Siden 2023 startet har det vært mye å stå i. På alle fronter…
Jeg står fremdeles alene med ansvaret…

Oscar blir snart 10 år straks, Odin 9 til høsten… og det at verden bare går fremmover i rasende fart og man føler man halvjogger litt etter begynner å bli slitsomt…

Oscar har begynt i avlastningsbolig som var den tyngste avgjørelsen jeg har måttet ta så langt. Det å føle at man er så alene at man måtte gå til det steget for barnet sitt var tungt å svelge.
Men det har gått bra! Han virker til å trives og blir godt tatt vare på, og selfølgeli så har mora vært der å “pimpa” opp rommet hans, levert leker, sengetøy og gjort det til hans rom!
Men det er vanskelig å sitte i helgene og føle på den dårlige samvittigheten av at man burde vært der, hatt han hjemme 100%…

Odin er også på avlastning i helgene, der har den ene familien sagt opp nå og jeg står igjen på bar bakke… Den andre familien har sagt de kan jobbe dobbelt en periode til vi finner noe nytt, men jeg kan desverre ikke trylle fram noen fra baklomma…

Går det fint med den ene skal det rakne for den andre…

Mye sykdom har det også vært og andre ting rundt Odin som fremdeles er og har vært fryktelig vanskelig å stå i…
Jeg har tidvis følt meg som en taper og en ræva mor som ikke klarer å hjelpe dem nok… men det er bare meg…

Og når instansene rundt skryter og sier de ser opp til meg, når skolen støtter og trøster og gode venner er der, da kommer man seg igjennom dette også!

Jeg får så mye støtte, gode ord og skryt at jeg blir helt rørt, føler på mange måter jeg ikke fortjener det, for herregud jeg er jo bare en mamma som gjør så godt hun kan. Men når fagfolk rister på hodet og klemmer meg og sier;
Du skulle bare visst hvordan vi snakker om deg! Du er virkelig en STERK og FANTASTISK mamma! Så lytter jeg og jeg tar det inn

Fokuset på 2 barn med ulike utfordringer er konstant, jeg er mamma først og fremst men hvem er egentlig JEG?

Jeg er henne som alltid har hatt fryktelig dårlig selvtillit men vært god på å skjule det. Jeg er henne som alltid har følt hun måtte jobbe for å ha en verdi i folk sine liv. Hvis jeg ikke gjorde noe for dem hadde de ikke bruk for meg. Henne som konstant endret meninger i forhold til hvem hun snakket med, hun som virket så tøff men egentlig var helt ødelagt…

Nå har jeg endelig funnet “gjengen” min!
Ekte venner, jeg for første gang i livet føler jeg kan stole på og som tar meg som jeg er…Et par av dem har vært der i mange, mange år og det settes enormt stor pris på. Og noen er nye
De tar meg som jeg er, de liker meg som meg, og jeg trenger ikke endre måten jeg snakker på, hva jeg har på meg eller min drøye humor! Jeg trenger ikke være redd for å si hva jeg mener for de vet at det kommer fra hjertet mitt og at selv om det kan komme ut litt klønete noen ganger så mener jeg det godt, ALLTID!

Jeg er henne som liker å synge, som kan begynne å danse inne i en butikk om jeg hører en kul sang! Som klemmer de jeg kjenner leeeeenge og deler ut klemmer til alle som måtte trenge det.
Vennene rundt meg nå gir meg en mikrofon(kan være en shampooflaske noen ganger) de tar opp tlf og filmer meg og deler, skryter, løfter meg opp!
De blir med å danse i butikken eller ler ihvertfall med meg, de tar imot klemmer og gir dem tilbake

Jeg er henne som selv om hun er sliten liker at det er leven i huset, og vennene til barna og vennene mine er alltid velkommen(eller nesten alltid)

Jeg er henne som er sterk, smart og dyp og som skremmer vannet av mange. De ser det ytre, det tøffe og den smilende.
Svært få får se meg gråte, og dele…
Men de næreste får

Så hva er man verdt egentlig?
Hva er man verdt for fremmede, for en mann?
Jeg er sliten av å prøve nå, å søliten av å ikke være nok… Tankene i natten;

Er jeg verdt min vekt i gull?
Er jeg verdt kjærligheten jeg har i hjertet mitt?
Er jeg verdt at noen kommer og blir?
Er jeg verdt at folk står for det de sier og gjør handling av ord?
Er jeg verdt at folk er troverdige og sannferdige?
Er jeg verdt å ikke bli dømt på det ytre og på situasjonen min?

Ja! Det er jeg verdt!
En dag blir det min tur, bare vent å se, alle dere! Jeg er ikke feil, eller for mye, eller ikke bra nok!

Jeg er perfekt uperfekt!