TINDER??? NO WAY HOUSAY!

Den siste tiden har enkelte foreslått at jeg må lage meg en profil på Tinder. Av det jeg har forstått at Tinder er, er det vistnok en dating app. Jeg hadde besøk av to nabokarer med ungene sine her for noen helger siden. Vi sto ute å skravlet litt og de kom også med dette Tinder. 

Jeg sa at jeg er av den eldre garden og ikke interessert i å date på en app. Dessuten tviler jeg på at noen som helst hadde likt min profil da jeg er påtagende mye vakrere i virkeligheten enn jeg er på bilder. Så da måtte jeg evt ha drukket meg til mot og gjort en photo shoot… 😂 Og det kommer ikke til å skje med det første kan jeg si dere(koster for mye, btw… He he he).

Anyways så lurer disse karene på hvor jeg har tenkt til å treffe folk(spesifisert til menn) da egentlig? Hvorpå jeg forklarer at jeg ikke er så dum at jeg tror de kommer å banker på døra mi akkurat(men skulle du være interessert og av den typen så bare kom altså, velkommen skal du være… 😂 Det er som min kjære sønn Odin har lært av sin mor hver gang han åpner døra, uansett om det er venner av oss, Jehovas vitner, en selger eller Bring som står der. Så smiler Odin, åpner døra og sier: Hei, hei, bare kom inn!!!så her er døra åpen for typ gud og en hver mann!) he he he.

Men tilbake til historien. De foreslår at vi skal henge opp en banner på verandaen så alle som vil prøve lykken kan se hvor denne prinsessa bor. Men a mor tok seg en tur ut på livet hun. Der var det mye hummer og kanari. Og hva som skjedde der blir mellom meg og de som fikk med seg det, men at det var positiv det kan jeg dele… 😂 😂 😂 Ha ha ha.

Så til litt filosofering. Alt i dag foregår jo på nettet. Man snakker sammen på messenger, snap, sms. Det er jo faker’n knapt så folk ringer lengre heller. Så jeg tenkte å benytte meg av bloggen her jeg da, siden den er typ digital og da må den jo nesten være innafor 😉 Så det er bare å dele statusen folkens, for kanskje den rette er der ute, kanskje jeg allerede har møtt han og ikke fått fram riktig budskap. Så Here goes nothing folkens:   Dette er hva jeg vil ha:

Ei hand å holde i….

Ei hand å holde i, en arm å ligge på. En klem, et kyss en berøring som ingen andre enn jeg skal få!

Å være den eneste ene, å være spesiell. Å bli elsket og likt kun for at jeg er meg selv. 

At noen lytter, selv når jeg er stille. At de liker den energiske, den glade, den omsorgsfulle og den snille. 

En som er min partner, min makker, min venn. En som ikke gir opp, men som sammen med meg prøver igjen og igjen. 

En som er morsom og kan le. En som forstår av seg selv og som man slipper å be.

En som kan holde meg og trøste meg når jeg gråter. En som forstår hva jeg egentlig vil når jeg bare snakker i gåter. 

En som kan elske både meg og gutta mine. En som ser forbi alle feil og fokuserer på det fine. 

En som tåler at jeg er sliten, frustrert, til tider sint og lei. En som er tålmodig ovenfor det og ikke går sin vei. 

Så er dette litt for mye å kreve. Kanskje jeg bare vil fortsette å streve.

Men hvis du er der ute så vær snill og kom til meg. For jeg kan love at jeg kan også ta godt vare på deg. 

For jeg har humor, energi og kjærlighet å dele. Så hvis det er ved meg du vil dvele. Så finn fram stemmen og bruk dine ord. Og ikke gjem deg bak ditt tastatur på ditt skrivebord 😉 

Hvem kan segle foruten vind…

Hvem kan segle foruten vind, hvem kan ro uten årer, hvem kan skilles fra vennen sin uten å felle tårer?

Det var en gang en prinsesse. Hun vokste opp i et kongerike langt mot nord. Hun og kongefamilien var av ulike grunner nødt til å flytte fra slott til slott og dette var hardt for prinsessen. 

Hun følte aldri at hun passet inn noe sted. Hun så feil ut, sa feil ting, gjorde feil, ALT var rett og slett bare feil. Og dette fikk hun bekreftet igjen og igjen av de rundt henne. Ingen venner å stole på og ingen prinser som ville fri til henne. Flere av de eldre i tronfølget var flinke til å påpeke hennes feil og mangler og det faktum at på tross av hun var den eldste ville hun aldri bli vakker og ven nok til å ta over tronen. 

