mammantilenautist Min blogg handler om hvordan det er å være mamma til en liten gutt som blir utredet for autisme. Og utfordringene hverdagen bringer for oss alle ved å leve med et barn med denne diagnosen. Oppturer og nedturer og rett fra hjertet.

Hvorfor er det så lett for folk å såre meg,hvorfor er det så lett for andre å gi faan og hvorfor er det så lett for dem å bare dra?

Det startet da jeg var 3,5 år…
Og opplevelsen ble forsterket da jeg var sårbar for første gang i 18 års alderen…
Jeg vet nå hvorfor jeg ikke klarer å slippe folk inn…
Jeg er sterk nok nå til å dele!
Og hvis dere vil kan dere lese historien;

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har reflektert mye i det siste…
Jeg har jobbet intensivt med en psykolog det siste året.
Det begynte på grunn av min ptsd etter møtet med barnevernet.
Når man som helt uskyldig blir misstrodd, dømt og overgrepet, uten sjangs til å gjøre noe… Det satte dype spor!

Men jeg har lært så utrolig mye mer om meg selv i denne prosessen… Vi har gått DYPT ned i røttene, barndom, ungdomsår, familieliv osv osv…

Hvorfor er jeg den jeg er?
Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør?

Jeg har hatt et anstrengt forhold til meg selv hele livet. Jeg har hatt et veldig dårlig selvbilde, følt meg stygg og feit. Satt i skyggen…
Løsningen ble å rope, klovne, danse og kløne… Stenge alle de vonde følelsene inne og late som jeg var tøff som faan!
På utsiden var jeg utadvendt, rakk opp hånda, ropte ut! Spot light på meg, brydde meg ikke om hva andre synes tilsynelatende.
Men ikke på innsiden…

Jeg ble en mester på å fake det, manipulere. En kameleon som skiftet ham hver gang hun var i en ny setting. Skiftet meninger etter de hun var med og løy…
På utsiden uredd og selvsikker.
Inni livredd, livredd de skulle se igjennom maska, ta meg i løgn. Stengte alt og alle ute, selv om alle trodde jeg var en åpen bok…

På videregående ble jeg forelsket i T.T.
Han og jeg surra rundt lenge, av og på, på og av igjen. Så bestemte vi at vi skulle gi det et forsøk. Da jeg kom på festen full av forventninger den skjebnesvangre kvelden, så han stå der og kline med ei som satt på scenen døde noe i meg. Jeg husker det som det var i går. Jeg tenkte at av alle du kunne velge så gikk du for ei som var både styggere og feitere enn meg… hvordan var det mulig? Var jeg virkelig så jævlig?
Jeg husker veninnen min Lise dro meg inn på kjøkkenet så meg rett i øya og sa;
Ikke grin! Ikke gi han noe! Ikke en mine, ikke en tåre, ingen reaksjon!
Og jeg gikk ut å latet som ingenting.
Isdronningen ble skapt den kvelden og hun har levd siden da.

Ingen har fått innpass!
Ingen har fått se bak muren…

Studietiden gikk med til følelsesløse korte og mange relasjoner…iskaldt, null emosjoner, kun oppmerksomhet og validering man var ute etter.

Det samme har nok gjeldt andre forhold.
Jeg har vært glad i folk men aldri elsket enn mann…aldri…

Jeg var ødelagt!

Jeg vet hva det vil si å elske! For jeg elsker ungene høyere enn alt i verden og dør hvis de dør!

Men refleksjoner rundt hvorfor ikke venner blir, hvorfor noen til stadighet vil ha noe av meg…hvorfor jeg tiltrekker meg de menneskene som krever noe av meg som venn…
Jeg er derfor lett å forlate…
Det er jeg som har avsluttet alle mine relasjoner med menn…og det har vært enkelt for de slapp ikke inn…

Men venner har jeg blitt glad i og de har skuffet… Så mange ganger. Lett å like, lett å droppe…
Jeg har blitt skuffa over folk så mange ganger. Der jeg gir, stiller opp og bidrar. Når de er “ferdige” med å få det de vil ha drar de videre…

Men dette er også min feil.
Jeg har jo ikke vært ekte…
Jeg har gjort ALT for at folk skal like meg…
Jeg gir for mye, er redd for å være meg selv, redd for å dele, være ekte…
Men jeg er redd, stoler ikke på noen. Og har som sagt fått det rett i fleisen flere ganger når man har turt å åpne seg for noen. At de har missbrukt tilitten og brukt dine egne svakheter mot deg…

Sånn er livet tenker kanskje mange men…
Det er alikevell vondt!
Vondt når noen du har åpnet deg opp for for første gang i livet, åpnet opp om nesten alt, som man hadde en nær relasjon til plutselig bare er vekke…
Borte vekke og bryr seg ikke mere…
Mld hver dag blir til ingenting.
Og man er ensom, trist og alene og føler man ikke er verdt en dritt…

Er det virkelig ingen som kan elske meg?
Er jeg så lett å forlate…
Når man endelig er seg selv, så dro de likevell…

Er det sååååå vanskelig å innrømme at man har trådd feil og si unnskyld hvis man har det og gå videre sammen igjen?
Jeg trenger den valideringen for å kunne gå videre, jeg klarer ikke tilgi baksnakking og svik uten videre…
Er jeg ikke verdt en unnskyldning?

Er det greit at noe jeg bærer skam over skal bli brukt mot meg som en vits i en festlig forsamling? Er det ok å kødde med noe som for meg er sårt og vondt???

Nei!
Det er ikke det!
Og da har jeg lov til å si i fra. Jeg har lagt lilleLine fra barndommen bak meg, den lille jenta som bare ville bli sett, akseptert og elsket og ROPTE om det…

Hun er død!

Og opp fra asken har Line 2.0 reist seg!
Hun bærer lilleLine inne i hjertet sitt og forteller henne at hun har verdi.
At kiloene ikke betyr noe.
At hun ikke trenger å rope lengre for hun blir sett nå.
Hun blir akseptert nå, hun er elsket nå!

Line elsker Line!
Og Line jobber for at alle rundt henne inkludert seg selv skal ha det bra.
Og de som ønsker å være en del av hennes liv er hjertelig velkommen.
Men Line er ferdig med å skifte ham, skifte meninger og være dørmatte.
Hvis du sårer Line nå så si unnskyld!
Så er tilgivelsen alltid i hennes hjerte, for ingen er feilfri, men hun fortjener å bli sett, validert og elsket!

