Stakkars lillebror som hadde et alvorlig fall på torsdagen. Han fikk en “pølsekul” som man ser i Donald blader og liker IKKE å ligge på gulvet å bli skiftet på. Skjønner jeg meget godt for å si det sånn. Det virker ikke som han har fått hjernerystelse, HELDIGVIS! Og store deler av helga var han i fin form.

Søndag endret det seg og han ble gradvis mer sutrete/grinete/klengete/masete utover ettermiddagen…så nå er jeg meget spendt på formen imorgen. Han snorker som en lastebilsjøfør etter et karbonadesmørbrød med erterstuing og en øl…sååå….nærvene er i helspenn. Jeg var hjemme nesten hele uka(bare ikke mandag) med en syk Oscar så nå er det vel Odin sin tur da.

Jeg er fortiden sykemeldt for å hente meg inn litt pga manglende nattesøvn bl.annet. og hvis jeg er helt erlig med meg selv så er jeg nok ganske deprimert om dagen også. Det føles som at jeg ikke får puste. Jeg føler ikke akkurat at jeg får hentet meg inn så mye da for å si det sånn…så nå er jeg spent på hva morgendagen bringer… God natt 🙂

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Utover fredagen og lørdagen fortsatte Oscar å delvis spytte/kaste opp medisinen sin. Jeg forsøkte å blande den i ALT… Hvilket selvfølgelig resulterte i at han ikke ville spise eller drikke noe nesten. Jeg har vært så desperat etter å få i han medisin at jeg har blitt helt koko…kjeftet og grått og tryglet og gud vet hva. Hvis han ikke tar den blir han jo ikke bra.

Det er i sånne situasjoner en føler seg fullstendig hjelpesløs. Jeg kan ikke få han til å forstå hvorfor vi MÅ gjøre dette og han reagerer deretter, med å trekke seg bort fra meg som at jeg er verdens slemmeste:(  DET GJØR SÅ VONDT!

Så fikk jeg et het tips av to venninner som også er mødre om en annen sort medisin som tydeligvis ikke smakte så JÆVLIG som denne sorten….Ja vel ja sier dere det dere da….jeg ringte sporenstreks til Legevakta og ba om ny medisin. Dette var lørdag kveld så se var selvfølgelig svært så opptatte men legen ringte meg tilbake og jeg fikk ordnet det!  OVER TELEFON!!! jeg var i sjokk…men dæven døtte. Denne medisinen skulle taes 2 ganger om dagen i motsetning til den andre som skulle taes 4 ganger om dagen. Bare det i seg selv er jo to mindre torturrunder i døgnet på junior. Første dosen gikk ned uten problemer, men dose nr 2 var verre. Da begynte han å brekke seg igjen og jeg fikk blandet den med litt yoghurt som han faktisk spiste.

Men lille Oscar gullet mitt ville ikke sove. Han bare satt og var så slapp på fanget til faren. Jeg tok han over på mitt fang og fant ut at det var på tide med et bleieskift. Jeg legger han bakover og tuller litt med han og da begynner han å brekke seg og han kaster opp/gulpet opp igjen. Men sette var jo 2 timer etter at han fikk medisinen så da HÅPER jeg at den allikevel er “i systemet”. Nå ligger Oscar og sover søtt ved min side i vår seng og jeg tørr ikke å flytte han. Både fordi jeg er redd han skal våkne og jeg er redd han skal kveles om han begynner å spy mer. Men han spydde jo nesten ingenting og har ikke feber lengre så….nå får vi bare se hva som skjer…

Oh my god for en dag!!!!!

Oscar sovnet først 22.30 i går kveld og har hatt en røff natt, veldig urolig så jeg var oppe flere ganger å sjekket han. Han sto opp 05.30 og hadde 39° i feber. Vi gikk å leverte Odin i barnehagen og ringte legen. Da vi skulle gå snødde det tett i tett og snøen la seg oppå isen. Kjempegøy 🙁

Jeg fikk en sms. Odin hadde hatt en ulykke i barnehagen. Han hadde bikket bakover med tripp/trapp stolen og gått i bakken med bakhodet først….Jeg var så stressa at jeg nesten ville spy. De mente det gikk greit da, så de måtte jo bare beholde han til observasjon. Jeg ringte F og forberedte han på at han muligens måtte rykke ut. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Oscar fikk panikkanfall hos legen og gråt hysterisk omtrent hele besøket. Hadde forhøyet CRP og halsbetennelse. Vi fikk resept på medisin og tok turen innom Nille på vei hjem for å kjøpe en premie til han. Han ville ha en brannbil som han har fra før hjemme. Men mammahjertet gjorde så vondt at han fikk den og en bil til og så sprang vi hjem.

