I dag da jeg hentet gutta i barnehagene fikk Oscar et skikkelig anfall….Han hylte og gråt og var helt vill…Vi skjønte ingenting. Det var helt utav det blå. Men jeg hadde tatt fram trehjulssykkelen hans og en ny(brukt/arvet) sparkesykkel. Det var det eneste som var annerledes. Oscar var helt vill…Han fulgte meg flere ganger til garasjedøra. Dette betyr som regel at han vil kjøre bil. Vi prøvde å få han ut av det i nesten 30 minutter før jeg til slutt gav opp og tok han med ned i bilen.
Jeg måtte uansett på apoteket og siden det var så utrolig fint vær i dag besluttet vi å kjøpe ferdig middag i dag. Men ja, han fikk viljen sin :/
Han sluttet å gråte i det vi begynte å kjøre, men 200m nedi veien begynner han å hyle igjen så jeg velger å kjøre til et apotek som er nærmere enn det jeg opprinnelig hadde tenkt å dra på. Jeg måtte bare! Oscar hylte!!! Gråt hysterisk og jeg bar han inn på apoteket. Jeg slapp heldigvis å stå i kø og setter meg ned å får bestilt det jeg skal ha mens Oscar er helt vill i armene mine. Men jeg beholder roen. Så kommer en dame bort og spør om jeg trenger hjelp. Hun setter seg på gulvet og prøver å få kontakt med Oscar, spør hva som er galt og han har slått seg osv. Han vrenger seg bort. Hun ser spørrende på meg. HAN ER AUTIST…jeg sa det…For første gang sa jeg det…Jeg ble kvalm!
Å jeg forstår sa hun. Stakkars deg. Men du er kjempe flink sa hun. Venninna mi har en sønn som er autist og han er 18 år og du får trøste deg med at det blir lettere etterhvert….Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for deg. Lykke til, du er flink.
Det var både godt og vondt å høre. Det er jo ikke synd på meg egentlig. Men jeg kan ikke noe for det heller jeg synes litt synd på meg selv i sånne situasjoner. Når folk ser på meg og dømmer og jeg ikke kan forklare hvorfor. Hvorfor måtte jeg få en sånn unge…Det er ikke rettferdig. Jeg har hatt nok prøvelser i livet:( Men det er jo ikke synd på meg, det finnes jo folk som har det verre…men jeg kommer ikke helt over det uansett…Og det gjør selvfølgelig at jeg hater meg selv for at jeg tenker dette og har dritt dårlig samvittighet:(
Det som gjorde meg glad var de støttende ordene. Hun sa jeg var flink, enda ungen sitter å hyler i fanget mitt. Hun sa det ville bli lettere.
Herregud jeg håper hun har rett…