Line skinner!
Verdens beste mamma, som gjør alt for barna sine, som elsker dem og er en soldat i krig for de som trenger henne.
Line er sterkere enn noen sinne.
For det er sterkt å være svak, og det er sterkt å fortelle sannheten og det er sterkt å elske seg selv…

Og kanskje en dag finner hun noen som kan elske henne, hele henne, det sterke og det svake… og som hun kan elske tilbake…

Men fortid er fortid, det som har vært har vært, de som har såret har såret og kan alltid tilgis om de ber om det…
Men fremtiden er fremmover ❤️

Nå er jeg så sliten…
Så jævlig sliten…

Det føles som hele denne høsten bare har vært en forbanna tornado, og jeg står i midten og kommer ikke ut og blir støtt og stadig truffet av vrakrester som skader meg og slår meg overende, noen litt, noen mye og i dag helt ut…

Folk rundt har sine egne liv og egne utfordringer… Helt lov og helt forståelig. Men jeg er så sliten av å skulle hjelpe og ta hennsyn og være en god venn. Alltid være der for andre, gi av meg selv, legge til rette, høre på problemer og trøste og støtte… låne bort tid, penger og energi…

Jeg liker å være den som hjelper til vanlig, jeg er glad for at folk vil ha meg i livene sine, til vanlig!
Og de fleste av dere som leser dette har ingenting å ha dårlig samvittighet for!

Men denne høsten har vært helt jævlig og jeg er så sliten, så sliten nå at i dag smalt det…

Jeg deler noe i bloggen, dere får se litt. Både det gode og det dårlige. Men jeg holder MYE tilbake.
Jeg deler noe med venner, noen spør og de får svar, men jeg holder MYE tilbake…

Da er det din egen feil da! Tenker kanskje noen… Når du ikke åpner opp og ikke deler, så kan jo folk heller ikke vite.
Og det vet jeg! Er VELDIG klar over akkurat det…

Men så er det ikke alt man orker å dele, noen negative greier man bare MÅ legge lokk på for det er ingen som forstår…

For man orker ikke være negative nelly når man har karet seg til å være sosial. Det er ingen som vil date sure suzi…
Det er ingen som orker å se inn bak gardina her, de ville snudd og ALDRI kommet tilbake.

Jeg står her helt fuckings alene. Bare jeg, alene med alle avgjørelser. Og noen sjekker inn og vil hjelpe, men jeg orker ikke at noen som ikke forstår skal ha en mening heller…

Jeg orker ikke…
Orker ikke mer…

I dag rant det over.
Har ikke sovet på 4 dager…

Bekymringene har løpt maraton i skallen og kroppen. Om helse, sykdom, operasjoner, avlastning og bolig. Dette er tanker jeg forsøker å sortere og gjøre en mening utav. Men som kværner…og det er ingen å grine til… ingen å skrike til, være sint med, få en klem av, ligge ved siden av…

Jeg føler meg som en verdiløs liten dritt.
Det er virkelig ingen som noen sinne vil komme inn i livet mitt og dele med meg. Jeg har ikke nok verdi til at noen blir glade i meg og ser styrken. De ser problemene, svakhetene, og at jeg ikke er god nok…

Jeg vil for alltid stå i dette alene…
For jeg blir aldri pen nok, tynn nok, morsom nok, sexy nok til at jeg kan overskyge alt det andre…

Jeg vet at det går opp og ned. Men denne høsten har vært sinnsyk og ingen har visst det. Noen har visst litt, ingen alt.
Og man mistet noen man trodde man hadde, det var/er utrolig vondt.
Folk har skuffet på ulike måter, hvor man står igjen og føler seg mer alene enn noen sinne før. De man slapp litt inn, de dro…

Høsten byr på mer… mer oppfølging og stress, en operasjon jeg gruer meg til…
Og ingen til å sitte der å holde rundt meg når jeg er redd, liten og bekymret…

Og i dag måtte jeg gjøre noe jeg hadde håpet jeg kunne utsette i 6 år…
Noe som har ligget som en enorm tung, stor bør, en sky et uendelig dypt vann du vet du må hoppe i… Det kommer, du vet det, men det var der fremme, trodde jeg, håpet jeg…

Men atter en gang så går planer i vasken, mine forsøk på å skape system og trygghet rundt oss feiler og vi rykker tilbake til start…

I dag har jeg en sorg i hjertet, i kroppen, i hodet… en sorg ingen kan forstå…
For jeg har feilet som mor, jeg har feilet som aleneforsørger som er rollen jeg er blitt satt i! Ikke valgt! SATT I!
I dag var det med skjelvende stemme og svimmel i hodet, kvalm i magen og blodsmak i munnen jeg måtte ringe kommunen og søke Oscar inn på avlastningsbolig…

Og jeg skjønner at dere ikke skjønner…
For dere tenker at han skal jo dit til slutt uansett… men han er TI år! BARE 10 år…
Og det gjør så vondt at jeg ikke klarer og jeg skulle gitt så mye for at det ikke var sånn…
Og jeg gråter…hikster…hyler…
Men ingen hører…

Så akkurat i dag og om så er bare for i dag hadde jeg ofret høyre nyre for et fang å grine i…
Armer som holdt meg…
En som så meg, og var her og trøstet og lyttet… uten å dømme…uten å synse og uten å mene…
Bare en liten stund…

Som var her, bare for meg…
Uten å tenke, bare kom…
Som synes jeg var verdt det…
For jeg har ikke mer å gå på nå💔

Fra meg til deg…

Før eller senere vil det nok hende.
Lyset vil komme, noen vil sende.
Jeg ser bare sirkler, av glede, av lys,
så jeg vet ikke hvem.
Jeg har gjemt bort mitt hjerte før,
Aldri gitt det til dem…
Jeg ser at det kommer nå, men ser ikke rett.
Jeg har ventet så lenge nå, alt jeg har stengt inne, muren oppe og alt jeg har sett…

Fall på meg.
Med alt du er.
Fall på meg.
Kom inn, kom nær.
Fall på meg.
Ja fall på meg.
Fall på meg.
Med lyset i deg…