Da hadde Odin spist litt og han skulle sove og de skulle vekke han hvert 30 min.

Jeg og F skulle på annsvarsgruppemøte i barnehagen til Oscar kl 14.00. Jeg måtte få i Oscar en dose medisin før den tid. Det gikk IKKE bra!!! Jeg ble spydd ned 3 ganger….før jeg fikk smuglet det i litt syltetøy og brukte 20 min på å få det i han…

Kveldsdosen ble også spydd opp et par ganger. Til slutt gav vi bare opp og håper han har fått i seg litt…

Jeg satt å gråt og kjeftet og sloss med Oscar og Fredrik prøvde også. Dagen endte i dusjen hvor jeg holdt en gråtende nedspydd Oscar i mine nedspydde armer og trøstet han. Mens jeg gråt så jeg skalv selv…

Han skal ha antibiotika i 10 DAGER!!!!! 

Hvordan i HELVETE skal vi klare det????

I natt må vi også stå opp flere ganger å sjekke Odin… oh joy 🙁 såååå jeg får vel gå å legge meg da:(

Ja da kom feberen til oss, nærmere bestemt Oscar. Lillebror hadde en liten runde for et par helger siden. Da jeg hentet Oscar i barnehagen i går hadde han noen rare utslett i og rundt munnen. Det går munn-hånd og fotsyken i barnehagen så jeg tenkte bare det var det, Oscar har hatt det før så jeg var ikke så bekymret. Han kan jo til og med gå i barnehagen med det. Men så kom feberen og da var barnehagen ute av ligninga…

Jeg dro på trening(far fikk ta seg av legging). Så nevner min søster at MHF sykdom kan man bare ha en gang og så er man imun…

Jeg ringte legevakta da jeg kom hjem for å høre med dem. De ble litt sånn; ææææ….allergi kanskje, men feber, oh det er vel ikke så bra…så en lege ringte meg og jeg måtte stå opp å sjekke respirasjon og feber flere ganger i løpet av natta…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det ble ikke noe problem da, for Oscar var stort sett våken det meste av natta 🙁 våknet med feber igjen. Ikke så høy da men allmenntilstanden var/er ikke så bra. Skikkelig sliten og trøtt/rolig. Og ville ikke ha mat nesten i det hele tatt. Etter at vi hadde levert lillebror i barnehagen gikk vi på butikken og handlet alt Oscar elsker. Han ville ikke ha lollipoppis engang. Da er han dårlig…

Jeg ringte legekontoret og forklarte “ståa”. De ville jeg skulle se det ann til imorra… Jeg er rimelig sur for det nå. For etter både ibux og paracet lå Oscar og klaget i senga. Så imorra bærer det til legen for å si det sånn.

Det er forferdelig vanskelig å forholde seg til en syk Oscar. Han får ikke til å formidle til meg hvor han har vondt(nå tenker sikkert flere at jo’a sånn er det jo med barn da) men når de begynner å nærme seg 3 år så kan de fleste snakkes med og iallefall peke/få fram på et vis hvor de har vondt. Men sånn er det ikke med Oscar klumpen min stakkars. Der må vi bruke elimineringsmetoden. Altså sjekke ALT og finne ut av det sånn. Det er rimelig slitsomt både for oss og Oscar. Også her føler jeg at jeg kommer til kort…jeg som er mora hans burde jo klare å se/tolke hva som er galt med gutten. Men dengang ei…

Vi har tilbrakt det meste av dagen enten på sofaen eller i senga(Oscar har styrt hvor vi skulle være) og at jeg har prøvd å få i han nok væske…

Jeg håper de finner ut av noe imorgen, det er fælt å si det, men jeg håper nesten det er noe bakterielt for da kan han få medisin og bli bra. Istedenfor disse helvetes virusene.

