I dag da jeg hentet gutta i barnehagene fikk Oscar et skikkelig anfall….Han hylte og gråt og var helt vill…Vi skjønte ingenting. Det var helt utav det blå. Men jeg hadde tatt fram trehjulssykkelen hans og en ny(brukt/arvet) sparkesykkel. Det var det eneste som var annerledes. Oscar var helt vill…Han fulgte meg flere ganger til garasjedøra. Dette betyr som regel at han vil kjøre bil. Vi prøvde å få han ut av det i nesten 30 minutter før jeg til slutt gav opp og tok han med ned i bilen.

Jeg måtte uansett på apoteket og siden det var så utrolig fint vær i dag besluttet vi å kjøpe ferdig middag i dag. Men ja, han fikk viljen sin :/

Han sluttet å gråte i det vi begynte å kjøre, men 200m nedi veien begynner han å hyle igjen så jeg velger å kjøre til et apotek som er nærmere enn det jeg opprinnelig hadde tenkt å dra på. Jeg måtte bare! Oscar hylte!!! Gråt hysterisk og jeg bar han inn på apoteket. Jeg slapp heldigvis å stå i kø og setter meg ned å får bestilt det jeg skal ha mens Oscar er helt vill i armene mine. Men jeg beholder roen. Så kommer en dame bort og spør om jeg trenger hjelp. Hun setter seg på gulvet og prøver å få kontakt med Oscar, spør hva som er galt og han har slått seg osv. Han vrenger seg bort. Hun ser spørrende på meg. HAN ER AUTIST…jeg sa det…For første gang sa jeg det…Jeg ble kvalm!

Å jeg forstår sa hun. Stakkars deg. Men du er kjempe flink sa hun. Venninna mi har en sønn som er autist og han er 18 år og du får trøste deg med at det blir lettere etterhvert….Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for deg. Lykke til, du er flink.

Det var både godt og vondt å høre. Det er jo ikke synd på meg egentlig. Men jeg kan ikke noe for det heller jeg synes litt synd på meg selv i sånne situasjoner. Når folk ser på meg og dømmer og jeg ikke kan forklare hvorfor. Hvorfor måtte jeg få en sånn unge…Det er ikke rettferdig. Jeg har hatt nok prøvelser i livet:( Men det er jo ikke synd på meg, det finnes jo folk som har det verre…men jeg kommer ikke helt over det uansett…Og det gjør selvfølgelig at jeg hater meg selv for at jeg tenker dette og har dritt dårlig samvittighet:(

Det som gjorde meg glad var de støttende ordene. Hun sa jeg var flink, enda ungen sitter å hyler i fanget mitt. Hun sa det ville bli lettere.

Herregud jeg håper hun har rett…

Sånn ser vesken min ut om dagen 🙂

Jeg fikk den av F til jul. Jeg synes den er kjempe fin. Den var ikke super dyr, for jeg vil ikke ha dyre ting her hjemme. Den kostet 499 kr på Kappahl.

En mandag morgen jeg var litt stressa(som er omtrent hver eneste mandag) sto jeg å skrev litt i kommunikasjonsboka til Oscar, som vi sender mellom hjemme og barnehagen hver uke. Jeg hadde laget matpakker til alle og veska min sto på kjøkkenbenken for jeg pakket i den også. Så snudde jeg meg for å putte boka i sekken til Oscar og legge begge gutta sine sekker i vogna deres. Det tok 2 min kanskje…

Da jeg kom inn igjen ser jeg at Oscar står å tegner på veska min. Jeg hadde lagt fra meg pennen innen rekkevidde. Oscar tok ta pennen og dekorerte vesken min.

Tårene trillet hos meg. Jeg gikk bort til Oscar, kysset han, smilte og sa; men Oscar da…tegner du på veska til mamma…Det er jo ikke lov.

Han snudde seg med et stort smil, gav meg pennen og sprang ut i gangen.