Det vil komme som en kule,
Rett inn i min sjel.
Rive meg i stykker,
Men gjøre meg hel.
Jeg er villig til å kjempe for det.
For å føle noe nytt,
for å vite hvordan det føles når man finner en å dele hjertet sitt med…

Så fall på meg.
Med alt du er.
Fall på meg.
Kom inn, kom nær.
Fall på meg.
Ja fall på meg.
Fall på meg.
Med lyset i deg…

Før eller senere måtte det skje.
Veggene raknet, muren falt ned.
Nå står jeg her engang til,
rykket tilbake til start.
Der jeg engang begynte,
jeg er åpen, rå og sart.
Jeg skal gå denne veien nå, det er det jeg ser…
Det er noe jeg må, begynne å føle,
jeg har fått troen nå og jeg vil ha mer…

Fall på meg.
Med alt du er.
Fall på meg.
Kom inn, kom nær.
Fall på meg.
Ja fall på meg.
Fall på meg.
Med lyset i deg…

Jeg vil så gjerne tro på den verden vi kan se.
Millioner av partikler som svever og det…
Det er en mening, en vei, vinter blir til sommer…
Jeg føler, jeg kjenner, jeg ser og jeg vet.
Jeg kan ikke se fremtiden, men jeg vet at den kommer…

Så fall på meg.
Med alt du er.
Fall på meg.
Kom inn, kom nær.
Fall på meg.
Ja fall på meg
Fall på meg.
Med lyset i deg…

Jeg lukker øynene.
Da ser jeg deg klart for meg.
Jeg puster inn og da fyller du hele meg.
Jeg har sluppet deg inn og nå kan jeg føle deg…

Så…
Fall på meg.
Med alt du er.
Fall på meg.
Kom inn, kom nær.
Fall på meg
Ja fall på meg.
Fall på meg.
Med HELE deg!
❤️

Nå skal jeg skrive et av de tøffeste innleggene jeg noen sinne kommer til å dele…
Det vil nok kanskje støte noen desverre, men jeg skriver for MEG og forventer ikke at alle skal klare å forstå…
Denne historien heter;

HELTEN og SKURKEN!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Inni meg bor det to figurer, den ene er helten, den andre er skurken…

Helten er henne som smiler til alle, henne som er sterk som ingen andre, tøffere enn alle de andre og hun som alltid tilsynelatende er positiv.
Helten stiller opp i kamp, hun snakker høyt, hun kjemper for rettigheter, hun står rak i ryggen og hjelper alle på sin vei…
Helten er hun som alltid er takknemlig for alt, som snur alle situasjoner til noe bra, som ser på alle de små fremskritt som noe enormt og som alltid har et trøstende og støttende ord til alle de andre…
Helten tåler alt, motgang, hard medfart, kommentarer, blikk, kamper, konflikter…
Helten står i alt dette og gløder!
Som en sol, en positiv sol og et forbilde. Alltid…
Utenpå!

Men inni så bor også skurken…
Skurken er stemmen som kommer om natten, på kvelden når helten skal sove.
Skurken er den som sitter på slulderen hver gang helten er ute av huset og hvisker stygge ting inn i øret hennes…
Skurken er kvalmen, angsten og stygge tanker, om anger, urettferdighet og hat.
Skurken lurer hele tiden under overflaten… hver dag, time, minutt, sekund…
Plutselig er hun der og river i helten, raser og herjer og knuser…
Men ingen ser skurken…
Hun bor på innsiden…
Dypt inne i sjelen i øynene har hun gjemt seg og der blir hun…
Hun kan ikke jages, ikke temmes, ikke slukkes eller knebles…
Det eneste hun kan er å sove…

Helten er henne som står i rulletrappa og stolt ser ned på han som koser seg. Som tenker; se så fint han har det nå, han nyter livet, de enkle gleder…
Som er stolt av å vise han frem!
Som ser smilene fra de rundt som oppmuntrende og oppløftende og tenker at de tenker: se på henne! Hun er tøff!
Skurken er hun som ser seg rundt i den samme situasjonen som tar inn alle blikk fra de rundt, som kjenner at de himler med øynene, de dømmer, de stikker små kommentarer,de stirrer stygt og uforståelig, og de dømmer… Som kjenner at de tenker; takk gud at det der ikke er meg…
Som kanskje sympatisk tenker stakkars henne og det hun står i og puster samtidig lettet ut i det de sklir forbi og blikket deres lyser;
Glad det ikke er oss…
Skurken ser det, lagrer det og bærer det med seg… Tunge steiner i et mørkt sinn…

Helten er hun som er med på alle bursdager, som møter opp med et smil, som danser, som serverer, som leker med han og de andre barna. Som ser at de andre inkluderer han på sitt nivå og er takknemlig for det…
Som står der i to/tre timer med smilet på og klemmen klare og trøster andre barn som trenger litt støtte..
Skurken er henne som starter migreenen, magesmertene og svimmelheten. Som bittert ser de andre klarer seg selv, mens jeg må stå der å følge med;
Spises det ballonger? Dyttes det? Må jeg følge med på do, må jeg mate og må jeg vaske etterpå. Må jeg være med på dansing og alle leker istedenfor å få sitte i sofaen med de andre foreldene å drikke kaffe å le…
Skurken smiler til dem på utsiden, men på innsiden brenner hun av sjalusi…

Helten er henne som i helgene sykler på tur med han, er med på trampolineland, i svømmehallen og står på lekeplassen og dytter ufo dissa. Opp og ned og opp og ned og opp og ned… I timesvis…
Med et smil og en sang og et kyss og en klem…Som vinker til de andre barna som sykler forbi og smiler…
Skurken er hun som ser de andre barna i flokk klarer seg selv, sykler forbi, herjer, styrer og krangler…
Og bak smilet brenner hun på innsiden… Skurken brenner av sjalusi ovenfor dem for det de har, for det de gjør som han ikke får være en del av…
Vennskapet, sammholdet og innenforskapet…urettferdig er det!
Hun står der og dytter dissa opp og ned og opp og ned og SKRIKER, på innsiden…