Nå har jeg endelig ffått Oscar i seng etter alt for sein ettermiddagsdupp og skal straks til å stupe i seng selv, men må selvfølgelig legge sammen klær og vaske klær og rydde kjøkken m.m. som jeg ikke har fått gjort i løpet av dagen først.

Nå hører jeg en svært så urolig lillebror også på baby callen, så dette ser ut som skal bli en fantastisk natt…

Vi høres imorgen 😉

Så i dag klikka det for meg…

Jeg har hatt litt utfordringer med mitt temperament men synes selv(og har fått flere tilbakemeldinger på) at jeg har roet det KRAFTIG ned. Nå har det seg sånn at sikkert flere prøver å være så tålmodige med barna sine som de kan. Og dette inkluderer meg selvfølgelig. Men i dag smalt det…

Det er en bragd å klare å være tålmodig, snakke med “innestemme”, ikke hisse deg opp, forklare for barnet, være på deres nivå og bruke enkelt og forståelig språk til en hver tid.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mine gutter synes det er svært staselig å sparke mamma når hun skifter på dem. Og dette er ikke sånn lekesparking men hardt! Begge ler selvfølgelig frydefult når jeg blir irritert og sier nei. Det var Oscar som begynte med dette da han skjønte at å bruke st sin(han er 104cm og 19,5 kg) kunne fungere til hans fordel. Jeg er rimelig sterk så om han legger seg ned eller fysisk trasser er han en lett match jeg bare lemper han med meg. Med utrolig mange undrende blikk fra folk både i barnehagen og på butikken. Da jeg typ bærer ungen min ut etter dressen mens han hyler. Og lillebror lærer selvsagt av storebror og spraking er kjempe gøy. 

I dag ville ikke Oscar noe. Ikke spise, ikke kose, ikke leke og ihvertfall ikke kle på seg. Jeg var så pedagogisk jeg kunne og forklarte og styret på. Jeg trodde jeg hadde han på mitt lag da “PANG”!!!! Han samler beina tar sats og driver rett inn midt i haka mi(det gjør vondt enda)… Da klikka det for mora. Jeg ble så sint og jeg hylte og jeg kjeftet og han gråt men det hjalp ikke. Det bare brant i meg….Det gikk heldigvis fort over til oss begge og vi kom oss i barnehagen og jeg gikk hjem for å sove litt(Odin var oppe 05.15). 

Da kom “meltdown” nr 2. Jeg bare gråt og gråt. For en grusom, forferdelig, jævelig mor jeg er….tenk å ha så lite tålmodighet og skrike til den stakkars ungen. Jeg vet jo ikke hva han tenker, han kan jo ikke si det heller…Tenk å kjefte og hyle til en autist…jeg burde bures inne….Herregud hvor mange artikler har jeg ikke lest om at barn blir traumatiserte pga sånn oppførsel fra foreldrene…

Som regel når det renner over for meg nå. Tar jeg med meg en pute inn på badet, hyler inn i den og gråter hysterisk i 5 min. Så går jeg ut igjen og begynner på nytt.

For dere som leser dette å tenker at herregud da, det var da voldsomt. Prøv å ha 2 gutter ALENE hver eneste ettermiddag/kveld hver ukedag(mannen har jobbet kveld det siste året. Han har ikke noe valg da han kun er tillkallingsvikar). Gutta har pga dette blitt sinnsykt mammadalter og jeg får seriøst ikke 2 min i fred til å tisse engang… Da blir man litt sprø. Når man da i tillegg legger på byrden at jeg ikke har sovet en hel natt på snart 3 år, ja så er det jammen ikke lett…

Så nå ligger jeg her da under dyna og får seff ikke sove og vet at imorgen kommer nok en dag….

Det er helt sikkert flere der ute som har “mommy meltdowns”(håper jeg da, uten at det høres feil ut). Men akkurat i kveld føler jeg meg som verdens verste mor…

Men det kommer en dag imorra, hvor det er meldt helsikas til regn, men med blanke ark og fargestifter til. Hvis ungene ikke er permanent skada da selvfølgelig og de fargestiftene kommer Oscar til å spise opp for det pleier han å gjøre og Odin hater å tegne så ja, DETTA SKAL BLI GØY ;)….

