av ord?
Er jeg verdt at folk er troverdige og sannferdige?
Er jeg verdt å ikke bli dømt på det ytre og på situasjonen min?

Ja! Det er jeg verdt!
En dag blir det min tur, bare vent å se, alle dere! Jeg er ikke feil, eller for mye, eller ikke bra nok!

Jeg er perfekt uperfekt!

❤️

Manifestering for våren 2023;

Nå er jeg lei av dating, ja jeg er drita lei. Av tomme komplimenter og alle som vil knu… meg!
Det gjelder hele gjengen, de vil bare ha meg her og nå, og så når de er ferdige snu seg fort og gå…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og heldigvis så er jeg smart, og kvikk og skarp og lur og pen…
Så tvert jeg får en viff av det så snur jeg kjapt på mine ben.

Det er flere jeg har møtt og som har fått prøve seg, men fort som svint har de falt igjennom og blitt avvist her hos meg.

Og det er mange, mange jeg har ikke tall som bare har sluttet å snakke, når de får vite litt, og de tror de vet, men da har de seg selv og takke…

For inni meg bor en kriger, en elsker og ikke minst en mor…Hun er tøffere enn noen du kjenner, det er noe jeg vet og ikke tror…

Men når de annsikt dømmer, og kroppen vil ha. Men pakka sender bort, for den er ikke bra…
Så kan de faktisk bare til helsike dra!

For nå er jeg ferdig, jeg har gått lei.
Nå går jeg i dvale i hula mi, ligger i kokongen og hviler meg.

For i livet mitt nå er kampene mange, dagene tøffe og nettene lange.
Det er kamper, på kamper som står i kø.
Og jeg kan ikke bare legge meg ned for å dø…

Så nå endres fokus, nye tanker i spinn.
Nå legger jeg meg i hula, men kommer ut som en vind.
For når gresset er grønt og sola den skinner, skal dårlige dater kun være fjærne minner…

Jeg skal komme ut, stige opp, klatre fram.
Uthvilt, nydelig, skinnende, tøff, sterk og stram.

For da er jeg klar for å møte den rette.
Men ny energi, beina ikke så trette.

Og hvem vet hvem som venter, kanskje har jeg møtt han før?
Men så funktet det ikke, det som brant ble til glør…
Men jeg har håp om at jeg da kan puste liv i flammen, og med mitt smil og vårens varme starte på nytt sammen…

Kanskje skjer det noe nytt, kanskje vil det også skje, kanskje møter jeg en ny.
Når våren kommer seglende og en ny sommer er i gry…

For da skal jeg ut å fly som en vakker sommerfugl.
La sola varme alle ledd, skinne, vakker, ven og gul.

For jeg vet at jeg er sterk og tøff, det finnes ingen sånn som meg.
Jeg er klok, omtenksom, vakker, smart og søt og snill og grei…

Og det vil lyse ut av hele han når han ser mitt smil, da blir verden stille, og alt bare klart, det finnes ikke tvil…

Så nå skal jeg hvile, skru av alle lyder, alle apper de skal stoppe…
Jeg legger meg og lader nå setter ikke på noen klokke…

For våren kommer og jeg stoler på at den skal vekke meg!
Og sende meg en som elsker meg, for det fortjener JEG! ❤️

Normalt;
Søndag…
Sofaen på mor, oppe høres høye lyder og stemmer fra to gutter i lek.
De roper, ler og koser seg.
Hun ser på tv og scroller på telefonen.

Planlegger ettermiddagen, middag hos farmor. Normalt tenker du kanskje?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Joa, det er normalt, en vanlig helgedag i et vanlig liv. Gutter som leker seg, kompiser på besøk, sløv dag på mora som også kombinerer klesvask og andre huslige syssler og senere familiemiddag…

Unormalt;
Tårer i øyene på mor.
For under overflaten på det “normale” ligger det som ikke er like vanlig liv.
Det “unormale” men som er akk så normalt i dette huset…

For over lydene til idyllisk lek strømmer tankene til han som ikke er her… Han som er i boligen borte i veien. Han som skal hentes etterpå å bli med på middag hos farmor. Han som hun skulle ønske var her men som hun forstår at hun må dele, for hvis ikke går det ikke…

En normal middag hos farmor men uten far. For det unormale er at far vet vi ikke hvor er, han har vi ikke setteller hørt fra på 3 år…

En koselig normal familiesammenkomst, men redselen sklir over idyllen, klarer hun det alene i dag. Har hun nok krefter og energi til å gjøre det alene uten assistent. Tenk om energien plutselig tar slutt…

En hyggelig normal søndag der mor slapper av, det unormale er at det må hun faktisk gjøre, det er ikke frivillig men påtvunget for at hun skal klare resten av dagen.