Helten er henne som er med på arrangementeter med andre foreldre og har med BPA til å passe på han så hun selv kan få snakke og være en del av “fellesskapet”.
Som hører på deres historier om urettferdighet og mobbing, konflikter og krangler, uenigheter og drama.
Helten forstår og viser omtanke, forståelse og lytter…kommer med råd og trøster…
Skurken har alltid et blikk på han, uansett hvor han er eller med hvem må hun være “på”…
Og hun hater de andre foreldrene, hun hater at deres “enkle” utfordringer kan løses…
Kan gå over, kan ordnes opp i…
Hun hater at de ikke trenger å være “på”. At de kan slappe av og skru av og at barna deres blir eldre og utfordringene blir mindre…
Skurken vil HYLE,SKRIKE,KLORE OG SLÅ!
For de ser ikke, de vet ikke, de aner ikke hvor mye hun skulle ønske at hun var en av dem!!!
At hun ikke var fanget i dette livet, med han som for alltid vil trenge henne, aldri vil kunne klare seg selv, ikke ha venner som de andre, familier som de andre, bli voksne som de andre…

Helten er takknemlig for det hun har, hun er så glad i han, er stolt av han, støtter han og er alt for han. Og hun er det med glede og omtanke og hele sitt hjerte…
Hun roper det ut over gatene!
Han er hennes alt og hun ELSKER han!
Hun gleder seg over at han vokser og utvikler seg og blir større!
Skurken kjenner på urettferdighet og redsel, hvem skal passe på når hun ikke kan, hvem vil hjelpe han og henne…
Skurken skulle ønske hun hadde et annet liv, et annet barn, alt skulle vært annerledes…

Inni meg bor det to figurer;
Helten blir, drømmer og håper…
Skurken vil rømme…

Det er viktig å ha fokus på det positive og dele av det fine som faktisk fungerer!
Dette er et bilde av Oscar på skolen sin.
Han elsker å gå på skolen og nå skal dere få høre hvorfor ❤

Da Oscar skulle begynne på skolen var det mange stemmer og meninger om hvor han burde gå. Flere snakket høyt og spesialavdelinger på skoler andre steder i byen…
Jeg vil presisere at jeg på ingen måte er imot spesialavdelinger eller spesielt tilrettelagte tilbud rundt om kring. Og hadde også dislog med skolen at dersom vi så at det ikke fungerte med Oscar i skolen, at HAN ikke trivdes så skulle vi ta oppigjen den diskusjonen…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men jeg så hvor godt O trivdes i barnehagen med de han har kjent i årevis, de samme barna som da ville begynne i hans klasse.
Hvor flinke de var til å tilrettelegge for han og de andre barba. Jeg så hvor trygg han var i nærmiljøet og hvor godt han kunne veien hjem…

Jeg ville at han skulle begynne på nærskolen sin for å se hvordan dette fungerte. Jeg visse om hva slags tilrettelegging han hadde krav på og hadde flere møter med skolens administrasjon og planla overgangen nøye…

Jeg har selv jobbet som spesialpedagog i skolen i 11 år så jeg har god kunnskap om hva han/vi har krav på og kan forvente…

Og det gikk over alle forventninger!
Han fant seg til rette men med litt tid til hjelp selfølgeli. Det var mange barn der som ikke hadde møtt Oscar før og det gjorde dem litt usikre og enkelte av de andre synes det var vanskelig å skulle tilpasse seg for en som var såpass annerledes…

Voksesmerter tenker jeg vi kaller det…

Men med god kommunikasjon og samhandling med både elever, lærere og ikke minst en fin foreldregruppe så ble det sakte men sikkert bedre…

Så kom korona…

Da endret det seg…
ALT endret seg…
Sammarbeide ble dårligere, systemet sviktet, kommunikasjonen forsvant og det ble tatt noen avgjørelser fra skolens administrasjon sin side som på ingen måte var drøftet med meg som mor…
Det ble flere diskusjoner og konflikter og kamper…
Skolen ønsket å isolere alle barna med utfordringer for seg selv. Da de hadde et gruppeopplegg deler av dagen sammen og var med klassene sine deler av dagen.
De ønsket at min sønn bare skulle være nede på spesialgruppa med det de kalte “likesinnede”…

Det provoserer meg ekstremt hardt når noen bruker det ordet! for alle barn med diagnoser og utfordringer er akkurat like ULIKE som det du og jeg er kjære leser…

Så jeg gikk til krig.
Min sønn skulle være i klassen sin der han trives og helt tydelig viser at han selv ønsker å være!

Jeg fikk det til slutt det som jeg ville.

Dette er et bilde av Oscar og 3 jenter fra klassen som går tur i skogen i friminuttet, de bytter på hvem som får gå med han for det er mange som har lyst ❤

Oscar går på nærskolen sin. Han går i en “normal” klasse. Der han får masse tilrettelegging spesialpedagogisk.
Han trives i klassen, han viser tydelig at han vil være der.
Han er med på trinnet sine morgenstunner, får vise bilder fra helgen sin når de andre snakker om hva de har gjort. Han er med på prosjekter og de andre elevene inkluderer han i sine oppgaver. De leser for/med han i leseormen. De spiller med han for å øve på samspill. De går turer og snakker med han og viser han “sin” verden…
De passer på han når det er forestilling og de hjelper til når det er matlaging og handletid. De inviterer han i bursdagene sine. De er der for han, med han, sammen med han.
Han lærer av dem og de lærer av han!❤

Det er selfølgeli ikke alle som er interessert i å interaktivt være sammen med Oscar. Men det er helt iorden det, de lærer alikevell noe. Han er der og de ser han og han ser dem…
Dette har blitt til en magisk symbiose på et trinn. Alle lærer av hverandre ❤

En ekte solskinnshistorie ☀️

Det å være helt alene går som oftest bra…
Det gjør det!
Jeg er vandt til stormene, krigene, ulykkene, sykdommene og alt annet rundt av småting folk ikke tenker over at må planlegges…
Jeg er vandt til å hele tiden forberede og tenke, planlegge og legge til rette.