Jeg kan jo ikke dedikere en hel blogg til bare Oscar og livet med han uten å nevne hans lillebror, nemlig lille Odin.

Odin var ikke planlagt. Han ble født 01.10.2014 et og et halvt år etter at Oscar ble født. Men bare 4 dagers mellomrom over. Da jeg ble gravid fikk vi litt panikk men vi hoppet raskt over på tanken om at disse “psudotvillingene” skulle bli verdens beste brødre. Da var vi ferdige omtrent samtidig med det meste, smokk, bleier m.m. Og vi tenkte at det var jo fint å ha to så tette i framtiden når vi skal på tusenfryd og på kino m.m, da kan de fø gjøre det samme 🙂

Da Odin ble født ble jeg satt igang 8 dager på overtid akkurat som med Oscar. Men denne fødselen gikk akkurat som den skulle og da Odin først fikk bestemt seg kom han raskt til verden. Ja raskt var det. Jordmødrene sa at det var noe av det kjappeste. De rakk nesten ikke å gjøre det de skulle. To press og popp så var Odin i våre liv. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Oscar hadde barnevakt og var syk med halsbetennelse. Så jeg ville ikke være lenge på sykehuset. Odin kom til verden 01.40 og kl 12.30 morgenen etter satt vi i stua her hjemme. Jeg begynte å mase om å få dra hjem allerede et par timer rett etter fødselen. Så strakt Odin fikk godkjenning satt vi i bilen 😉

Oscar var veldig omsorgsfull mot sin lille baby bror. Gav han smokk, bamse og ville dele alt av mat og godis med han(så vi måtte passe godt på). Han koste med han og sprang og hentet meg om han gråt og prøve å gi han smokken. Oscar fikk ofte en flaske med melk da babyen ble ammet eller fikk flaske og det gjorde godt for oss alle. INGEN sjalusi i starten og svært lite enda.

Drømmen om at de skulle bli bestevenner satt i hjertene våre lenge…

Odin er veldig glad i broren sin. Han følger etter han, alt han gjør skal han herme etter. Leke med de samme lekene. Og han prøver iherdig å få kontakt med storebror. Det gjør så vondt å se hvor skuffet han blir. Og på nåværende tidspunkt er det jo umulig å forklare for han hvorfor det er som det er. Odin er ganske sjalu på storebror. Hvis jeg koser, leser, baser, skifter bleie på Oscar kommer Odin og skal blande seg inn… Jeg prøver så godt jeg kan å strekke meg så begge skal få. Og den dårlige samvittigheten RIVER i kroppen når jeg tenker på hvor mye tanker og energi jeg bruker på Oscar og ikke på Odin…

Jeg prøver å sette av “mammatid” til dem begge. Men det er ikke så lett. Men det som er vanskeligst er det å se hvor skuffet Odin blir…han prøver og prøver å få kontakt med Oscar. Vil gi han kos og leke med han, dele mat med han og danse og leke/le i sammen…Det gjør så ulidelig vondt at vårt største ønske om at våre to tette brødre mest sannsynlig ikke skal bli så tette og så nære som vi håpet…

Lille vakre, gode, snille, bestemte, stae, hissige og skjønne Odin. Sååå lik sin mor 😉 he he he. Han snakker og kommuniserer og kjefter og vil bestemme og koser og deler og er verdens fineste lillebror….

Når folk ser den overskriften så tenker sikkert flere av dere og spesielt dere som er foreldre at; er ikke det vanlig da? Det er da ikke bestandig jeg forstår mitt barn heller liksom….

Men la meg forklare hva jeg mener. Oscar er ikke så lett å få kontakt med. Det er som regel på hans premisser. Han ser sjelden i min retning når jeg snakker til han. Jeg ser at han hører det jeg sier men responsen er så som så. Noen dager er han veldig flink og “påkoblet” som vi kaller det her hjemme. Og noen dager kunne jeg like gjerne  ha pratet kinesisk føler jeg….