Prinsessen ble utsatt for mye press og det endte med at hun rømte. Hun prøvde lykken flere steder men endte i samme situasjon som utgangspunktet, der hun sto alene og uverdig tilbake. 

Hun satset høyt på prinsefronten og også her kom skuffelsene på løpende bånd. Hun forsto at hun ikke var verdig, ikke elskelig nok. 

Det var dog flere prinser som forsøkte vinne hennes gunst, med både lovord og kjærlighetsæringer. Men disse så hun tvers igjennom, de var luft, de var usanne, de var “fake”.

Og valgte falt på en prins, en prins som ikke var som alle andre. En med historie, baggasje, med brukne vinger, en som trengte henne. Og prinsessen tok han inn og det gikk ikke lang tid før hun også trengte han…

De levde i sus og i dus og med boller og brus. Iallefall en av dem. Men hvem kan segle foruten vind…? Prinsessen jobbet hardt for å nå sine mål, men møtte stadig motgang. Kampene var mange og hun tok dem alene, båten sto stille og det var ingen der som kunne puste vind i seglene…

Prinsessen og prinsen fikk seg sitt eget slott. Som prinsessen jobbet hardt for å fikse på og vedlikeholde. Og to små prinser til kom til verden. Men hvem kan ro uten årer…? Stormene var mange med de to små og prinsessen var nå alene i båten med to små å ta vare på, men uten noen til å hjelpe til å ro er det vanskelig å få fremgang i en båt… 

Prinsessen jobbet i mange år. Hun kjempet i mange år og hun ble til slutt sliten, bitter, sint og lei seg. Men hun hadde bare prinsen sin. Han var hennes beste venn, hennes alt. Hun hadde stått ved hans side i så mange år og både elsket og hatet han. Hvem kan skilles fra vennen sin, uten å felle tårer…?

Men vinden kom aldri og årene ble aldri løftet og prinsessen så seg nødt til å skille seg fra prinsen. Og det var vondt og ydmykende og det knuste hjertet hennes. For atter en gang var hun satt på plass, fikk hun beskjed om at hun ikke var verdig, ikke elskelig, ikke verdt kampen.

For det ble ingen kamp, slaget var over før det fikk begynt. Kampene handlet om verdier og gull, ikke om henne… Så måtte prinsessen skilles fra vennen sin, den nærmeste hun hadde, hennes alt og ingenting. Og tårene triller og triller og hjertet er kaldt.

Nå sitter hun alene i båten med slapt segl og uten årer! Hun venter på at vinden skal komme og at noen vil bli med på turen og sitte å ro med felles årer. Blir det en ny vind, en ny prins, eller en som kanskje ikke fins??? 

For hun kunne seile foruten vind og kunne ro uten årer, men ikke skilles fra vennen sin, uten å felle tårer… 

Første tann falt ut, katastrofe…

Oscar kom hjem til meg i nå i kveld etter å ha vært med pappaen sin i helgen. Han var så flink og gikk rett bort til bildene og viste at han ville ha brødskive, skinkeost og eplejuice(og nonstop)… He he he

Selfølgelig fikk han alt sammen. Han satt å sang og koste seg med barnetv mens han spiste. Så skulle han få bade før sengetid. Det var da jeg så det… 

Den ene tanna nede var helt skjev, han ville ikke at jeg skulle ta på den. Men jeg måtte jo kjenne. Den var helt løs! Da jeg skulle pusse tennene hans så jeg en liten bit lå på tungen og så at halve festet til tanna var borte. Jeg var redd resten skulle dette ut og han skulle sette den i halsen på natta, så jeg hentet en pinsett og nappet tanna ut. Den var så løs at det gikk lett som bare det og jeg tror ikke det gjorde særlig vondt for Oscar.

Men da han fikk se tanna og kjente at den var borte kom reaksjonene. Han gråt, ble sint, frustrert og lei seg. Ville ha tanna og sette den tilbake igjen. Jeg måtte bare legge tanna vekk og alle planer om vannglass og tannfeen ble skrinlagt tvært!

Han fortsatte å pilke i munnen sin å klage på sofaen så jeg fant ut at han bare skulle få legge seg. Han holder jo ikke på sånn når han sover. 