Der folk er 2 er jeg EN.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Så treninger, foreldremøter, bursdager, 17 Forbanna Mai! Hvor man må dele seg i 2 for at ungene skal få være “normale” å gå i barnetoget for eksempel…
Her må det planlegges og koordineres, Odin må gå bakerst i toget med sin klasse, Oscar foran i sin, så jeg kan gå med Oscar og holde øye med Odin…
Plutselig kan noe skje og Odin kan finne på å løpe ut av toget og forsvinne på 17 mai…Den ikke så morsomme siden av ADHD og impulskontroll utfordringer…
Ikke den enkleste jobben å finne han da si…
Og joa, det kan også gå bra.
Kan gå knirkefritt med store smil og ingen drama, men jeg må ha planen klar i fall det går til helsvingen…
Sånn er livet mitt.
Hver dag…
Hver ting…
Hver aktivitet…

Så har man assistenter da som skal hjelpe til, men der er det sykdom og div som gjør det systemet ekstremt sårbart og ustabilt.
Lister må lages, må endres, igjen og igjen og igjen…folk kan ikke, vil ikke jobbe da og da…
Jeg kan aldri bare slappe av, lene meg tilbake og tenke at; dette ordner seg…
Nå skal jeg få litt tid til meg selv,nei!
For det skjer faker’n meg noe hele tiden…

I dag;
Foreldremøte for klassen til Oscar.
Assistent syk, må få på plass ny Assistent.
Det gikk bra men ja…

Jeg gruer meg til 17 mai!
Har en assistent satt opp på jobb, men kommer vedkommende, kommer vedkommende ikke… jeg må derfor ha 4 back up planer klare ifall ting ikke går etter original planen…
Jeg er så jævlig sliten…

Du må ta vare på deg selv sier; legen, psykologen, kommunen, venner, familie…

Når da???

Når skal jeg “ta vare på meg selv”…
Jeg føler av og til at jeg ikke får puste, at det strammer seg i brystkassa og luften vil ikke ned…men jeg kommer meg igjennom det…hver gang…alene…
Men det er vondt, skikkelig vondt…

Så kommer vi til de situasjonene der det er JEG som trenger hjelp. Når jeg ble operert for eksempel så stilte en nydelig veninne opp og hjalp meg, og jeg brukte masse ekstra BPA timer i etterkant for hjelp her hjemme… Men de timebe må jo hentes inn nå. Nå må jeg stramme inn og stille opp selv for at timene ikke skal gå i minus…
Det er ikke bare å spørre om hjelp skal jeg si dere…
Det står ikke noen på sidelinja og bare;
Jo, her Line, her har du 50 timer til. Gå å “ta vare på deg selv” du nå…

Det er bare meg…

Ingen å grine til, ingen å søke trygghet hos, ingen å sparre med, ingen å dele ansvaret med og ikke noe mykt sted å falle…

Dette gikk sånn opp for meg i fjor etter ulykken til Oscar, da var jeg helt alene…
Med alt, sykehus, medisiner, nettene med smerter, og ingen som kunne støtte MEG i det jeg gikk igjennom. Ungen min hadde amputert, livet snudd på hodet, redselen, panikken, sorgen, jeg satt med det alene…

Så var Odin involvert i en bilulykke nå i påsken(vil ikke skrive om den pga respekt for de involverte) og igjen så sto jeg her, helt alene med etterdønningene…
Jeg vet ikke hvem jeg skal ringe…

Jeg ble kalt inn til legen på lørdag som kommer… hæ? Tenkte jeg og ringte til dem. Jo da skulle jeg ta en undersøkelse som krever litt mer forberedelser og etterkant hjelp enn bare; hei og hallo gitt…
Ledsager må bli med og ditt og datt…
Hvem er min ledsager da???
Jeg har jo ingen…

Kan ikke forvente at noen tar seg fri fra jobb for å være med å holde meg i hånda og hjelpe meg i etterkant…
Men jeg MÅ ha med noen sier de…
Men jeg har jo INGEN!!!
Fikk flyttet timen 1 mnd fram i tid…
Så må jeg bare jobbe igjen da…

Så i dag da…
I dag er/har så langt vært en utfordrende dag, med mange realiteter jeg ikke får gjort noe med slengt i trynet på meg, som jeg som oftest tar en base ball kølle og bare dryler til siden…
Men i dag fikk jeg ballen rett i fleisen og det svir… skikkelig…

Det går bra, gjør alltid det, må det, ikke noe valg si…
Det går bra, men…

I dag gjorde jeg noe som jeg aldri har gjort før…
Da jeg satt her imorres alene og den svarte boksen inni meg åpnet seg på gløtt og tankene, følelsene ble for mye, så filmet jeg en snutt av det jeg følte der og da og la ut på Facebook…
Ikke for sympati eller noe sånt.
Men for ta et steg i riktig retning i forhold til å ikke være flau over følelsene mine.

Imorgen har Oscar bursdag. Og jeg satt der imorres ved bordet med en handleliste og skulle ordne i stand til familieselskap imorgen…
Det tikket inn en mld om hva Oscar ønsker seg i bursdagsgave…
DA slo det meg, som en hard knyttneve i magen…Hvor annerledes han er, vi er, alt er…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For jeg aner faktisk ikke hva han ønsker seg…
Han har ingen ønsker rundt dagen sin. Han har ikke gått i ukesvis, kanskje til og med månedsvis å gledet seg. Han har ikke bestemt legotema eller ridderbursdag eller kakeønske. Han har ikke sagt hvem han ønsker skal komme. Han får ikke engang fortalt meg om han vil feire i det hele tatt…

Og de tunge tankene renner over;
Forstår han hva bursdag er?
Vet han at 9 tallet betyr at det er HAN som har blitt 9 år???
Forstår han at jeg elsker han så uendelig høyt og bare vil hans beste resten av livet…?

Sånne dager, når man sitter der med handlelista og man vet nøyaktig 2 ting;
Han liker ballonger og sjokolademuffins.
Sånne dager er ekstra tøffe…
Da kjenner man hvor vondt det er, tungt det er, annerledes det er. Da kjenner man hvor alene man er oppi alt sammen…

Ingen far til gutta å støtte seg til. Han er borte, gudene vet hvor, ikke interessert, ikke tilstede…
Ingen kjæreste å gråte i armene på, ingen famile som er tett på og som man vil ringe til, for å belemre dem med mine tunge tanker…
For ingen forstår dette…
Man er helt alene…

Alene i huset.
Alene med tankene.
Alene med tårene.
Alene med ansvaret…

For man har det ansvaret, og man tar det på alvor!
Hver dag snur jeg opp ned på verden for gutta mine. Jeg er der for evig og alltid!
Hver dag, hvert minutt, hvert sekund…
Og jobben som mamma er jeg stolt av og gjør med så emormt mye glede!