Oscar viste som jeg har nevnt tidligere tidlige tegn på at han hørte dårlig. Så det at han har mistet noe der må jo taes i betrakting. Så vi kan starte med hans positive sider. Han er veldig god på å bruke kroppen sin og er smart og problemløsende og sterk. Han finner ofte en løsning selv for å få viljen sin, går i kjøleskapet å henter juicen, følger meg opp i 2 etg for å legge seg m.m… Han kan vise hvis det er noe han ikke vil gjennom å riste på hodet…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men så kommer vi til den delen der det er noe han vil. Han henter meg ofte og følger meg dit han vil og så kommer utfordringene. Da begynner den ville gjettingen. Og om jeg ikke kommer fram til svaret fort nok blir han svært frustrert. Han nikker ikke eller svarer på spørsmål. Han kan lage lyder men det er ikke så lett å tolke dem bestandig. Han blir fort sinna og slår og sparker/klyper meg…Jeg prøver å være streng på det og oppfordrer han til å bruke ord og navngir ALT og bruker noe tegn til tale. Men utfordringene står i kø…

For at jeg skal forstå Oscar må han ha min fokus hele tiden. Jeg må alltid være et steg foran. Jeg må følge nøye med HELE tiden. Vil han ha tak i noe oppå bordet klatrer han opp og henter det selv. Vil han ha noe i skapet løfter jeg han opp og han får hente det. Han blir belønnet når han peker og prøver å si ordet. 

Men om broren tar bilen hans/eller boka hans og jeg ikke har sett det så er helvete løs. Da blir han veldig sint og frustrert og får ikke forklart meg hva som skjedde. Om jeg smører feil pålegg på brødskiva(han kunne ha spist det dagen før) nekter han å spise. 

Han vil ofte ikke kle på seg og da er det en kamp(ja fysisk hvor jeg med fysisk tvang bare MÅ gjøre det) da blir jeg ofte sparket om jeg gjør noe “feil”. 

Oscar hater å ha på seg sokker…og det er en utfordring i tillegg. Han blir sint helt plutselig og river dem av. Jeg aner ikke hvorfor. Han kan ha hatt dem på lenge og plutselig er det ikke greit…

Nå vil han ikke spise ting han elsket før(sånn har sikkert mange det) men han friker ut…

Det vanskeligste av alt er at jeg ikke kan forklare ting for Oscar. Hvis han ikke vil i butikken får jeg ikke han til å forstå at det er bare 5 min for å kjøpe et brød liksom. Da har han hyleanfall. Og når jeg ser at han virkelig vil fortelle meg noe og prøver å “snakke” og jeg ikke forstår. Han blir så frustrert og lei seg… det gjør så vondt. Vi sliter med å tolke kroppsspråket da han gjør så mange av de samme tingene når han er glad for eksempel gjør han det samme som når han er overstimulert…

Det er jammen ikke lett. Lillebroren er 1,5 år yngre og både snakker og kommuniserer og der har vi mye mindre vansker med å forstå hva han vil…

Jeg vet at Oscar høyst sannsynlig vil begynne å snakke snart(statestikken sier innen han er 5 år) men akkurat nå føles det som 50 år for lenge å vente. Jeg vil så gjerne forstå han og snakke med han ikke bare til han. Få respons. At han kan si hvordan han har det. Om det var noe i barnehagen som skjedde i dag. Hva han vil ha på brødskiva. Og at han er glad i meg….

Alt jeg vil i hele verden er å høre den lille gutten min snakke med meg…..

I dag hadde vi time på Sankt Olavs til 2 øyeleger. Jeg skulle hente Oscar i barnehagen og så skulle vi ta bussen opp og ned. Han måtte selvfølgelig vekkes for det var midt i duppen hans men han gledet seg da han hørte at vi skulle ta bussen.

Vi kom oss på bussen og det var som vanlig høylytte protester da vi skulle av men det gikk heldigvis fort over. Vi hadde god tid så vi gikk innom butikken å kjøpte litt kos til både meg og han.

Så gikk vi bort på sykehuset og inn. Oscar fikk anfall da jeg prøvde å kle av han. Han hylte og strittet i mot og lagde mye ståk og bråk. Jeg snakket han ned med litt smokk og bamse og vi byttet lue og dress mot kjeks(ja jeg følte jeg måtte det istedenfor å sloss av han klærne så det ble enda mer bråk). Det må nevnes at om vi hadde vært hjemme eller et sted jeg er trygg så sloss vi altså så jeg gir meg ikke bestandig. Et eldre ektepar som satt bak meg MÅTT selvfølgelig kommentere at jeg skjemte han bort og at jeg ikke hadde kjeks bestandig. Jeg bare smilte jeg og latet som ingenting. Tenkte at de mener det bare godt. Oscar var kjempetrøtt stakkars så jeg er glad vi ikke måtte vente så lenge.