Hun smiler alltid…
Bak smilet; redsel, sorg, fortvilelse, endomhet…

Familie på 3…
Bak de tre; lengselen hennes om en til å dele det med, en å ringe, en å klemme, en som er her, for oss alle tre…

Normalt;
En normal søndag der solen skinner og ungene ler og koser seg, hvor det serveres kjeks og saft, husarbeid blir gjort.
Hvor man smiler og traller…skal på familiemiddag…
Sååå idyllisk, så normalt, så eventyraktig, slik skal livet være…

Unormalt;
En søndag, der hun skal hente eldstemann i bolig, ber til gud at hun har nok energi til å komme seg igjennom dagen, hvor hun må gå over uka og ser på alt som skal gjøres;

Møter med boligen, møter med BUP, møter med spesialhelsetjenesten, møter hos legen…Barnas stasjon…
Alt for dem…

Et normalt/unormalt liv som hun håper å kunne dele med noen snart…

For mora i dette huset, i dette livet hun fikk tildelt, HUN er sterkere enn titan og tøffere enn toget, smartere en FBI og snillere enn Mor Teresa…
Hun ELSKER gutta og vennene sine og setter pris på all støtten hun har rundt seg!

Men hun vil ha en klem, en ekte klem av kjærlighet og noen å ringe, noen å falle i armene på, noen å dele med…

For det fortjener hun!❤️

Du ser meg med et smil.
Men inni er det tårer.
Du ser meg styre skuta trygt,
Men jeg har tunge årer.

Du vet jeg deler noe.
Men du vet nok ikke alt.
Du så når det var litt tøft.
Men så ikke når det smal.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og jeg er sterk og modig.
Jeg har bedt om tid.
Jeg vil gråte, være blodig.
Orker ikke stå i strid.

Jeg må stå alene nå.
JEG må redde MEG.
Og blir du skuffet, må du gå.
For det handler ikke om deg…

Jeg vil være i min trygge boble.
Være deres havn.
Jeg vil skjelve, rope, gråte.
Jeg vil føle savn.

Jeg har feilet føles det som.
Jeg står her nå på et tomt rom.
Han er borte men så nær.
Det skulle ikke bli sånn her.

Og jeg har lov å være lei.
Jeg har lov å være meg.
Jeg har lov til å prioritere.
Jeg har lov til å føle og leve.

Og utenpå ligger et smilende skall.
Inni et stup og et langt, langt fall.
Utenpå er det klemmer og latter.
Men inni meg er det ingen som skratter.

Nå kommer delen som jeg faktisk må få.
Jeg må stå her aleine de andre må gå.
Og jeg vil være alene nå.
For at jeg skal klare å nye frø så.

Jeg er isolert, alene, borte i sorgen.
Jeg har muret det inne i den store, sorte borgen.
Men nå skal veggene sprenges ned.
Det skal lyne og tordne og gå store skred.

Jeg skal gråte og slippe ut alt som har vært.
Og det kan ta TID for i 8 år har jeg bært.
På en ryggsekk som er stor og mørk og tung.
For du fikk diagnosen og da var du så ung.

Men jeg vil dessverre ikke gjøre denne jobben med dere andre.
Det er noe jeg har jobbet med inni meg, noe jeg har klart å forandre!

Og har du ikke tid til å sitte der å vente.
Du synes jeg er egoist en dårlig venn og jente.
Da må jeg bare skuffe deg for sånn jeg har det nå;
så har jeg ikke tid til deg, da må du bare gå…

For jeg er sterk og tøff og flik og smart og snill og grei.
Og gi meg tid så skal jeg klare det, det kan jeg lover deg…
For nå mine nære,mine venner og mine kjære,nå handler det ikke om dere,
det handler faktisk om
Meg!