Da vi kom opp oppdaget verdens verste mor at hun hadde glemt å legge på nye sengetrekk hun hadde tatt av på fredagen, for å lufte dyner og madrasser mens gutta var hos far. Da fikk Oscar anfall nr 2 og var helt fra seg. Det hele endte med at mor måtte være skikkelig streng og legge Oscar til sengs gråtende og hylende. Hun fikk ikke gi han suss og klem og ble dyttet ut av både senga og rommet…

Det er nå en gråtkvalt, sliten, trist mot som blogger… 

Hendelser som for andre foreldre er noe de gleder seg til, noe stort, fint som de skrytervav og vil vise frem er ikke nødvendigvis slik for meg. Livshendelser, tegn på at barna vokser og blir større, koselige ting, kan bli vanskelige, tøffe og triste for min familie. Som i dag. Andre foreldre legger ut bilder av stolte barn som har mistet tenner, og penger fra tannfeen. Mitt bilde ville vært av en hysterisk gutt som ikke forstår hvorfor mamma var så slem mot han, som ikke forstår konseptet tannfeen og som ikke forstår hvorfor dette skjer… 

I kveld er en sånn kveld hvor sorgen igjen kommer snikende. Hvor man igjen må føle på annerledeshet og tøffe år han har forran seg. Ting man skulle ha skrytt av og vært stolt over blir ikke helt det samme for meg som for andre. 

Missforstå meg rett her nå altså, jeg er veldig stolt over Oscar og ELSKER han og alt han er!

Men det er tøft å være alenemamma til en autist nå i kveld og pledd er våte av tårer og nesen er sår og hjertet er litt knust ikveld… 

Men imorgen er det en ny dag! 

17 mai er vi så gla i???

Jeg må ærlig innrømme at 17 mai tidligere har vært en svært idyllisk dag for meg. Jeg husker store familiefeiringer i solen i hagen til min morfar eller mormor. Der hele familien og venner samles til grilling og kos. Søskenbarn som leker sammen og ren lykke.

Nå i voksen alder ser jeg jo at det nok ikke var like idyllisk for alle og at de voksne nok var mer stressa og at det var mer drama enn vi små fikk med oss. Men uansett var det tog, pølser, is og samvær. Mange sammen!

Jeg har etter jeg ble mor forsøk på å videreføre disse tradisjonene. Samle familien, gå i tog, grille og kose oss sammen. Noen ganger med hell, andre ganger uten. 

I år er det bare meg og Odin. Eksmannen har tatt Oscar(som ikke er så glad i så mye stress og styr), de skal feire med F sin familie og kose seg sammen på grilling, men en rolig feiring slik jeg har forstått det. Og jeg har Odin(som elsker stress og styr). Men det er bare oss to…

Vi skal gå i toget og dra i barnehagen på feiring etterpå. Det håper jeg blir stas. Men så er det over, så blir det stille og vi blir alene. Ingen familie i nærheten i år og ingen venner det passer å feire med…

Det høres kanskje dumt ut for noen for på årets kanskje mest folksomme dag, føler jeg meg helt alene… Ingen å støtte seg til, ingen å holde hånda på og ingen å dele smil og glede med. 

Dette har jeg valgt selv tenker kanskje mange av dere, og jo da det har jeg. Men det gjør det ikke enklere av den grunn… 

Jeg har gjort klar antrekket til Odin og bunaden min. Jeg har pakket godteriposer til barnehagen og jeg er klar for å gi Odin en nydelig dag. Med mange is og mange gode minner… 

Men klumpen i magen er der og sårheten er rå og følelsene er mange, vanskelige og vonde…

Jeg skal komme meg igjennom dette også. 17 mai, er vi så gla i. Moro vi har fra morgen til kveld. Smilet er på og nakken er rak, men sorgen den er der bak masken likevell… 

Tiden leger alle sår…???

Ja, det er et uttrykk som heter tiden leger alle sår…

Hvorfor bilde av to stjerner tenker dere kanskje, det er mine lys i hverdagen. Mine to stjerner er gutta mine Oscar og Odin. De er mine stjerner på himmelen som lyser opp dagen uansett hvor mørkt det kan virke. De brenner som to lys, med energi og styrke og kjærlighet.

Det er mye som kan gå galt i livet, uansett hvor flink man er til å planlegge, legge tilrette og være forberedt er det noen ting man ikke kan styre. Det jobber jeg med å akseptere. Etter beintøff jobbing i mange år for å få ting til å gå på skinner, raste toget av skinnene og nå ligger det vrakrester langs en lang strekning. Noen må man plukke opp og noen bør kanskje bare få ligge.