Og gledene deles med de nærmeste, med familien og med venner. Gleden deles.
Men ikke sorgen…

Sorgen bæres i en svart boks, en svart stålboks med lås og bare jeg vet koden til låsen. Jeg har gjemt den godt så ingen kan se den!
I hverdagene er det ingen som ser den,når jeg er mamma er det ingen som ser den, på møter er det ingen som ser den, når jeg er med venner er det ingen som ser den!
Svært få vet at den er der.
Og ingen får se nedi…

Og på dager som denne så åpner den stygge boksen seg, når jeg ikke er forberedt, når jeg ikke har satt på rustningen. Når jeg er alene hjemme og ingen er rundt og det er stille…
Når det er stille…da lirker den seg opp…
Når jeg skal hvile…da sniker den opp med lokket…
Når jeg skal ta vare på meg selv…da åpner den jævla boksen seg…

Jeg elsker ungene mine!
De er unike, nydelige, smarte, morsomme, empatiske og fantastiske gutter❤
Det er jeg som har skapt dem, formet dem og oppdratt dem. Og jeg blir så rørt og stolt når jeg får så mye skryt av dem fra de rundt oss. Lærere, helsesøster, leger, venner! Jeg er en flink mamma kan det se ut som…

Og de fleste tror jeg er tøffere enn toget,sterkere enn supermann og modigere enn de fleste…De fleste ser henne…

Men i dag så tok jeg et steg, jeg åpnet opp for at folk skulle få se litt av hun andre…
Hun jeg gjemmer laaaaaangt inne i meg, hun som sitter å tviholder på den jævla boksen.
Hun fikk litt tid i rampelyset i dag…

Responsen har vært enorm!
Folk har kommentert og delt videoen i sosiale medier…
Folk har sendt messenger, sms og mld på instagram…
ALLE meldingene har vært støttende og positive og folk har takket for at jeg deler…

De har kalt meg modig og et forbilde.
De har grått med meg og sendt gode ord og klemmer min vei…

Så det betyr vel at man ikke trenger å være sterk hele tiden?
At jeg ikke alltid må være positiv og se det beste og svelge ned det vonde…
For hvis jeg er modig når jeg legger ut en video av at jeg sitter å gråter og skammer meg over følelsene mine. Hvis det er modig for dem at jeg åpner meg, deler litt innhold fra den svarte boksen.
Hvis jeg er modig og et forbilde da…

Da er vel det å tørre å vise svakhet den aller største styrken! ❤

Takk for støtten alle sammen!
Dere vet hvem dere er❤

I dag er jeg såret!
Såret og skuffet…
Både på veiene av meg selv men også alle folk egentlig, for jeg tror ikke at et eneste menneske har sluppet unna det jeg sliter med i dag.
Nemlig dom!
Det å bli dømt uten at noen egentlig vet en dritt om hva de snakker om…

Kommentarfelt i aviser og sosiale medier renner over av folk som har meninger.
Alt har de meninger om, og alt “vet” de.
Men det er nettopp der det blir så hinsides feil for hvem “vet” egentlig noe som helst???

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Folk TOLKER og TROR dermed tror de at de vet.
De får korte innblikk, eller ser noe, leser noe og gjør seg opp en mening. Men det er faktisk sånn at ingen kan vite noe som helst helt sikkert. For ingen vet alt om alle, ingen vet absolutt alt om en sak. Det er ikke mulig det faktisk…

Og så uttaler folk seg i bastante terminologier. Sånn ER det! Istedenfor å spørre, være søkende, tvilende og tenke at hvis jeg spør, er nysjerrig og åpen for ny input kanskje kan jeg lære noe mer, noe nytt, få et nytt syn på en sak…

Jeg har tatt en avgjørelse om å blogge og å stå fram i media og om å fronte og tørre å snakke om ting, emner og følelser som er vanskelige. Jeg har sånn sett stilt meg selv ved en vegg og må ta imot det folk velger å kaste på meg…
Noen ganger er det blomster, andre ganger er det dritt…
Jeg vet at de ikke vet og jeg vet at mye av det som er tøft og vanskelig og kan virke dømmende på meg og mine kommer av uvitenhet…
Som regel inspirerer det meg bare til å fortsette å dele, fortsette å snakke, fortsette å vise fram livets berg og dalbane. For sånn er det for absolutt alle!

Mitt liv er muligens litt mer unikt og fylt opp av litt større utfordringer enn naboene minr har i sine liv. Men de har også sine utfordringer og tøffe tak.
Forskjellen er at jeg snakker åpent og i offentligheten om våre ting…

Jeg har blitt bedt om å holde et innlegg/apell og lese fra boka mi 2.april på Verdens autismedag. Det er ungdommer/unge voksne med autisme som har tatt kontakt med meg. For de liker mine budskap og de vil at jeg skal snakke på veiene av dem.
De har oppfattet at selv om jeg skriver om tøffe ting i livet vårt, så skinner det igjennom at jeg er sterk og stolt og har et brennende ønske om å gjøre verden til et bedre sted for de som er litt annerledes!

De vil feire verdens autismedag! De vil skinne og få fokus på at de er stolte av den de er og at autisme er en del av det som gjør de til unike individer som beriker samfunnet vårt med sine perspektiv. Og de er like forskjellige og unike innad i sin “gruppe” som jeg og nabofruen min er ulike…

Ulike oppvekster og hendelser i livet skaper oss og gjør oss til de vi er uansett hva vi måtte bære i baggasjen vår av ulike utfordringer. Ingen er like og alle er unike…

Men de er også redde. Redde for å bli dømt, missforstått og feiltolket. Redd for at fokuset skal bli feil og folk skal se ned på dem… Det er så trist…
Folk kommer til å dømme og vi må tåle å stå i det…Sånn er livet…

Men fy faan så urettferdig det er noen ganger!

Jeg har opplevd noen ting som gjør skikkelig vondt i det siste.
Folk som har dømt uten å vite, uten å spørre og blitt avvist med en frekk og nedlatende tone.