Jeg ble sittende å snakke med en familie fra nordnorge. Mora og faren var sammen med dattera si. Men hun var over 18 så de bodde på hotell. Hun var skikkelig syk. De hadde funnet tumor i hodet hennes og nå måtte de ta øyeundersøkelser før operasjonen. Tankene fløy tilbake til desember…og jeg ble nesten litt kvalm da jeg tenker på hvor heldige vi var/er! Det satte tingene litt i perspektiv…

Inne hos legene gikk det ok. Han strittet imot men legene var flinke og tålmodige. Det var noen tester de ikke fikk gjennomført pga Oscar bare nektet. Sånn var det bare. Så måtte han selvfølgelig bæsje…

Jadda! Men jeg hadde jo ikke noe valg her måtte det skiftes. Oscar har angst mot stellebord. Han nektet plutselig å bruke det i barnehagen og hyler når vi har prøvd andre. Så vi må som regel bruke gulvet. Men jeg hadde ikke tatt med stellebagen. Bare 2 bleier, vaskeservietter og en ekstra body. Shit! Gulvet var ENORMT skittent. Vi MÅTTE bruke stellebordet… Han hylte og fikk nytt anfall, vi måtte sloss. Jeg var sååå stressa og oppkava men prøvde å være rolig. Og det var en utfordrende bleie(mødre og fedre tar den😜). Men det gikk. Så kom vi ut og måtte hente nytt timekort. Damen bak disken var litt rar; hun lurte veldig på om alt var bra da de hadde hørt mye hyling og lyder. Jeg sa rett ut for 1 gang at Oscar ikke er som alle andre. Han blir utredet for autisme, har angst mot stellebord og jeg bare måtte for gulvet var så skittent. Men kjære deg sa hun. Du skulle jo ha sagt det. Du skulle jo ha fått låne et pledd eller noe. Hun kom fram satte seg ned foran Oscar og sa;

Tenk så modig og flink du var som brukte stellebordet selv om du var så redd. Du var flink gutt du! 

Så fin gutt du har sa hun til meg 🙂

Pulsen sank men vi måtte løpe til bussen. Vi måtte rekke barnehagen for å hente lillebror. Det var ca 30 cm slaps/snø i sentrum. Det var gøy å dra vogna igjennom det. Men vi fikk hjelp av en koselig mann. 

Vi rakk barnehagen og kjøpte Pizza Grandiosa til middag Oscar var meget lykkelig over maten og en middag, et bad og litt kos etterpå sovnet han godt i vår seng.

Legene sier at de ikke tror det er alvorlig. De fikk se skjelingen begge to og det var bra. Men det lan være han må ha en øyeoperasjon en gang i fremtiden. Men den tid den sorg! De håper det ikke er vondt og de håper han ser normalt. Men de følger han ekstra nøye opp! Heldigvis 🙂

Så nå ligger en sliten mamma på sofaen og blogger og skal straks finne senga si 🙂

God natt!

Jeg hentet Oscar i barnehagen i går og møtte to svært engasjerte barnehageansatte som kunne fortelle meg at Oscar hadde sagt hele 3 nye ord og det på bare en dag 🙂 

Odin(som er lillebroren)

Ost

Yoghurt

Mamma var sååå STOLT og jublet i gangen. Og gjentok ordene og fortalte hvor flink han er. Han smilte og var glad. Så fortsetter jeg med å fortelle at han er så flink som sa 3 ord på en dag osv osv… og at jeg gledet meg til å høre enda flere ord osv osv.

En annen person som var å hentet et barn kommer med en kommentar; 

Hvis du skal lage like mye oppstyr hver gang han sier et nytt ord har du litt av en jobb foran deg…de snakker jo nye ting hele tiden og det er bra. Men du må passe på så han ikke blir opphøyd sånn for det da…

Jeg forklarte at Oscar ikke er som alle andre, i tillegg til å nesten ha vært døv over lengre tid er han også til utredning for autisme.

Men han ser jo helt normal ut svarer hun. Det er ikkenoe alvorlig med han da?