Det skulle ikke være sånn.
Og i dag er hjertet helt på bånn.

Jeg måtte stoppe å puste for tårene presset, når jeg mot avlastningsboligen gikk, pulsen høy, hodet stresset.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg sto bare der helt i frys og så opp.
Hjertet verket, magen vrengt,
hele kroppen skrek STOPP!

Ikke gå, ikke gå, ikke gå, bare snu,
Men jeg måtte gå, for fokus var du.

Du er så uskyldig så skjønn og så liten.
Og du forstår jo ikke hvorfor mamma er så sliten…

Du er bare snill og rar, søt og unik.
Og med deg i livet er jeg virkelig rik!

Men du har det du har og du krever og krever. Og jeg kjenner at jeg snart ikke lengre lever…

For jeg er helt aleine, dere har bare meg.
Jeg er sliten,trøtt, utmattet, utbrent, nedbrent og lei.

Lei av å føle jeg ikke strekker til.
For det er virkelig ikke noe annet jeg heller vil!

Enn å klare å være verdens beste mamma, og selv om det blir tøft nå håper jeg du kan forstå å føle det samma.

At dette blir greit for alle sammen.
For at vi ikke alle skulle drukne i den dammen.

Jeg elsker deg så mye at jeg har ikke ord, men kjære lille Oscar du har begynt å bli så stor…

Du skulle bodd hos meg til du var 18 år, det var planen når du ble født, men jeg ser at selv om jeg ønsker, at det faktisk ikke går.

Jeg har kjempet og kjempet og prøvd og stått på.
Men det er ikke mere krefter i meg nå.

Så for at mamma skal kunne fortsette å bære, er det bare sånn at det nå er der du må være.

Men ikke hele tiden kjære, bare, bare litt…
Og vit at mamma er knust hun synes dette er noe dritt!
Du er livet, du er gleden, du er hele hjertet mitt…
Men nå må vi dele deg med enda litt fler, men vi tar det skritt for skritt…

Men vit at mamma gråter og hjertet mitt er helt på bånn…
For vær så snill og tro meg kjære skatt!
Det skulle ikke være sånn…

💔

Jeg får ikke sove, det river i hodet. Tankene kværner og røsker…
Jeg er så lei meg, så sint, så nedbrutt og så ferdig…

Jeg skjønner at mange ikke forstår.
Men noen ganger er det faktisk bare bedre at man holder kjeft…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er januar og det har startet.
Det jeg har gruet meg til siden jeg sendte søknaden i november og fikk svar.
Oscar skal begynne i å bo litt i avlastningsbolig…

Vi har som kjent hatt BPA her hjemme i mange år, både som støtte her i huset til oss alle, men også de som har hatt Oscar på overnatting hos seg.
Det har vært fint å føle på at jeg har hatt kontroll og at jeg har kunnet bestemme hvem han var hos og når han var der. Det har føltes trygt å vite at jeg når som helst kunne ringe eller be om bilder av hva som foregikk så fikk jeg det.
Det har vært godt, men også vondt, og stressende og fullstendig utmattende til tider.

For det har vært mitt ansvar, min jobb å lage timelister, intervjue, koordinere, finne vikarer når noen var syke og stille opp selv når man ikke fant vikar…Hvilket desverre var oftere enn det faktisk var noen å spore opp…

Jeg har sittet timesvis med timelister, og regnet på timer, flyttet på avtaler og bøyd meg i bro for at alle skulle være fornøyde. Disse menneskene jobber i mitt hjem og med det kjæreste jeg har så derfor har det føltes svært nødvendig å blidgjøre alle sammen.
Men fy faan for et slit, så mye rot, så mye jobb og så mye ansvar jeg må ta når de ikke kommer…

Jeg har ikke kunnet avtale en dritt, ikke bestille en kinobillett på forhånd engang for jeg ante ikke om noen kom eller ikke…

Det finnes mange alenemødre som står med ansvar alene der ute, tenker kanskje noen av dere…
Og ja det vet jeg det gjør!
Virkelig mange tøffe mødre og fedre forøvrig også som står i ting alene.