Han hadde fulgt med han. Han var ikke i sin egen verden. Han så hva jeg gjorde, han så jeg la fra meg pennen, han så jeg gå ut. Han gikk og tok pennen og tegnet på det som sto nærmest! Jeg trodde han ikke fikk med seg sånt. Men han er HER, han FØLGER MED. Han tenker og resonnerer og alt!

Det er magisk! 

Så jeg skrev på navnet hans jeg og alder. Det morsomme er at flere vilt fremme har kommentert det. Både på jobb og på bussen og på butikken. De smiler og kommenterer; “næmmen, så søtt”. Ei svensk; “va gulligt”…

Utrolig koselig. For jeg er stolt av veska min! Både fordi jeg har fått den av mannen min og fordi den har blitt dekorert av min kjære, elskede sønn!

Meeeen det skal sies at jeg prøver å ikke legge fra meg penner innen rekkevidde lenger…;)

På fredag fikk mommo og bestebest låne Odin og ha han på overnatting. Det førte til at jeg og Oscar fikk en “alenedag” på lørdag formiddag. F jobber hver lørdag fra 06-14(gjerne med overtid) så da var det bare oss to.

Hva skulle vi finne på? Oscar sov ganske lenge og vi hadde en lang kosestund i senga sammen før vi sto opp. Jeg stekte vaffler til frokost og så bestemte vi oss for å kjøre buss.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg pakket en banan og vannflaske til Oscar og tok kun med lommebok og tlf selv. Jeg tenkte vi kunne ta bussen ned til sentrum og hoppe av, kjøpe oss en is og ta ny buss hjem igjen.

Vi gikk til busstoppen og ventetiden ble for lang, Oscar oppfattet nok ikke hva vi skulle for han ville bare ut i veien og gråt og ville bæres. Men til slutt kom bussen(6 min seinere) og han ble veldig glad da vi gikk ombord. Vi satte oss litt høyt så han fikk se. Jeg fikk ikke lov å lette på jakken eller ta av pannebåndet. Da ble han veldig sint men roet seg fort. Han er litt inni sin egen verden og svarer ikke og trekker ingen miner og vil ikke at jeg skal snakke til han. Da reagerer han med “misfornøyd lyd”.

Jeg begynte å forberede han på at vi skulle av da vi nærmet oss sentrum, han ristet bare på hodet. Da vi kommer til sentrum og vi SKAL av begynte han å gråte og protestere. Jeg tenkte med meg selv at vi har da god tid og det er vel egentlig klinkende likegyldig hvor vi hopper av å skifter buss. Så jeg bestemte at det var ok at vi satt på bussen et stykke til. Vi var jo tross alt på tur for nettopp å kjøre buss og is har vi jo hjemme. 

Da jeg sa; ok, Oscar vi sitter litt til. Var det en dame som snudde seg i det hun gikk av bussen. “Du kan itj la ungen få bestem alt da”…så gikk hun av.

Nei jeg kan jo ikke det. Men dette fikk han faktisk bestemme. Hadde vi hatt et viktig ærend hadde jeg da dratt han ut av bussen, men ikke i dag.

Vi kjørte helt til endestasjonen og da jeg i beste tro trodde at bussen skulle snu og ta oss med tilbake ble vi “kastet ut” for sjåføren skulle ha pause i 30 min…fa..! Tenkte jeg…

Men englene var på min side for det kom en annen buss og vi sprang over veien og kastet oss inn på den.

Bananen og vannet kom godt med og det som toppet det hele var at da vi begynte å nærme oss hjemme igjen(etter ca 2 timer) var Oscar ferdig å kjøre buss og hoppet lykkelig av på busstoppen og ble med på butikken for å handle. Vi kjøpte glutenfri pizza og spiste sammen til lunsj. Så dusjet vi sammen og koste oss i sofakroken med barnetv. Oscar ville leke med biler på verandaen ute i sola, mens mammaen gjorde seg klar til å gå modell på moteshow og varme opp stemmen til kveldens sang opptreden 🙂

Pappan kom hjem og mamman dro 🙂

Det ble en lang dag med oppturer for både meg og Oscar ♡

Buss skal vi kjøre mere!