Jeg vil snakke om dette nå. Ikke for å henge ut noen, nei virkelig ikke, men for at folk kanskje kan tenke seg om to ganger før de svarer noen eller kommenterer noe…

Odin ønsker seg veldig en katt til, å få lov å ha kattunger i huset slik jeg hadde som barn og sånn vi har hatt her i huset før barna ble født…
Odin er en nydelig, empatisk, snill og god gutt. Oscar elsker dyr, han er rolig, forsiktig og kontaktsøkende.
Jeg er flink, pliktoppfyllende og ansvarlig. Katten vår Bagheera har et godt liv, og det er ingenting som tilsier at vi ikke skulle klart å hatt en pusemamma og kattunger her i huset…

Ei dame annonserte at hun var på leting etter et forhjem for en sibirkatt(jeg er allergisk mot vanlig katt så vi har sibir).
Jeg tok kontakt for å høre om vi kunne være aktuelle? Dette hadde vært midt i blinken nå med noe sånt fint og positivt etter div vi har vært igjennom i de siste årene.
Men nei…
Vi var på ingen måte aktuelle med ALT jeg hadde i livet og ALT jeg sto i, da måtte jeg forstå at det ikke blir noe av…
Jeg hadde vistnok mer enn nok å holde på med…

Jeg svarte høflig tilbake at ok…
Men det gjorde altså så utrolig vondt i hjertet mitt…

Er liksom ikke min familie god nok eller kapabel nok til å kunne gjøre denne “jobben” på tross av “alt” vi har i livet?
Og hva vet denne damen om hva “alt” er og hvordan vi sammen takler hverdagen???

Hun vet det hun ser på Facebook og leser i blogg og så dømmer hun, gjør seg opp en mening i negativ forstand. Og snakker med andre i negativ terminologi…
Istedenfor kunne hun sett det i et positivt lys, alt Line og familien står i. Så sterke de er, så flinke de er! Så kjærlige og fine mennesker. Line har en fleksibel jobb, er mye hjemme, har mye hjelp rundt seg til gutta, fint, rent, ryddig hus alltid!!!Økonomien på stell og alt på plass!

Men nei…Sånn ble det ikke…Og det gjør faktisk mer vondt enn jeg liker å innrømme at det gjør…
Jeg vet at hun ikke kjenner oss, for de som virkelig kjenner oss de ville aldri sett det fra et slikt ståsted. De ville tenkt at Line og gjengen klarer alt! Og tenkt at er det noen som fortjener en slik glede som dyr er så er det dem…
(Kan også nevne at jeg har vært forvert før for mange år siden så jeg vet godt hva det innebærer…)

Hva er kriteriene for å være en “god” familie egentlig?
Er ikke andre folk på jobb, har hobbyer og fritidsaktiviteter? Drar ikke andre folk på ferier, hytta og slike ting. Er det noen som aldri krangler eller har tøffe tak. Er det sånn at andre familier aldri blir syke eller utsatt for ulykker, dødsfall, alvorlig sykdom, uheldige hendelser???
Er det bare vi som blir det?
Eller handler det om noe annet?
Hva blir jeg dømt ut i fra?
Hva betyr “alt” jeg har i livet???
For hun vet ingenting!
De aller fleste der ute vet svært lite om hva som foregår bak disse dørene…
Så hva med å SPØRRE istedenfor å tro at de “vet”…?

Jeg har tatt en operasjon nylig også. Forrige uke fikk jeg endelig koordinert hjelpen rundt oss, så jeg fikk muligheten til å ta en bukplastikk operasjon på Røros. Dette er en drøm jeg har gått med i årevis.
Ja! Årevis faktisk…

Hva er det første folk tenker når du sier at du har tatt en bukplastikk tror dere?
At det handler om utseende…
Er du så “grunn” at du skal utsette deg for narkose og potensielle bivirkninger for noe så smålig som å fikse litt på magen liksom???

I mitt tilfelle handlet det om at jeg hadde en ekstremt dyp navle(jeg har hatt det hele livet)som til stadighet ble betent og jeg ikke klarte å holde tørr og ren. Ikke for at jeg ikke er renslig eller har gjort iherdige forsøk men pga veldig stor vektnedgang den siste tiden ble det også litt ekstra hud på magen som gjorde problemet enda verre…
Og derfor fikk jeg innvilget en operasjon hos sankt Olavs hospital. De lagde ny navle på meg og fjærnet også litt hud.
Jeg er ikke flau over dette, men jeg vet samtidig at folk snakker og dømmer….
Og i går fikk jeg det bekreftet atter en gang…

Folk har kommet med noen “morsomme” kommentarer rundt operasjonen. At jeg har fått tidlig “overgangsalder panikk” og fokus på å se bra ut nå som jeg er single og skal finne meg ny mann…
Jeg ler med, men blir samtidig lei meg…

I går var det en som dro den litt lengre og kalte meg for en Hollywood hore og Kardashian wannabe…
Altså med å insiuere at fordi jeg er blogger og “kjent” så trodde jeg at jeg var bedre enn andre og utseende var viktig for meg… en stram mage var viktig for mitt image ut i samfunnet…

Han var en tosk og jeg vet at han egentlig ikke vet en dritt om meg og mitt liv tydeligvis. Og kan umulig ha lest et eneste blogginnlegg på bloggen min for å komme med et sånt utspill…

Men poenget mitt folkens er nettopp det!
Folk uttaler seg og har meninger og ytringer som de bare MÅÅÅÅ få ut…
Uten at de egentlig vet en dritt om hva de snakker om eller har en formening om!
Og det sårer!
Det gjør vondt faktisk!
Det er folk det er snakk om!
Det er komplekse situasjoner og liv…
Ingen vet alt…
Dine kommentarer og meninger kan skade noen, såre noen, potensielt ødelegge noen…
Så slutt å “tolke” og begyn å SPØRRE!
Spør! Grav! Vær interessert i å belyse ting du ikke kan og vet! Vær åpen for at du kan lære noe nytt, at du faktisk kan ta FEIL!

Og kjære, kjære folkens, værs så snill, på veiene av meg selv og alle andre folk og fe i verden;

DET DU IKKE VET KAN DU HOLDE KJEFT OM!

