Jeg må ærlig innrømme at 17 mai tidligere har vært en svært idyllisk dag for meg. Jeg husker store familiefeiringer i solen i hagen til min morfar eller mormor. Der hele familien og venner samles til grilling og kos. Søskenbarn som leker sammen og ren lykke.

Nå i voksen alder ser jeg jo at det nok ikke var like idyllisk for alle og at de voksne nok var mer stressa og at det var mer drama enn vi små fikk med oss. Men uansett var det tog, pølser, is og samvær. Mange sammen!

Jeg har etter jeg ble mor forsøk på å videreføre disse tradisjonene. Samle familien, gå i tog, grille og kose oss sammen. Noen ganger med hell, andre ganger uten. 

I år er det bare meg og Odin. Eksmannen har tatt Oscar(som ikke er så glad i så mye stress og styr), de skal feire med F sin familie og kose seg sammen på grilling, men en rolig feiring slik jeg har forstått det. Og jeg har Odin(som elsker stress og styr). Men det er bare oss to…

Vi skal gå i toget og dra i barnehagen på feiring etterpå. Det håper jeg blir stas. Men så er det over, så blir det stille og vi blir alene. Ingen familie i nærheten i år og ingen venner det passer å feire med…

Det høres kanskje dumt ut for noen for på årets kanskje mest folksomme dag, føler jeg meg helt alene… Ingen å støtte seg til, ingen å holde hånda på og ingen å dele smil og glede med. 

Dette har jeg valgt selv tenker kanskje mange av dere, og jo da det har jeg. Men det gjør det ikke enklere av den grunn… 

Jeg har gjort klar antrekket til Odin og bunaden min. Jeg har pakket godteriposer til barnehagen og jeg er klar for å gi Odin en nydelig dag. Med mange is og mange gode minner… 

Men klumpen i magen er der og sårheten er rå og følelsene er mange, vanskelige og vonde…

Jeg skal komme meg igjennom dette også. 17 mai, er vi så gla i. Moro vi har fra morgen til kveld. Smilet er på og nakken er rak, men sorgen den er der bak masken likevell…