OSCAR;

Jeg vet det ikke er så lett for deg å forstå fordi du er så liten.

Jeg dytter deg ofte bort, går min vei, vil være i fred fordi du har så mye energi og det gjør meg så sliten.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Du vil alltid gjøre det jeg gjør og tar fra meg alle mine leker.

Noen ganger får du dem, noen ganger krangler vi. Det er ikke bestandig så lett å takle alle dine rampestreker.

Men du skal vite kjære lillebror at jeg er glad i deg. Det er ikke så lett å vise det for en som er sånn som meg. 

Jeg har ikke ord sånn som Odin, men jeg prøver å smile og le og være god med deg, ja være store broren din.

Vi krangler ofte om mammas oppmerksomhet. Den vil vi gjerne begge ha, det tror jeg at du vet.

Du prøver ofte å snakke med meg.Da blir det vanskelig for jeg er ikke sånn som deg.

Jeg håper når vi blir større at vi kan prate sammen. At vi kan sykle, spille ball og leke med båter i vanndammen

Når vi bader sammen da vet du jeg er glad. Da ler, hyler, baser vi. Sammen har vi det så bra.

Men så hender det igjen, du kommer alt for nære. Det er ikke det jeg vil at du skal være.

Jeg trenger litt plass, litt rom, litt tid for meg selv. Jeg trenger at du gir meg en pause fra alle dine sprell.

Men jeg vil du skal vite lillebror at jeg er glad i deg! Selv om det er vanskelig å vise for en som meg.

Men når vi sitter sammen og deler mammas fang. Og vi ser på tv og hører hennes sang.

Da strekker jeg ut min hånd og stryker deg på kinnet. Det må du ikke glemme, håper du kan ha det i minnet.

Jeg lener meg over og holder deg i øret. Det kan være du aldri mine ord får høre, så da er det viktig at du vet at når jeg er glad i noen er det dette jeg pleier å gjøre.

Men da skal du vite kjære lillebror at jeg ER glad i deg. Jeg viser det på min måte for ingen er så glad i deg som jeg…♡

GRATULERER MED DAGEN ALLE SAMMEN!!!

Slik startet dagen for oss. Frukt og frokost i pysjen og mor som stresser rund og ordner og styrer. Gutta tar livet med knusende ro 😉

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag har det vært 17 mai, en nervøs dag for meg. I fjord gikk det greit i toget gutta fikk en ballong og hadde det greit. Jeg kan ikke si at de koste seg men de tolererte alt “ståhei”. Vi hadde planer om å dra på et arrangement på nærskolen vår her i byen etter toget. Men den plassen måtte vi bare skrinlegge da Oscar hoppet ut av vognen og løp hjemover. Så da droppet vi det. Det var egentlig veldig trist for vi synes jo denne dagen er stas også men vi må ta hensyn til Oscar og hans behov.

Så i år fant vi ut at barnehagen kunne ha sitt eget arrangement. Både fordi det er flere som ikke har noen tilknytning til skolen og også for at de aller minste kan haven trygg, kjent og ikke minst roligere plass å dra til. Og jeg må innrømme at det lå egoistiske grunner bak dette også. Oscar er kjent i barnehagen og jeg trodde dette var noe han kom til å tolerere.