I går ringte det en journalist fra en lokal avis. Hun hadde lest bloggen min og avisen ønsker å skrive en sak om det som skjedde med Oscar på søndag…

Jeg synes det er så flott at midia tar tak i slike hendelser og vil skrive om dem.
Selv om det er tøft og vondt, selv om det ikke er kjendissladder og OL gull…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi snakker om black lives matter, og gay pride, og alt mulig annet…
Og det er viktig og bra altså!

Men de handikappede og deres rettigheter skal vi liksom ikke snakke om…
Det er en mindre viktig sak???…

Det er innimellom at noen mediehus gilmter til å slipper opp og slipper ut, som Tv2 som har hatt noen innslag på God morgen Norge(der vi også var med blant annet) og noe småtterier på nyhetene…

Men hvorfor er ikke Mammapåhjul, som er en av Norges topp bloggere med i nettopp Bloggerne på tv?
Hvorfor blir ikke VI spurt, som kan vise fram en annen side av et annet liv, som alikevell er mer normalt for flere enn vi aner???
For å få muligheten til å normalisere det “unormale”…

For vi skal liksom ikke vises vi, vi skal ties og gjemme oss bort og skammes til å ikke tørre. For vi blir ikke hørt og vi blir ikke sett…
Hvorfor???

I går ringte også en meget hyggelig ung mann med autisme som lurte på om jeg var henne bloggeren som hadde skrevet barnebok?
Og det kunne jeg jo bekrefte at jeg var da, han lurte på om jeg kunne tenke meg å komme på en lokal kafe her i byen å holde et foredrag/apell svare på spørsmål fra publikum 2.april som er verdens autisme dag…

Selfølgeli ønsker jeg det!
Det er jo AKKURAT det jeg ønsker!
Å få spre kunnskap og kompetanse og forståelse og øke toleransen i samfunnet!

Han var litt nervøs for pris og slike ting om kaféen hadde budsjett til å hyre meg inn…

Men jeg tjener NULL kroner på å blogge og jeg gjør gjerne et slikt oppdrag uten å ta en krone fra noen for det!
Jeg sa til han; du kjære deg, jeg skal ikke ha en krone! Dette gjør jeg med stor glede helt gratis og det er en ære å bli spurt!

Han ble altså så glad at ja, jeg ble helt rørt!

Så ringer journalisten og gjør intervjuet rett etterpå og det var tøft og sårt og vondt. Men samtidig godt å føle at vi og alle andre barn som er annerledes blir hørt!

For de har akkurat like mye rett til å være med på offentlige arrangementer og parker og ulike aktiviteter. De har rett til å være der og bli tatt hensyn til og forstått og ikke mobbet og fryst ut!

Nå er det på tide at Norge ser og hjelper til så disse barna og de voksne får like verdige liv som oss uten diverse utfordringer!

Jeg skrev i mitt siste innlegg at jeg skal jobbe med å bli tøffere!
Og i dag er første dagen i resten av mitt liv og jeg tok første skritt opp stigen til å bli enda tøffere!

Jeg er stolt og glad for at veien frammover er mer åpen og de vi møter på den veien er mer villige til å lytte å forstå!

Jeg skal fortsette å gå og fortsette å snakke, skrive, filme, blogge og stå opp for alle som trenger det!
Et skritt av gangen og for hvert skritt litt tøffere!

Håper jeg kan vært til inspirasjon og støtte for mange der ute!

Og håper mange vil komme å høre min apell/tale/foredrag/spørsmålsrunde den 2.april!

MANGFOLD er det samfunnet trenger for å fungere❤

Og min lille familie er en del av et større mangfold❤

Jeg er så stolt i dag!
Håper flere er stolte med meg!

❤

Denne fine gutten hadde i går en skikkelig tøff og ubehagelig opplevelse med noen gutter som trakasserte og mobbet han når vi var på Rush Trampolinepark.

4 eldre gutter mot en 8 åring med barneautisme og psykisk utviklingshemming…

Assistenten sa i fra til dem, det hjalp ingenting. Jeg sa i fra det hjalp ikke mer enn at de i det minste dro vekk fra der Oscar var…

Jeg ga også beskjed til en vakt inne i parken og hun var veldig tydelig på at hun også gjerne kunne snakke med dem om jeg ville.

Men akkurat der og da var jeg så satt ut av det hele og redd for å “miste det” at jeg ville ha minst mulig drama…

I retrospekt burde jeg laget drama!

Leder av parken ringte meg i dag og han var veldig lei seg for å lese om det som hadde skjedd!

Han var meget tydelig på at slik oppførsel fra andre besøkende på ingen måte er akseptabelt og at hadde jeg vært tydeligere når jeg sa i fra så hadde de blitt utvist sporenstreks og foreldrene deres hadde blitt kontaktet!

Han ønsket å gi oss 3 gavekort på hopping så Oscar kan komme tilbake å få en ny og bedre opplevelse ❤

Jeg sa at dette ikke er nødvendig for det er jo JEG også som burde vært enda tydeligere til de ansatte på RUSH om hendelsen.

Jeg ble bare så satt ut, så lei meg, så sint!

Jeg så at det preget gutten min…💔
Og jeg ville ikke skape mer drama der og da…

Grunnen til at jeg skrev bloggen i går var at alle kunne få lese om slike ting vi utsettes for, for dette er ikke første gangen!
Og det blir nok dessverre ikke siste gangen heller🥺

Men det er utrolig godt å vite og få høre at man har sånn god støtte av de rundt!
At Rush trampolinepark tar dette skikkelig på alvor og er meget tydelige på hvordan de ønsker å ha det!

For dem er Oscar en ønsket gjest og hans vel og ve er viktig for dem!
Like viktig som alle barn som er annerledes❤
Og slik mobbing og trakassering slår de hardt ned på!
Det er godt å vite i tiden fremover og gjør kanskje at det blir lettere for meg men også for andre foreldre i samme situasjon å tørre å si i fra, tørre å stå opp for og tørre å snakke på veiene av barna våre…

Vi har blitt så alt for vandt til enkelte ting at vi kanskje er blitt redde eller rett og slett ikke har styrken eller energien til å ta kampen…💔

Da er det utrolig godt å få høre at det vil Rush hjelpe oss med!

Så tørr å si i fra!
Det skal jeg jobbe med også❤