Og her har vi igjen et prakteksempel på hva folk kan og vet og IKKE vet om autisme….

Meeen jeg kommer til å fortsette å hoppe i taket og lovprise Oscar hver gang han har framskritt for han blir så glad og da blir jeg så glad og da blir alt så mye bedre. Og dette skal jeg gjøre om det så tar all energi jeg har!

Så det så!

Hei.

Jeg satt å bladde litt i Byavisa i dag og så en far som hadde skrevet at han ikke klarte å synes synd på barn som mobber fordi de har ødelagt barndommen til datteren hans. Da jeg har meget sympati for han og datteren(jeg har selv blitt utsatt for mobbing fra 1klasse til jeg gikk ut lærerskolen, ja du leste riktig. Jeg ble også fryst ut og baksnakket, mobbet av flere på lærerskolen) og som dere vet har Oscar også blitt utsatt for mye uheldig allerede i barnehagen. MEN det går ikke ann å skylde bare på barna. Det er en grunn til at de er som de er og oppfører seg som de gjør. Her kommer to historier fra Oscar’s perspektiv som kan skinne litt lys på hvorfor barn blir som de blir og hvordan vi som foreldre kan lære dem det som vi ønsker de skal ta med seg videre.

Nr1:

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg fikk en tlf fra en far i barnehagen en onsdag ettermiddag. Jeg tenkte det hadde noe med foreldremøtet som skulle være seinere på kvelden å gjøre men det var det ikke…Han fortalte at da han hadde hentet barnet sitt i barnehagen den dagen hadde han overhørt to foreldre som hentet sine barn snakke/oppføre seg grusomt mot Oscar. Ja jeg bruker ordet grusomt for det var virkelig det. De hadde stått å snakket utenfor da alle barna var ute å lekte, de hadde hvert sitt barn i vognene sine. En av dem var mann og som dere vet er Oscar glad i menn. Så Oscar gikk bort til han og strakk seg mot han og kavet/”snakket”/ropte på sin måte. Mannen så bare ned på han og snudde seg vekk. Oscar gikk inntil han og dro han i genseren. Han hadde sagt: hva vil du? Oscar hadde “ropt” tilbake. Han bare; du må jo si ka du vil da, ka e det med dæ??? Oscsr hadde skuffet gått videre. Mannen snudde seg mot damen og sa; ka faan e det som feile han der? Hvorpå damen hadde svart; veit itj æ, han e vel no reatard eller sånn da…så lo de…

Jeg kjente meg kvalm og hysterisk og knust og alt på en gang. Jeg tok Oscar på fanget her hjemme pg gråt og gråt og gjentok om og om igjen; mamma elsker deg…Han skjønte jo ingenting stakkars. Men tørket tårene mine og gav meg “pus” bamsen sin og ville leke. 

På foreldremøtet seinere på kvelden reiste jeg meg opp gikk fram og fortalte alle sammen om det som hadde skjedd og fortalte at om noen lurte på hvorfor Oscar er som han er kan de spørre meg eller de som jobber i barnehagen(vi har gitt dem lov til å snakke om han). At de som hadde gjort det sikkert ikke hadde ment det vondt men at vi MÅ passe på hva vi sier og gjør foran barna våre. Enkelt og greit!

Nr2:

Jeg fikk en mld på Facebook i dag fra en nabo. Hun og barnet hadde møtt Oscar og en voksen ute på tur på vei til barnehagen. Han fikk sitte på akebrett. Denne moren hadde sagt: Hei, Oscar og satt seg på huk så hun kom ned på hans nivå. Oscar hadde sett henne rett i øynene og svart med et STORT smil. Mammahjertet blir fylt av glede når jeg hører sånt. Både at Oscar har fremskritt på øyekontakt fronten og at han “ser” de rundt seg. Men også det at denne mammaen tar seg tiden både til Oscar og til å fortelle det til meg. Nå vil hennes barn se hvordan moren oppfører seg mot andre barn og så vil kanskje hun gjøre det samme…

Det jeg vil frem til med disse historiene er ganske enkelt dette;

Vi er de største forbildene ungene våre har, det ER VÅRT ansvar å lære dem hvordan de skal oppføre seg mot hverandre 💙

Mvh Line