Man må gå mange runder med seg selv, avgjørelsen er tatt, oppgjørets time er kommet og fremtiden ble ikke slik man hadde forestilt seg. Alle planer har falt i grus, alle ønsker er endret og alt  av selvverd er kraftig redusert.

Så når nattens mørke kommer krypende og man ligger alene i sin seng og lytter til de små åndedrett fra naborommet, de små klynkene og drømmene de forhåpentligvis lever i som er lykkelige. Da kommer tankene…Hvorfor ble det slik, hvorfor kunne ikke mitt eventyr få en lykkelig slutt. Hvorfor er ikke denne prinsessen verdig en kapt, en som kjemper en som vil ligge her ved hennes side?

Kranglene ble mange, uenighetene ble store og forskjellene enorme, det gikk bare ikke lengre…

Jeg ser meg i speilet og ser mange feil og mangler, slitne øyne, sliten hud, slitt hår, litt for mye kropp, litt for lite sminke. Snakker litt for mye, stresser litt for mye, litt for glad i kontroll, litt for hissig, litt for mye, litt for lite, ikke pen nok, ikke smart nok, litt for mye av mye og rett og slett ikke nok…

For det er over nå og kampen kom ikke, viljen var ikke der og jeg er ikke verdig å kjempes for. Sånn er det bare, det er livets tøffe realitet, det er hverken mer eller mindre…

Det sliter på selvbildet, det sliter på selvverdet. Det er min feil, det er jeg som har vært med på å bidra til at det har blitt sånn. Denne prinsessen fikk ikke drømmene sine oppfylt. Livet ble ikke slik hun planla, enda hun jobbet hardt for å få det til. Kongeriket er nå hennes til å styre alene, de to prinsene er verden, stjernene, lyset i horisonten. Når mørket har lagt seg, er de to lykter som lyser opp en hver kveld. Deres smil er verdt mer enn alt i verden. deres smil er større nå, deres latter høyere, deres klemmer sterkere og deres kjærlighet er overveldende… Jeg trenger det nå…

Tiden leger alle sår…Klokka henger på veggen og den tikker og går, tiden går, livet består…

Jeg vet at jeg må jobbe med meg selv nå, for mine stjerner er jeg alt, mamma er superhelten. Hun fikser, leker, synger, danser, lager mat, vasker, klær, trøster, killer, koser og ELSKER…Gutta er ALT…

Jeg er alene, bare meg alene, bare meg som kan skyldes på om noe går galt, bare meg som ligger i senga i mørket og lytter til de små, bare meg som står opp på morgenen kl 05.00…

Jeg sier til gutta hver eneste kveld før de sovner: Du er snill, du er smart, du er fantastisk, du er spesiell, du er PERFEKT…Jeg elsker deg!

Så går jeg inn å legger meg alene i senga og det er helt stille…Og tiden den går…

Verdens beste venner…😍

Det har vært tøffe tak i det siste, mye stress og mange omveltninger. Jeg er nå som kjent alenemor til guttaboys. Det koster i både, tid, energi og penger. 

Vi klarer oss altså, bare så alle vet det. Vi har det greit. Men det er tøft, det er vanskelig og det koster. 

Som de fleste vet som leser bloggen så er Oscar veldig glad i is. Og at det kun er kroneis fra Diplom-is som gjelder. Den er dyr!

Jeg prøvde å sende en mail til Diplom-is og spørre om vi kanskje kunne få litt sponsing da vi spiser ganske mye over gjennomsnittet… 😂 

Det fikk vi ikke…

Jeg la ut status på Facebook om sponsingen og folk delte ststus og sendte flere mailer til Diplom-is. Jeg setter så enormt stor pris på at folk gidder å ta seg tid til dette.

Men det stopper ikke der! For folk passer på å sende meg reklamer når kroneis er på salg! Det har blitt vipset over penger til Is til Oscar og en meget spesiell hverdagshelt har stilt opp!

Jeg er helt overveldet, og tårene har trillet i dag. Tenk at lille meg og Oscar har så fine mennesker rundt oss! 💖

TUSEN hjertelig takk til dere alle, dere vet hvem dere er fantastiske! Jeg setter så enormt stor pris på hver og en av dere!!!

Stor klem fra Linemor 😘