Det gjorde han!!! Han var såååå flink. Snill og tålmodig i barnetoget og lekte seg rundt i barnehagen etterpå. Oscar liker ikke kake og det er vanskelig for oss å få han til å spise noe når det er mye “styr” men det gikk bra. Han fikk kjøpe seg en ballong og lekte i dissa si. Jeg sier dissa hans for det er der han “bor” når han er ute å leker i barnehagen 😉

Odin sov seg igjennom hele seansen. Han var sur og gretten i toget og sovnet tvert han fikk lagt seg i vognen sin da vi kom tilbake til barnehagen. Når han våknet dro de andre hjem mens jeg ryddet og ordnet og fikset som en ekte FAU sjef må gjøre på slike dager.

Men i kveld legger jeg meg lykkelig og glad og anser dagen som en suksess 🙂

17 mai, check 😉

Dette bildet henger på stua vår og for meg tolker jeg det som at Oscar er det store grønne hjertet og jeg er den lille sorte figuren på bakken. Han er litt i sin egen “atmosfære” og jeg står litt hjelpeløs tilbake og må ofte bare observere på avstand for uansett hva jeg gjør får jeg ikke “tak i han”…

Nå om dagen er det veldig utfordrende her hjemme. Vi har hatt mye fremgang på flere områder men nå stoppet vi litt opp. Og står ovenfor ganske tøffe utfordringer i hverdagen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Oscar har aldri vært noe sint og frustrert utenom spesielle situasjoner. Men nå blir han sint og hissig daglig. Han hyler og gråter og kaster ting. Det kan både være når ting ikke blir akkurat som han vil. Men vi skjønner ikke helt hva som “gikk galt”. Han får jo ikke til å forklare oss hva han tenker og hvorfor det ble feil. Han biter…:( Både oss og lillebror. Både når han er sint men også uprovosert. Det ligger nok mye frustrasjon bak dette. Han får ikke ut/fram det han ønsker og vi forstår ikke så da utagerer han på oss og på ting. Det er ikke i barnehagen så langt heldigvis, men jeg har en intens angst i magen for at det skal eskalere dit…:(

Det gjør forferdelig vondt at jeg ikke klarer å forstå sønnen min og at han ikke kan vise meg eller få kommunisert hva han tenker og mener og føler. Han har mange emosjoner da heldigvis, det er bra! Han er både glad og sint og lei seg. Ikke avflatet eller apatisk, så jeg prøver virkelig å se det positive…

Men han gråter også mye. Spesielt om natten…Når han ligger å sover og drømmer gråter han, noen ganger bare litt, men ofte hysterisk og det varer lenge etter at han våkner også…Dette gjør så UTROLIG VONDT for meg…Hvorfor gråter han? Hva er det som gjør at han må bearbeide alt dette på natta, finnes det noe vi kan gjøre???

Jeg føler meg om dagen som verdens verste mor som ikke skjønner noen ting. Ikke får til noen ting og ikke gjør noe riktig…

Jeg får ikke til å puste ordentlig og føler en klump i brystet. Det er som at jeg synker…

I natt gikk det en alarm, da våknet Oscar. Han kom inn til meg og la seg, men sovnet ikke…Så han var våken fra 04.00…

Da “våkner” mammaen med en super migrene. Og jeg måtte ringe jobben å avlyse i dag. Jeg har ligger med hodepine store deler av dagen. Jeg er selvsagt forkjøla i tillegg så hosting kombinert med sterk hodepine er IKKE gøy, i tilfelle noen lurer.

Men siden jeg jobber redusert og er litt sykemeldt for å klare å holde hodet over vannet kan jeg ikke bruke egenmelding på jobb. Så da måtte jeg til legen…

Det er ganske slitsomt å være mamma om dagen vi har mye utfordringer med Oscar….Jeg skal skrive et eget blogginnlegg om det når jeg får tatt meg litt sammen. Det er ikke så lett å skrive når man gråter 🙁

I går dro vi en tur til Selbu. Besteforeldrene til F bor der. Det blir altså oldeforeldrene til Oscar og Odin. De har ikke går, men søskenbarna til F har en går. Så i går fikk Oscar komme på besøk en tur.

