Når folk ser den overskriften så tenker sikkert flere av dere og spesielt dere som er foreldre at; er ikke det vanlig da? Det er da ikke bestandig jeg forstår mitt barn heller liksom….

Men la meg forklare hva jeg mener. Oscar er ikke så lett å få kontakt med. Det er som regel på hans premisser. Han ser sjelden i min retning når jeg snakker til han. Jeg ser at han hører det jeg sier men responsen er så som så. Noen dager er han veldig flink og “påkoblet” som vi kaller det her hjemme. Og noen dager kunne jeg like gjerne  ha pratet kinesisk føler jeg….

Oscar viste som jeg har nevnt tidligere tidlige tegn på at han hørte dårlig. Så det at han har mistet noe der må jo taes i betrakting. Så vi kan starte med hans positive sider. Han er veldig god på å bruke kroppen sin og er smart og problemløsende og sterk. Han finner ofte en løsning selv for å få viljen sin, går i kjøleskapet å henter juicen, følger meg opp i 2 etg for å legge seg m.m… Han kan vise hvis det er noe han ikke vil gjennom å riste på hodet…

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Men så kommer vi til den delen der det er noe han vil. Han henter meg ofte og følger meg dit han vil og så kommer utfordringene. Da begynner den ville gjettingen. Og om jeg ikke kommer fram til svaret fort nok blir han svært frustrert. Han nikker ikke eller svarer på spørsmål. Han kan lage lyder men det er ikke så lett å tolke dem bestandig. Han blir fort sinna og slår og sparker/klyper meg…Jeg prøver å være streng på det og oppfordrer han til å bruke ord og navngir ALT og bruker noe tegn til tale. Men utfordringene står i kø…

For at jeg skal forstå Oscar må han ha min fokus hele tiden. Jeg må alltid være et steg foran. Jeg må følge nøye med HELE tiden. Vil han ha tak i noe oppå bordet klatrer han opp og henter det selv. Vil han ha noe i skapet løfter jeg han opp og han får hente det. Han blir belønnet når han peker og prøver å si ordet. 

Men om broren tar bilen hans/eller boka hans og jeg ikke har sett det så er helvete løs. Da blir han veldig sint og frustrert og får ikke forklart meg hva som skjedde. Om jeg smører feil pålegg på brødskiva(han kunne ha spist det dagen før) nekter han å spise. 

Han vil ofte ikke kle på seg og da er det en kamp(ja fysisk hvor jeg med fysisk tvang bare MÅ gjøre det) da blir jeg ofte sparket om jeg gjør noe “feil”. 

Oscar hater å ha på seg sokker…og det er en utfordring i tillegg. Han blir sint helt plutselig og river dem av. Jeg aner ikke hvorfor. Han kan ha hatt dem på lenge og plutselig er det ikke greit…

Nå vil han ikke spise ting han elsket før(sånn har sikkert mange det) men han friker ut…

Det vanskeligste av alt er at jeg ikke kan forklare ting for Oscar. Hvis han ikke vil i butikken får jeg ikke han til å forstå at det er bare 5 min for å kjøpe et brød liksom. Da har han hyleanfall. Og når jeg ser at han virkelig vil fortelle meg noe og prøver å “snakke” og jeg ikke forstår. Han blir så frustrert og lei seg… det gjør så vondt. Vi sliter med å tolke kroppsspråket da han gjør så mange av de samme tingene når han er glad for eksempel gjør han det samme som når han er overstimulert…

Det er jammen ikke lett. Lillebroren er 1,5 år yngre og både snakker og kommuniserer og der har vi mye mindre vansker med å forstå hva han vil…

Jeg vet at Oscar høyst sannsynlig vil begynne å snakke snart(statestikken sier innen han er 5 år) men akkurat nå føles det som 50 år for lenge å vente. Jeg vil så gjerne forstå han og snakke med han ikke bare til han. Få respons. At han kan si hvordan han har det. Om det var noe i barnehagen som skjedde i dag. Hva han vil ha på brødskiva. Og at han er glad i meg….

Alt jeg vil i hele verden er å høre den lille gutten min snakke med meg…..