Men jeg har 2 gutter og begge har utfordringer…

Og! Som ei klok veninne av meg poengterte så fint, så må man være TO stk for å lage en unge og derfor er det ikke meningen at man skal stå med et slikt ansvar alene… Sett fra et rent biologisk stanpunkt i følge henne…
Vi som mennesker har et litt større annsvar for våre avkom enn en del av dyrene fra dyreriket har…🤷‍♀️
Og der har de ofte en flokk de kan støtte seg på i tillegg…

Og det var IKKE dette jeg planla når jeg satte de to nydelige guttene mine til verden…
Jeg hadde aldri i min villeste fantasi klart å se for meg akkurat dette faktisk.

For det er så mye, sååååå mye jeg ikke vil dele og si. Som handler om den andre parten som ikke er tilstede. Men jeg velger å la være, de nærmeste vet, skolen vet, instansene vet og gutta vet…
Resten av verden trenger ikke vite akkurat hvorfor. Annet enn at jeg står i dette 100% ALENE!
Og det har den andre parten valgt frivillig…
Skrevet fra seg alt ansvar og alle rettigheter frivillig, med offisielle vitner tilstede. Så kan jeg avkrefte alle ideer om at jeg skulle ha gjort noe ulovlig allerede der. Jeg har alt dokumentert og skriftlig og det har vært flere instanser involvert…

Men jeg er nå alene og har vært alene lenge…

Og det er her det blir vanskelig å forklare for folk. For jeg har familie og jeg har enormt gode venner rundt meg. Men alikevell er jeg alene…

Avgjørelser taes alene, valgene gjøres alene og følelsene bærer jeg alene!

Jeg ER alene og sånn er det…

Og nå har jeg gått inn i bobla mi…
Der ønsker jeg å være i fred!
Det betyr ikke at jeg ikke er tilgjengelig for andre men jeg orker Virkelig, VIRKELIG ikke å høre andre sine meninger om mitt liv akkurat nå!

Jeg orker ikke høre om hvor sterk jeg er, hvor tøff jeg er, hvor flink jeg er…Orker ikke at andre skal rettferdiggjøre mine egne valg ovenfor meg…

Og det er det fryktelig vanskelig å si til folk direkte skal jeg si dere. For jeg vet de mener det godt, jeg vet de prøver å støtte…

Men akkurat nå vil jeg bare at alle skal holde kjeften sin!

For de VET ikke hvordan jeg har det og de VET ikke hvor vondt det gjør og de FORSTÅR ikke hvorfor og hvordan dette påvirker meg og mitt og mine…
For de er ikke meg, de ser utenfra og tror de vet… men de vet ikke…

Og det føles så frekt og ufint og ikke minst utakknemlig å be folk tie stille…For de skjønner ikke hvorfor det heller…De vil jo bare støtte…

De skjønner ikke at de VRIR kniven i hjertet mitt hver gang de sier at jeg har tatt rett avgjørelse, at de slår meg i trynet hver gang de sukker og ber meg “sette meg selv først”, “ta vare på meg selv”…

Akkurat nå orker jeg ikke å høre det!

Akkurat nå vil jeg ha det stille…jeg vil leve med sorgen over det som ikke ble, det jeg ikke får til og valgene som nå er tatt…
Jeg vil gråte i fred…

For jeg er alene og har tatt valet alene og jeg vet da vel selv hva jeg har gjort og hvorfor jeg har gjort det…

Bare hold kjeft!

Ikke snakk…

Eller snakk…,
men om ALT annet!
Snakk om været og om nye gardiner, om strømprisene, dårlig brøyting, Tinder, singellivet, samboerlivet, den nye ansatte på butikken… hva som helst!

Men om meg og mitt akkurat nå…
Bare hold kjeft…

Men kom gjerne, gi meg en klem. En støttende skylder, la meg grine, hyle, le, eller bare være stille…
Se meg, og vær der gjerne…

Men snille alle sammen…

Bare hold kjeft…