Han fikk se sauene og kjøre traktor. Dette synes han var veldig stas. Det er ikke så lett for Oscar å finne fokus på et helt nytt sted, så det ble en god del løping og hopping før pappaen bestemte seg får å stille han i et hjørne. Det er dette dere ser på bildet. Han sto der en liten stund og klappet sauene og var ikke det minste redd 🙂

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Han fikk også kjøre traktor. Og dette var nok mest stas 🙂 Oscar hadde sovet veldig dårlig natt til i går så han var ikke helt i form. Jeg mente at det kanskje ble for mye for han med både oldeforeldre besøker og gården. Men F insisterte på at de skulle dra. Det gikk heldigvis bra og ble en suksess. Men kunne like fort ha endt dårlig. Jeg synes det er forferdelig vanskelig å vite når nok er nok. Og når Oscar har fått for mange inntrykk. Det er enda en hårfin balansegang. Jeg kjenner også veldig på følelsen av hvor vanskelig det er å stole på andre, selv F til å klare å “lese” han like godt som jeg kan…

Men besøket ble bra og Oscar hadde det fint 🙂
 

I dag har vært en hektisk dag. Oscar våknet 05.15 og jeg har vært oppe siden det…Det var langdag på jobb og det er alltid krevende. Og etter jobb hadde jeg avtalt at ei venninne som jobber som frisør skulle komme å klippe håret til Odin. Det er første gang han får en “profesjonell” hårklipp. Jeg er veldig glad for at vi tok den hjemme for å si det sånn…for hvis vi trodde det å klippe Oscar var utfordrende trodde vi feil…Odin er MYE verre enn Oscar 😉 he he he…Det er litt bittersøtt egentlig, men vi fikk tatt det til slutt og det er bra.

Min venninne har en datter som er aldeles nydelig. Hun var med i dag og mens vi styra på med Odin og klipp, ville Oscar bade. Helt greit for meg for da slapp vi at han gikk å tråkket i alt håret på gulvet. Den lille frøkna ville også bade så hun hoppet oppi til Oscar. Plutselig hører vi at Oscar ler ♡ Min venninne gikk inn på badet og da sa datteren; “Vi kan leke i lag selv om han ikke kan snakke vi mamma”….Hjertet mitt eksploderte av lykke!!!

Men i dag har jeg også hatt mye tanker om fremtiden til Oscar. Hva som kommer til å skje, alt vi må tenke på og planlegge og ta i betraktning. Og stadig nye ting “dukker opp”. Alle foreldre har jo tanker og “bekymringer” om fremtiden til barna sine, men de fleste slipper å ta stilling til en del ting vi står ovenfor. For eksempel så begynner barn på skolen i 5-6 års alderen. De begynner på den skolen som ligger nærmest der de bor. De har kanskje venner og kjente og barn å leke med på eget nivå. De har kanskje felles interesse med noen andre i klassen…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Alt dette suste igjennom hodet mitt i dag. Vanlig klasse? Spesial klasse? Nærmiljøet? Eget miljø? Tvungen sosialisering? Sosialisering med likesinnede? Hva blir likesinnede? Hvor sterkt blir han påvirket? Hvor “handikapet” blir han? Kommer språket? Hva hvis ikke? Tegnspråk? Bør vi starte nå? Hvordan skal jeg evt få hans fokus om jeg starter nå? Bør han få mulighet til å uttrykke seg mer med pc/eller andre skjerm og lyd hjelpemidler, eller vil dette minke viljen til å uttrykke eget språk?

Jeg får bokstavelig talt pustevansker og blir kvalm og svimmel av dette….Jeg vet at den tid den sorg osv, osv….Men det er faan meg lettere sagt enn gjort. Så i kveld skriver jeg blogg for å få det litt “ut av systemet” og prøver å “slå av hodet” litt og håper på en god natt søvn. Jeg vet at bekymringene er der imorgen også…Så dype åndedrag og slå av lyset!